Mange kvinner lider. Hovedsaklig på grunn av menn

Mange kvinner lider, hovedsaklig på grunn av menn, og konsekvensene av det menn gjør og står for. Selvfølgelig finnes det en overvekt av gode menn og like selvfølgelig finnes en viss andel av destruktive kvinner som kan skade. Men nå er det menns skader på kvinner jeg snakker om. Mange kvinner har gjennom tidene vært utsatt for samfunnets og mange menns utestenging av kvinner fra arbeidslivet, kvinneundertrykkende og diskriminerende adferd, holdninger, verdier og kultur. I mange kulturer er kvinner menns eiendom. Kvinner dominerer lavtlønte og belastende yrker, som sammen med fødselspermisjoner og omsorgsoppgaver gir mange stram økonomi og dårlig pensjon som resultat. Samiske kvinner og andre minoritetskvinner kan bli utsatt for både personlig og strukturell diskriminering og rasisme. Og de er ofte mer utsatt for psykisk og fysisk vold, overgrep og andre belastninger enn andre, ifølge forskning. Minoritetskvinner opplever nesten uløselige dilemmaer der man på den ene siden vil bevare alt sitt og lære barna både sitt morsmål, kultur og ulike skikker. Og på den andre siden påvirkes barna av et fornorskningspress, påvirkning av storsamfunnet og av venner, som ofte står i motsetning til sin mors kultur. Religiøse minoritetskvinner opplever i tillegg andre dilemmaer, bevare troen og tilhørighet til en forsamling versus å oppleve at barna ikke følger hennes religion. Noe som kan gi en livsvarig sorg.

Men det er i privatlivet de største skadene kan skje, og som også kan ramme barna. Volden som skjer innenfor hjemmets fire vegger er privat og personlig, og prisen er ofte for høy for å sladre. Det finnes lite hjelp, og det er for skamfullt å fortelle om det. Man presses til å beholde fasaden og la det skure og gå. Altfor mange kvinner er én eller flere ganger i livet utsatt for én av eller flere av disse krenkelsene, belastningene og traumene i ulik grad. Mannens sjefing i familien, hans flørting og utroskap, partnervold, egoisme, maktmisbruk, psykisk terror, trusler, humørsvingninger, sykelig sjalusi, isolering på grunn av sjalusi, sinne, religiøs fanatisme, løgner, uærlighet, narsissisme, psykopati, drikking hjemme, vor- og nachspiel med fremmede menn, alkoholisme, narkotikamisbruk, og alle former for rus og avhengigheter. Som gambling, usunt forbruk, forfengelighet, altoppslukende arbeid med sykelige avhengighet av andre menns anerkjennelse og kvinners beundring, og avhengighet av sport, trening med og uten anabole steroider, porno, internett og sosiale media. Gjerne kombinert med blomster, bønn om tilgivelse og løfter om endring til det bedre når han skjønner at hun vil forlate ham. Denne runddansen og den svingende psykiske volden kan bidra til en sterk, langvarig og destruktiv tilknytning til en voldelig mann.

Kvinner lider og kan bli alvorlig traumatisert av seksuelle overgrep, spesielt som barn, langvarig trakassering, opprivende og bitre skilsmisser og barnefordelingssaker, og dype og langvarige familiære konflikter. Og de kan i tillegg bli rammet av andre forhold, som livstruende sykdom, dårlig helse, alvorlige psykosomatiske lidelser og vansker, altfor mange barn, tung omsorg for syke og gamle foreldre, bitre brudd med søsken, foreldre og egne barn, alderdom, demens og andre aldersrelaterte lidelser, funksjonshemming, arbeidsledighet, uførhet, manglende kontakt med slekt og venner, barns lidelser og rusmisbruk sammen med dårlige venner, destruktive lojaliteter, mange flyttinger, ensomhet, tosomhet, isolasjon, fattigdom, flere lavtlønte jobber, og stram økonomi som enslig forsørger, og etter hvert lav pensjon, med mer.

De fleste menn er good guys. Men en viss andel er bad guys og de rekker å skade mange kvinner og barn. Menn er fysisk sterkere og har et stort skadepotensial, og bad guys utnytter det. De som har anlegg for det misbruker ofte rå makt og mange hersketeknikker overfor kvinner og barn. Spesielt i forhold der bare han jobber eller tjener mest og som gjør at kvinnen blir økonomisk avhengig av ham. Noen ganger er trussel om vold nok til å skremme og holde familien i frykt. Disse mennene, spesielt narsissister og psykopater, finner kvinner de kan dominere, gjerne unge med lite erfaring, og som er ute etter kjærlighet, ofte med en litt dårlig selvfølelse i utgangspunktet. Eller kvinner som er lett å fange og sjarmere, for så å skremme med vold, bryte henne ned, veksle mellom destruktive ting og overstrømmende oppmerksomhet, gaver og andre positive ting en tid og på den måten får han henne til å bli. Og da får hun en dårlig selvfølelse og et dårlig selvbilde uansett. Alle belastningene blir den nye normalen, og prisen for å protestere blir for høy. Da kommer hun lett i en ond sirkel som kan være vanskelig å bryte. Slik fortsetter lidelsene over tid, hun kan utvikle angst, depresjon og psykosomatiske lidelser, og alt dette gir henne dårlig livskvalitet og mange kvinner og barn blir skadet i lang tid. Selv etter et brudd kan skadene vedvare, og for kvinner bidra til mindre omsorgsevne og empati. Og eventuelt eget rusmisbruk som igjen går ut over barna. Som etter hvert skader seg selv. En ond sirkel som kan pågå i generasjoner.

Vi kan takke ulike revolusjoner mot allmektige konger, tsarer, adel og pavekirka, positiv samfunnsutvikling, borgerrettighetsforkjempere og mange andre for at mange land, spesielt vi i vesten, for at vi har demokrati, sekularisering, friheter, stemmerett og mange ulike rettigheter for både menn og kvinner. Og vi kan takke alle enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner som kjempet og kjemper for likestilling, likeverd, likelønn og som har påvirket partier, regjeringer, organisasjoner, lovverk og kulturer til at alle kvinner fikk og stadig får det bedre. Men på tross av positiv samfunnsutvikling er det er ofte vanskelig å avsløre og nøytralisere ondsinnede menn som ødelegger kvinner og barn. Altfor mange kvinner og jenter lider i stillhet, de er redd for represalier, det er tøft å anmelde, og det er sjelden at bevisene holder i en rettssak. Den onde mannen fortsetter bare med andre kvinner, samtidig som han kan trakassere eksen med psykisk terror, telefoner på natta, og prøve å overta barna og hjernevaske de til å ta parti med ham. Alle disse problemene rammer veldig mange kvinner på en eller annen måte, i ulik grad og av ulik varighet.

Kvinner ønsker å finne en mann, en sjelevenn, få barn og bli elsket, aktet, sett og beskyttet. Gjerne av en mann som er litt eldre, med makt, penger, hus, eiendom, status, sjarm og karisma. Eller en som viser interesse, og hun blir overbevist om at her er en mann som virkelig bryr seg om meg, elsker meg og vil respektere meg for alltid. Tror de. Den første tiden er det bare flott, og romantikken, sexen, lykkefølelsen og gode opplevelser bidrar sterkt til sterk tilknytning til en mann og til at hun senere blir. Blir mannen gradvis mer og mer ond, går det onde sikkert over, tenker hun, og min store kjærlighet og oppofrelse skal helbrede ham. Kvinner blir involvert og innviklet i mannens ondskap, maktmisbruk, krenkelser og svingninger, og snart er hun fast i ham. Og begynner å føye ham og holde fasaden utad. Og er hun så uheldig å bli fanget av en ondsinnet mann, er det ofte svært vanskelig å komme seg unna, det kan gjerne ta et helt liv. Spesielt når det er barn i bildet. Og hun mister mer og mer motstandskraft, blir manipulert til å tro det er hennes egen feil, gir opp, håper det beste, lider i stillhet, holder fasaden, forteller ikke til dette til noen og er overbevist om at hun fortjener ikke noe bedre. Frykten og angsten gjør at hun ikke tør bryte ut, og enkelte ganger blir hun glad for at mannen endelig forlater henne til fordel for en annen. Som også får lide. Noen ganger blir det altfor mye, alt for lenge, for mange overgrep, traumer og belastninger totalt, at det ender med depresjon, utmattelse, uføretrygding, psykiske vansker, dårlig livskvalitet, og til og med selvmord. Som igjen kan påføre eventuelle mindre barn store traumer, ofte rusmisbruk, uførhet og mange slags lidelser og problemer. Dette kalles ofte flergenerasjonelle traumer. Det er derfor det heter i Skriften at fedrenes misgjerninger skal straffes inntil tredje og fjerde ledd. Det er ikke Vårherre som straffer noen, men det betyr at menn har et stort skadepotensial og kan skade både kvinner, sønner og døtre og familien i stadig flere generasjoner. Også ved at rammede kvinner blir så skadet at de mister omsorgsevnen, blir rammet av lært hjelpeløshet, skader barna, er kun lojal sin partner og fortsetter å være i destruktive forhold og miljø. Alle oss vet av enkelte familier som er veldig skadet og der det miserable bare fortsetter og fortsetter. Der de verst rammede er badet i rus, krenkelser, vold, konflikter, stigmatisering og seksuelle overgrep. Likesinnede finner hverandre, de skaper egne, lukkede miljø på tvers av alder, kjønn og etniske skillelinjer. For noen er dette livet som et svart hull som ingen av de som er skadet slipper unna fra. Og som stadig rekrutterer nye medlemmer. Gjerne deres egne barn. Kjærligheten har umulige kår, og forsøker noen å bryte ut av et rusmiljø blir de raskt presset tilbake. Til slutt er det bare overlevelse.

Barna blir ofte vitner til ondskapen, mange traumatiseres, de skjuler elendigheta og lider i stillhet. Mange barn tror det er deres egen feil, de blir såkalte snille piker, omsorgsperson for sine foreldre, spesielt for mor. De kan utvikle psykosomatiske lidelser og kan innta en destruktiv og sykelig rolle i familien. Krenkede barn blir syke voksne, og må ofte gå i livslang terapi. Far krenker sine døtre og de blir oftere enn andre ofre for en ny, ondsinnet mann, nå som partner. Og selv om mange kommer seg bort fra den første drittsekken, havner de fort i et nytt destruktivt forhold. Onde menn, spesielt psykopater, værer hvilke kvinner som lett kan sjarmeres, som er lett å dominere, som tror på fagre løfter og som ikke er kritiske nok. Og snart blir det et fengsel, som omgivelsene ikke ser omfanget av. 

Fraværende fedre gjør også skade på ulike vis. 8 av 10 av menn i fengsel har hatt problemer med far. De har ikke hatt en far som stilte opp eller som ikke ga dem kjærlighet og støtte. De har hatt en ustabil far, som ikke holdt ord, som var egoist, som hadde rusproblemer og som ikke var den rollemodellen gutter trenger. Guttene søker anerkjennelse andre steder, gjerne i kriminelle gjenger og i rusmiljø. Der blir de utnyttet og ødelagt for livet. Så menn og fedre har virkelig et kjempestort ansvar, både for seg selv, og ikke minst for deres barn!

Julens egentlige budskap

Her er julens egentlige budskap, og grunnen til at Jesus ble født for lenge siden. Kristendom er en måte for sjelen å oppnå evig liv og lykke på. Her er kortformen på det hele. Dette innlegget er min personlige fremstilling, ikke et offisielt skriv fra den førstefødte, læstadianske forsamlingen som jeg tilhører, og heller ikke på vegne av den. Bare tanker i julen. Ikke mine tanker, men det jeg har blitt lært gjennom et helt liv. Se for øvrig læstadianerne.no

Adam og Eva hadde det perfekt i Paradis. Samtidig fantes Den onde, og fra samme øyeblikk som Gud skapte mennesket, så startet Den onde jakten på denne Guds yngste skapning. Gud hadde bare én advarsel, én lov, han hadde sagt at spiste de av Kunnskapens tre måtte de dø. De måtte med andre ord ikke basere sitt liv og forhold til Gud på kun kunnskap, fornuft, og egne krefter. De åt og de falt, godt hjulpet av den giftige slangen, altså Den onde. Og da de falt måtte Han holde ord. De skulle dø og utdrives fra Paradis. Men Gud har to sider som begge er like sterke, rettferdighet på den ene siden og kjærlighet på den andre. På grunn av sin rettferdighet måtte han dømme dem etter sitt eget ord, sin egen lov. At de skulle dø. Men på grunn av sin store kjærlighet kunne han ikke rolig se på at mennesket døde evig pga synd. Noen andre skulle straffes og dø for alle, og dette måtte være et menneske. Derfor sa han at "kvinnens sæd skal sønderknuse slangens hode". Det vil si at en av etterkommerne etter Eva og Adam, et menneske, men også Gud, nemlig Jesus, skulle komme en dag og knuse det ondes makt. Altså knuse Djevelens makt til å ødelegge menneskenes sjeler. Han laget en ny lov, et løfte om frelse til alle mennesker som tror Ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Dvs at Jesus måtte fødes som menneske for å ta denne dødsstraffen, samtidig som han var Gud selv. Egentlig tok Gud selv på seg straffen, og lar mennesket gå fri. Og berger oss mennesker, uten fortjeneste, uten gjerninger, kun gjennom tro. En levende tro, som Han selv gir et menneske, som er identisk med den levende troen disiplene fikk, og på samme måte. Selve forsoningen er en dyp hemmelighet som selv englene lengter etter å se og forstå. Forsoningen var nok etablert og utført fra evighet av, men Gud lot løftene skje fyllest på en fysisk og observerbar måte. Men man behøver ikke å forstå alt dette med fornuften, det viktigste er å tilegne seg en levende tro på riktig måte gjennom et annet menneske som har en levende tro.

Hele Det gamle testamentes budskap er nettopp det, profetien om Kristi komme. Det var et løfte om at hver den som tror på Jesus som forsoner og frelser ikke behøver å dø evig, men får komme til Paradis, altså til himmelen. Adam og Eva fikk en redningsplanke og berget seg på det, og alle etter dem kunne tro på det samme, men prisen for syndefallet ble dog at de og vi alle er født med arvesynden i oss. Og at vi dermed er disponert for både det onde og det gode. Og helst bør velge det gode fremfor det onde. Satan ble i sin tid kastet ut fra himmelen men ikke så langt bort, ondskapen er blant annet i vår kropp. Derfor er mennesker i stand til å begå de grusomste forbrytelsene og samtidig etablere samfunnssystemer der mennesker blir undertrykt, torturert og forfulgt, og der de skyldige går fri. Kampen mellom det gode og onde skjer overalt, også inni oss, og det onde er også inkarnert i ånder og andre vesener, med mange navn. Det er med andre ord en evig kamp mellom det gode og det onde, en kamp mellom kjærligheten og ondskapen. Men til slutt skal kjærligheten vinne. Imens kan det være en strid og mye lidelse. Stå derfor på det godes side. Ikke for at vi mennesker er så gode, men vi kan tross alt slutte oss til selve hærføreren på den gode siden. 

Alle som før Kristus trodde på dette løftet ble frelst, og alle som trodde på det som hadde skjedd etter at Kristus hadde kommet, levd, dødd, lidd og oppstått, ble og blir frelst, inklusive oss som lever i dag. Det nye testamente handler om Jesu liv, lidelse, død og oppstandelse, og hvordan det gikk med de første kristne. Jesus valgte seg ut 12 disipler, lærte dem opp, profeterte om sin egen død, men disiplene trodde først at han skulle innføre et verdslig rike og fri dem fra romernes herredømme. Og at de skulle bli høye herrer med makt og ære. Denne drømmen ble grundig knust da Jesus døde, og de gjemte seg i frykt for jødenes hevn.

Det de ikke skjønte var at alt var en grandios plan fra Vårherre, han oppfylte løftet om en Frelser, som ordnet med en gjeng disipler, lærte dem opp i basic kristendom, og Jesus etablerte selv den første kristne menigheten. Men her kommer et av hovedpoengene med kristendommen. Ved korset og i de tre dagene Jesus lå i graven mistet disiplene alt håp om jordisk ære og karrière, og de skjønte etter hvert at de var fortapte og alt var håpløst. Dvs uten noe form for håp om evig liv. Den tredje dagen står Jesus opp, går inn gjennom stengte dører inn til disiplene, som sørget kraftig. Både over sin Herres død, men like mye over sin egen fortapte sjelstilstand. I overført betydning gikk han inn til disiplenes stengte hjertedører, der hjertene var sønderknuste og beredt for troen. En levende og saliggjørende tro.

Så kommer Jesus inn, ånder på dem og sier Fred være med dere. Hvilken fred? Jo den aller viktigste freden, fred i sjelen, altså sa han at dere skal tro at all vantro og alle synder er tilgitt i hans eget navn og blod. Og de fikk en levende tro, Den hellige ånd, Kristi kjærlighet og gråt nu av glede, full av tro, håp og selvtillit. Før han da dro til himmelen lovte han dem full støtte alle dager inntil verdens ende, og gav dem Misjonsbefalingen, gå ut i all verden og omvend alle folkeslag til mine disipler. Og så ga han de himmelrikets nøkler, at det de løser på jorden er løst i himmelen. De skulle likevel vente på pinsedagen da han skulle sende dem Talsmannen, Den hellige ånd. Den kom etter 50 dager og da kunne disiplene tale med brennende tunger til enhver på deres eget språk, og 5000 ble lagt til menigheten. Dette kalles nå for pinse. Kristendommen hadde startet med ild og ord, bokstavelig talt.

Siden har denne apostoliske kristendommen levd sitt eget liv med opp og nedturer, først i Midtøsten og senere på alle kontinenter. I en downperiode pustet Luther nytt liv i den med Reformasjonen, og derfor kaller noen denne bevegelsen den apostolisk-lutherske kristendom. I nyere tid ga Læstadius den et nytt liv på Nordkalotten i 1840-årene og bevegelsen ble kalt læstadianisme. Før det hadde den mange navn. Navnet frelser ingen, men læstadianismen som jeg tilhører er den samme kristendommen som Jesus selv etablerte, og som jeg og hundretusener tror på. Den har vandret over store avstander og blusset opp her og der.  I USA og Canada kalles den samme bevegelsen The old Apostolic Lutheran Church, mens i Skandinavia kalles vi Den apostolisk-lutherske førstefødtes forsamling eller læstadianere. Det finnes mange andre menigheter og forsamlinger, men jeg personlig kan ikke anbefale andre enn denne som jeg selv har fått tro og sjelefred gjennom. Den fungerer for meg, for å si det sånn, og debatten om rett kristendom får andre ta. Dette er mitt høyst personlige budskap. For øvrig finnes det 2 milliarder barn og unge kristne på jord til enhver tid, da vi tror at alle som er unnfanget, og alle barn og unge er Guds barn. Himmelen fylles av minimum 25.000 sjeler daglig fordi det dør så mange barn i mors liv og barn og unge ellers. 

Oppsummert henger dette sammen slik: Alle som tror på det de får høre, om at alt er tilgitt i Jesu navn og blod, blir frelst. Forutsetningen er at den som sier det til en annen må ha en levende tro selv. Og kommer troen fra hovedkilden selv, nemlig Kristus, er alt ok. Finner man den rette menigheten som har en direkte link til den første apostoliske menigheten i sin tid, da er det riktig menighet og en riktig og levende tro. Men før du er i stand til å motta denne livgivende troen, må du som disiplene ha mistet alt håp i deg selv. Dvs du kan intet gjøre selv for å bli frelst. Da forberedes hjertet, det blir sønderknust og blir åpen for evangeliet, nemlig å tro dine synder er tilgitt i Jesu navn og blod. Da får du tro, Den hellige Ånd og Kristi kjærlighet.

Denne kjærligheten virker slik at du vil at alle mennesker skal bli kristne og komme til himmelen. Du får lyst til å tilhøre en forsamling, og gi ditt bidrag på ulike måter i denne forsamlingen. Spre ordet, bygge hus for møter, gi penger, tilby overnatting, drifte søndagsskoler, gi konfirmantundervisning. Og ikke minst, vitne om din egen tro og hvordan du fant den. Dvs hvordan bli rettferdiggjort gjennom tro på den ene siden, og leve i kjærlighet på den andre siden. Og gjestfrihet er en selvfølge, alle som vil, kan reise på møter eller samling i mange land, og bli tilbydd overnatting, mat, åndelig prat og vennskap. Har man den samme troen kjenner man igjen den hos andre, og dette binder kristne sammen over alle mulige grenser, aldre, etnisitet, land, språk, kulturer og skikker. Og så lever vi alle i hverdagen hver på vår plass, studerer eller jobber, går på søndagssamling og prøver å leve et verdig liv. Feiler man kan man be om tilgivelse, og har man såret andre skal man be vedkommende om tilgivelse, og rette opp urettferdighet der det er nødvendig.

Dette er idealet, men mennesket er all sin tid disponert for det onde, også vi kristne, og de/vi kan også gjøre onde ting, krenke, såre, sladre, lyve, ekskludere og andre onde gjerninger. Det er ikke kristendommens feil, kun menneskets egen og det ondes feil. Man må skille mellom om hvordan kristendommen egentlig er, og hvordan menneskenaturen og Den onde er. Mange tar avstand fra kristendommen pga kristnes feil og dårlige eksempel. Vi er alle disponert for onde ting, så derfor dette innlegget om kristendom. 

Jeg håper at du kan se storheten og det fantastiske ved kristendommen, og se bort fra enkeltes feil og krenkelser. Men du må lete, søke, be, spørre, lese. I enden finnes en skatt du knapt kan drømme om. En tro som gjør deg rolig, fredfull og håpefull, en tro som gjør at du ønsker å leve i kjærlighet, og lære barna dine opp i det samme. Og en kraft som gjør at du vil spre ordet, vise kjærlighet og virke til fred mellom mennesker. Vi lever i en urolig tid, der det onde slippes løs i hat, krig, konflikter og ulike krenkelser. Derfor er det så viktig å skjønne at kristendommen er et klart alternativ til det onde og det gudløse. Vi har en utømmelig kilde av kjærlighet og fred, som gir oss tro og liv på jord og et evig liv som starter allerede her. Og til og med trøst og håp om hele verden skulle igjen havne i en verdenskrig, og all ondskap slippes løs. For den onde klarer ikke å fjerne en levende tro fra et menneske, selv om du blir forfulgt, drept og plaget. Fordi du tror på universets sterkeste kraft, som berger din sjel selv om kroppen og alt det materielle/fysiske tilintetgjøres. Ikke mindre enn det. Husk du er hjertelig velkommen på våre samlinger og møter! Der kan du lytte til Guds ord som blir forkynt av ydmyke tjenere, der får du også samtaler, servering og nye venner!

Be i ditt hjerte, at Gud må lede deg hans menighet og forsamling på jord. Be om at akkurat du skal komme til himmelen, og at brødre og søstre i troen kan løse deg fra tvil og vantro. Følg Den Hellige ånds veiledning, og la deg lede til forsoning med Gud. I Jesu navn. Amen

Mitt elskede barn!

Jeg ønsker du kan føle og kjenne min og mammas kjærlighet og omsorg til fulle. Jeg håper at vi har gitt deg en trygg havn i livet. At du føler at når som helst kan du komme til mamma og pappa. Gråte, le og føle deg trygg. Der du føler at ingenting kan skade deg, og ikke et eneste problem er for lite eller for stort til å fortelle det til oss. Der du kan bare være, og virkelig kjenne at du er hjemme på alle mulige måter. Og at du ikke må flytte før du må, du må heller ikke prestere noe for å fortjene vår oppmerksomhet, tid og kjærlighet. Du ble til i kjærlighet, født i kjærlighet og lever nå i kjærlighet. I dag og for alltid.

Jag har gett dej detta liv, jag har sett dej bliva til, om du ber meg skal ja vända flodarna. Jag är förtiden for dej, du är framtiden för mej. Om du ber mej skal ja släcka stjärnorna. Isabelle. Dette synger Afzelius til sin datter Isabelle. Den summerer opp kjærligheten til et barn som betyr alt. Som far og mor er vi villige til å ofre alt for deg, mitt kjære barn. For at du skal være trygg, føle deg elsket og sett. For at du skal utvikle deg på en god og naturlig måte. For at du skal få og beholde venner, og at du skal være beskyttet. Mot mobbing, utestengning, nederlag, dårlig selvfølelse, alt ondt og alle onde mennesker.

Vi har sett deg bli til, vokse, forandres og utvikles. Vi fylles av glede når vi ser på deg, min kjære skatt. Tenk at du er mitt og mammas kjøtt og blod. Du er ennå så avhengig av oss, og kommer stadig tilbake. Full av opplevelser og erfaringer, både gode og onde. Du lærer forskjellen på godt og ondt, og du får erfare at ikke alle mennesker vil deg godt. Noen ganger må man unngå enkelte personer og visse miljø, og til du blir stor og gammel nok må vi vurdere dette for deg.

I tenårene vil du så gjerne stå på egne bein, bli selvstendig og bestemme alt selv. Det er dette vi så gjerne vil lære deg mye om, kjære barn. Du kan ikke få alt du ber om og du må få det porsjonsvis, alt til sin tid. Du skal ikke få for mye penger og ting, men heller ikke for lite, for da føler du deg utenfor. Men vi vil heller ikke at du skal passe deg for alt hele tiden, for vi passer på deg når vi må. Det aller, aller viktigste er at du føler deg elsket, ønsket, sett og holdt, men du behøver ikke være forberedt på alt i ung alder.

Så kommer det en tid for forelskelser og kjærester. Vi merker raskt om du møter noen og blir glad i noen, eller noen i deg, selv om du prøver å holde det skjult. Vi voksne skal liksom ikke vite det, og slettes ikke bry oss. Men selv der vil vi ha litt kontroll og vite at det skjer i trygge former. Etter en stund vet vi hvem den andre er, hvilke kvaliteter, skader og utsikter hun eller han har. Et brudd og en kjærlighetssorg kan være jordens undergang, du tror ikke du kan komme over det, og at det ikke kan finnes noen andre. Du kan være sikker på at mamma og pappa har opplevd det samme, og overlevd. Vi har gått gjennom alt, og vet at man kommer seg videre, og da kan det være godt å snakke om det og gråte på vår skulder. I det minste kan du lytte på oss, vår trøst, våre råd og formaninger. Vi kan ikke føle det du føler, men du kan være viss på vår kjærlighet og at vi virkelig bryr oss.

Så ønsker jeg og vi deg alt godt i livet, mitt elskede barn! Du er i mitt og mammas hjerte, og der forblir du hele livet. Fly og prøv dine vinger, ta for deg av livet og de mulighetene som byr seg. Men kom alltid tilbake til mammas og pappas trygge favn så lenge vi lever. Ta med deg din barnetro og din gode samvittighet. Feiler og faller man kan man reise seg. Gjør man noen noe vondt kan du be om unnskyldning, lære av det, og gå videre.

Vær da fri, min lille fugl. Kvitre glad og lystig på grenene på livets tre. Fly verden rundt om du må, men husk hvor du kommer fra. Lær deg kjærlighetens språk, og bruk den flittig. Vær glad i deg selv, i dine venner og i han eller hun som går med deg på veien. Gled deg over livet og vær stolt over din egen familie og slekt på begge sider, ditt hjem og din hjemplass. Gjem så alle gode ord i ditt hjerte og grunne på dem. Husk alt det gode vi foreldre har gjort for deg, og tilgi oss for alle dårlige ord og alle krenkelser. Si fra om jeg eller mamma har såret deg og ikke husket på å si unnskyld. Mamma og pappa elsker deg. Derfor er vi så bekymret så mange ganger. I våre hjerter betyr du alt, i dag og for alltid. Vi ønsker deg det aller beste, og håper du er beskyttet hvor enn du går.

Derfor vil vi av hjertet, hver eneste dag, og hver gang vi har kontakt, si jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Du får en klem når vi møtes, og en klem når vi skilles. Vi tenker på deg mange ganger hver dag, og vi prøver å kjenne etter i magen om hvordan du har det. Er du på reise, må du svare på meldinger og telefoner. Og så skal vi gradvis sette deg mere og mere fri. Og håpe at det vi har gitt er nok til at du elsker deg selv, og oss selvfølgelig. Men mest av alt kjenner vi på en grenseløs kjærlighet til deg, vårt og mitt elskede barn. Den kjærligheten forblir i våre hjerter, og det er akkurat det vi håper og ber om, at du kjenner og har kjent på vår kjærlighet i alle disse år, og hver eneste dag. At vi har klart å gi deg den vissheten hos deg selv. Nemlig at du er elsket, og du har fått hørt det. Igjen og igjen, og som gjør deg i stand til å være lykkelig i ditt eget liv, og at du kan føle du er en del av noe evig, og noe større, nemlig kjærligheten selv.

Som er universets mektigste kraft, Kristi kjærlighet og guddommen på sitt vakreste, den sterkeste beskyttelsen, tilgivelsens kilde, salighetens grunn, og evighetens opprinnelse. Denne vidunderlige og helbredende kraften og beskyttelsen skal følge oss alle, deg, alle våre barn og alle dine og våre etterkommere i tusen ledd. Det er dette livet handler om. At vi som pappa og mamma får lov til å ta til oss kjærligheten, dyrke den, og gi den videre til deg. Vi må tro på den, og be til Gud at kjærligheten skal bestå i vårt eget hjerte. Nok til at vi ikke har vært for egoistiske, for dømmende, for fraværende og at vi har klart å beskytte deg mot demoniske krefter, destruktive miljø og onde mennesker. At vi på tross av våre menneskelige svakheter har maktet å gi kjærligheten videre til deg.

Etter et langt liv må vi likevel erkjenne at mange av oss er skadet av alle livets ulike belastninger, noen mer, noen mindre. Og så tenker vi at du og alle barn må unngå å bli skadet. Vi har mange ganger vært altfor beskyttende, nettopp fordi vi vet hvor galt det kan gå. Mange ting i livet er utenfor vår kontroll, og sykdom, brudd, konflikter, ensomhet, økonomiske kriser og andres ondskap kan ramme hvem som helst. All denne livserfaringen på godt og ondt gjør at vi prøver å beskytte barn. Og så ser vi at det ligger et vanvittig press på de unge, om å bli perfekt, vellykket, pen, topptrent, rik, populær og berømt, og mange dessverre føler seg mislykket etter å stadig se på sosiale medier hvor vellykket kjendiser og influensere er. Alt dette gjør at vi har blitt bevisste at vi må gjøre en ekstra innsats for deg og alle våre unge. Vise kjærlighet, være kompetente foreldre, være åpne, bryte tabuer og ha nær kontakt med deg og alle våre kjære.

Men mest av alt, at alt vi har gjort for deg, ved hjelp av Gud, kjærligheten, det gode, familie og våre venner, at det har gitt deg beskyttelse, tilhørighet, en god selvfølelse, et positivt selvbilde, evne til selvregulering av svingende følelser, et kyndig blikk for andres lidelse, evne for omsorg og hjelp for andre. At vi i sum har gitt deg en tilstrekkelig livskompetanse god nok til å møte alle livets krumspring, prøvelser og utfordringer. Gitt deg en mening med og i livet, og en fast tro og overbevisning om at livets mening er alltid å leve i kjærligheten og tro på Gud som har skapt oss. Og aller mest, en levende tro på at alle synder er tilgitt i Jesu navn og blod. En tro som bærer deg til et evig liv i himmelen til slutt. Og at du forstår at vi er gjester på jorden en tilmålt tid, at alt vi har er lånt og skal gis tilbake. At penger, utdannelse, eiendom, omdømme, titler, ære og berømmelse er flyktige verdier og bare verdslige saker. Ofte nødvendige til en viss grad, men at kjærligheten, hjertets tro, omsorgen, vennskapene, slektskontakten, og hvordan vi er mot oss selv og hverandre, det er det som betyr noe, og som gir livet en virkelig verdi og mening.

Så kan vi sammen skape en himmel for oss selv her på jorden, være glad i hverandre, le og gråte om hverandre, ha kontakt med venner, og forstå og hjelpe folk som lider. Og så kan du selv en gang, når den tid kommer, gi kjærligheten videre til din kjære og til dine egne barn. Og si, jeg er glad i deg, mitt elskede barn! Hilsen pappa!

Man må se, tørre og handle!

I et samfunn, bygd eller en bydel med minst tusen personer er det alltid en viss prosent som lider, som nylig har opplevd tap, død og sorg, som er ensomme, syke, fattige, ruser seg eller er skadet på en eller annen måte. Enhver av oss har sikkert opplevd stunder, perioder og livsfaser med kriser, sorg, skadet selvfølelse, fortvilelse og prøvelser. Det de/vi da har ønsket og bedt om er hjelp, trøst, vennskap, kjærlighet og bli sett. Da må noen faktisk gjøre det. Noen må være den Ene. Noen må se, tørre og handle! Det finnes heldigvis mange mennesker som trør til i krisens stund, det har jeg sett og opplevd selv ved mange andre anledninger. Jeg blir stadig imponert over omsorgen, omtanken, hjelpen, pengestøtten og de trøstende ordene ved tragedier, brå død, sykdom og andre store kriser. Jeg vil imidlertid sette fokus på den stille sorgen, og lidelsen vi ikke får vite om før vi spør.

Mennesker generelt vil være lykkelige, unngå problemer, og være sammen med andre folk som er lykkelige, og lukke det negative ute. Vi blir alle lett blinde for andre menneskers problemer, og tenker og håper, at de må klare å rydde opp i problemene selv, bli i orden fortest mulig, eller om nødvendig få hjelp av det offentlige og aldri nevne problemene igjen. Det enkleste er å aldri spørre, gå forbi eller bare snakke overflatisk om vær og vind, og på den måten aldri gi vår neste en sjanse til forsiktig å fortelle om sorgen, sykdommen og problemet. For de fleste av oss er mange livsproblemer fremdeles tabu, og vanskelige å prate om sånn uten videre, uten at noen spør.

Alle vil fremstå som lykkelige og problemfrie, og alle vil at de andre skal tenke godt om en og helst ikke se mine problemer. For vi håper de snart skal forsvinne av seg selv. For noen gjør de ikke det. Vi får dermed en ond sirkel der de lykkelige er blinde, tause og uinteresserte i andres problemer, og de ulykkelige ikke tør å fortelle, men de vil gjerne fremstå som lykkelige, skjule problemene og håper det går over snart. Konsekvensen for de som blir rammet blir lett følelsen av fortvilelse, avmakt, ensomhet og noen ganger skam og skyld.

Hva kan man så gjøre for å hjelpe? Egentlig behøver ingen bry seg om andres problemer, det er ikke mitt personlige ansvar og det er deres problem, og de må kontakte hjelpeapparatet. Men, man kan si til seg selv at jeg behøver ikke, men jeg vil likevel gjøre noe, det jeg kan, jeg vil gjøre en forskjell, og jeg kan gjøre noe der jeg ser problemet. Man kan starte i det små, vinne erfaring, og etterhvert som man blir trygg på seg selv og andres reaksjoner kan man bidra i mange, mange situasjoner. Gevinsten er stor, både for dem som gir, og dem som får. Det blir ofte gjensidig nytte og glede, og etterhvert kan du få tilbakemelding om at det lille du gjorde der og da, faktisk betydde enormt for ditt medmenneske og din venn. Du kan bidra til at noen fikk åpnet seg, fikk mot til å snakke, motivasjon til å søke hjelp, ord for å erkjenne problemet, og inspirasjon til og tro på at noe kan hjelpe og det finnes håp. Eller ganske enkelt være en venn i nøden, der tid og utholdenhet er svært viktig.

Kompetansen ligger i oss alle, hos alle voksne og spesielt hos de som selv har opplevd krise og kjent på den samme fortvilelsen og det inderlige håpet på at noen ser meg, tør å spørre, vil lytte til meg, og ikke minst, spør igjen neste gang vi ses. Det som virker er først og fremst at du ser den som har det vondt og er ensom. Blikk kan være helbredende. Dernest at du tør å spørre og tør å snakke direkte til den det gjelder, bryte taushetsbarrieren og det private og personlige skjoldet mange bærer. Man må tørre å være personlig. Og så man handle. Ord og lytting er ofte det som virker. Ordene vitner om kompetanse i å se, interesse for den andres ve og vel, og viljen til å høre om andres problemer. Når den andre tør å fortelle må man ikke pøse på med løsninger, men la den andre fortelle. Og vi kan gjerne spørre om hva vi kan bidra med. Og neste gang kan ta opp tråden, og fortsette det gode arbeidet. 

Når det gjelder barn og unge er det ikke sikkert de kan formulere problemet eller si deg hva du kan gjøre. Her er det ordene, spørsmålene, interessen, kjærligheten, vennskapet og blikket som helbreder. Og det blir sterkest når du oppfattes som den Ene. Den som så ham eller henne, brydde seg og torde å spørre. Og den som gjorde kjærlighetshandlinger. Det kan være ord, tid, vennskap og langvarig interesse for den andre. Og vissheten om at vi deler en hemmelighet, og på grunn av det lindres ensomheten og følelsen av avmakt og håpløshet.

For voksne kan man benytte nesten alle slags sosiale settinger til å hjelpe, i tillegg til det personlige møtet der dere bare er to. Er det flere samlet kan man henvende seg direkte til vedkommenede man vet har det vondt og ganske enkelt spørre om hvordan han eller hun har det. Føler man at man kan være konkret, kan man spørre mer direkte om problemet. Som regel vil den som har problemet juble og tenke at endelig ser noen meg, og at det gjør ingenting at flere hørte og får vite det. En annen innfallsvinkel er at man kan ta opp spesielle temaer som man vet er høyst aktuelle, og med det bryte tabuet og tausheten. Samtidig som den som eier problemet ikke behøver å bli fokusert på personlig. Det hjelper helt klart på problemeieren og kan bli et viktig steg på veien mot anerkjennelsen av krisen og gir håp om helbredelse.

Der man ikke vil snakke og spørre noen direkte, kan man drive med personlige kjærlighetshandlinger i det små. Et vennlig ord, et kompliment, et hverdagslig spørsmål, en anerkjennelse, litt skryt, en kjærlighetserklæring, en telefon, en melding, eller et Facebookinnlegg om et problemområde eller et tabu. Og litt framsnakking! Vi må ganske enkelt se hverandre, og gi det vi kan, når vi kan.

Noen må se. tørre og handle. Og det kan like gjerne være deg!

Det må en hel landsby til for å oppdra et barn

Med det menes at man kan ikke vokse opp helt alene, eller bare i en kjernefamilie, isolert fra omverdenen. Et barn er medlem av en familie, en storfamilie, slekt, en bygd og så videre. Og alle har vi en eller annen funksjon for hverandre, eller roller om man vil. Alle er viktige, men noen er mer viktige enn andre. Som ung er foreldre, søsken, venner, slekt og hjemplass svært viktige, og ofte fortsetter dette livet ut. Etterhvert kommer det til klassekamerater, skolen, nye venner, nye lærere og for noen, en annen hjemplass eller en by. Men selv i en by trenger alle, spesielt barn, de trenger familie, nære, venner og et nettverk. Det kan være vanskelig i starten om man flytter til en ny plass, men barn er utrolig tilpasningsdyktige og finner ofte venner snart.

Men ordtaket om at det må en hel landsby til for å oppdra et barn gjelder fortsatt. Selv i moderne tider og med mye ny teknologi. Landsbyen er der, for noen helt bokstavelig, og for mange andre i overført betydning. Barn har fremdeles nære, familie og slekt, selv om familien og slekta er spredt til vanlig. Mange av oss har foreldre, besteforeldre og søsken nettopp i en bygd eller i en landsby. Og vi kommer stadig tilbake til denne landsbyen. Snart er det barndåp, bryllup, rundt år, storsamling, slektstreff, eller en begravelse. 

Og barna våre blir så sosialisert inn i dette livet og inn i dette nettverket. Selv om mange bor i en by, så vender mange tilbake til bygda, slekta og til barndomshjemmet eller til hytta. Nye barn og unge kommer til, og lærer dette halvnomadiske levesettet. I en by er man en bestemt person og har et fåtall roller, mens i landsbyen har man mange roller og veksler mellom dem. Vi behøver ikke å tenke så mye på disse rollene, de er der bare. Du er sønn eller datter til den og den, med i den familien, i den slekta, i den hjembygda. Og du kan til og med høre til i to eller flere landsbyer, som du besøker når du kan.

Personlig er jeg fra Måsske/Musken, jeg har vokst opp der, og er stolt av det. Men dypt i mitt hjerte er jeg Hellmobotning der pappa kjem fra og fra Oalloluokta der mamma kjem fra. En bror av meg sier alltid, jeg er fra området Musken til Oalloluokta, inklusive fjellområdet Grensen, Gájssemierro, Njallajávrre, Rávdda og de store vannene i øst. Vi er også samer med tilhørighet til Sápmi/Sameland. Det er like mye et fysisk begrep som en spesiell tilhørighet til dette store området kalt Sápmi.

Jeg har stor glede av å se min egen gutt møte alt dette i min egen landsby, i mitt eget nettverk. Han skifter lett med å si hei, hallo og buoris, han vet hvem slekta er og hvor jeg som pappa er hjemme. Det samme gjelder når han drar sammen med sin mamma til hennes områder. Så finner han og alle unge seg nye venner, og nye nettverk. Alltid med pappas og mammas egen landsby i botnen. Verden forandres og vi med. Våre barn får med seg litt gammelt og litt nytt, og vi som er middelaldrende skjønner ikke alltid kodene på sosiale medier og de unges omgang med hverandre. Men vi har en viktig jobb å gjøre alle vi voksne. Lage og vedlikeholde en trygg havn for alle våre barn og barnebarn, ja venner med. Ut fra dette og med basis i den berømmelige landsbyen skal da våre kjære vokse opp, kanskje etablere nye par og familier. Og bevare og videreutvikle den kulturen og det språket de fikk. Slik går livet videre i stadig nye generasjoner. Og i nye landsbyer.

Barndommens eventyrland

Pappa Mikal og mamma Elin gifta sæ i 1956, storesøster kom først, og høsten 1957 fløtta de tre til Kjøllefjord etter at pappa ble ferdig med lærarskola i Tromsø. Han var lærer i Kjøllefjord i ett år, og der blei æ født i 1958, som nummer to. Etterhvert ble vi til 8, ei søster og 7 gutta. Senere fløtta vi til Musken, Kjøpsvik, Oppegård, og Musken igjen, der vi blei, alt etter lærerjobba for mamma og pappa. Æ tilhøre en generasjon som vokste opp både i gammeldagan, og som nu leve i en hypermoderne tid. Mange ganger lengta æ tilbake til de lange, varme somran, alle fjellturan og sprell i Hellmobotn, i Musken og i Ålloluokt. Og til alle de vennlige, gamle damene som ga oss ongan sukkerbrødskiva, og mange varme ord. Vi ble sett og holdt, og tatt med absolutt overalt, hvor vi storøyd fulgte med folk og noen originala når de snakka, arbeidde, gikk på samling og til fjells, og alt det rare og morsomme de sa. Tror ikke oppveksten i Hellmoa sto tilbake for alle sprell og all humor Emil i Lønneberga gjorde og opplevde!

Mitt aller første minne er at mamma tegna av handa mi i en minnebok ho hadde laga, kanskje var æ tre år dengang. Da bodde vi hos en annen familie i Musken, totalt tre generasjona. Vi selv var vel en fem-seks onga den gangen, og vi lå på bonstermadrassa tett i tett på loftet. Det var lávve (slekt)  i nesten kvær en gård, og fred og ro. I 1969 fløtta vi inn i lærerboligen i Ytter-Musken, som kommunen bygde ved internatet, som senere ble skole, og gammelskola ble læstadiansk samlingshus. Omtrent da kom strømmen til Musken, da de bygde et aggregat som bråka noe infernalsk døgnet rundt ved kaia. Lys-Sigurd monterte lysan, ledningan og kontaktan og spurte stadig vekk etter kaffe. Hver tirsdag kveld møtte vi dampen, den ene dagen "Hulløy" gikk to ganger tur-retur Musken - Kjøpsvik. Vi venta på dampen hos en nabo ved kaia, og røkte Tiedemanns blå, som vi bomma av han, og studerte de fine jentan fra Musken som var litt eldre enn oss. De var så sjarmerende, sang sangan de hadde lært på "Ønsken", altså Ønskekonserten, og av og til holdt de oss guttan fast og kyssa oss. Tirsdagene hadde mange vært i nødvendige ærend i Kjøpsvik og det var topp underholdning å se kem som kom, vi fikk kjøpe brus ombord, og etterpå sto vi stinn brakke i posten hos Post-Mikkel. Han ropte høyt navnan på hvert et brev, for hver en avis, og folk spurte om det var kommen "verdier", enten trygd, lønn eller betaling for fisk, tørrfisk, ull, skinn., kjøtt, levende sau eller ainna. Vi leka også partigjømt ofte, der to lag skulle lete etter hverandre etter tur. Laget som skulle lete telte til 500, og laget som gjømte seg måtte blinke 3 ganger med lommeløkt, og så starta moroa. Hele Musken med skogen rundt var gjemmeplass, og det tok tid å finne hverandre og det var om å gjøre å forvirre hverandre med lykteblink nu og da og springe derfra. Engang krøp mitt lag inn i en ur og fant en liten, gammel kiste innerst inne. Vi var snar å kom oss derfra, og alle ongan ble redd og gikk heim. 40 år etter fant vi resta av kista i samme ura. Vi ble livredde for vi hadde hørt så mye om æbok/utbor. Onga som var satt ut i naturen for å dø, og som gikk igjen.

Meine det var over over 200 persona i heile fjorden på 13 ulika plassa, med masse folk i Hellmobotn, Nordbukt, Inner- og Ytter-Vasja, Musken, Leirelv, Josommerseth, Pålsommerseth, Tømmervik, og før det i Tjieluobme, Basudissa, og Gábmásadje. Folk rodde og etterhvert kom påhengsmotoren "Seagull", og motorene "Bolinder", "Sabb", som ga fra seg et "bopp" hvert tredje sekund. Den gangen var heile Hellmofjorden, Grunnfjorden, Stefjorden, Bjørkvik og enkelte plassa i Hamarøy og Sørfold fullstendig samiskspråklig, derfor kan alle i vårres generasjon samisk. Folket levde som fiskerbønder og alle utenom oss som var lærerfamilie, hadde saua, og gjerne en ku, okse og en eller anna hest. Alle hadde båta, noen skøyte og det ble fiska året rundt. Saman er de åtte årstiders folk og hver sesong var preget av det de måtte gjøres da. Vi onga kom og gikk i kvær en gård og i kvært et fjøs, hjalp til og det mest spennende når sauan lamma og vi fikk holde dem. Kvinnfolkan holdt på med duodje (husflid) og laga alt som trengtes i heimen, i tillegg plukka folk bær og syragress, gikk på jakt, satte opp feller i skogen og skjøt nise på havet, og oter i fjæra. Masse ble solgt og slik fikk folk kontanter, i den tida før folketrygda ble innført. Litt kontanter måtte folk ha for å kjøpe kaffe, salt, sukker, mel, oljelamper, parafin, tobakk og snus! Det var mye byttehandel, også med svensksaman som av og til kom ned fra Vájsáluokta.

Året rundt sprang vi ute heile dagen, og det e et under at alle kom heim når det blei mørkt på vinteren. Så tente de voksne oljelampa, og de fyra heile dagen mens kaffekjelen putra på gammelgrut. Det va håll i loftgolvet over vedomnen og gjønna det hållet fikk vi med oss historian som var meint for berre voksne. Det var luksus for oss onga å sett lamme voksne og gamlinga og hør på historia, og all latteren som runga etter en morsom historie. Og når de godmodig erta hverandre, og vridde og vendte på alt, drev gjøn med hverandre og få blei fornærma.

Etterhvert bynte vi på skola like ved og trur du ikje vi måtte ha begge foreldran vårres som lærara, mamma på småskola og pappa på storskola. De gangan det ikje var en frøken fra dalan i Sør-Norge. På småskolen var vi i stua til en nabo, og gikk gjennom kjøkkenet hennes i hvert friminutt! Der var også bygdas talestasjon, og alltid fullt av folk på kvelden, og alle sa hysj når telefonen ringte og ingen kunne ha noen private samtala der. Vi var høgt og lågt, og i storefri som varte minst en time, gikk vi på vintern på ski til Hedningjorda, et par kilometer opp i lia, og drev med utfor i stor fart. Vi hoppa på ski og visste knapt nok om vi landa forlengs eller baklengs, og rekorden var 22 meter, satt av av en ungdom, som ble den store helten. Vi hadde skinnhua, tjukke ullvotta, kvitunderbuksa og beksemsko, og måtte bade én gang i uka i en stor stamp. Etterpå satt vi ved omnen med handuk over oss og fikk varm kakao og brødskiva. På storskola fortalte pappa en saftig skrømthistorie hver dag den siste halvtimen. Disse historian sett som spikra og æ har fortalt dem videre til sønn min. Og han sa alltid, fortell, og historian måtte være lang, skummel og ny! Du verden for en fantasiverden vi vokste opp i, med æbok/utbor, gani/hulder, rávgga/draug, jábmega/dauinga, åvddus/fægd og skjulte skatter i skogen som blinka hvert 7. år på julaften. Vi følgte alltid med om det blinka i skogen, klar til å grave skatten frem. Julaften gikk vi på javllaroahtta/julekveldsbesøk hos naboan og alle hadde samisk tradisjonsmat og det lukta julebakst i hele bygda.

På sommarn var det et virkelig eldorado, og det året vi fylte åtte år fikk vi gå over fjellet med pappa, fra Hellmobotn til Vájsáluokta, mens mamma tok toget med de minste fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Ålloluokta i Jokkmokk kummune, der ho kom fra. Der áddjá (morfar), áhkko (mormor) og Edvard-æddnu (morbror) møtte oss og vi  var der en hel måned. Det var læstadiansk sommerstorsamling i 2 uker på 5-6 plassa rundt om i Storlule, og vi ble kjent med mamma sin slekt. I Sverige var vi alltid Elins pojkar og flicke, og vi fikk stadig vekk en svensk papir-tier som vi selvfølgelig brukte på butikken i Porjus. Vi spurte etter is og brus men fikk ingenting, før vi lærte oss å si glass og läsk! I slutten av juli gikk vi til Rávdda og plukka moltbær i ca 10 daga. Den gangen kom Lunken, altså Fiskflyg, med sjøfly og kjøpte moltbær fra oss. Et år var vi over 60 stk der og flyet kom hver dag og kjøpte ca. 300 kg bær så å si rett fra myra og så kunne vi bestille mat og ferskvara fra dem siden de også drev en landhandel i Porjus. Vi bestilte melk, fløte, kjøtt, falukorv, skinka og brus og snus! Æ hadde bestilt 10 Cola og en luring føyde til en ekstra null slik at det kom 100 boksa. Det var nestsiste dagen og vi satt og drakk Cola alt vi orket. En mann som var med oss fortalte siden at " i Rávdda var æ på Colafest, æ huska ingenting"! Utpå høsten fikk vi en sjekk for bæra minus maten og det var sommerjobben i gamle dager. På tur hjem til Hellmobotn bar vi 20 kilo moltbær hver, og det var vintersylta. 

Resten av sommeren var vi i Hellmobotn, pappa sin plass, og der møtte vi alle slektningan som hørte til der. Der fortsatte eventyret, det første vi gjorde var å ta på tøysko og leke lamme de andre ongan. Vi klatra på alle steinan, som hadde egne navn, vi lekte boksen går og slåball, og vi fiska børting i elva, sei i fjæra og fra robåt og gikk hver soldag opp til Hátsek og bada i en dam som ble lunka på sommarn. Et søskenbarn av oss skulle pakke til fjells og pakka kun badebukse og fire rulla toalettpapir! Kurt Tore var bandelederen, og vi gjorde mye rart, bygde Folkets Hus av furubak, og sang der halve natta og kokte kaffe og fortalte skrømt. Vi arrangerte Hellmocup med lagene Indre og Ytre, men mest spennende var Oldboyskampene, der de spilte med vernesko, spissko og totalt uten peiling på regler. En av de skåra med spissko fra egen banehalvdel og de som hadde vernesko turde ingen takle! De voksne leka sæ og, pappa og to naboa der inne bygde om ei skøyta til traktorferje, og kalla sæ AS Forenede Vaskailla. 

En høst dro vi en søskenbarngjeng inn dit med hagler og skulle skyte reven. Vi så ingen rev, og vi fordrev tida med å skyte på blink med lensmann og ligningssjefen var i nabohytta, og de turte aldri å kom ut. Vi skjøt ned et klesstativ, og de sa han hadde vært sterk den vinteren. Så ble vi lei og tok robåten vårres og laga seil av en filtduk og seilte utover i god fart. En nabo fra Musken kom med skøyta si mot oss og ropte til mannskapet sitt, se en ubåt! Så fikk vi haik til Nordbukt hvor vi fortsatte eventyret med noen andre ungdomma som muligens var hakket verre enn oss fra Hellmobotn. Ingen nevnt, ingen glemt. Vi ble vante fjellfolk etterhvert og gikk hver sommer rundt om i grenseområdene fra Hellmobotn, plukka moltbær, fiska og kosa oss rundt bålet. En dag gikk vi på toppen av Tjåråk, 1375 moh, og tente bål midt på natta. folk der nede trodde det var flystyrt eller UFO. Så la vi oss å sove kl 02, men kl 03 vekte den eldste av oss resten og sa vi måtte skynde oss ned. Tror han fikk et varsel for da vi gikk kom en graut-tjukk tåke som forfulgte oss lenge. Tåka hang der i en uke og han berga oss den gangen.

Vi skrev i hverandres minnebøker, og æ skrev alltid: Når solen går ned bakom åsen, og himmelen tennes i brann, da stiger de fagreste minner fra barndommens eventyrland! Æ skrev også et lite dikt som gikk slik: Jeg sitter her en lørdagskveld, her og tenker på. Solen forsvinner bak mørke mørke fjell, men Musken er bra likevel! Så laga æ et dikt om reven, som æ sendte til Nordlandsposten, med melodien til Blant alle lande.

Etter alle disse årene og somrene har mange av oss vært gode venner og vi mimrer stadig vekk om de gode og spennende barndoms- og ungdomsminnene. Vi synger de gamle sangene om og om igjen og ser på hverandre med megetsigende blikk, med lengsel i hjertet og takknemlighet til våre foreldre og slektninger som tok vare på oss og ga oss slike barndomsopplevelser. Og æ vil at sønn min, mine bonusbarn og alle våre barn og unge skal få oppleve en så rik og spennende barndom som mulig.

Tenk om vi kunne begynne på nytt?

Tenk om vi kunne begynne på nytt? Og at vi var hele og fine, med bare litt skrubbsår her og der. Tenk om heimen og hjemstedet vårt virkelig var det paradiset vi alltid drømmer om. Tenk om alle våre foreldre var kompetente, kjærlighetsfulle og visste om alle de sår vi fikk. Tenk om de kunne blåse på ondtene, etterhvert som de kom, både på kropp og sjel. Og så kunne vi igjen springe ut og utforske verden. Og komme slitne, våte og skrubbsultne hjem igjen. Til mammas hjemmebakte brød, gode kakao, rene klær og et karbad, mens vedomnen sprakte lystig i skjømmingen og det ble nesten som en bastu der hjemme.

Tenk om det fantes bare snille naboer, som ga deg sukkerbrødskive og mange varme ord. Der gubben i huset fortalte deg saftige skrømthistorier, og måtte følge deg hjem. Der nabobarna også var snille, og dere fant på mange artige leker. Der du kunne overnatte uten fare for overgrep, og ingen var redde. Tenk om vi kunne få lov til å passe nabokjerringa sin ku på sommeren, melke den og lage kaffeost.

Tenk om det var en allseende makt som kunne stanse alle krenkelser før de var tenkt, og der han eller hun spant fine lykketråder mellom deg og dine venner. Tenk om vi kunne le hver dag og fortelle de samme gamle historiene om og om igjen. Til latterkrampa tok oss og vi måtte gå hjem. Og der vi våkte alle ongan i lysoljelampeskjømmimg og kunne se lykkelige voksne rundt oss.

Tenk om misunnelse og hat ikke fantes. Der vi kunne si, mene, føle og tro på det vi ville. Tenk om de voksne kunne se oss som vi var, nysgjerrige, lykkelige barn som bare ville ha det godt. Tenk om det ikke fantes alle måtte-burde-skulle-greier i verden og vi barn fikk en fantastisk oppvekst. Der vi lærte å springe i heimfjellan, fyre bål, fiske, plukke moltbær og stirre inn i varmen. Der vi lyttet etter vær og vind og kunne forutse morgendagens vær. Og der du våkna av solsteiken mens du sakte kunne åle deg med soveposen til bålet og drikke svart morgenkaffe med en rullings til. Og så kunne du plukke 20 kg moltbær og bære hjem. Og selge halvparten og kjøpe godteri og en ny dongeribukse.

Tenk om du hadde en forstandig lærer som så deg og lærte deg livets overlevelseskunst. Som styrket din selvfølelse, og fikk deg til å le. Som tok hele klassen eller hele skolen med på skogstur, viste deg dyretråkk og overrasket med bålmat til alle. Der du for første gang smakte kruttsterk bålkaffe, og røkte en Petterøes 3 i smug.

Tenk om alle voksne var snille, der ingen hadde baktanker eller ville gjøre deg noe ondt. Der vi kom oss helskinna gjennom ungdomstida, og kunne begynne med videre skolegang og jobb. Og der pappa kunne følge oss til vårres første skoledag uansett hvor det var, og han hadde ordna hus og snille husverter som fulgte litt med. Og der mamma kom på besøk med nybakt gáhkko og et lunt smil. Der ho fortalte om da du var liten og der du så kjærligheten i hennes øyne. Og du rakk å savne henne allerede før hun måtte heim igjen.

Tenk om du kunne ha en ungdomskjæreste som beriket ditt liv. Tenk om du fant din kjære som ved et under kom fra det store intet og gjorde deg lykkelig. Og at dere sammen fikk verdens herligste barn, som dere passet på og gav kjærlighet.Tenk om mamma og pappa hadde så store tomter at alle kunne bo i nærheten av dem, og ingen behøvde å flytte. Tenk om alle kunne bo i hjembygda og kunne føle tryggheten der.

Tenk om det ikke fantes noe ondt i verden, ingen sårende ord, overgrep og krenkelser. Tenk om vi bare kunne begynne på nytt alle sammen. Og si at fra nu av avskaffer vi det onde, og så er vi bare kjærlige med hverandre. Der vi roser hverandre, dyrker vennskap og ler. Og der våre barn og barnebarn oppdager dette og sier at det skal vi jammen fortsette med til våre egne barn. Og at ondskapen aldri fikk fotfeste igjen, og alle kunne kjenne igjen symptomene og straks kvitte seg med det onde.

Og så kunne vi elske hverandre, være hverandres venner, slippe barna fri, besøke de syke og trøste den som var lei seg. Der vi kunne se glimtet i hverandres øyne, og hjerter fulle av kjærlighet og ha tid til hverandre. Tenk om alle vennskap bare varte hele livet og ingen døde som unge. Tenk om alle var friske og ingen var ensomme, ingen var utstøtt og folk rangerte ikke hverandre etter status. Tenk om vi alle kunne begynne på nytt?

Se på din mor!

Se på din mor, spesielt om hun er gammel. Hun er ikke feilfri, men hun er din mamma! Livet har gått gjennom en utellelig rekke av mødre fra tidenes morgen. Fra vår felles stammor Eva, gjennom fantastiske kvinner og kom akkurat til deg. På et helt bestemt tidspunkt, og som hele universet og englene beskuet og gledet seg over.

Din mor har selv vært et barn, sprunget og lekt i heimen sin og rundt omkring, med barnlige sysler, drømmer og lengsler. Og med en ufattelig kjærlighet og lojalitet til sine foreldre, sin familie, sin slekt, sitt folk og til sin families historie og hemmeligheter. Hun ble etter hvert en ung, vakker pike og ungdom! Hun har opplevd forelskelser, gleder og skuffelser, vennskap, kjærester, skolegang og arbeid, glade og triste dager og perioder, og ulike erfaringer som hun alltid bærer med seg. Hun har kanskje blitt utsatt for krenkelser og overgrep som også preger henne. Eller vokst opp i en tid med helt feile holdninger og verdier. Alt dette kan ha gått ut over deg og dine søsken.

Du ble båret på i 9 måneder, og mamma syntes det var strevsomt. Tenk deg dette unike oppdraget, skape, bære på, og passe på lille deg i sin mage. For at du etter hvert skulle bli født gjennom smerte, leve, utvikle deg, bli et helt og unikt menneske. Og til å begynne være helt avhengig av mamma og litt senere en pappa, men på en annen måte.

Din mor har de første årene passet på deg hele tiden, bare avbrutt av korte pauser, pappapass og barnevakter. De gangene hun ikke har hatt eller sett deg har hun tenkt på deg, hvor du er, om du har det bra, og om det er noe som mangler. Mens hun har hatt deg har du enten fått melk, kos, nærhet, oppmerksomhet, prating, vask eller du har sprunget inne eller ute i trygg forvissning om at hun er i nærheten. Hun har gitt deg den ultimate kjærligheten og tryggheten som bare mamma kan gi. Hun har bekreftet din barnetro, som du er unnfanget med, og gitt deg en kristen oppdragelse. Hun har lært deg forskjellen mellom rett og galt og sagt deg de vakreste ord du kan høre på jord. At alle dine synder er evig forlatt i Jesu navn og blod. Hun har vist deg himmelriket, en ufattelig gave gitt av Gud. Og beholder du din barnetro, så er din lykke evig!

Dere kom dere gjennom barneår, ungdomsår, skole, lek og alvor, og i dag står du mer støtt på egne ben, og klarer deg uten din mor i nærheten. Men hun er der likevel, i ditt hjerte, i dine gener, i ditt minne, i nabolaget eller på en annen plass. Bare en telefon unna, på et bilde, på et sykehjem, eller kanskje på en kirkegård. Jeg tror hun er den personen som har betydd mest for deg, spesielt da du var liten.

Når barna har det bra har foreldrene det bra, sies det, noe jeg tror er sant. Når barn gleder seg, utvikler seg, har venner, er tilfredse, får leke, utfolde seg og får gå i fred slapper foreldrene av og trives. Det gir hverdagslykke der foreldrene nyter synet av sine barn og tenker på alt barnet har gått gjennom fra livet i magen, fødsel og oppvekst, og alle de bekymringer for ting som kanskje aldri skjedde.

Og motsatt. Når barna ikke har det bra, blir mobbet eller krenket, ikke får venner og ikke kan utfolde seg eller er mye syke, kronisk syke, funksjonshemmet eller bor i et trafikkfarlig og destruktivt miljø, har feil venner og med i destruktive miljø, skader seg selv, ruser seg eller har lav selvfølelse og/eller selvtillit. Da sliter også foreldrene, og jeg vet at mor har det verst.

Tenk på alt hun har gjort for deg, gjerne i en mannsalder, bokstavelig talt. Alt er i deg, alle kjærlige ord og varme blikk, kjærlige omfavnelser, og fem-stjerners service livet

igjennom. Du aner knapt den totale innsatsen fra din egen mor, nettopp for deg, og alt for deg. Takk mamma tusen ganger eller mer for alt hun gjorde og betydde for deg, for kjærlighet, omsorg og all den tid hun brukte på deg. Er hun på sykehjem, fortell henne om de andre barna og barnebarna hennes. Fortell også om de døde og ær deres minne. Syng gamle sanger og ta med gamle ting hjemmefra. Fortell nytt hjemmefra og om gamle kjente.

Men mest av alt, husk å takke. Er hun dement og har mistet språk, kjenner hun deg igjen, i sitt hjerte og sinn. Hun føler deg og nyter ditt nærvær, din oppmerksomhet, alle kjærtegn, og spørsmål. I sitt hjerte både ler hun og gråter hun. Av hvordan det gikk med deg, av sin egen utilstrekkelighet og manglende språk og gode ord. Men kjærligheten hos henne forsvinner aldri. Hun ser deg, ønsker deg alt godt, gleder seg med deg og gråter sammen med deg over alle dem dere mistet, en sønn, en datter, et barnebarn, en ektemann eller en venn. Se på din mor. Alle spor livet har satt i og på henne. Alle de fine rynkene etter et langt liv. Møt hennes blikk, det blikket som har fulgt deg fra det første minuttet til nå. Alt hun har gjort og tenkt på, som du ikke engang husker.

Husk, se på din mor!