Tilhørighet er livsviktig

Tilhørighet er livsviktig, den gir beskyttelse, mening, sosial kontakt, venner, aksept og forutsigbarhet. Det motsatte kalles mange ting, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, utstøting. Og det kalles marginalisering når du ikke har tilhørighet noe sted. Mangel på tilhørighet kan, i verste fall, være dødelig, ødeleggende og forårsake ensomhet, helseproblemer, psykiske vansker og forårsake rotløshet og en svært usikker identitet. Mangel på tilhørighet kan til og med føre deg inn i destruktive miljø, et skadelig forhold, og du kan bli et lett offer for overgripere, psykopater, høyreekstreme personer og kriminelle miljø. Eller til et liv i ensomhet, alene-het, uten venner og uten andre i samme gruppe. Mange marginaliserte finner andre arenaer, gjerne på nettet, der de kan finne tilhørighet, en slags mening og aksept. Det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp de som opplevde omsorgsvikt og krenkelser er de mest utsatte når de blir voksen. En del av de ender opp som rusmisbrukere og narkomane med psykiske vansker, og får dermed det verre. Det handler blant annet boka "Når krenkede barn blir syke voksne" om.

Det starter hjemme, med tilhørighet til en mor og til en familie. Omsorg, mat, ly, søvn, fysisk kontakt, stabilitet og stimuli er livsviktige for å overleve og for å få en sunn psykisk helse. Her legges selve grunnlaget for deg som menneske. Og det er om å gjøre å bli beskyttet mot alt vondt og unngå å oppleve omsorgsvikt, overgrep og traumer. Kontakt med og omsorg fra en kompetent mor er helt avgjørende i livets utvikling. Det aller viktigste i tillegg til alt det fysiske du trenger er å få en god tilknytning. Og unngå tilknytningsforstyrrelser. Slike forstyrrelser kan gi større eller mindre skader og traume, som igjen kan få helt avgjørende betydning for nettopp følelsen av tilhørighet, og fremtidig tillit og nærhet til andre mennesker. God omsorg gir god selvfølelse, og som hjelper deg mot marginaliserende krefter i fremtiden. Er du glad i deg selv, har tilhørighet til familien og andre, kan du bo hvor du vil, selv alene på en ny plass, og ha kompetansen i deg til å få ny tilhørighet, og ikke havne i trøbbel.

Videre i livet er tilhørigheten til en storfamilie og slekt viktig. Så følger tilhørighet til en vennegjeng, en bygd, en klasse, en skole, kjønn, en kommune, en utdanning, et yrke og en arbeidsplass. Og for noen, også tilhørighet til en religion, en menighet, og en etnisk gruppe. Og for riktig mange etterhvert, tilhørghet til egen familie og til eget nettverk, til eget hus, heimen, hytta, besteforeldres hjemsted og heimfjell eller fjord.

Det finnes mange utsatte grupper når det gjelder tilhørighet. Det mest innlysende eksemplet er når en flyktingefamilie flytter inn i et for dem fremmed bomiljø og et nytt bosted. Uten venner, arbeid, uten noe kjent, og kanskje den største utfordringen, uten den nødvendige tilhørigheten til nordmenn, til lokalsamfunnet og til folk der. Det er derfor viktig at de integreres, får venner, barna begynner på skolen, og at de unngår mobbing og stigmatisering. Slik kan tilhørighet bygges, steg for steg, så langt det er mulig. Men ingenting kan erstatte deres hjemland, etniske gruppe, familien i hjemlandet, språket, skikker og tradisjoner.

Andre utsatte grupper er barn utsatt for vold og omsorgsvikt, usikker ungdom, etniske grupper i sterk minoritet, innflyttere som er veldig forskjellig fra lokalbefolkningen, psykisk syke og til og med fornorskede samer. Alle disse gruppene kan få ulike problemer med tilhørighet eller mangel på sådan. Man passer ikke inn, man har feil etnisk bakgrunn, og det er ikke status å omgå disse menneskene. Eller at de lokale miljøene, menighetene, klubbene og nettverkene føles lukket og ekskluderende.

Et annet fenomen er en uoversiktlig tilhørighet til et folk som hat flyttet ut av et område, en spredt slekt, gjerne med en diffus etnisk identitet, eller til en slekt med store konflikter, arveoppgjør og andre store spenninger. Når en hel fjord har flyttet ut og spredt seg kraftig i inn- og utland kan dette gi problemer for både tilhørighet, identitet og intern kontakt. Er noen religiøse og andre ikke gir dette ulike tilhørigheter, lojaliteter og har stor betydning for den interne kontakten. For hvordan skal man skape tilhørighet for sine egne barn midt oppi alt dette?

Det er noe mange kjenner på til daglig. Familie, slekt, venner, bekjente og tidligere sambygdinger er spredt på absolutt alle vis og til alle steder. Så skal man skape en postiv identitet, en god tilhørighet, god kontakt og et forestilt felleskap med noe som kanskje ikke eksisterer lenger, eller som må konstrueres hver gang. Folk og det flotte i samiske bygder er borte, miljøene er sterkt fragmenterte, slektene spredt, og vi har blitt veldig forskjellige. Pluss at vi blir mer og mer forskjelllige, og stadig nye generasjoner blir mindre og mindre i slekt med hverandre. Ekstra utfordrende blir det i lokalsamfunn som har opplevd opprivende og bitre fornorskningskonflikter. Noe i en vil bare ta avstand fra det hele, og noe vil føle tilhørighet. Løsningen blir ofte at man etablerer tilhørighet til deler av ens kultur og bakgrunn, og velger bort resten.

Mett av dage - helt legitimt å ville dø

Hver dag er en gave, og vi kan gi hverandre gylne øyeblikk!

Hver dag og stund er en gave fra Gud. Det er ikke en klisje, men en sannhet. Det er bare om å oppdage det, og utnytte muligheten. Livet leves på små flater, og der finnes alltid andre mennesker. Enten din egen familie som du bor sammen med, venner som du treffer, søsken, onkel- og tantebarn, tanter, onkler, søskenbarn. Og for noen, din døde sønn eller datter. Som døde så ung og etterlot deg med et knust hjerte og en lengsel om å følge etter. Du ser ham eller henne på et bilde på veggen, alltid med deg i pengeboka, og har dem i ditt hjerte. Du kan hver dag si, jeg elsker deg min sønn, jeg elsker deg, min kjære datter, jeg sørger så, og lengter etter deg. Og jeg vet du har det fint nu, men pappa eller mamma gråter etter deg likevel.

Men du har alltid andre rundt deg, vi er der for hverandre, og hver eneste dag kan man begynne på nytt. Hver dag har 15-16 våkne timer og hvert eneste møte mellom mennesker er en unik sjanse til å knytte bånd, si noe vakkert, spørre om noe, og fortelle om noe hemmelig og vakkert. De andre er temmelig lik deg selv, og som man kjenner seg selv kjenner man de andre. Hver dag våkner man om morgenen, og ønsker at det blir en fin dag. Du ønsker å bli sett, hørt, forstått, og du ønsker at det kommer et godt menneske bort til deg, og sier, jeg ser deg, min venn. Jeg vet om din sorg, dine lengsler og ditt savn. Og jeg vil være din venn om jeg får lov. Og du håper at problemer vil løse seg, og at folk vil stifte fred.

Det er slike gylne øyeblikk vi alle lengter etter. Og som det er å altfor få av. Vi alle har et stort underskudd av gode ord, komplimenter, å bli sett, forstått og vi har underskudd på omsorg, kjærlighet, blikk og den gode samtalen. Nu når du vet det, kan du, ja akkurat du, gjøre noe med det. Hvert eneste møte og samtale er en unik sjanse til å gi en annen noe godt og positivt, noen forløsende ord, en anerkjennelse, og noen spøsrmål som setter igang noe positivt.

Dagliglivets vaner er ofte det godes fiende. Vi tar hverandre for gitt, vi synes gode ord blir for klisjeaktige, vi vil vente til konfirmasjonen, bryllupet eller begravelsen å si de vakreste ord om den andre. Eller vi vil vente til han eller hun fortjener det. I praksis kan vi vente for lenge, og til slutt er det for sent.

Sjansen er idag, og nå. Se på ditt barn og bare si, kjære barn, kjære mánná, æ e glad i dæ. Du betyr så mye for mæ, og vi skal alltid holde ilag og holde kontakt. Og er du borte så ring eller send hyggelige meldinger. Hjertet vil fortelle deg hva som er rett å si. Det er bare å lytte nøye. Barna har alltid en lengsel i seg etter at foreldrene skal se dem, og vise sin kjærlighet.

Stans litt opp i hverdagen, på butikken eller på kontoret. Verden er full av mennsker som deg og meg, og alle lengter vi etter et kompliment, et godt ord, et blikk og den givende samtalen. Vent ikke at alle andre skal gi deg det, men start selv. Og si noe godt absolutt hver dag. Det gir deg selv masse, og du lager deg en god vane. Og ikke vær så opptatt av deg selv, tren deg til å observere, til å motta og til å være tilstede. Da vil du oppdage en egen verden med møter mellom mennesker, du blir vitne til andres gylne øyeblikk, andres gode ord og herlige oppførsel. Du kan få utrolig mye lykke og trivsel om du bare ser etter og ser godt etter.

Vi er en kort stund her, og årene flyr. Livet består av øyeblikk, stunder, timer og dager. Og hver stund og hvert møte kan gjøres om til gylne øyeblikk og givende samtaler. Begynn nå!

Å være ensom i et forhold

Ensomhet i et forhold eller i et ekteskap er mer utbredt enn vi liker å tro. Bak mang en flott fasade kan en eller begge parter lide av ensomhet og være mer eller mindre ulykkelig. Og det kan være mange årsaker til at par ikke bryter ut av forholdet. Det kan være økonomi, skam, et håp om bedring, ideologi, religiøs tro, hensyn til barna, dårlig helse, eller ganske enkelt at alternativet er verre. Frykt for at man blir enda mer ensom, utstøtt fra vennekretsen, statusfall, eventuelle samarbeidsvansker om barna, mister huset, hytta eller andre ting, eller at sjansene til å finne noen andre er små. Men for noen blir det for mye, for lenge, for ofte, og skilsmissen er et faktum. Og prosessen kan ha tatt veldig lang tid, spesielt for kvinner. Som prøver, håper og venter på en eventuell bedring av situasjonen.

Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.

Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.

En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.

Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der begge er ensomme på tross av at man er ilag.

Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.

Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.

Tanker om det å være ufrivllig singel

Jeg skriver idag om noe som kan være et tabu og et problem for noen, nemlig det å være ufrivillig singel i et familiebasert samfunn. Og de mange utfordringene med å finne en partner man kan bli lykkelig sammen med resten av livet, om man ønsker det. Og for enkelte, det å bli "for gammel" til å stifte en familie med egne barn og hele pakka. Eller at man blir enke eller enkemann blant mange, mange andre i samme situasjon, sitter i egne hus, og synes det vil bli problematisk å flytte sammen med noen andre. Og for andre, motstanden mot at du finner noen eller flytter på deg, motstand fra barna, slekta eller bygda. Det er ikke lenger et så stort tabu som tidligere å være singel, få barn utenfor ekteskap, være samboere, særbo og slikt. Men presset og forventingene om at alle skal finne noen er der likevel, og det er også et press å bli "lykkelig" hele livet.

Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant andre par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for alle andre.

Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig for det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.

Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partervalg.

Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det økende prosent som er eller vil bli single. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.

Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller han. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv.

La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene menigheten. Dilemmaet blir da, skal man vente og se (mirakler skjer, bare se på meg..), eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.

I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.

Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor en og en i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B. 

Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.

Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, og leter etter en quick-fix. Og klager konene, henter de bare ei ny ei. Menneskehandel akkurat det. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.

Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.

Verken jeg eller andre kan gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg.

Store nettverk

Lenge trodde jeg det var helt normalt å kjenne flere hundre eller flere tusen mennesker. Jeg er same, oppvokst i stor familie, i en stor slekt i to land, oppvokst i en bygd i en landlig kommune, og jeg er personlig læstadianer og kjenner et par tusen andre slike. Tilsammen flere tusen mennesker, noen nære, andre er jeg i slekt med og resten kjenner jeg ved navn og bosted. Mange av dem jeg kjenner bor i andre nordiske land, i Europa forøvig og mange i USA og Canada.

Det ble riktig morsomt da jeg tok på en haiker en dag som kjente bare 4 og alle var i nær familie. Da jeg sa jeg kjente noen tusen trodde han meg ikke. Ikke før han ble kjent med flere i mitt nettverk, var på besøk i min hjemkommune, jobbet litt der jeg bor og ble med på læstadiansk samling flere ganger, osv. Og han ble skikkelig imponert over at det gikk an å bare stikke innom folk, overnatte, uten å ringe først, uten å måtte yte noe tilbake, og at de personlige relasjonene var preget av gjensidig tillit, åpenhet, vennlighet og ærlig interesse for hverandre.

Det var da jeg for første gangen flyttet på hybel i en by i Nord-Norge at jeg oppdaget at mange kjente bare noen få, og enda færre som de hadde et nært forhold til. Og at de kjente stort sett bare familien, enkelte kolleger og at de hadde få, andre bekjentskaper. En kar i en blokk hadde ingen nær familie i byen, og han kjente ingen andre, heller ikke naboene i blokka. Jeg tror han var ensom, og han var i tillegg skeptisk til fremmede. Og slik var det ekstra mange av i Oslo, da jeg bodde der noen år på 1980-tallet. De fleste hadde små nettverk, og de som hadde større nettverk var gjerne fra Nord-Norge, begge Trøndelagene, Vestlandet og dalstroka innenfor. Og det var hovedsaklig dem man ble kjent med i Oslo. Nordlendinger av alle slag var høyrøstede, kontaktsøkende, joviale og merkelig nok hadde man minst 1 felles kjent med de aller fleste.

Det var liksom standaren i byer, at man omgikkes stort sett kjernefamilien, noen få i slekta, noen få kolleger og ellers svært få andre. Reiste man på ferie var det til Danmark eller Sydendestinasjoner, der man sjelden involverte seg personlig med andre. Man overnattet aldri hos kjente, og man følte man var til bry, og at man helst burde betale for seg eller yte noe tilbake. Og man stolte stort sett ikke på hverandre, og var mest hjemme. For meg var det helt uvanlig, og nesten sjokkerende. Og så begynte jeg å tenke på min egen situasjon. Og hvor priviligert jeg var, som kjente folk nesten overalt, i 6-7 land, og at jeg hadde mange nære venner, enda flere omgangsvenner, hundrevis av slektninger og tusenvis av andre jeg kjente ved navn.

På Nordkalotten kan jeg reise fra bygd til bygd, fra by til by og stadig hilse på noen jeg kjenner. Jeg kan overnatte privat mange plasser om det er ønskelig. Og jeg kommer til å bruke år på å besøke alle jeg kjenner, om jeg var en dag hos hver. I tillegg kan jeg reise utenlands i en 6-7 land og hilse på mange venner og bekjente. I Sameland finnes det normalt store nettverk, det samme innen læstadianismen. Er man begge deler har man som regel kjempestore nettverk. Og er man i tillegg utadvendt, kontaktskapende, likanes og reiseglad har man ekstra store nettverk. Det er en uvurderlig ressurs og et privilegium å kjenne så mange. Og alltid ha noen å besøke på ørten ulike plasser. Og stadig utvide bekjentskapskretsen.

Det er noe å være glad over på en onsdag i august!

Hjemløshet

Jeg har en hemmelig lengsel, og jeg har hatt den lenge. Egentlig fra jeg var noen og tretti. Jeg har en dyp, dyp lengsel etter å være hjemme en plass. Helt hjemme. Blant venner, familie, slekt, foreldre, egen familie, barn og folk i bygda. Slik var det i barndommen, og slik var det i tenårene. Slik var det i Musken, Luokta, Hellmobotn, Helland og Bjørkvik. Og Ålloluokta, Parinjargga, Bieggaluokta, Savkka og Luspen. Det var fullt av folk overalt, og minst halvparten var det vi kaller originaler. I alle fall i oss barnas øyne. Omtrent som vi voksne er det nu for dagens unge. Bare det at de ikke tør å si det.

Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.

Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.

Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.

Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.

Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.

Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.

Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.

Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.

Ritualer, normer og roller er livets trafikkregler

Det er som i en film. Du kommer til et bryllup og har rollen som bryllupsgjest. Hvis du da ikke er den som skal gifte deg da. Er du i Norge eller i Vesten vet man nøyaktig hva man kan gjøre eller ikke kan gjøre. Man kjenner til spillereglene, rollene, normene og ritualene for akkurat denne settingen. Og hvilket handlingsrom akkurat denne handlingen akkurat denne gangen akkurat i den slekta akkurat i den menigheta akkurat i den tidsalderen og akkurat for dette paret. Er du i nær familie, forlover, forelder, bror, søster, prest, organist, you name it, har du et utgangsmanus der ting forventes av deg og for hva som er normalt for akkurat din rolle. Og så kan du modifisere rollen slik det passer deg. Alt dette er livets trafikkregler som gjør at ting blir enklere, mer forutsigbart og gjør at vi ikke mister kontrollen, får panikk eller ringer politiet om noe skjer uventet.

Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og  med nye impulser fra nær og fjern.

Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!"  Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.

Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.

Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.

Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.

Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.

Sommer er jakten på flytsonen

Innerst inne jakter vi voksne på å komme i flytsonen, og være der. Spesielt på sommeren og i ferier. Som voksne klarer vi det av og til, mens små barn er i flytsonen lenge om gangen. Til vi voksne forstyrrer dem. Flytsonen kan sies å være en tilstand der vi er fullstendig oppslukt av noe, en oppgave eller en opplevelse. Følelsen av tid og sted opphører, alt flyter fritt og godt, og ingen forstyrrer opplevelsen. Det er bare å studere barn så skjønner du hva jeg mener.

Barn kan gå direkte inn i flytsonen, i lek, rollespill, på tur i naturen, i en bursdag, ja til og med på skolen. De bare er, de ler, de er kjempeglade, og er tilstede i det de gjør. Flytsonen er den ultimate glede og lykketilstand for oss mennesker. Den gir livskvalitet, livslyst, den bryter kjedsomhet, og den gjør at vi oppsøker den på nytt og på nytt. Flytsonen gir stadig nye opplevelser, kanskje med nytt innhold fra år til år. Det er om å gjøre å beholde evnen slik at man kan komme i den når vi vil.

Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.

Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.

Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.

Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.

Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.

Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.

Oalloluokta og Stor-lule

Det skjer hver eneste gang, straks det tordner så er jeg hensatt bakover i tid til Oalloluokta og de fantastiske somrene i Sverige i vår barndom og ungdom. Følelsene strømmer på, og jeg er samtidig takknemlig, nostalgisk, vemodig og trist. Det er så mye og mange å minnes, samtidig som det er en sorg over at mamma, áhkko og áddjá ikke lenger lever, og over at vår kjære Oalloluokta i praksis er fraflyttet. Når vi kommer dit til Södra, gården der mamma og hennes søsken vokste opp, står huset der tomt, det samme gjør 8-10 andre hus, og bare 2-3 bor der fast eller i helgene. På sommeren og i påska er det ganske mange slektninger i husene, men jeg får mindre og mindre kontakt med dem, og alt det lulesamiske livet langs Lule älv er nesten borte.

Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene.  Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.

Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.

Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.

Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.

Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.

Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.

Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.

Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.

Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg,  nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!

Angst og depresjon

Det er veldig mange i Norge og i verden som lider av angst og depresjon. Pluss hele spekteret av psykiske lidelser og vansker. Selvmord rammer ca 5-600 personer i året i dette landet, og de aller fleste er unge - eller veldig gamle. Mørketallene er store, og det er ti ganger flere som forsøker å ta livet sitt enn de som lykkes med det. Idag meldte de om at det er 35% flere unge jenter som tar antidepressiva en for ett år siden. Det er en svært urovekkende utvikling globalt, der psykiske lidelser og vansker øker, og er spådd å bli det største folkehelseproblemet i verden.

Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.

Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.

Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.

Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.

Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.

Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.

Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre,  eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.

Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til  å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.

Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.

Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!

Offerrollen

Har du blitt utsatt for noe destruktivt er du et offer. Men å dyrke denne rollen, utnytte denne og stadig henvise til den er ikke bra. Og ekstra ille er det når du blir fast i den og ikke kommer videre i livet ditt. Men la oss først som sist slå fast at er du utsatt for noe kriminelt, som voldtekt, ran, mobbing, vold, svindel og direkte lider av dette er det fullstendig legitimt å fortelle om din smerte, frykt, angst og fysiske og psykiske skade. Det er en form for bønn om hjelp og din fortelling er et uttrykk for denne skaden. Det er ikke det jeg behandler her. Det er derimot den lammende, passiviserende, unnskyldende, destruktive og deprimerende offerollen jeg vil fortelle om. Der du synes synd i deg selv og alle andre har skylda!

Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.

Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?

Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.

Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.

Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!

En dyp anerkjennelse av det som er

Rett som det er kjenner jeg en dyp, dyp lengsel etter noe. Tårene strømmer på, minnene tar meg, sorgen over det jeg og vi tapte blir for overveldende. Og jeg må bare ligge rolig, gråte, sortere det som kommer og bare være. Det er en utrolig mix av alt, sorg, glede, nostalgi, vemod, latter, oppvekst, tap, død, tragedier og uttallige minner fra de hundrevis av mennesker jeg kjente men som nu har gått bort. Alle de gode vennene, og mine og våre kjære i familien som måtte dø så unge. Jeg kjenner lengselen etter mamma som på grunn av Alzheimers ikke lenger forsto noe som helst. Og de blandede følelsene med sorg over en kjær mors død, og gleden og lettelsen over at hun slapp å lide mer.

Disse stundene er viktige, selv om det er trist. Jeg tror det er sorg- og helbredelsesarbeid, der sjelen og hjertet får sjansen til å sørge, minnes og bli hel igjen. Det er et ensomt arbeid, men det føles utrolig meningsfullt. Jeg håper at flere gjør det samme, og at vi føler forbindelsen med hverandre, med de døde og med det hellige. Der tiden står stille og vi må akseptere det som er. Si til oss selv, akkurat sånn var det den gang.  For meg, for min familie, for mine venner og alle. Og sånn er det nå idag, akkurat sånn. Jeg kan ikke ønske det bort, jeg kan ikke endre det som skjedde. Jeg kan bare akseptere og forsone meg med det. Jeg gir alt dette plass i mitt hjerte, jeg grunner på det, og prøver å føle og ikke bare tenke og analysere.

Jeg tror at en sjel kan splittes når du opplever noe grusomt, og at man får en traumatisert del og en frisk del. Den traumatiserte delen vil bare fly bort, nesten som en ut-av-kroppen-opplevelse, den ønsker å rømme og den ønsker å dø, den føler alt er meningsløst, den tenker destruktivt og den fortsetter å skade deg. Men men man kan gi sjelen en sjanse til å bli hel. Den traumatiserte delen av sjelen søker mot den friske delen som igjen prøver å helbrede den syke og skadede delen.

De er dette helbredelsesarbeidet man kan kjenne på hos seg selv, og som man kan se hos andre som sørger, men er på vei mot en helbredelse. Det er veksling av sorg, fortvilelse og håpløshet på den ene siden til håp, tro og meningsfullhet  på den andre. Slike mennesker lengter etter å bli sett, forstått, lyttet til og besøkt, der man elegant hopper over snikksnakk, og der man kan spørre direkte om hvordan det går og gjerne nevner traumet ved navn. Der det viktigste er å lytte og ikke gi råd. Der man fullt ut anerkjenner det som var og det som er.

Helbredelsesarbeidet består også i å finne ord på det som har hendt og det man føler. Det kan ta lang tid og mange forsøk, og der kan vi hjelpe hverandre med å finne disse ordene. Og følelsene. Følelsene kan være svært motsetningsfylte, de kan være onde og gode. Noen ganger må man bare ta det ene, helt til det blir behandlet grundig, og man føler at man kan gå videre. Og stadig må man anerkjenne at midt i en setning av håp og en gryende livslyst kan din venn bli overveldet av sorg, sinne, minner og negative følelser. Da må man stanse all lyst til å si at livet må gå videre, du må se fremover og slike ting. Slike råd florerer og alle vet om denne muligheten, men det er unødvendig å si det.

Mennesker er motsetningsfylte, det er også være følelser og det er vårt hjerte og vår sjel. Det er slik vi er til enhver tid. Jeg, vi og du må anerkjenne livet, menneskenaturen, forbindelsen med hverandre, kontakten med det hellige og livets mange krumspring. Slik kan vi overleve og slik kan vi bli hele. Men vi må starte med det første steget, og gjerne be om hjelp. Tror du på Gud, be og rop så høyt du kan på hjelp. Rop ut din fortvilelse og sorg, og be i ditt hjerte om hjelp. Tror du ikke på Ham, rop likevel. Rop det til universet og til andre mennesker, det er noe eller noen som hører på deg. Øv deg på sjelens og hjertets språk, og kjenn på det helbredelsesarbeidet du kjenner skjer inne i deg. Nemlig en dyp anerkjennelse av det som er.

En sommer og en oppvekst er lukter!

I voksen alder tar jeg meg i å lukte på ting, spesielt på sommeren. Dette skjer helst når jeg går i fjæra, her er en oppsamling av lukter, tang, sjø, gress og tjære. Eller i et gammelt hus, en låve eller ájtte (stabbur). Det minner meg om sorgfrie barndomsår, der minnene strømmer mot meg så eg knapt kan andas. Jeg bare må lukte på gamle Donald og gamle bøker, jeg forbinder lesing med lukter, alt lesestoff hadde hver sin lukt, aviser og.

Barns luktesans er sterk, disse luktene lagres en spesiell plass i hjernen, og knyttes til spesielle personer og opplevelser. Som igjen kan fremkalles når som helst. Barndommen er lagret i hjertet vårres, og merkelig nok lagret sammen med alle luktene. Det starter med lukten av mamma og morsmelka, et barn greier å lukte seg og kravle fram til puppen! Så kommer alle andre lukter etterhvert som man vokser opp. Luktesansen i voksen alder er svekket, men lukten av din egen baby er bare himmelsk, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snuset på min egen gutt de siste årene.

For oss som var så heldig å vokse opp i en bygd, i en fjord og til fjells var det mye og oppleve - og lukte! Alle hus luktet spesielt, og alle personene luktet forskjellig. Læreren luktet ofte en blanding av røyk og kaffe, og pustet det oss midt i fjeset når han hjalp oss. I fjøsen luktet det høy, ull og møkk, og det luktet det av folk som kom derfra. Alle dyra lukta, noe godt og noen mindre godt. For ikke å snakke om lukta av nyslått gress og høy som tørker, og lukta i høylåven når du hoppa der. Jenter lukta også godt, selv uten parfyme.

Inne røyka mange, og den lukta blandet seg med vedomnrøyk, og lukt som hvetebakst, suppe, kaffe, pannekake og tørkakjøtt. Lørdag kunne det lukte grønnsåpe inne og klærne som hadde hengt ute til tørk hadde en helt spesiell god lukt som jeg bare måtte snuse inn. På samling var det tusen lukter med så mange folk samla så tett, blandet med lukten av mat og kaffe.

I naustet var det en god blanding av lukter. Der var lukt av bensin, motor, garn, not, gamle oljehyrer, fiskekasser, agn og tørrfisk. I fjæra luktet det sterkt av havet, og av tanga. For du på havet og starta du påhengsmotoren lukta det bensin, og huka du en torsk lukta det av den og. Sagmugg og sagbruk lukter helt spesielt, blandet med lyden av saging. Vi som er halvt svenske har også svenske lukter og minner. Samene i Vajsaluokta hadde en egen lukt, det samme båten fra Svenska turistforeningen som førte oss over til Ritsem. Turistene på bussen luktet helt spesielt. Og áhkko og áddjá hadde i alle fall sin egen lukt. Huset i Oalloluokta lukter godt og minner meg om mamma og hennes slekt. Og det lukter godt i alle de små og store bygningene på Sødra (gården til mamma). For ikke å snakke om da det tordnet og lynte, den spesielle lukta som om lufta var renset. Og så kom regnet, som også lukta spesielt.

I naturen er det et hav av lukter, furuskog, granskog og bjørkeskog lukter forskjellig, det samme gjør ulike planter og bærtyper, mose, gress og alt som har liv. Ingenting slår lukta av høyfjell, myrer og viddene. Og når du steker deg en ørret på panna i lav kveldsol på Grensen, og kjenner bållukta rive deg i nesen, kjenner vinden suse og du føler deg fri. Om morgenen smaker bålkaffen perfekt, eventuelt blandet med en god røyk, og lukten av lyng og bare tær. Jeg har sluttet men må ha meg en fjellsnus som erstatning.

Byene har lukter de og, men ingen jeg forbinder med min egen barndom. Det er når jeg kommer hjem, til gamle hus, naust, til Sverige og til fjells at luktene fremkaller gamle minner og minner meg om personer som har gått bort. Jeg må hjem av og til og snuse på ting jeg ser, jeg går i fjæra, i gamle fjøs og på sagbruket vårres. Jeg snuser på den gamle turkaffekjelen min, på kaffesekken jeg fikk av áhkko og på turutstyret mitt. Jeg åpner gamle Donald og gamle bøker og snuser inn lukten av forna dar. Det gir meg noen salige øyeblikk og mange gode minner.

Kulturens betydning i samers møte med helsevesenet

Debatten om samer og likeverdige helse- og sosialtilbud har vart lenge, feltet er i utvikling, men er også preget av retorikk, politikk, ulike agendaer, manglende kunnskaper, fordommer, kulturkræsj og mange slagord. Fra samisk hold fremholdes slagord og poenger som, likhet er ikke det samme som likeverdighet, helsepersonell må ha kulturkunnskap, kultursensitivitet og kulturkunnskap, loven må oppfylles, tilbudene må tilpasses, det må legges til rette, visjonen er, osv. Fra enkelte norske kommuner, fagmiljøer og politikere fremholdes det at alle samer kan norsk, de skal ikke isolere seg, de skal integreres i det norske samfunnet, det blir for dyrt, samer skal ikke ha eget senter, osv. Isolert sett er det ikke noe galt i slagord, mål og visjoner, de er viktige, men skjuler ofte selve substansen i saken, og skjuler virkeligheten for mange.

Vi må også snakke helt konkret hva alt dette innebærer i praksis og hvordan kultur, etnisitet, minoritet/majoritet, lojalitet, fornorskning, akkulturasjon, tabuer, skam, skyld, slekt, status, læsing, religion, tradisjoner, språk og andre ting som ofte setter klare rammer for møtet mellom same og helsevesen, og er dermed bestemmende for både kvaliteten og kvantiteten på helsetilbudet. Og er i siste instans bestemmende for den enkeltes helse og livskvalitet, og for tilliten til helsevesenet. Det store spørsmålet vil for alltid være, hvordan er det mest optimale og kompetente helsetilbud for samer, hvordan kan dette innrettes, hvilket helsetilbud gis det, er tilbudet tilpasset det faktiske behovet, kan samer ha tillit til helsevesenet, møtes man med kunnskap, kompetanse, innsikt og respekt, kan jeg bruke morsmålet mitt, og må folk forsatt benytte seg av andre tilbud som læsing og andre alternative tilbud? Og bør vi ha et eget helsevesen, og tilbud som SANKS, også på det somatiske feltet.

Det er tilslutt politikerne, lover, kommuner, helseregionene og sentrale myndigheter som beslutter. Men de som beslutter har ofte ikke spesiell innsikt i konkrete behov og konkrete problemstillinger. Representanter for brukerne, i dette tilfellet samene, er de eneste som kan fortelle om hva som preger livssituasjonen deres, om aksepten for det samiske der de bor, hvilket behandlingstilbud er viktige, hvordan en vil bli møtt, hvordan religion preger samfunnet, helse og livskvalitet, innholdet i kulturen, fornorskningens konsekvenser, og ulike problemstillinger for de ulike generasjonene. For spesielt interesserte vises det til NOU 1995:6 Plan for helse-og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1995/nou-1995-6.html?id=139873

I denne debatten er det noen sentrale punkter som peker seg ut. Det er følgende: beskrivelse av det faktiske behovet, beskrivelse av innholdet i den samiske kulturen i området, minoritetssituasjonen, andel og antall samer i regionen, fornorskningens konsekvenser, det samepolitiske klimaet i landet generelt og der en bor spesielt, lojalitetskonflikter, religion og generasjonsforskjeller. Og faktisk behovet for en hensiktsmessig definisjon av begrepet kultur. Samt sammenhengen mellom de ulike faktorene, og hvordan dette manifesterer seg for den enkelte same. Er ikke dette utredet og beskrevet spesifikt vil det hemme fremdriften i utviklingen av helsetilbudet for samer, og debatten vil foregå mye på overflaten, og fremdeles fremstå som slagord, politikk, agendaer, regional plassering og økonomi. NOU 1995:6 er grundig, men tar hovedsaklig for seg overordnede problemstillinger, lovgrunnlag, internasjonale konvensjoners betydning, og enkelttema som har betydning for helse- og sosialtjenester for samer. Den beskriver også en hel del av enkeltproblemstillinger, men beskriver ikke hver enkelt samisk region nok spesifikt. Den omtaler også religion, men ikke nøye nok hvordan religionen påvirker det samiske og ikke grundig nok hvordan fornorskningen har påvirket det samiske. I tillegg er det ikke bare å smelle dokumentet i bordet, og si les. Det avgjørende er hvordan man argumenterer i sitt eget område, det faktiske behovet, beskrivelsen av dette, og innretningen av tilbudet. Det må helt klart en supplerende utredning til som gjelder eget område, for eksempel det lulesamiske området.

For å i det hele tatt forstå kultur og kulturmøter trenges det en hensiktsmessig definisjon, la oss ta det først. Den klassiske sosialantroplogiske definisjonen av kultur holder ikke i et moderne samfunn, her anbefaler jeg heller Edgar Scheins kulturbegrep: ”(Organisasjons)kultur er et mønster av grunnleggende antagelser – oppfunnet, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern tilpasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant, og som derfor læres bort til nye medlemmer som den riktige måten å oppfatte på, tenke på og føle på i forhold til disse problemene.” Begrepet er tredelt, grunnleggende antakelser i bunn, verdier og normer i midten og det synlige og adferd øverst. Antakelsene kan omhandle alt mulig, om en selv, menneskenaturen, sin egen kultur, minoritetssituasjonen, tiden, guddommen, tro, barneoppdragelse, de andre, egenverd, selvbilde, mening med livet, pluss tusenvis av andre ting. I helsesammenheng hjelper det lite å bare beskrive selve kulturen og det synlige/hørbare som språk, duodje, skikker, næring, tradisjoner og slike ting. Denne kunnskapen er viktig men gir oss ikke forståelse for helsebehov.

Det er når man beskriver enkelte grunnleggende antakelser hos samer at det gir mening å snakke om kultur. For eksempel antakelsen om at vi er et eget folk (i fire land), vi er etnisk forskjellig fra majoritetsbefolkningen, vi har eget språk, større slekts-tilhørighet, slekta er viktig, mange tror på krefter i naturen, vi bruker læsing, noen av oss er religiøse, vi tenker mer kollektivistisk, har stor respekt for de eldre, tro helbreder, samer var/er utvalgt folk, jfr læstadianismen, og den berget folk fra elendighet, osv. Men også grunnleggende antakelser på bakgrunn av fornorskning: Vi har blitt ansett som mindreverdige og primitive, vi har blitt utsatt for en hardhendt og langvarig fornorskning, fratatt språket, vi har blitt mobbet, vi har måttet underkommunisere det samiske, vi har måttet klart oss selv, brukt læsing og slike ting, majoriteten vil oss ikke vel, de forstår oss ikke uansett, de har ikke kompetanse, de skjønner ikke noe om tro og religion, om jeg forteller noe vil det bli brukt mot meg, man skal ikke sladre og om jeg varsler om noe destruktivt blir jeg utsatt for represalier, lojalitet til eget folk er viktig, vi skal ordne opp internt, mye er tabu, man skal ikke greve opp gammel skit, man skal tilgi alt, pluss, pluss.

I møtet med helsevesenet har disse spesielle grunnleggende antakelsene kjempestor betydning. Mye, mye mer enn spesifikke og typiske elementer i samekulturen. Spesielt gjelder dette i psykisk helsevern, der disse antakelsene og folks erfaring med majoriteten og historien, og som får direkte betydning for hva man forteller, hvordan dette presenteres, hva man skjuler eller omskriver, hva man legger vekt på og hva man anser som privat, religiøst, skamfullt eller tabu. Mange prøver å fremstå som normalt norske, tier om mye, og får dermed ikke god nok hjelp. Og om man forteller alt er det aldeles ikke sikkert man blir forstått. Og i verste fall kan man bli feildiagnostisert, tvangsinnlagt, feilmedisinert, stigmatisert og enda mer syk og fortvilt. Den risikoen vil man ikke ta. Psykosomatiske plager kan også ha opphav i negative kulturmøter, og jeg tror at åpenhet om disse sammenhengene vil være helbredende.

I kjærlighet og tilhørighet til egen familie, slekt og til eget folk er også mange samer utrolige lojale. Man vil ikke røpe negative ting, vold, omsorgsvikt, rusmisbruk, overgrep og dermed "svikte" sitt eget folk, det skal ordnes opp internt og i tillegg vil varsling bare misbrukes der de andre kan si hva var det vi sa, det er mer problemer blant samene enn hos oss. Den grunnleggende antakelsen om at vi skal ordne alt internt, og belastningen dette medfører i en kollektivistisk kultur gjør at ting forsøkes tidd ihjel. Og dermed kan det negative fortsette. Ting er i bedring, også ved at samer tar utdanning i helse- og sosialprofesjoner og lojaliteten til pasienten, brukeren eller den den som lider overlast settes først, og den lojaliteten må settes først. Men hundreårs fornorskning og ditto negative erfaringer gjør at mange ikke stoler på det norske systemet ennå. Problembærerne kan føle seg marginalisert, dsv de kan føle at det ikke er hjelp å få noen sted, og dette medfører ytterlige lidelse og frustrasjon.

Det er i tillegg store generasjonsforskjeller blant samene, som også er relevante for helse- og sosialtilbudet. De yngre er ofte mer integrert, behersker norsk bedre, og er litt mer "norske" i denne sammenhengen. De eldre er de som har opplevd Annen verdenskrig og har muligens traumer fra krigen. De er også de som har opplevd den verste fornorskningen, og opplevd de hardeste fornorskningskonfliktene. Det er også her norskkunnskapene kan være dårligst hos mange. Språk er viktig for å kunne beskrive hjelpebehov, følelser, problemer, mangler og psykiske vansker og lidelser. De bruker læsing mye mer enn de yngre, flere av de er læstadianere, mange har ennu tabuer fra den tid de vokste opp og de er mest skeptiske til det norske samfunnet generelt og til helsevesenet spesielt. De er ofte redde for å havne på sykehjem, borte fra kjente og det samiske, forhindret fra å snakke samisk og forsatt bli behandlet som mindreverdig, for noen, borte fra religiøse samlinger, og kanskje aller mest borte fra sine kjære og nære i et for dem fremmed miljø.

Læstadianismen har preget samekulturen i mange områder, og det er i Tysfjord-området den fortsatt preger kulturen mest. Religionen har påvirket, modifisert, endret både kultur, miljø og levesett for mange, og har også bidratt til mange grunnleggende antakelser, uavhengig om man er det bevisst eller ikke. Mange klarer ikke helt å skille mellom det kulturelle og det religiøse. For de personlig kristne gjelder mange verdier og normer internt, som kanskje ikke gjelder for andre. I de siste tiårene har vi fått et større skille mellom samer som er læstadianere og mer "vanlige" samer. For de kristne gjelder også noen spesielle problemstillinger i møte med helsevesenet, noe vi får komme tilbake til. I enkelte tilfeller vil religionen også forsterke antakelsen og verdien om å ordne opp internt noe som vanskeliggjør saker om overgrep, konflikter, barnevernssaker og kriminalitet. Dette må også utredes. Jeg skriver ikke alt dette som argument mot kristendommen, som jeg mener er rett, men påpeker religionens påvirkning av det samiske, og kulturens påvirkning av religionen, og spesielt når det blir vanskelig. Tro og forsamlings-tilknytning kan gi mening, trøst og fellesskap, men også forverre konflikter religionen ikke takler godt nok. En gjennomgang av hva som tilhører det ene eller det andre er påkrevd, og i tillegg bør helsevesenet få god innsikt i religion versus kultur, og behandle noen av problemene som så langt er forsøkt løst internt.

Avrundningsvis kan man ikke forlange at hver enkelt same, spesielt de eldre, skal kunne forklare alle sine behov, ønsker og frykt, og forklare fornorskning, samisk kultur, sammenhenger og slikt. Noen andre må gjøre det for dem. Alle skal kunne få viktige behov dekt, bli forstått, kunne bruke morsmålet, kunne delta i religiøse tilstelninger og bli møtt også av sine egne. Dvs samer som har tatt en helseutdanning. Det er når man har tillit til helsevesenet, når man blir møtt med skikkelig kompetanse, og på det språket man behersker best at man får best hjelp. Og dermed best helse og livskvalitet. Det er når man slipper frykten, slipper lojalitetskonfliktene og slipper å sensurere seg selv at man kan få god psykisk helse. Og psykisk helse påvirker den fysiske helsen. Ved kompetent helsetilbud for samer reduserer dette mange psykosomatiske plager, som de færreste forteller den egentlige årsaken til.

Men noen må sette ord på alt dette. Helse Nord bør sette ned et utvalg som utreder dette snarest, og lage en kunnskapsbank som danner grunnlag for det videre utviklingsarbeidet. Og også utrede om hvorvidt tilbud for samer skal være spesielle som SANKS på det psykiatriske feltet, eller at det samiske skal integreres i alle ledd. Eller er en både/og-løsning best?

Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon

Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon

I dag vil jeg skrive om det å være eldst eller en av de eldste i en søskenflokk. Det finnes mange fordeler med det, men i en familie i krise, som mobbes, med sykdom, tragedier, eller i familier med enslige, syke forsørgere eller med umodne foreldre kan det å være eldst eller en av de eldste i søskenflokk, virkelig være en utsatt posisjon. Når jeg skriver om et tema vil det alltid være en blanding av selvopplevde ting og det jeg har hørt eller lest om. Av hensyn til min øvrige familie vil jeg ikke fortelle hva som er det ene eller det andre. Det gjelder forøvrig alt jeg skriver om i min blogg.

Først fordelene. Den aller første eller de aller første i en stor søskenflokk får naturligvis alltid mye oppmerksomhet, mye kjærlighet og tid. Man får ofte nye klær og har foreldrene "for seg selv" en stund. Og det er alltid stor stas med de to-tre første. Kommer det da flere kan det selvfølgelig gå bra, men det avhenger av veldig mange faktorer. Og så er det naturligvis litt forskjell på om du er enslig forsørger eller er en familie med mor, far og barn. For de flestes vedkommende klarer også enslige forsørgere å gi alle barna omsorg og kjærlighet. Jeg snakker om problemer i enkelte familier der det går galt og livssituasjoner der enslig-het kan gi noen ekstra utfordringer, uavhengig av grunnen til at du er alene med barna. Å være alene med mange barn kan ha mange gleder, men kan også være slitsomt, man er jo alene med nesten alt, samtidig som man ikke har støtte og kjærlighet fra en annen voksen. Man må liksom være både mor og far, både snill og grensesettende samtidig. Man kan ikke trekke seg tilbake, ikke bli syk, og ikke bli svak. Og barna kan ha svært varierende relasjon til den andre, faren eller moren, som kanskje har giftet seg på nytt og har nye barn. Veldig ofte har barna i farens eller morens kjernefamilie førsteprioritet og barna til enslige forsørgere blir salderingspost.

I kjernefamilier er man to, men her er det også veldig mye annet som spiller inn. Er begge foreldrene oppegående, gir de kjærlighet, er lite syke, er i jobb, har ordnet økonomi, slekt, venner og er lykkelige, vil alle barna som regel være lykkelige.  Det er når rollene blir unaturlige dette kan skade. Om en av foreldrene får problemer og begynner å betrakte sitt barn som venn og kanskje terapeut, dvs om foreldrene anser barnet som en annen voksen, det er da barnet kan få problemer. Hun eller han får ikke være fri for voksenansvar, tør ikke å protestere mot foreldrene i den tro at de får det verre. Barnet blir med andre ord medansvarlig for foreldrenes lykke. En slags usynlig omsorgssvikt. En annen type omsorgsvikt som heldigvis er i ferd med å ebbe ut er når barnet gjør opprør eller tar opp negative ting med foreldrene, da kan de voksne bli "syke" eller dårlige, og gå legge seg, og si, er dette takken for at alt jeg gir deg, og lignende. De voksne bruker skyldfølelse som våpen, og er "syke" til barnet gir seg. Slik lærer barnet at hun eller han er ansvarlig for fars eller mors lykke og at det ikke er lov å protestere.

I alle store familier kan den ene eller begge foreldre både bli syk, deprimert eller funksjonshemmet. Da overføres ansvaret desto mer til den andre, som i tillegg til omsorg for barna får omsorgsbyrde for den andre. Dør den ene er det ofte svært traumatisk for mindreårige barn. Og for de aller minste vil nok tapet av mor være verst. Og dør noen av barna er det også forferdelig. Da lider alle, og foreldrenes sorg kan overskygge all familielykke. Ved traumatisk død skjer dette ofte: den eldste eller de to-tre eldste av barna tør ikke lenger å være bare barn, men blir "snille piker". De trøster sine foreldre og sine yngre søsken, og overtar også både husarbeid og omsorgsarbeid. Dette skjer helt ubevisst og foreldre oppfatter disse hjelpsomme store barna som en stor ressurs og hjelp. Men ser ikke hvor mye de lider under et altfor stort ansvar.

Ved psykisk sykdom og/eller rus hos en eller begge foreldrene, eller ved at noen av foreldrene driver med overgrep skjer noe enda mer vanvittig. Barna begynner å skjule ting, glatte over problemene, lyve og overtar en altfor tidlig voksenrolle. De er også "snill pike". Barna skjemmes, tar aldri venner hjem, rydder opp, hjelper til, passer yngre barn og blir den voksne. Det er svært ødeleggende, og gir ofte varige psykiske vansker. Og da er det som oftest den eldste eller de eldste som nesten automatisk bare tar en voksenrolle. Dette skjer også der det finnes bare ett barn.

Om noen av de yngre søsknene får problemer, og foreldrene ikke griper fatt i det, skjer noe lignende, spesielt om foreldrene ikke får vite det, avviser negative ting eller er umodne. Rammes noen av søsknene av psykiske vansker eller lidelser, overgrep, rus, selvmordsforsøk, mobbing, og annet prøver den eldste eller de eldste å hjelpe sine yngre søsken og skjule dette for foreldrene. De eldste tror de er forpliktet til å gjøre foreldrene lykkelige, og stepper inn for de og sliter seg ut. Storesøsken blir reserveforeldre og kan bli selvutslettende. De er alltid engstelige, og vár for alle stemninger i familien og tør aldri å ta fritt. Ikke nødvendigvis for at foreldrene gjør noe galt men for at enhver kan bli rammet også av ytre ting. Men resultatet er alltid det samme.

Foreldrene har alltid hovedansvaret og er nøkkelen til hvordan det negative får utvikle seg, hvor lenge, og for hvor lenge de eldste må bære denne ekstrabyrden. Ser de ikke problemet, spør de ikke barna sine, skjemmes de over barnas problemer og er i tillegg konflikt-sky eller skylder på barna forlenger det bare lidelsene. I verste fall kan de eldste bli skadet for livet, i tillegg til at de yngre ikke får hjelp. Mange slike "snille piker" - og "snille gutter" blir ofte ugifte eller gifter seg sent. De har ofret seg for sine foreldre og søsken og blitt selvutslettende. Det kan ta mange år før de tar sin rettmessige plass og blir hel.

Som vi ser kan det å være eldst være noe fint, men i familier med problemer vil det å være eldst være en meget utsatt posisjon. I verste fall kan dette forårsake både psykiske vansker og utmattelses-syndrom. Man kan få følelsen av at folk liker en bare fordi man hjelper, og at man blir elsket bare når man yter og trøster. Det kan ta et helt liv å vikle seg ut av "snill pike"-syndromet. Problemet er usynlig, hjelpeapparatet reagerer sjelden og det finnes knapt nok behandlingstilbud for utslitte barn med altfor stort ansvar. I tillegg får slike "ansvarlige" barn ros for sin innsats, og de tror det skal være slik. Det skal det ikke og foreldre kan si til barna at jeg selv tar ansvar som far eller mor, og det er ikke ditt ansvar, mitt kjære barn. Jeg takker deg for hjelpa men det er ikke din personlige jobb. Slik kan en familie bli hel igjen og kan myndiggjøres. Men først må man se det - og innse det.

Empowerment, et viktig helseperspektiv - og tiltak

Det engelske/amerikanske begrepet empowerment blir ofte oversatt til norsk med bemyndigelse, myndiggjøring eller mektiggjøring. "Empowerment eller myndiggjøring står i dag fram som en sentral politisk målsetting rettet mot personer med funksjonsnedsettelser og andre med spesielle behov for hjelp, støtte og omsorg. Tilnærmingen setter fokus på hvordan den etablerte tenkningen om
rehabilitering og tjenestebasert omsorg kan føre til umyndiggjøring og undertrykking av
brukerne. Opp mot dette setter empowerment-tenkningen tjenestebrukernes rett til
innflytelse over sine tjenestetilbud og egen livssituasjon i fokus.” (google)

Myndiggjøring eller mektiggjøring. Av seg selv, familien, barna, gruppa, bygda, sin etniske gruppe, sin minoritet, sin bedrift, sitt land og sitt kontinent. Blir du ikke myndiggjort i ditt liv kan du bli syk og deprimert, og du kan innta en rolle der du ikke er deg selv. Det samme kan man si om alle de ovennevnte gruppene. Tar man ikke en rettmessig plass eller inntar en klientrolle, barnlig rolle, en ydmykende rolle, en undertrykket rolle, en asymmetrisk rolle eller en uklar rolle sykeliggjør man seg selv. Det er det motsatte som empowerment eller myndiggjøring.

Lar man andre bestemme, eller blir undertrykt, eller inntar den rollen en undertrykker eller kolonimakt ønsker og ikke protesterer, kan dette asymmetriske rollesettet gjøre mye skade. Den ødelegger ditt selvbilde, din selvfølelse og din selvtillit. Andre definerer alt, og du blir passiv mottaker av bestemmelser som angår ditt liv. Det sykeliggjør deg og tar fra deg initiativ, kreativitet, livsglede og i siste instans kan deg ta fra deg makten i ditt liv, livskvalitet og helse. Til slutt tror du det skal være slik, og tror at det er en svak egenskap eller lyte ved deg, din familie, slekt, etniske gruppe eller nasjon. Som gir deg følelsen av mindreverd, og du bare gir opp.

Det finnes mange eksempler både på umyndiggjøring og myndiggjøring. Alt fra individnivå til nasjoner og kontinenter. Siste eksempel er da Norge ble selvstendig i 1814, og helt fri i 1905. Folket aksepterte ikke lenger å være under Danmark og Sverige. De myndiggjorde seg selv og tok makten og dermed også definisjonsmakten. Fra å være et distrikt under Danmark administrert av embedsmenn kunne man nå kalle seg en nasjon. Norge gikk over fra å være et dansk/svensk lydrike til en selvstendig nasjon som bestemte over seg selv, altså empowerment i nasjonal skala. Nord-Norge kastet av seg husmannsstempelet, myndiggjorde seg selv, og skjemmes ikke i hovedstaden over å være nordlending. Helsefremmende.

Samene drev tiårs kamp for myndiggjøring og en rettmessig plass i nasjonen Norge, for like rettigheter, samisk folkevalgt parlament, språklov, samelov, samiskundervisning og mange andre rettigheter. Vi kastet av oss en undertrykt rolle som passiviserte oss totalt, og som i lange tider fikk oss å føle oss annenrangs. Vi var altså umyndiggjort, og mange ble fornorsket i den tro at det hevet menneskeverdet, og det var et kulturelt fremskritt. Noen gikk sågar over til å undertrykke og hetse sine egne, som delvis forklarer samehatet langs kysten. Den samiske myndiggjøringen er kanskje det aller viktigste tiltaket innen helse- og livskvalitet for samer som minoritet, og for enkeltindivider. Samene tok med andre ord sin rettmessige plass i nasjonen Norge, og tok en helt naturlig rolle som nordmenn de og. Komplett helsefremmende.

En by, en bygd, en fjord, en kommune eller en region kan myndiggjøre seg selv, skaffe ressurser, kjempe for seg, styrke sitt selvbilde, utvikle seg selv, og gi innbyggerne bra tilbud, en god selvtillit og en stolthet. Dette utløser kreativitet, gründervirksomhet, boglede, livsglede, og dermed god helse og livskvalitet. Genialt helsefremmende og forebyggende.

Sist men ikke minst, på individnivå, der vi alle lever, kan man myndiggjøre seg selv. Som individ og familie kan man leve myndiggjort, ta kontrollen over seg og sitt liv, skaffe seg ressurser, utdanne seg, jobbe, utvikle seg og bidra til samfunnet. Vi kan både ta og beholde makten i vårt liv, utnytte vårt potensiale, samarbeide med andre, bidra i frivillig arbeid og i utviklingsarbeid, ta nye initiativ. Slik kan man kombinere empowerment både for seg selv og for sitt samfunn. Man kan nekte å innta klientrollen med passivt mottak av NAV-midler, riste av seg offerrollen og slutte å dra lidelseshistoien atter en gang. Lever vi i et destruktivt forhold eller er utsatt for en psykopat må man ta makten, gjøre noe med problemet og om nødvendig flytte eller kaste noen ut. Er man i en destruktiv gruppe må man ta opp ting, og om nødvendig melde seg ut, Ser man omsorgsvikt eller kriminelle ting må man anmelde og på den måten bidra til at det tar slutt. Krenker noen deg, konfronter vedkommende, og om nødvendig kutt kontakten. Det samme gjelder destruktive forhold. Man skal gjøre personlig empowerment, ta makten og kontrollen hele tiden og leve myndiggjort. Det gir mye beskyttelse og fungerer som et viktig verktøy i livet.

Aller sist, og kanskje viktigst, man skal myndiggjøre eller mektiggjøre sine barn. De skal få kjærlighet, oppmuntres å gjøre noe de liker, utnytte sitt potensiale, og gradvis gjøres selvstendig. Tilslutt skal de klare seg selv, samtidig som vi skal være gode og kjærlighetsfulle foreldre hele livet. Barna skal myndiggjøres, først av oss foreldre, men etterhvert skal de myndiggjøre seg selv. Stå på krava, forhandle seg til goder og rettigheter, og stadig utvide sin aksjonsradius og prøve og feile. Prøver man å styre med jernhånd, straffe, rise, slå, undertrykke, kritisere, gi skyldfølelse og at de må spørre om den minste bing vil barna bli sykeliggjort, umyndiggjorte, uselvstendige og lette ofre for destruktive mennesker. Myndiggjorte barn er friske, har god selvfølelse og selvtillit. De får tillit til livet og samfunnet rundt. De kjenner sin verdi, er glad i seg selv og vil passe på seg selv. De vil bli en ressurs for seg selv, sin fremtidige familie og for samfunnet.

Empowerment eller myndiggjøring er helsefremmende og forebyggende, og gir mye, mye mer helse, livskvalitet og livsglede enn alle leger, sykehus, psykologer, terapeuter, vitaminer og kurer tilsammen. Disse reparerer hovedsaklig og driver lite med helsefremmende tiltak. Skal man ha et optimalt liv må man myndiggjøre seg selv, sine barn, sin etniske gruppe, sin region, sitt land og sitt kontinent. Man man må starte med seg selv og myndiggjøre sine barn. Som tar det med seg videre. Som voksne myndiggjør de sine omgivelser.

Hva skal man bruke et liv på?

Som barn og ungdom drømmer man om så mye. Eller bare en ting. Man vil bli brannmann, skuespiller, kjendis eller en som deler ut Michelin-stjerner til restauranter. Noen vil bare bli rike, helst uten å gjøre noe. Gjerne ved hjelp av Lotto, arv eller ved å gifte seg rik. Noen vil bli berømte, samme for hva, i verste fall for å bli filmet i et innestengt hus som Big Brother, eller ved å synge på TV og bli oppdaget av media. Og dermed av masse folk. Mange av oss ender med å bli publikum og heiagjeng til de som faktisk blir kjente, berømte og rike. Eller smarte, karismatiske og religiøse. Andre blir med i kriminelle gjenger der man bare stjeler og får en følelse av rikdom, makt og beundring. Og atter andre føler seg ensomme, mislykket, fattige og upopulære. Utrolig mange prøver å være evigunge og vakre og tar så mye Botox at de ikke klarer å smile naturlig. Eller tar den ene kuren etter den andre i håp om å bli yngre, mer frisk, tynnere, mer populær og må alltid ha et prosjekt. Hvorfor er det slik, og finnes det et alternativ til denne karusellen, der bare noen "lykkes" og resten føler seg som tapere, kjedelige og middelmådige?

Jeg bare filosoferer, jeg har også deltatt på min måte, gjort masse rart og dumt, prøvd det meste, og ikke blitt noe særlig lykkelig av det. Det eneste jeg har blitt rik på er erfaringer. Det har i sin tur tvunget meg til å se meg rundt, evaluere livet, vurdere hva som egentlig er meningsfullt og verdifullt her på jord, for deretter å endre holdning, verdier, adferd og å prioritere min tid, mine ressurser, mitt fokus, min kjærlighet og min lojalitet. Det er bare så synd at det kan ta et helt liv til å innse ting. Ofte er det sykdom, motgang, skilsmisser, død, ensomhet og slike ting som får en til å våkne. Og jeg unner ingen slike skjebner, i alle fall ikke mer enn en av dem. Om gangen. I løpet av et liv får alle sitt. Noen bukker under, eller tyr til alkohol og piller og lever i et sirkus med partnerbytter, omsorgssvikt overfor barn og livsløgner. Og et ufattelig svik mot seg selv. Man mister ganske enkelt fotfestet, og ingen er garantert å finne tilbake til sin egen kjerne, bli helbredet og lære noe av livet.

Jeg tror det grunnleggende behovet hos mennesket er å føle seg elsket, bli sett og få applaus i ny og ne. Vil vil være noen, og ikke bare noe. Og vi er villige til å gjøre hva som helst for å bli sett. Som barn blir de fleste sett av foreldrene og omgivelsene, det er når tenårene kommer og vi skal orientere oss utover familien vi kan bli foret med gærne verdier og syn på hva som er viktig og verdifullt. Som regel blir vi påvirket av ungdomsgjengen, media, mote og i dag, sosiale medier. Har man opplevd omsorgssvikt eller fått lite kjærlighet hjemmefra, og har kanskje ingen livsfiosofi eller mening, da kan man lett bli offer for gal påvirkning fra venner og media. Man starter rett og slett på rotteracet det er å leve i et hurtig omskiftende og overflatisk samfunn, med hovedfokus på rikdom, berømthet og suksess. Vi bare antar at rike, berømte mennesker er lykkelige hele tiden, og de beundres og applauderes. Det er en enkel logikk som like fullt er syk og absurd: Blir jeg rik og berømt får jeg beundring, applaus, kjærlighet, venner og penger. Det er det jeg er ute etter.

Det finnes et alternativ. Det finnes noe. Og noen. Som bare er, og som utstråler dette som jeg ikke kan definere, bare skrive litt om. Jeg har møtt mange slike, som jeg beundrer, og som jeg har fått samtalt med. Jeg har fått lære litt av deres livsvisdom, måte å takle motgang på, jeg har forstått litt av deres verdigrunnlag, for enkelte deres gudstro, deres livssyn, deres grunnleggende antakelser, deres kultur og innerste vesen. Ingen av dem er berømte og rike, få har gjort suksess i verdslig forstand, ingen prater i ett om alt de har gjort, gjør og skal gjøre. Ingen prøver å imponere, gjøre deg liten eller får deg til å føle deg mislykket. De bare er vennlig tilstede, de tror på noe større enn seg selv, mange er religiøse, og de fleste har opplevd motgang. Og flere har fått en viktig ballast hjemmefra. Både kjærlighet, tro og verdigrunnlag. Et blikk, en samtale, et godt ord fra slike mennsker er en utrolig rikdom, og jeg håper at absolutt alle har slike mennesker i sin nærhet.

Jeg klarer aldri å definere dette noe fullt ut, og prøver ikke heller. Men dette "noe" er livsvisdom og ydmykhet, koblet fri fra materielle ting, og er en del av noe større. Jeg tror ganske enkelt at dette noe er en del av noe uendelig, noe flott, immatrielt og evig. Jeg tenker ikke bare på en kristen livstil og tro, selv om det for meg er svært viktig. Dette noe må etter min mening være en del av den såkalte kjærligheten, som bare er. Får man del av den er man virkelig rik. Den går ikke ut på å bli rik og berømt, med den kan gjerne gå ut på å bli sett, elsket og holdt. Av dine foreldre, søsken, venner, lærere og ellers. Og den går ut på å gi. Gi av din kjærlighet, tid, kompetanse og penger. Til noen som trenger det. Gjerne i det stille, som et vennlig blikk, et spørsmål, hjelp, beundring og gode ord. Om vi alle hjalp våre nærmeste, og lot være å delta i den helt unødvendige karusellen som skaper så mange tapere, ville vi alle ha en bedre verden. Og den går ut på å ha en tro. På en Gud, eller noe annet som er større enn deg selv. Og den går ikke minst ut på å være ydmyk og takknemlig. For alt jeg får og alt jeg kan gi. Og sist, men ikke minst, går den ut på en grunnleggende antakelse om at vi er gjester på jorden, vi skal gi der vi kan, vi skal spre kjærlighet, fred, forsoning, vi skal være lojale venner, trøste der det er sorg og tap, se vår neste slik han eller hun er, og glede oss med hvarandre. Og aldri fordømme.  Selv rusmisbrukeren som mange fordømmer har drømmer, lengsler og ett kjempestort ønske og behov for å bli sett, forstått, elsket og få et meningsfullt liv.

Gir man seg selv lov, og får tak i nøkkelen til dette noe, kan man på tross av sykdom og motgang føle en uendelig indre glede og tilfredsstillelse over å være til, elske noen, bli selv elsket, være en del av noe evig, noe mektig stort, og ikke minst være et meget, meget betydningsfullt menneske. For deg selv, for din gud, for din partner, for den som lider, og ikke minst, for ditt eget barn om du har. Kjærlighet og tid til ditt barn er den aller, aller største gaven og starten man kan gi et barn. Som bare helt naturlig praktiserer kjærlighet til seg selv og andre, og ikke behøver å analysere og lete etter noe.

Men først må tro på at det går an.