Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon

Å være eldst i en søskenflokk kan være en utsatt posisjon

I dag vil jeg skrive om det å være eldst eller en av de eldste i en søskenflokk. Det finnes mange fordeler med det, men i en familie i krise, som mobbes, med sykdom, tragedier, eller i familier med enslige, syke forsørgere eller med umodne foreldre kan det å være eldst eller en av de eldste i søskenflokk, virkelig være en utsatt posisjon. Når jeg skriver om et tema vil det alltid være en blanding av selvopplevde ting og det jeg har hørt eller lest om. Av hensyn til min øvrige familie vil jeg ikke fortelle hva som er det ene eller det andre. Det gjelder forøvrig alt jeg skriver om i min blogg.

Først fordelene. Den aller første eller de aller første i en stor søskenflokk får naturligvis alltid mye oppmerksomhet, mye kjærlighet og tid. Man får ofte nye klær og har foreldrene "for seg selv" en stund. Og det er alltid stor stas med de to-tre første. Kommer det da flere kan det selvfølgelig gå bra, men det avhenger av veldig mange faktorer. Og så er det naturligvis litt forskjell på om du er enslig forsørger eller er en familie med mor, far og barn. For de flestes vedkommende klarer også enslige forsørgere å gi alle barna omsorg og kjærlighet. Jeg snakker om problemer i enkelte familier der det går galt og livssituasjoner der enslig-het kan gi noen ekstra utfordringer, uavhengig av grunnen til at du er alene med barna. Å være alene med mange barn kan ha mange gleder, men kan også være slitsomt, man er jo alene med nesten alt, samtidig som man ikke har støtte og kjærlighet fra en annen voksen. Man må liksom være både mor og far, både snill og grensesettende samtidig. Man kan ikke trekke seg tilbake, ikke bli syk, og ikke bli svak. Og barna kan ha svært varierende relasjon til den andre, faren eller moren, som kanskje har giftet seg på nytt og har nye barn. Veldig ofte har barna i farens eller morens kjernefamilie førsteprioritet og barna til enslige forsørgere blir salderingspost.

I kjernefamilier er man to, men her er det også veldig mye annet som spiller inn. Er begge foreldrene oppegående, gir de kjærlighet, er lite syke, er i jobb, har ordnet økonomi, slekt, venner og er lykkelige, vil alle barna som regel være lykkelige.  Det er når rollene blir unaturlige dette kan skade. Om en av foreldrene får problemer og begynner å betrakte sitt barn som venn og kanskje terapeut, dvs om foreldrene anser barnet som en annen voksen, det er da barnet kan få problemer. Hun eller han får ikke være fri for voksenansvar, tør ikke å protestere mot foreldrene i den tro at de får det verre. Barnet blir med andre ord medansvarlig for foreldrenes lykke. En slags usynlig omsorgssvikt. En annen type omsorgsvikt som heldigvis er i ferd med å ebbe ut er når barnet gjør opprør eller tar opp negative ting med foreldrene, da kan de voksne bli "syke" eller dårlige, og gå legge seg, og si, er dette takken for at alt jeg gir deg, og lignende. De voksne bruker skyldfølelse som våpen, og er "syke" til barnet gir seg. Slik lærer barnet at hun eller han er ansvarlig for fars eller mors lykke og at det ikke er lov å protestere.

I alle store familier kan den ene eller begge foreldre både bli syk, deprimert eller funksjonshemmet. Da overføres ansvaret desto mer til den andre, som i tillegg til omsorg for barna får omsorgsbyrde for den andre. Dør den ene er det ofte svært traumatisk for mindreårige barn. Og for de aller minste vil nok tapet av mor være verst. Og dør noen av barna er det også forferdelig. Da lider alle, og foreldrenes sorg kan overskygge all familielykke. Ved traumatisk død skjer dette ofte: den eldste eller de to-tre eldste av barna tør ikke lenger å være bare barn, men blir "snille piker". De trøster sine foreldre og sine yngre søsken, og overtar også både husarbeid og omsorgsarbeid. Dette skjer helt ubevisst og foreldre oppfatter disse hjelpsomme store barna som en stor ressurs og hjelp. Men ser ikke hvor mye de lider under et altfor stort ansvar.

Ved psykisk sykdom og/eller rus hos en eller begge foreldrene, eller ved at noen av foreldrene driver med overgrep skjer noe enda mer vanvittig. Barna begynner å skjule ting, glatte over problemene, lyve og overtar en altfor tidlig voksenrolle. De er også "snill pike". Barna skjemmes, tar aldri venner hjem, rydder opp, hjelper til, passer yngre barn og blir den voksne. Det er svært ødeleggende, og gir ofte varige psykiske vansker. Og da er det som oftest den eldste eller de eldste som nesten automatisk bare tar en voksenrolle. Dette skjer også der det finnes bare ett barn.

Om noen av de yngre søsknene får problemer, og foreldrene ikke griper fatt i det, skjer noe lignende, spesielt om foreldrene ikke får vite det, avviser negative ting eller er umodne. Rammes noen av søsknene av psykiske vansker eller lidelser, overgrep, rus, selvmordsforsøk, mobbing, og annet prøver den eldste eller de eldste å hjelpe sine yngre søsken og skjule dette for foreldrene. De eldste tror de er forpliktet til å gjøre foreldrene lykkelige, og stepper inn for de og sliter seg ut. Storesøsken blir reserveforeldre og kan bli selvutslettende. De er alltid engstelige, og vár for alle stemninger i familien og tør aldri å ta fritt. Ikke nødvendigvis for at foreldrene gjør noe galt men for at enhver kan bli rammet også av ytre ting. Men resultatet er alltid det samme.

Foreldrene har alltid hovedansvaret og er nøkkelen til hvordan det negative får utvikle seg, hvor lenge, og for hvor lenge de eldste må bære denne ekstrabyrden. Ser de ikke problemet, spør de ikke barna sine, skjemmes de over barnas problemer og er i tillegg konflikt-sky eller skylder på barna forlenger det bare lidelsene. I verste fall kan de eldste bli skadet for livet, i tillegg til at de yngre ikke får hjelp. Mange slike "snille piker" - og "snille gutter" blir ofte ugifte eller gifter seg sent. De har ofret seg for sine foreldre og søsken og blitt selvutslettende. Det kan ta mange år før de tar sin rettmessige plass og blir hel.

Som vi ser kan det å være eldst være noe fint, men i familier med problemer vil det å være eldst være en meget utsatt posisjon. I verste fall kan dette forårsake både psykiske vansker og utmattelses-syndrom. Man kan få følelsen av at folk liker en bare fordi man hjelper, og at man blir elsket bare når man yter og trøster. Det kan ta et helt liv å vikle seg ut av "snill pike"-syndromet. Problemet er usynlig, hjelpeapparatet reagerer sjelden og det finnes knapt nok behandlingstilbud for utslitte barn med altfor stort ansvar. I tillegg får slike "ansvarlige" barn ros for sin innsats, og de tror det skal være slik. Det skal det ikke og foreldre kan si til barna at jeg selv tar ansvar som far eller mor, og det er ikke ditt ansvar, mitt kjære barn. Jeg takker deg for hjelpa men det er ikke din personlige jobb. Slik kan en familie bli hel igjen og kan myndiggjøres. Men først må man se det - og innse det.