Hva skal man bruke et liv på?

Som barn og ungdom drømmer man om så mye. Eller bare en ting. Man vil bli brannmann, skuespiller, kjendis eller en som deler ut Michelin-stjerner til restauranter. Noen vil bare bli rike, helst uten å gjøre noe. Gjerne ved hjelp av Lotto, arv eller ved å gifte seg rik. Noen vil bli berømte, samme for hva, i verste fall for å bli filmet i et innestengt hus som Big Brother, eller ved å synge på TV og bli oppdaget av media. Og dermed av masse folk. Mange av oss ender med å bli publikum og heiagjeng til de som faktisk blir kjente, berømte og rike. Eller smarte, karismatiske og religiøse. Andre blir med i kriminelle gjenger der man bare stjeler og får en følelse av rikdom, makt og beundring. Og atter andre føler seg ensomme, mislykket, fattige og upopulære. Utrolig mange prøver å være evigunge og vakre og tar så mye Botox at de ikke klarer å smile naturlig. Eller tar den ene kuren etter den andre i håp om å bli yngre, mer frisk, tynnere, mer populær og må alltid ha et prosjekt. Hvorfor er det slik, og finnes det et alternativ til denne karusellen, der bare noen "lykkes" og resten føler seg som tapere, kjedelige og middelmådige?

Jeg bare filosoferer, jeg har også deltatt på min måte, gjort masse rart og dumt, prøvd det meste, og ikke blitt noe særlig lykkelig av det. Det eneste jeg har blitt rik på er erfaringer. Det har i sin tur tvunget meg til å se meg rundt, evaluere livet, vurdere hva som egentlig er meningsfullt og verdifullt her på jord, for deretter å endre holdning, verdier, adferd og å prioritere min tid, mine ressurser, mitt fokus, min kjærlighet og min lojalitet. Det er bare så synd at det kan ta et helt liv til å innse ting. Ofte er det sykdom, motgang, skilsmisser, død, ensomhet og slike ting som får en til å våkne. Og jeg unner ingen slike skjebner, i alle fall ikke mer enn en av dem. Om gangen. I løpet av et liv får alle sitt. Noen bukker under, eller tyr til alkohol og piller og lever i et sirkus med partnerbytter, omsorgssvikt overfor barn og livsløgner. Og et ufattelig svik mot seg selv. Man mister ganske enkelt fotfestet, og ingen er garantert å finne tilbake til sin egen kjerne, bli helbredet og lære noe av livet.

Jeg tror det grunnleggende behovet hos mennesket er å føle seg elsket, bli sett og få applaus i ny og ne. Vil vil være noen, og ikke bare noe. Og vi er villige til å gjøre hva som helst for å bli sett. Som barn blir de fleste sett av foreldrene og omgivelsene, det er når tenårene kommer og vi skal orientere oss utover familien vi kan bli foret med gærne verdier og syn på hva som er viktig og verdifullt. Som regel blir vi påvirket av ungdomsgjengen, media, mote og i dag, sosiale medier. Har man opplevd omsorgssvikt eller fått lite kjærlighet hjemmefra, og har kanskje ingen livsfiosofi eller mening, da kan man lett bli offer for gal påvirkning fra venner og media. Man starter rett og slett på rotteracet det er å leve i et hurtig omskiftende og overflatisk samfunn, med hovedfokus på rikdom, berømthet og suksess. Vi bare antar at rike, berømte mennesker er lykkelige hele tiden, og de beundres og applauderes. Det er en enkel logikk som like fullt er syk og absurd: Blir jeg rik og berømt får jeg beundring, applaus, kjærlighet, venner og penger. Det er det jeg er ute etter.

Det finnes et alternativ. Det finnes noe. Og noen. Som bare er, og som utstråler dette som jeg ikke kan definere, bare skrive litt om. Jeg har møtt mange slike, som jeg beundrer, og som jeg har fått samtalt med. Jeg har fått lære litt av deres livsvisdom, måte å takle motgang på, jeg har forstått litt av deres verdigrunnlag, for enkelte deres gudstro, deres livssyn, deres grunnleggende antakelser, deres kultur og innerste vesen. Ingen av dem er berømte og rike, få har gjort suksess i verdslig forstand, ingen prater i ett om alt de har gjort, gjør og skal gjøre. Ingen prøver å imponere, gjøre deg liten eller får deg til å føle deg mislykket. De bare er vennlig tilstede, de tror på noe større enn seg selv, mange er religiøse, og de fleste har opplevd motgang. Og flere har fått en viktig ballast hjemmefra. Både kjærlighet, tro og verdigrunnlag. Et blikk, en samtale, et godt ord fra slike mennsker er en utrolig rikdom, og jeg håper at absolutt alle har slike mennesker i sin nærhet.

Jeg klarer aldri å definere dette noe fullt ut, og prøver ikke heller. Men dette "noe" er livsvisdom og ydmykhet, koblet fri fra materielle ting, og er en del av noe større. Jeg tror ganske enkelt at dette noe er en del av noe uendelig, noe flott, immatrielt og evig. Jeg tenker ikke bare på en kristen livstil og tro, selv om det for meg er svært viktig. Dette noe må etter min mening være en del av den såkalte kjærligheten, som bare er. Får man del av den er man virkelig rik. Den går ikke ut på å bli rik og berømt, med den kan gjerne gå ut på å bli sett, elsket og holdt. Av dine foreldre, søsken, venner, lærere og ellers. Og den går ut på å gi. Gi av din kjærlighet, tid, kompetanse og penger. Til noen som trenger det. Gjerne i det stille, som et vennlig blikk, et spørsmål, hjelp, beundring og gode ord. Om vi alle hjalp våre nærmeste, og lot være å delta i den helt unødvendige karusellen som skaper så mange tapere, ville vi alle ha en bedre verden. Og den går ut på å ha en tro. På en Gud, eller noe annet som er større enn deg selv. Og den går ikke minst ut på å være ydmyk og takknemlig. For alt jeg får og alt jeg kan gi. Og sist, men ikke minst, går den ut på en grunnleggende antakelse om at vi er gjester på jorden, vi skal gi der vi kan, vi skal spre kjærlighet, fred, forsoning, vi skal være lojale venner, trøste der det er sorg og tap, se vår neste slik han eller hun er, og glede oss med hvarandre. Og aldri fordømme.  Selv rusmisbrukeren som mange fordømmer har drømmer, lengsler og ett kjempestort ønske og behov for å bli sett, forstått, elsket og få et meningsfullt liv.

Gir man seg selv lov, og får tak i nøkkelen til dette noe, kan man på tross av sykdom og motgang føle en uendelig indre glede og tilfredsstillelse over å være til, elske noen, bli selv elsket, være en del av noe evig, noe mektig stort, og ikke minst være et meget, meget betydningsfullt menneske. For deg selv, for din gud, for din partner, for den som lider, og ikke minst, for ditt eget barn om du har. Kjærlighet og tid til ditt barn er den aller, aller største gaven og starten man kan gi et barn. Som bare helt naturlig praktiserer kjærlighet til seg selv og andre, og ikke behøver å analysere og lete etter noe.

Men først må tro på at det går an.