Lukkede sosiale systemer

De fleste sosiale systemer er åpne, men lukkethet kan oppstå når det skjer noe negativt i systemet. For eksempel fraksjonsdannelse, maktkamp eller om noe problemfylt som egner seg til å svekke omdømme til systemet eller til enkeltpersoner i det. Og at noen i systemet har makt til å straffe eller ekskludere. Da kan systemet bli veldig lukket og medlemmene kan bli svært så lojale. Poenget med dette innlegget er blant annet å belyse hvorfor negative forhold får fortsette i lukkede sosiale systemer, hvorfor medlemmene føler avmakt og tier, hvorfor det er så vanskelig å bryte lojaliteten til et lukket sosialt system, og hva prisen er for å sladre utad. Et av de største problemene er når bare en enkeltperson tar opp et problem og ingen andre tør støtte vedkommende. Da er det lett å straffe/degradere den personen, og slik straff skremmer de andre for å ta opp dette eller andre problemer. Jfr. opposisjonelle i diktaturer, varslere og folk forut sin tid.

Jeg mener ikke at alle sosiale systemer er lukket, men det finnes ulike grader av åpenhet, taushetsplikt og lojaliteter. Skjer det noe negativt i et system, forventes det at problemet tas opp internt og at ingen sladrer utad. Kostnadene for å fortelle, anmelde noen for lovbrudd eller å ta opp ting i media er nesten alltid en form for straff. Enten reprimande, degradering, bortfall av fordeler, negativ omtale, ekskludering og trusler. Slik utnyttes ens lojalitet, og det gir ledere og systemet veldig stor makt over enkeltmedlemmer. Frykten for å miste jobben, miste sin posisjon, eller å bli ekskludert kan være stor, og gjør at negative ting får fortsette. Sladderhank skal sjøl ha bank, som det heter. Og jo færre valgmuligheter, dess større makt kan man ha over andre. Og tilsvarende større avmakt blant folk.

Vi kjenner alle til mer eller mindre lukkede/åpne sosiale systemer. Men de heter noe annet i dagliglivets tale. Familie, slekt, miljø, nettverk, menighet, organisasjon, bygd, bedrift, idrettslag, parti, forening, klubb, folkegruppe, etnisk gruppe, minoritet, migranter,, osv. Alle med hvert sitt karaktertrekk, krav til medlemskap, lojalitetskrav, lederskap, kriterier for å klatre i gradene, grader av lukkethet og åpenhet, konsekvenser om du bryter lover og taushetsplikt, og en rekke skrevne og uskrevne regler og normer. Den minste størrelsen er en relasjon, et vennskap, en familie, og det er de minste systemene som har størst betydning for hver enkeltes liv, livskvalitet, identitet, psykiske helse, utviklingsmuligheter og handlingsrom.

De mellomstore sosiale systemene er ikke skrudd sammen på samme måte som familie og slekt, og man kan melde seg ut, bli passiv, ta avstand, og eventuelt melde seg inn i andre sosiale systemer. Disse systemene kan ha både et formelt og et uformelt medlemskap, og ulike regler og forventninger til medlemmene. Hos noen er det et formelt medlemskap, mens hos de aller fleste er det et uformelt medlemskap, som f.eks. miljø, nettverk, ungdomsgjeng, menighet med flere. For manges vedkommende gjelder medlemskapet en viss tid av dagen eller del av livet ditt, som ved en jobb, medlemskap i et idrettslag, i en klubb. Disse systemene har krav, normer  og forventninger kun knyttet til den spesielle virksomheten og i deler av døgnet. Men ved medlemskap i en stor slekt, i en etnisk gruppe, i en minoritet, i en menighet, i en losje og i en bygd, der kan man ikke helt velge når man er medlem eller ikke. Krav, normer og forventninger kan da stilles til deg hele døgnet, hele livet, for hele familien eller for din etniske gruppe.

Felles for alle systemer er at det finnes fordeler med å være medlem, man når bedre og raskere et mål, man deler på ansvar, jobb, belastninger og funksjoner og tilsammen oppnår hver enkelt en fordel som ikke oppnås alene. Sammen er vi sterke, en for alle, og alle for en, vi hjelper hverandre, beskytter hverandre, vi oppnår felles mål, felles fordeler, vi får billige varer og tjenester, produserer ting, vi får tilbyr sosiale treff, religiøse samlinger, en mening med livet, vi samarbeider om å skape tilbud til barna våre eller vi kjemper for bedre levekår, rettferdighet, likestilling eller etniske minoriteters rettigheter.

Fordelene er klare, bare se på en familie, den tilbyr omsorg, vennskap, bolig, mat, sosialt samvær, tilknytning, tilhørighet og identitet. Og jo yngre et familiemedlem er, dess mer avhengig er han eller hun av at systemet eller gruppen fungerer, at det finnes kjærlighet, beskyttelse, varme, empati og av at ikke noen krenker den andre eller begår overgrep. Og det er i familiesystemet eller i en slekt man finner den største lojaliteten, fordi barn er kjempelojale til sine foreldre, totalt avhengige av dem, og det finnes ikke rømningsmuligheter før man er myndig. Og det er i familiesystemet de største emosjonelle skadene kan skje, ved overgrep, krenkelser, konflikt, omsorgssvikt, psykisk terror, o.l. Slik kan en familie være et av de mest lukkede systemene som finnes, for barn kan man bare ikke melde seg ut. Og lojaliteten og frykten for represalier eller å bli forlatt gjør at man tier. De voksne kan derimot bryte forholdet ved en skilsmisse, men for mange sitter også det ganske langt inne. Spesielt når barna er små, den andre er tross forelder til barna. Slik ser vi at blodsbånd, kjærlighet og emosjonell tilknytning holder en familie sammen, men familien kan også og bidra til stor skade for den enkelte når det går noe galt.

De største moralske dilemmaer finnes ved medlemskap i etniske og religiøse systemer. Man velger som regel ikke å være f.eks. same og har man en religiøs tro vil man gjerne beholde både tro og tilhørighet, og derfor kan man holde ut både maktkamp, intriger og sladder. Har man både en etnisk og religiøs tilknytning og tilhørighet kan dette skape dobbelte lojaliteter, og ofte motstridende interesser og verdier. Det ser vi i menigheter i mange norsk/samiske bygdemiljø. Mange presses til å ta et valg, enten-eller, eller et aktivt medlemskap i det ene og et passivt i det andre. Og man kan bli straffet uansett valg. Den berømte double-bind hypotesen.

Små bygder kan være trivelige men kan også være de verste. Men modernisering, velstandsøkning og større valgmuligheter gjør heldigvis at folk kan i større og større grad kan melde seg ut, velge sitt eget nettverk og ikke bry seg om negative prosesser. Eller man kan flytte til en by.

Så går en dag än från vår tid..

Så går en dag än från vår tid
och kommer icke mer,

och än en natt med Herrens frid

till jorden sänkes ner.

Men du förbliver den du var,

o Herre, full av nåd,

och våra nätter, våra dar

du tecknat i ditt råd.

Trygg i din vård jag lämnar mig

när solen från oss flyr,

och gladligt skall jag prisa dig

när dagen åter gryr.

Men om det stilla dödens bud

i denna natt jag hör,

det är min tröst att din, o Gud,

jag lever och jag dör.

Så går en dag än från vår tid är en aftonpsalm av Christoph Friedrich Neander, trol. 1766. Översatt av Johan Olof Wallin 1814. Tonsatt av Adam Krieger 1667. I 1819 års psalmbok tog Wallin åt sig hela äran av psalmens tillkomst, men i 1937 års psalmbok finns en uppgift om att psalmen ursprungligen skrevs av Johann Friedrich Herzog 1680 innan Neander översatte den, men uppgiften om Herzog finns inte med i senare utgåva.

Slik lyder denne vakre svenske salmen, som gjerne synges på samisk som sistesalme i begravelser der hjemme. Når den er oversatt til samisk vet jeg ikke, men den står både i den gamle, gotiske salmeboka vår og i den nye. Salmen har et innhold som også kan være en tankevekker i det daglige. Salmeteksten sammenligner en dag med et helt levd liv, kretser rundt eksistensielle og evige spørsmål, og maner til ettertanke. Foruten det kristelige innholdet kan salmen være en tankevekker for de/oss som både er midt i livet og i 60/70-årene. Årene flyr, vi blir ikke yngre, og vi spør oss selv stadig vekk om livet og årene som gikk, veivalg vi gjorde, tidsbruken vår, barneoppdragelsen vår, kjærligheten vi gav, verdiene våre, livsfilosofien, slektskontakten, utdanning og arbeid, krenkelser, overgrep og alt mulig annet her i livet. Hva er meningen med alt, var det verdt det, burde vi gjort annerledes, tok vi godt vare på de eldre før de døde, lærte vi noe av dem? Kort sagt, var det noe mening i det vi gjorde, prioriterte vi feil, og ble det altfor mye materielt og verdslig? Og kan noe om mulig rettes opp?

Om vi tolker salmeteksten helt bokstavelig snakkes det om en vanlig dag som har gått, og som aldri kommer tilbake. Bare det i seg selv kan få en til å tenke på seg selv i et større bilde. Lever vi i 80-90 år har vi for hver dag som går gjort det vi gjorde, tatt våre valg, sagt det vi sa, opplevd gleder, sorger, lyttet til andre, gitt og fått omsorg. Vi har funnet et fundament som fungerer, og den ene dagen avløser den andre. Vi får ondter her og der, orker kanskje mindre, og er ikke så redde for hva den andre vil si. Vi sammenligner oss mer med oss selv og det går roligere for seg.

Dager blir år, og vi feirer stadig nye bursdager, både våre egne, barnas, slektningers og venners. Det meste har vi opplevd før, og alt er ikke like spennende. Andre opplevelser er vel så viktige, bøker, naturopplevelser, kulturelle opplevelser, reiser, alenetid med partner, en rolig jul med barn og barnebarn, vennebesøk, mm. Livet suser avgårde uten at vi egentlig behøver å gjøre så mye, klokka går fra vi står opp, og plutselig er det kveld igjen. Tusen gjøremål konkurrerer med hverandre, og vi rekker ikke halvparten engang. Gamle planer og drømmer kan selvfølgelig realiseres, men de fleste må nok skrotes. Man må erkjenne at livet gikk for fort, man fikk ikke tid til alt, og det er kanskje for sent for noe. Eller at meningen med det forsvant.

En dag blir til en uke, uker til måneder, som blir til år, og som blir til tiår. Middagshøyden er nådd og vi glideflyr inn mot livets kveld. Den kommer sakte men sikkert, og livet spør oss ikke om vi godtar det eller ikke. Om man gir disse tankene rom og anerkjenner at livet har en middagshøyde og en kveld, blir man ettertenksom. Også med tanke på døden og evigheten.

Og vi går i hverandres begravelser, bokstavelig talt, det begynner med venner som døde altfor unge, venner som tok livet av seg, foreldre som ble gamle, syke, og som døde tilslutt. Bekjente som fikk kreft eller en annen livstruende sykdom, eller ulykker med fatal utgang. Det tynnes i rekkene i eldre generasjoner, og i løpet av ca 80 år er hele befolkningen borte og erstattet av andre. Alle voksne og eldre vi kjente fra barndommen er gjerne forlengst døde og har etterlatt seg bare minner og bilder. Vi sitter igjen med sorg og savn, og noen ganger med takknemlighet, om noen dør mett av dage og av år. Vi er selv i løypa et sted, og vi kan som regel ikke bestemme vår dødsdag. Men vi kan gjøre det beste av det, gi og få kjærlighet, oppdra barn, elske en annen, og være en venn i nøden. På våre eldre dager kan vi godt være rause med vår tid, vårt nærvær og vår støtte. Vi kan gjøre en forskjell i det små, mens andre kan redde verden i mens.

Overnaturlige fenomener

Av overnaturlige fenomener kommer jeg på disse: Huvkadiddje, tjappis lådde, oavddusa, ijmmut, vuoledibme, bahá biellje, rámas sadje, noajddot, væppsáv ja snjieráv tjadnat, niehko, suonav tjadnat, låhkåt várgev, dálkev låhkåt, báhkajs gáttit, idjaráfev adnot, háhkamáddo, med flere. Skal oversette noe av dette, forklare og legge til en historie eller to.

Varsler kunne alle få. Det kunne være tjappis lådde/en svart fuggel som hakket på vinduet, eller fløy på en veldig uvanlig måte, og det varslet død. Det kunne også være et dyr som gikk usedvanlig nært deg, eller som skrek stygt i skogen. Eller som et skarpt lys, et blink, et syn av en kiste eller som en drøm/mareritt. Vuoledibme/et ungt menneske som du bare så overkroppen på, kunne være et varsel på at han var ment å dø ung. Det kunne også være skygger eller et syn av noen som var døde, eller et iskaldt gufs. Og om du så en person i et hus der du garantert visste ingen var hjemme, var det ofte et varsel om sykdom eller død. Derimot var oavddusa et godt tegn, det vil si du så eller hørte noen komme og som kom først etterpå. Den personen skulle leve lenge, ble det sagt. 

Gikk du på usikker is og hørte en stemme på land som ropte "kom på land", var det best å adlyde. Det opplevde en mann på vei til Vájsáluokta på ski, han hørte en kvinnestemme rope "kom på land". Han gikk da rett på land, overnatte i en gamme der, og dagen etter så han at hadde han ikke gjort det, ville han gått rett i en åpen råk. Mange kaller det skytsengel, beskytter eller en avdød slektning som passer på deg. Fikk man et varsel og kunne noe, kunne man forhindre ulykken, sykdommen eller døden, og det var gjerne med gudsord, ild eller stål. Fikk man et illevarslende tegn var det lurt å ikke reise, ikke dra med båt, stanse arbeidet du holdt på med eller ganske enkelt holde deg hjemme. Som regel unngikk man da det negative.

Et annet varsel var guottán/bærer, en svart fuggel som henter en liten ting fra noen som skulle dø, og bærer det til kirkegården, og slipper det der. Rakk du ikke å stoppe den, døde vedkommende etter en stund. Guottán måtte stanses, du kunne høre stemmen til den som skulle dø som en begravelses-salme og så høre hvilken vei den gikk. Da måtte du avskjære den og skjerme deg, under et tre eller med noe på hodet, og rope "hvor skal du?" Da slo den ned i treet, slapp tingen den hadde hentet, og da berget du livet til vedkommende.

Huvkadiddje/en som roper, kunne du høre på spesielle plasser like før uvær brøt ut. I Rávdda hørte vi en ung gutt rope fra en spesiell plass ved fjellet, og trur du ikje det kom en sydvestramling like etter. Forøvrig skulle man ikke svare noen som roper i naturen før man hørte det ropte tre ganger. Det kunne være skrømt eller en dauing som ropte. Bahá biellje/det onde øret skulle man passe seg for. Truet man med noe, slengte forbannelser eller sa at det og det skjer aldri deg, kunne det onde øret høre det og hevne seg. Men det var aller mest ute i naturen man hørte skrømt og andre fenomener. Alle visste om rámas saje/skrømtplasser, der skulle man ikke telte eller være unødig, og slettes ikke på natta.

Onde ånder og gjenferd kunne være overalt. Spesielt i gamle hus der det hadde skjedd noe ondt, eller folk hadde vært ulykkelige, noen hadde tatt livet sitt, eller det hadde vært alvorlige konflikter. Det onde kunne sitte i veggene, du kunne høre noen gikk eller en eller flere i familien kunne bli syke og utmattet. Mange har også opplevd nifse ting fra krigens dager, spesielt om huset sto på et område der krigsfanger ble holdt fanget, og der det kanskje skjedde tortur, drap, vold og andre forbrytelser. Da måtte du få noen til å rense huset og lese beskyttelse på alle i familien.

Og det finnes en rekke forholdsregler og triks som beskyttelse mot skrømt og måter å sende bort skrømt om du opplever det. Første bud var å oppføre seg med respekt for naturen med alle dets vesener og krefter. Man skulle ikke bruke opp naturressursene, ikke forurense og ikke true noe i naturen. Fisket man opp all ueren kom selve háhkamáddo, den store ur-ueren og tok deg, og plaget du mauren kom selve gårggåmáddo, den store ur-mauren og spiste deg. Slik lærte de yngre seg respekt for naturen, dens ressurser og krefter. 

Andre regler var at før man drikker vann direkte fra vann eller elv skal man spytte tre ganger for å unngå smitte. Helst skal man ause vann med nevven. Heller man ut kokende vann skal man si "pass deg for det varme!" Man kan også lese på veps for ikke å bli stukket og på mus for at den ikke skal spise på maten din. Og når du skal legge deg skal du idjaráfev adnot/be om nattefred.

Oppsummert kan man si at i naturen og i livet kunne du møte skrømt, ånder og andre kaoskrefter, men med ulike forholdsregler og respekt kunne man unngå å bli rammet. Og med Guds ord, stål og ild kunne man både sende bort skrømt, ondskap, lese beskyttelse og helbrede. Slik kunne mennesket og naturen leve i en slags symbiose, der naturen gav, men til gjengjeld måtte du respektere den, dens krefter og ikke bruke opp alle ressursene. Slik kunne man overleve i generasjoner, og hver genearasjon lærte opp den neste. Alt dette er en del av folkereligiøsiteten som inngår i tradisjonell samisk kultur, men som også inngår i de øvrige kulturene på Nordkalotten. Denne har overlevd mange religionskifter og eksisterer ved siden av den offisielle religionen. Dette og mye mer har Marit Myrvoll skrevet en spennende avhandling om, til og med fra vår lille hjemplass Musken!

Demonisering som et ledd i maktkamp

Vi må stå opp for hverandre, påpeke urett, gå i rette med de som demoniserer andre i en maktkamp, opprette rettferdige samfunn der vi tør å nevne demonisering, og der vi slutter å delta i stadige nye demoniseringer. Ofte i eget samfunn, i egen etnisk gruppe, i egen kommune, i egen menighet, i eget parti, i eget land.

Vi ser det igjen og igjen. Mange, men dog ikke alle, som skal vinne en maktkamp, et valg eller jobbe for en en etnisk gruppes overlegenhet, de demoniserer de andre. Et vanlig første steg er å definere de andre som en fiende som må nedkjempes. Da bruker man krigsretorikk, der man skaper en felles, ytre fiende. Det blir man populær på, på kort sikt. Budskapet er alltid det samme, nedkjemper vi ikke de andre, vil de ødelegge oss. I alle fall vil de ta fra oss alle rettigheter, overta arbeidsplasser, ta makten, oversvømme oss, snylte på oss og berike seg på oss. Dvs de andre har en plan om å ta makten og undertrykke oss. Man skaper med andre ord en rekke konspirasjonsteorier om den andre. Siste eksempel er da høyresiden vant valget i Tromsø pga motstanden mot det samiske. Samarbeidsavtalen med Sametinget ble demonisert, og det ble skapt en løgn om samene skulle få ekstra rettigheter og overta kommunen.

Menneskenaturen er lik over hele verden og de som søker makt eller en posisjon bruker de samme gjenkjennelige teknikkene. Fordi de vet at det fungerer, og at et folk eller en viss gruppe ikke skjønner at de blir brukt og misbrukt. Folk kan manipuleres, lyves for, og overbevises om at de må utføre uhyrlige ting bare for å oppnå et mål. Målet helliger midlet. Mange folk er villige til å lyve, viderebringe sladder, trakassere, ekskludere, ja noen er sågar villige til å torturere og drepe andre bare målet er edelt nok. Et laboratoriumforsøk viste at forsøkspersonene var villige til å sende et dødelig støt mot de som svarte feil, bare fordi en autoritetsperson ga ordre om det.

De destruktive prosessene kan skje overalt, i en uskyldig maktkamp i en organisasjon eller i et parti, i klassekonflikt, i religiøs konflikt, i en etnisk konflikt, og i krig i stor skala. Aktørene er ulike fra konflikt til konflikt men type aktører er stort sett det samme. Du har en stor gruppe mennesker som føler seg truet, eller som opplever nedgangstider eller som frykter store endringer. Pluss noen ledere med ambisjoner og maktbegjær som gjerne spiller på frykt og angst i en befolkningsgruppe eller i sin egen etniske gruppe. Finnes det ikke en angst i befolkningsgruppen får man lage den. Det passer å skape angsten like før man antar at det kommer store endringer, f.eks. like før EU-avstemningen, like før en revolusjon, like før en stats-deling eller statssammenslåing, like før en kulturell og språklig revitalisering, like før et valg, like før en kommunesammenslåing, like før en stor institusjon eller bedrift skal lokaliseres og mange andre ting. Folk blir redde og ønsker en sterk leder som skal passe på dem, og folk tenker alltid at ledere er rettskafne, ærlige og som skal slå tilbake fienden, opprette ro og gi folk det de trenger. Og folk fortrenger automatisk alle tegn på at noe er galt, for vår leder kan ikke feile.

Noen ganger er det bare fordi vi er et rettssamfunn at ikke vold, drap, tortur og slike ting skjer. Selv i siviliserte samfunn kan konflikten gå ganske langt og både ledere og menige skyr som regel ikke noe middel bare man får demonisert fienden godt nok. Noe i oss mennesker gjør at vi mister empatien, gangsynet og rettferdighetssansen i en konflikt. Sannheten er det første som ryker, for demoniseringen må gjennomføres. Dvs at løgnene, konspirasjonsteoriene, beskyldningene, trakasseringen og gruppepresset må være tilstede, og folk må frykte for at represalier rammer dem selv. De som ikke direkte utfører demoniseringen, blir tause vitner og medskyldige. For de ser og tør ikke å si fra for de frykter for egne posisjoner, vil ikke ha ubehageligheter, de tenker at det er ikke deres ansvar, og noen godter seg når andre får gjennomgå. Og tenker at det kommer sikkert noen personlige fordeler av at andre lider og blir rakket ned på og demonisert.

I verste fall må fienden avhumaniseres, som i krig og etniske rensinger, dvs man må fremstille fienden som ikke-menneskelig, og sammenligne dem med undermennesker, avskum, dyr, parasitter som må drepes, interneres, fratas rettigheter, utvises eller straffes på andre måter. Eksempler på demonisering av verste sort er blant annet andre verdenskrig med Tysklands jødeforfølgelser og drap på alle såkalte undermennesker, som jøder, funksjonshemmede, sigøynere, homofile, med flere. Det var nedgangstider og Der Führer fikk folk til å tro at jødene hadde skylda. Resten vet vi jo. Overalt der nedgangstider kommer utpeker man en fiende og demoniserer denne. Skruppelløse ledere får makten, og driter i om at folk bedriver borgerkrig, dreper hverandre og ødelegger samfunnet. Det ser vi i revolusjoner, på Balkan på 90-tallet, og i Ukraina i dag med gjensidig demonisering. Det så vi i Rwanda, i Sør-Afrika, i USA i slavetiden, og 9.11, i Afghanistan, Irak og overalt der radikale islamister driver på med sin terror. Det så vi under hekseforfølgelsene i Norge og i Europa. Og under katolisismen med Inkvisisjonen. Alt i Guds navn, som skal gi krenkelsene legitimitet, og plassere fienden på den ondes side.

I Norge demoniserer høyresiden tiggere, rom-folk, innvandrere og islam, og alle  de bør helst ut av landet. Blir det bare nedgangstider blir det nok enda verre, som i Europa forøvrig. I Norge har også samene fått gjennomgå i 150 år, der samisk språk og kultur ble ansett som mindreverdig og samisk etnisk bakgrunn ble stigmatisert. Resultatet ble massiv fornorskning der demoniseringen fremstilte samene som skitne, drikkfeldige, fattige, med en laverestående kultur og der sjamanene var i ledtog med den onde. Løsningen ble å tie om det samiske og skammen, og bli norsk.

Og når den offisielle fornorskningen stanset og revitaliseringen startet, fortsatte samene selv å forfølge hverandre. De som ville forbli fornorsket angrep de som ville at samisk språk og kultur ble revitalisert. Disse ble beskyldt for å hige etter penger, ære og berømmelse, noe som vant gehør i store kretser. I tillegg ble de beskyldt for å innføre den samiske synden, dvs joik, sjamanisme, fester, alkoholmisbruk, samisk teater og andre kulturprodukter. Denne forfølgelsen varte ca. i 25 år i Tysfjord, fra 1979 til 2004. Folk som var for det samiske ble ekskludert, løyet om, de ble ikke hilst på, og løgnene florerte. De fikk folk til å tro på at det samiske var av det onde, og det onde må nedkjempes med alle midler. De så ikke at det var deres egen mindreverdighetsfølelse, og egen frykt for nye represalier og at de trodde at nu skal vi tilbake til fattigdom og skam. Mye urett ble begått, men ingen tør snakke om dette, og ingen vil beklage. Man skal liksom tilgi, glemme og gå videre.

Når skal folk snakke om dette traumet og tørre å si hva som skjedde? Og når skal de som demoniserte de andre stå til ansvar og beklage? Når skal man våge å snakke om dette i politikken, i helsevesenet, i menighetene, i kirka og blant folk flest? Jeg bare spør.

Venner

De aller fleste av oss har eller har hatt venner. Venner er helt fantastisk. Jeg behøver ikke å forklare hva et godt vennskap er, det vet alle. Men nære vennskap er noe helt spesielt, noe som forbindes av alle de fine ordene vi vet av. Nærhet, fortrolighet, lojalitet, betroelser, humor, og noen ganger krisehjelp, støtte og omsorg. Det aller viktigeste er at man stoler på den andre og ikke behøver å sensurere seg, selv om nære venner ikke får vite absolutt alt hele tiden. Nære venner følges ad i livet og deler utallige opplevelser sammen når man kan. Både når man er singel, om kjærlighetslivet eller mangel på det, og når man begynner å få familie. Fødsel, dåp, fadderskap, ferieturer, fjellturer, konfirmasjon, bursdager, barnetreff, besøk, og for noen død, begravelser, traumer og sorg.

Etter foreldre er det venner som vi setter aller størst pris på, eller har mest behov for. Har vi ikke det, kan vi føle oss ensom og forlatt, ja til og med ekskludert. Som barn er det nok lekekamerater vi som oftest leter etter, og de finnes overalt der det er barn. Det er svært få barn som mangler lekekamerater, fordi barn har en fantastisk evne til å bare begynne å leke med nesten hvem som helst om hva som helst. Men det hender at foreldre hindrer barn i å ha kontakt med hverandre, på grunn av hudfarge, etnisitet, politisk eller religiøst ståsted eller før i tiden, fordi moren var ugift, var tyskerbarn, same, kven eller innvandrer. Disse barna strever med å etablere vennskap, og de tror gjerne det er dem selv det er feil med. Mange familier har valgt å flytte til en annen plass for at barna skal få venner, der de er mindre stigmatisert og der ingen eller få kjenner til deres bakgrunn. Eller man tidde om den stigmatiserte bakgrunnen. Dette skjedde spesielt langs den nord-norske kysten i den verste fornorskningstida.

I skolealder begynner man mer og mer å få faste venner der man besøker hverandre, overnatter, deler hemmeligheter, leker, samler på noe og utforsker verden sammen. Og der den første spiren til livslange vennskap etableres. Akkurat disse tidlige, livslange vennskapene stiller i en særklasse når det gjelder vennskap, og man blir gjerne bestevenner og bestevenninner. Slike vennskap føles svært meningsfulle og verdifulle. Man har en livslang relasjon til hverandre, og til de respektive foreldrene og søsken. Man følges ad hele livet, også om bestevennene får egne familier etterhvert. Ofte blir barna deres venner eller bestevenner på grunn av den tette og nære kontakten mellom foreldrene. Mange av slike livslange vennskap stiftes mellom søskenbarn, på grunn av felles opphav, besteforeldrekontakt og hyppig kontakt mellom foreldrene. Gjerne på hjemstedet til besteforeldrene.

I ungdomstida utvikles en ny type vennskap, man kommer i puberteten, begynner å interessere seg for det annet kjønn, får kjærester og vennene kan danne mer eller mindre faste vennegjenger. Man får en identitet som gjeng, som ungdom, og man kan få idoler, gjerne av samme kjønn. Som regel store stjerner innen idrett, musikk, film, ekstremsport eller andre typer helter. Man utvikler musikksmak, stil, væremåte og det finnes klare koder for hva som er in eller ut. Noen kommer i ungdomsopprør, lever på tvers av foreldrenes verdier, tester grenser, blir rebelsk og prøver ut rusmidler, metallmusikk, spesielle klær og frisyrer. De fleste kommer over denne opprørstiden med de erfaringer dette gir og blir etterhvert ansvarlige voksne med utdanning, jobb, hus, partner, og for mange - nye venner.

Får man kjæreste eller gifter seg får man man som oftest mange nye bekjentskaper, man får flere nye roller, og noen får nye venner i den utvidede familien. Først og fremst blir man nær venn med kjæresten sin, man blir svært fortrolig og det blir viktig å være lojal mot hverandre. Selv overfor sine foreldre og svigerforeldree og svigersøsken. Spesielt gjelder dette om partnerne er svært ulike med hensyn til religion, etnisitet, alder, livsstil, verdier, klassetilhørighet, morsmål og hjemsted, eventuelt hjemland. Den andres barn bør man være vennlig med, men ikke nødvendigvis kompis med. I likhet med forholdet til egne barn skal man ikke være kompis med barna men en tydelig voksen. Her må man skille mellom å være venner og å være vennlig.

Som voksen kan man naturligvis få nye venner, ja til og med nære venner. Man kan bli venn med jobbkollegaer, med andre foreldre i klassen. med personer i samme menighet, i samme parti,  i nabolaget, i samme oppgang og på tusen ulike måter. Noen er situasjonsbestemte vennskap der man holder sammen så lenge situasjonen eller livssituasjonen varer. Opphører den opphører vennskapet, i alle fall kontakten, og man blir på nikk, eller man snakker bare når man tilfeldigvis treffes. De blir til gamle venner og bekjente. Det blir også tidligere klassevenner på en skole eller folkehøgskole. Imidlertid kan folkehøgskolevenner bli svært spesielle venner, vennskap som aktiveres ved treff, via facebooksider og på andre måter. Man mimrer gjerne om skoletida, hvem man var forelsket i, lærerne, turer og internatliv. Har man gått sammen på skole med venner hjemmefra eller som man hadde fra før av blir dette vennskapet enda mer spesielt. Et folkehøgskoleår er spesielt og setter som oftest dype spor og kan bidra til å endre din karakter, væremåte, verdier, livsvalg og livspartner.

Kvinner er verdensmestere i å etablere gjensidige vennskap, litt på en annen måte enn menn, uten at jeg helt kan forklare det. Menn danner hierarkier, de kan være mer kollegiale venner, eller deler samme interesse for fotball, annen sport, hobby, politikk, business eller annen aktivitet. Alle har venner fra mange faser i livet, men mitt inntrykk er at kvinner etablerer nære vennskap med andre kvinner oftere og på en annen måte, og mange ganger er de mer åpne mot hverandre om såre ting enn mot mannen sin. Eller nettopp om mannen sin. Eller at de deler andre ting med venninner enn med de hjemme. Slik blir deres liv mer komplett og variert, og jeg ser viktigheten av disse vennskapene. Noen holder sammen hele livet, uansett når og hvordan de møttes. Noen føder samtidig, andre får venninner gjennom livskriser der man trenger noen å støtte seg til. Mange får venninner på jobb, i menigheten og blant partnerens familie eller slekt. Ofte ser vi slike venninnepar på en cafe nær deg.

Jeg setter utrolig stor pris på de vennene jeg har, noen er jeg til og med søsken til. Det er en miks med venner fra hjembygda, fra barndom, skoletid, ungdomstid, fra menighetsliv, jobb, folkehøgskole, partners familie og noen er helt ferske, men allikevel givende vennskap. Og noen bare forsvinner, noen flytter, man mister kontakt, noen dør eller får store livskriser der de ikke makter særlig kontakt. Som ungdom hadde jeg hundrevis av venner, og fikk stadig nye. De fleste vennskap fra den tida stakk ikke særlig dypt og man vokste fra hverandre ettersom tida gikk, og livssituasjonen endret seg. Men noen vennskap har bestått det meste, prøvelser, kriser, brudd og alle endringer og flyttinger. Har man en håndfull nære venner til enhver tid har man nok, sier min bekjente og psykolog Oddgeir Friborg, som har forsket på det.