Tilhørighet er livsviktig, den gir beskyttelse, mening, sosial kontakt, venner, aksept og forutsigbarhet. Det motsatte kalles mange ting, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, utstøting. Og det kalles marginalisering når du ikke har tilhørighet noe sted. Mangel på tilhørighet kan, i verste fall, være dødelig, ødeleggende og forårsake ensomhet, helseproblemer, psykiske vansker og forårsake rotløshet og en svært usikker identitet. Mangel på tilhørighet kan til og med føre deg inn i destruktive miljø, et skadelig forhold, og du kan bli et lett offer for overgripere, psykopater, høyreekstreme personer og kriminelle miljø. Eller til et liv i ensomhet, alene-het, uten venner og uten andre i samme gruppe. Mange marginaliserte finner andre arenaer, gjerne på nettet, der de kan finne tilhørighet, en slags mening og aksept. Det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp de som opplevde omsorgsvikt og krenkelser er de mest utsatte når de blir voksen. En del av de ender opp som rusmisbrukere og narkomane med psykiske vansker, og får dermed det verre. Det handler blant annet boka "Når krenkede barn blir syke voksne" om.
Det starter hjemme, med tilhørighet til en mor og til en familie. Omsorg, mat, ly, søvn, fysisk kontakt, stabilitet og stimuli er livsviktige for å overleve og for å få en sunn psykisk helse. Her legges selve grunnlaget for deg som menneske. Og det er om å gjøre å bli beskyttet mot alt vondt og unngå å oppleve omsorgsvikt, overgrep og traumer. Kontakt med og omsorg fra en kompetent mor er helt avgjørende i livets utvikling. Det aller viktigste i tillegg til alt det fysiske du trenger er å få en god tilknytning. Og unngå tilknytningsforstyrrelser. Slike forstyrrelser kan gi større eller mindre skader og traume, som igjen kan få helt avgjørende betydning for nettopp følelsen av tilhørighet, og fremtidig tillit og nærhet til andre mennesker. God omsorg gir god selvfølelse, og som hjelper deg mot marginaliserende krefter i fremtiden. Er du glad i deg selv, har tilhørighet til familien og andre, kan du bo hvor du vil, selv alene på en ny plass, og ha kompetansen i deg til å få ny tilhørighet, og ikke havne i trøbbel.
Videre i livet er tilhørigheten til en storfamilie og slekt viktig. Så følger tilhørighet til en vennegjeng, en bygd, en klasse, en skole, kjønn, en kommune, en utdanning, et yrke og en arbeidsplass. Og for noen, også tilhørighet til en religion, en menighet, og en etnisk gruppe. Og for riktig mange etterhvert, tilhørghet til egen familie og til eget nettverk, til eget hus, heimen, hytta, besteforeldres hjemsted og heimfjell eller fjord.
Det finnes mange utsatte grupper når det gjelder tilhørighet. Det mest innlysende eksemplet er når en flyktingefamilie flytter inn i et for dem fremmed bomiljø og et nytt bosted. Uten venner, arbeid, uten noe kjent, og kanskje den største utfordringen, uten den nødvendige tilhørigheten til nordmenn, til lokalsamfunnet og til folk der. Det er derfor viktig at de integreres, får venner, barna begynner på skolen, og at de unngår mobbing og stigmatisering. Slik kan tilhørighet bygges, steg for steg, så langt det er mulig. Men ingenting kan erstatte deres hjemland, etniske gruppe, familien i hjemlandet, språket, skikker og tradisjoner.
Andre utsatte grupper er barn utsatt for vold og omsorgsvikt, usikker ungdom, etniske grupper i sterk minoritet, innflyttere som er veldig forskjellig fra lokalbefolkningen, psykisk syke og til og med fornorskede samer. Alle disse gruppene kan få ulike problemer med tilhørighet eller mangel på sådan. Man passer ikke inn, man har feil etnisk bakgrunn, og det er ikke status å omgå disse menneskene. Eller at de lokale miljøene, menighetene, klubbene og nettverkene føles lukket og ekskluderende.
Et annet fenomen er en uoversiktlig tilhørighet til et folk som hat flyttet ut av et område, en spredt slekt, gjerne med en diffus etnisk identitet, eller til en slekt med store konflikter, arveoppgjør og andre store spenninger. Når en hel fjord har flyttet ut og spredt seg kraftig i inn- og utland kan dette gi problemer for både tilhørighet, identitet og intern kontakt. Er noen religiøse og andre ikke gir dette ulike tilhørigheter, lojaliteter og har stor betydning for den interne kontakten. For hvordan skal man skape tilhørighet for sine egne barn midt oppi alt dette?
Det er noe mange kjenner på til daglig. Familie, slekt, venner, bekjente og tidligere sambygdinger er spredt på absolutt alle vis og til alle steder. Så skal man skape en postiv identitet, en god tilhørighet, god kontakt og et forestilt felleskap med noe som kanskje ikke eksisterer lenger, eller som må konstrueres hver gang. Folk og det flotte i samiske bygder er borte, miljøene er sterkt fragmenterte, slektene spredt, og vi har blitt veldig forskjellige. Pluss at vi blir mer og mer forskjelllige, og stadig nye generasjoner blir mindre og mindre i slekt med hverandre. Ekstra utfordrende blir det i lokalsamfunn som har opplevd opprivende og bitre fornorskningskonflikter. Noe i en vil bare ta avstand fra det hele, og noe vil føle tilhørighet. Løsningen blir ofte at man etablerer tilhørighet til deler av ens kultur og bakgrunn, og velger bort resten.
