Hva er det med barn og bekymring?

Barn kan gi deg lykkerus, spesielt når de kommer til verden. Noe så uskyldig, hjelpeløst og vakkert, det vakre, myke nurket som trenger deg, spesielt om du er mamma. Barnet er en del av deg, det er ditt eget kjøtt og blod. Jeg og (nesten) alle som er så heldig å få barn kjenner på den følelsen. Alle ressurser og all tid, i alle fall for mammaer går til dette viktige oppdraget: Elske og oppdra dette vidunderet som kom akkurat til meg og til oss. Men før det har bekymringene forlengst meldt sin ankomst. Vil barnet være friskt og vil fødselen gå bra? Og hvordan vil det i hele tatt gå med mitt barn.

Lykke ja. Men noen mødre kan imidlertid få fødselsdepresjon. Det blir et stort misforhold mellom hva du føler og skyhøye forventninger fra deg selv og fra andre om at du skal være så lykkelig, elske barnet så mye, komme deg raskt, gi barnet melk, varme, støtte og samvær. Da kommer gjerne skyldfølelsen om at du er en dårlig mor, og at det skader barnet. Og at hun eller han vil bli dypt ulykkelig og bli en versting, og ikke elske seg selv.Alt på grunn av kjærligheten. Universets sterkeste kraft, som gjør at vi elsker våre barn og som gjør oss lykkelige. Men som også gjør at vi bekymrer oss ihjel over dem, fra første stund. Ja til og med før de er født. Disse doble følelsene er det dette innlegget handler om.

Jeg tenker også på voksne mennesker som så sterkt ønsker barn, og ikke kan få noen. Eller at det er for sent biologisk, eller at du har mistet barn i mors liv, og sørger over det. Eller at barnet ditt døde. Alt dette kan gi en livslang sorg, det kan jeg skrive om en annen gang. Noen innlegg i denne bloggen omhandler disse tema, se Eldre innlegg. Slik ser vi at både barn som kommer til oss, de som ikke kom, og de som kom men døde, kan gi oss voksne mennesker hele spekteret av gode og vonde følelser. Disse tankene og følelsene styrer vår hverdag, vårt følelsesliv, våre prioriteringer, ja hele vårt liv. Det er fordi barn som kommer, ikke kommer, dør, blir syke, psykisk syk, funksjonshemmet, blir mobbet eller ulykkelig berører oss så sterkt. Alt på grunn av kjærligheten.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om Det aller, aller verste som kan skje (med barn), og vil ikke gjenta det her. Jeg vil bare filosofere litt og sette ord på det de aller, aller fleste foreldre og voksne mennesker tenker og føler om det å ha barn som man elsker men er så redde for. Jeg behøver ikke å gå lenger enn til meg selv, min gutt flyttet til Oslo nylig med sin mor, og jeg forbinder ikke akkurat Oslo med trygghet. Vi hører om Oslo S, narkomane, barneranere, A- og B-gjeng, kriminalitet, drap og hele rekka av negative ting. Og jeg kjenner den dype frykten for at det skal skje han noe. Når jeg ringer han spør jeg om alt det trivielle, om skolen, venner, og det han gjør. Ut i fra det prøver jeg å lage meg en oppfatning om han er trygg, alle risikoområder, bevegelser og farer. Om jeg vet han skal besøke noe og ta kollektivtransport alene, kan jeg gjerne ringe før og etter at han har reist. En dag vil han protestere mot min overvåking og bekymring, og si pappa, det går fint, jeg klarer meg, jeg tar forholdsregler, jeg er ikke dum. Heldigvis bor de i et rolig villafelt langt fra sentrum. Men bekymmeren vil alltid være der. Alt på grunn av kjærligheten.

De første 12-15 årene har man rimelig kontroll, og kan bare bestemme over ting, reising, leggetider, mat, venner og aktiviteter. Det er rimelig trygt og forutsigbart, og tida flyr. Så blir barna våre tenåringer, og mer og mer selvstendig. Dessverre og heldigvis. Det er det vi oppdrar dem for, at de skal bli gangs menneske, elske seg selv og etterhvert klare seg selv. Men likevel forbli glade i oss foreldre, holde kontakten, være ærlige, og være åpne med det de opplever. Spesielt om de får problemer, da vil vi gjerne hjelpe til, trøste, løse problemene og få de til å bli glade igjen.

For det er det vi ønsker at barna skal være. Nemlig glade, lykkelige og frie. At de ikke skal ha traumer og psykiske vansker. At de har gode venner, og at de finner kjærligheten selv med noen. At de også får oppleve å bli foreldre, og kan oppleve lykken også slik. Vi ønsker dem alt godt i livet, men at de får det i riktige porsjoner, får de ting for lett kan de bli bortskjemte og late. Får de for lite av kjærlighet og livets gleder kan de bli syke, traumatiserte og ta avstand fra oss. Vi skal gi kjærlighet, men også grenser. De skal ikke styre oss, men dog ha innflytelse over sitt eget liv. Blir de såret over noe skal vi lytte og trøste, samtidig kan vi ikke verne dem for alltid mot motgang, mobbing, sykdom og mislykkethet.

Vi elsker våre barn som regel, men bekymrer oss for dem dag og natt. Spesielt om de ikke er hjemme eller når de er store nok til å bestemme selv. Hvor er de, drikker de, hvilke venner har de, går han på skolen, er kjæresten slem og gjør barnet mitt ulykkelig. For oss om er kristne, har vi klart å leve etter kristendommens lære slik at barna våre vil følge den. Og vil barna fortsette å gå på samling (religiøst møte) og vil de tro på Gud? Om de ikke vil være personlige kristne vil de respektere vår tro eller ta avstand. Har de opplevd dårlige ting i menigheten og mistet tilliten slik? Vi ville tatt hele byrden på oss om vårt barn får problemer, også i voksen alder. Vi kan reise til verdens ende, ofre vårt liv og alle våre penger om bare bane får det godt. Vi vil se henne eller han smile igjen, og si mamma, pappa, det går godt.

Og aller, aller helst vil vi høre de vakreste ord en far eller mor kan høre fra sitt barn: Pappa og mamma, takk for all kjærlighet og alt det gode dere gjorde for meg. Det dumme dere gjorde har jeg forlengst tilgitt, jeg er glad i meg selv og klarer meg utmerket. Jeg har unngått de verste tingene dere har bekymret dere for for meg, jeg har gode venner og jeg tror på Gud. Jeg har hatt mine motganger men kjærligheten dere ga meg har gitt meg styrke til å takle også motgang og prøvelser, noe jeg har lært av og utviklet meg på. Jeg klarte den utdannelsen jeg drømte om, jeg trives i jobben og her et greit liv. Og snart får dere et barnebarn! (ikke for tidlig da..)

Imens får både du og jeg bekymre oss alt vi klarer, og få hjelp av fantasien til det arbeidet. Det finnes ingen grenser for bekymring og problemer i verden. Men det finnes kjærlighet. Vi må håpe det beste, be til Gud om at Han beskytter våre barn i ett og alt, det ber jeg om for alle foreldre, selv om ikke alle tror på Gud. Man kan i alle fall tro på kjærligheten. Man må til slutt våge å la barna oppleve verden litt på egen hånd, og tro at det går godt. De kommer tidsnok til å oppleve problemer, motgang og alle bekymringer vi selv har eller hadde. Men dette behøver ikke å komme for tidlig, og behøver slettes ikke å komme på en gang. La barna våre få en lang og lykkelig barndom og ungdom, la de være så fylt med kjærlighet, nærhet og vennskap at de kan takle hva som kommer. Og at de for alltid vil være åpne med oss, også om problemer. Vi vil se dem glade og lykkelige. Alt på grunn av kjærligheten!

Anerkjennelsens helbredende kraft - traumer, krenkelser og bitterhet må slippe taket

Kommer man seg noenlunde gjennom livet til man er i 40-50 års alderen kommer man til en korsvei i livet sitt, enten man vil det eller ikke. Man må velge hva man gjør med sine sår på sjelen. Halve livet er levd, mange broer er brente, kreftene svekkes nesten umerkelig, og man ser konturene av en stadig nærmende alderdom. De mange hundre vennskap og bekjentskaper fra barndom og ungdom er nå skrumpet inn til en håndfull fortrolige - om noen. Traumer fra barndommen og oppvekst, krenkelser, uvennskap, stygge ord, svik, med mere, dukker mer og mer frem. Midt i livet har de en tendens til å forsterkes, spesielt om du blir syk, deprimert, sviktet, skilt, arbeidsløs, uføretrygdet eller når du merker at kreftene svikter, og de første varslene på alderdom eller alvorlig sykdom dukker opp.

Man har god til å tenke, ofte på det negative. Og så begynner man å repetere det negative, og forteller gjerne det videre i det uendelige. Han gjorde det og hun sa det sånn, og de er drittsekker, og historiene blir bare verre og verre. Gamle vennskap ryker og kontakten forvitrer. Og man kan til og med være blind for egne onde gjerninger og krenkelser, eller man bagatelliserer dem og tror ingen har lagt merke til dem eller tror de har ikke fått noen konsekvenser. Man tror at bare man tier stille vil alle glemme.

Skjer dette har man egentlig bare to valg. Fortsatt huske andres feiltrinn, dyrke offerrollen, og fortelle dritt til andre, eller gjøre noe konkret for å bli kvitt det negative. Jeg har ingen enkel løsning, men heller mange erfaringer, og noen gode råd. Hemmeligheten har jeg oppdaget etterhvert, mest for at andre har fortalt meg det, og fordi jeg torde å prøve ulike ting, og erfaringene var så gode at jeg bare fortsatte. Hemmeligheten er anerkjennelse, erkjennelse, bekjennelse, tilgivelse og forsoning. Mye av dette er kristelig tankegods, men man behøver ikke å være kristen for at dette skal fungere. Disse hemmelighetene er dypt forankret i menneskenaturen og i menneskeheten. Fred, forsoning, tilgivelse og samarbeid kan oppnås for alle mennesker, til alle tider, for alle folkeslag, og bra er det.

Metoden er å face dritten i all sin grusomhet, og kalle barnet ved sitt rette navn. Man må jobbe seg gjennom det destruktive for å gi det en sjanse til å helbredes og forsvinne. Mennesket vil helst glemme eller finne en lettvint løsning uten kostnader. Kjenner man på en krenkelse eller svik må man for å komme noen sted anerkjenne at nettopp dette kan være et problem, og ikke bare feie det fort bort med tanken. Så må man erkjenne for seg selv at ja, nettopp jeg er utsatt for akkurat det, og det var ikke min skyld. Man må ikke bagatellisere problemet, ikke relativisere, at tida var nu sånn, han visste ikke bedre, hun mente det ikke, samfunnet har skylda og ingen visste. Det er nettopp fortrengningen, bagatelliseringen, relativiseringen og ønsket at problemet trylles bort ved å ikke tenke på det, ikke snakke, ikke anerkjenne det, ikke fortelle det til noen, som gjør at problemet får grunnfeste, og kan sågar forsterkes. For noen ender det med dyp bitterhet, mistillit, avstandstaken, og onde tanker om andre - og hevntanker.

Så kommer bekjennelsen, overfor deg selv, en venn, en terapeut, en sjelesørger og helst overfor den som har krenket deg. Si høyt og mange ganger til deg selv, jeg er løyet om, jeg er voldtatt, jeg er dypt fornærmet, jeg ble latterliggjort, jeg ble slått, jeg ble utsatt for omsorgsvikt, jeg ble utnyttet, jeg ble degradert, jeg ble snakket skit om, osv. Dette krever mot, og det tar tid. Men det er ingen vei utenom. Prøv det. Og så må du finne ut hva du skal gjøre etter de grusomme erkjennelsene. Du kan kontakte de det gjelder, skrive brev, nevne det for noen og drøfte problemet. Da mister krenkelsen gradvis sin kraft, trollet kan sprekke, og i spesielle tilfelle kan nytt vennskap oppstå, misforståelser oppklares og gjensidig mistillit nedbygges. I noen tilfeller kan det komme for en dag at du også har krenket den andre, og begge fikk sjansen til å erkjenne skyld, og be om tilgivelse. Forsoning kan starte. For en del kan dette være begynnelsen til rusfrihet, eller slutten på annen form for avhengighet. Men behøver ikke å ruse seg for å glemme,  men gå rett inn i kjernen til problemet. Og slik kan en helbredelse starte.

Personlig skrev jeg opp alle som jeg mente hadde krenket meg eller sveket meg på noe vis. Så bestemte jeg meg for å si det til de det gjaldt, og hva det gjorde med meg, etter å ha gått mange runder med meg selv om at det virkelig var en krenkelse. Noen klarte jeg å tilgi, spesielt de som straks erkjente skyld og ba om unnskyldning. Andre ba om unnskyldning, men det virket å sitte langt inne, og noen tok direkte avstand fra meg og sluttet å hilse. Men idag tenker jeg sjelden på disse. Krenkelsene mistet sin destruktive kraft, selv om jeg ikke har full tillit til krenkerne. De vet i alle fall hva de har gjort, og blir kanskje påminnet om det når de ser meg. Men jeg er ferdig med dem. Slik kan du arbeide deg gjennom en krenkelsesliste, og gradvis oppnå helbredelse og forsoning.

Samme gjelder den andre veien. Har du fått høre eller vet du om at du selv har krenket andre kan du selv ta kontakt, snakke om problemet, erkjenne det, og be om unnskyldning. Er du usikker på om det var en krenkelse kan du spørre om nettopp det. Begynn gjerne med dine egne barn, partner, ekspartnere, venner, kolleger og de du møtte på din vei. Rart er det om du ikke noen gang har krenket, sveket, utnyttet eller snakket svært nedsettende om noen, eller røpet hemmeligheter og viderebrakt sladder. Det hjelper til og med å kontakte en krenker og si de svarte tankene dette medførte, selv om det er krenkeren som burde ta kontakt.

I tillegg kan du etablere et vennenettverk av fortrolige, lage en selvhjelpsgruppe, delta i debatt, skrive på nettet, skrive om problematikken, snakke så lenge om problemet til du blir lei selv, og andre får sjansen til å si nu må du gjøre noe med det. Du kan lage deg din egen vei, din egen personlige vei til helbredelse, og starte i dag. Første tanke må være  at det virkelig går an, det er fullt mulig. Og det skader ikke å prøve, og det går gradvis bedre når man vinner litt erfaring. Virkelige venner tar ikke avstand fra deg, og du blir ikke latterliggjort. Mennesker som reiser seg vinner respekt og beundring, og du selv kan inspirere andre og lære dem litt. Og det kan ligge en personlig seier der for deg, og da kan du slippe mange unødvendige negative tanker i livet ditt! Arr vil mest sannsynlig være der for alltid, men sårene blir ikke så plagsomme, og de behøver ikke å gå i loop inne i deg, og tappe alle kreftene.