Barn kan gi deg lykkerus, spesielt når de kommer til verden. Noe så uskyldig, hjelpeløst og vakkert, det vakre, myke nurket som trenger deg, spesielt om du er mamma. Barnet er en del av deg, det er ditt eget kjøtt og blod. Jeg og (nesten) alle som er så heldig å få barn kjenner på den følelsen. Alle ressurser og all tid, i alle fall for mammaer går til dette viktige oppdraget: Elske og oppdra dette vidunderet som kom akkurat til meg og til oss. Men før det har bekymringene forlengst meldt sin ankomst. Vil barnet være friskt og vil fødselen gå bra? Og hvordan vil det i hele tatt gå med mitt barn.
Lykke ja. Men noen mødre kan imidlertid få fødselsdepresjon. Det blir et stort misforhold mellom hva du føler og skyhøye forventninger fra deg selv og fra andre om at du skal være så lykkelig, elske barnet så mye, komme deg raskt, gi barnet melk, varme, støtte og samvær. Da kommer gjerne skyldfølelsen om at du er en dårlig mor, og at det skader barnet. Og at hun eller han vil bli dypt ulykkelig og bli en versting, og ikke elske seg selv.Alt på grunn av kjærligheten. Universets sterkeste kraft, som gjør at vi elsker våre barn og som gjør oss lykkelige. Men som også gjør at vi bekymrer oss ihjel over dem, fra første stund. Ja til og med før de er født. Disse doble følelsene er det dette innlegget handler om.
Jeg tenker også på voksne mennesker som så sterkt ønsker barn, og ikke kan få noen. Eller at det er for sent biologisk, eller at du har mistet barn i mors liv, og sørger over det. Eller at barnet ditt døde. Alt dette kan gi en livslang sorg, det kan jeg skrive om en annen gang. Noen innlegg i denne bloggen omhandler disse tema, se Eldre innlegg. Slik ser vi at både barn som kommer til oss, de som ikke kom, og de som kom men døde, kan gi oss voksne mennesker hele spekteret av gode og vonde følelser. Disse tankene og følelsene styrer vår hverdag, vårt følelsesliv, våre prioriteringer, ja hele vårt liv. Det er fordi barn som kommer, ikke kommer, dør, blir syke, psykisk syk, funksjonshemmet, blir mobbet eller ulykkelig berører oss så sterkt. Alt på grunn av kjærligheten.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om Det aller, aller verste som kan skje (med barn), og vil ikke gjenta det her. Jeg vil bare filosofere litt og sette ord på det de aller, aller fleste foreldre og voksne mennesker tenker og føler om det å ha barn som man elsker men er så redde for. Jeg behøver ikke å gå lenger enn til meg selv, min gutt flyttet til Oslo nylig med sin mor, og jeg forbinder ikke akkurat Oslo med trygghet. Vi hører om Oslo S, narkomane, barneranere, A- og B-gjeng, kriminalitet, drap og hele rekka av negative ting. Og jeg kjenner den dype frykten for at det skal skje han noe. Når jeg ringer han spør jeg om alt det trivielle, om skolen, venner, og det han gjør. Ut i fra det prøver jeg å lage meg en oppfatning om han er trygg, alle risikoområder, bevegelser og farer. Om jeg vet han skal besøke noe og ta kollektivtransport alene, kan jeg gjerne ringe før og etter at han har reist. En dag vil han protestere mot min overvåking og bekymring, og si pappa, det går fint, jeg klarer meg, jeg tar forholdsregler, jeg er ikke dum. Heldigvis bor de i et rolig villafelt langt fra sentrum. Men bekymmeren vil alltid være der. Alt på grunn av kjærligheten.
De første 12-15 årene har man rimelig kontroll, og kan bare bestemme over ting, reising, leggetider, mat, venner og aktiviteter. Det er rimelig trygt og forutsigbart, og tida flyr. Så blir barna våre tenåringer, og mer og mer selvstendig. Dessverre og heldigvis. Det er det vi oppdrar dem for, at de skal bli gangs menneske, elske seg selv og etterhvert klare seg selv. Men likevel forbli glade i oss foreldre, holde kontakten, være ærlige, og være åpne med det de opplever. Spesielt om de får problemer, da vil vi gjerne hjelpe til, trøste, løse problemene og få de til å bli glade igjen.
For det er det vi ønsker at barna skal være. Nemlig glade, lykkelige og frie. At de ikke skal ha traumer og psykiske vansker. At de har gode venner, og at de finner kjærligheten selv med noen. At de også får oppleve å bli foreldre, og kan oppleve lykken også slik. Vi ønsker dem alt godt i livet, men at de får det i riktige porsjoner, får de ting for lett kan de bli bortskjemte og late. Får de for lite av kjærlighet og livets gleder kan de bli syke, traumatiserte og ta avstand fra oss. Vi skal gi kjærlighet, men også grenser. De skal ikke styre oss, men dog ha innflytelse over sitt eget liv. Blir de såret over noe skal vi lytte og trøste, samtidig kan vi ikke verne dem for alltid mot motgang, mobbing, sykdom og mislykkethet.
Vi elsker våre barn som regel, men bekymrer oss for dem dag og natt. Spesielt om de ikke er hjemme eller når de er store nok til å bestemme selv. Hvor er de, drikker de, hvilke venner har de, går han på skolen, er kjæresten slem og gjør barnet mitt ulykkelig. For oss om er kristne, har vi klart å leve etter kristendommens lære slik at barna våre vil følge den. Og vil barna fortsette å gå på samling (religiøst møte) og vil de tro på Gud? Om de ikke vil være personlige kristne vil de respektere vår tro eller ta avstand. Har de opplevd dårlige ting i menigheten og mistet tilliten slik? Vi ville tatt hele byrden på oss om vårt barn får problemer, også i voksen alder. Vi kan reise til verdens ende, ofre vårt liv og alle våre penger om bare bane får det godt. Vi vil se henne eller han smile igjen, og si mamma, pappa, det går godt.
Og aller, aller helst vil vi høre de vakreste ord en far eller mor kan høre fra sitt barn: Pappa og mamma, takk for all kjærlighet og alt det gode dere gjorde for meg. Det dumme dere gjorde har jeg forlengst tilgitt, jeg er glad i meg selv og klarer meg utmerket. Jeg har unngått de verste tingene dere har bekymret dere for for meg, jeg har gode venner og jeg tror på Gud. Jeg har hatt mine motganger men kjærligheten dere ga meg har gitt meg styrke til å takle også motgang og prøvelser, noe jeg har lært av og utviklet meg på. Jeg klarte den utdannelsen jeg drømte om, jeg trives i jobben og her et greit liv. Og snart får dere et barnebarn! (ikke for tidlig da..)
Imens får både du og jeg bekymre oss alt vi klarer, og få hjelp av fantasien til det arbeidet. Det finnes ingen grenser for bekymring og problemer i verden. Men det finnes kjærlighet. Vi må håpe det beste, be til Gud om at Han beskytter våre barn i ett og alt, det ber jeg om for alle foreldre, selv om ikke alle tror på Gud. Man kan i alle fall tro på kjærligheten. Man må til slutt våge å la barna oppleve verden litt på egen hånd, og tro at det går godt. De kommer tidsnok til å oppleve problemer, motgang og alle bekymringer vi selv har eller hadde. Men dette behøver ikke å komme for tidlig, og behøver slettes ikke å komme på en gang. La barna våre få en lang og lykkelig barndom og ungdom, la de være så fylt med kjærlighet, nærhet og vennskap at de kan takle hva som kommer. Og at de for alltid vil være åpne med oss, også om problemer. Vi vil se dem glade og lykkelige. Alt på grunn av kjærligheten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar