De av oss som er født på 1950/60-tallet er snart "de eldste" i samfunnet rundt oss. De fleste av oss har voksne barn, barnebarn, noen oldebarn og mange har enda eldre foreldre som dels blir tatt vare på av oss godt voksne. Eller de er på sykehjem, alene hjemme, gjerne enker som har vært alene en stund. De aller eldste har forlengst gjort sin verneplikt, de er sjelden aktivt med i samfunnslivet, arbeidslivet eller i politikken. Disse hederskvinner og -menn har gjort en formidabel innsats for oss, for samfunnet, for demokratiet, for friheten, og for den enestående velstanden vi opplever idag. De fulgte den protestantiske etikken og grunnverdiene tro, arbeid og sparsomhet. Takk til alle slitere som bygde opp samfunnet, kjempet for frihet under andre verdenskrig, jobbet masse, sparte penger, ryddet land, drev som fiskerbønder, kjempet for samiske rettigheter, levde utrolig nøkternt, trodde på fremgang og deltok aktivt i samfunnsdebatten.
Disse eldste besitter en utrolig kunnskap om livet, de har masse praktiske kunnskaper og en unik kompetanse i å berges under harde kår de klarte seg med lite, og de klaget nesten ikke. De kunne knapt reise hjemmefra, og måtte passe fjøs og bruk, eller jobbe på fabrikk med bare en symbolsk ferie og bare søndager fritt. Ofte måtte mennene være borte i lengre perioder på fiske og anlegg, eller kvinnfolkan begynte som tjenestepiker en stad, og ble gifte langt hjemmefra. Eller tok vare på lokalsamfunn mens mennene var borte. Folk reiste bort og med sjelden kontakt hjem, og lange og strevsomme reiser til sin familie og slekt forøvrig.
Lege- og helsetilbud var dårlig utbygd, og mange var for fattige til å oppsøke sykehus, eller de kjente knapt sine rettigheter. Mange døde altfor tidlig av sykdommer som nesten ikke finnes idag eller som lar seg lett kurere. Folketrygden kom ikke før utpå 1960-tallet og utryddet etterhvert den verste fattigdommen. Nu kunne man begynne å kjøpe ting mens man før måtte lage alt. Man kunne begynne å reise litt, få seg en TV, avis, radio og få nyheter fra hele verden.
Mange samer led under den harde fornorskningen, spesielt ved kysten, og mange ble sendt på internat for å bli norske. Lærere fikk inntil 50% lønnstilskudd ved å vise til gode fornorskningsresulater, og denne skolepolitikken skapte mange traumer, skam og skyld, dårlig selvfølelse, lite utbytte av skolen og en varig lyst til å legge bak seg det samiske. Google Henry Minde: Fornorskingspolitikken, et hefte ifra Galdu, og bli forskrekket. Finnmark ble brent, og mange ble tvangsflyttet til Sør-Norge, hvor de ble sett ned på, så fattige, ofte lusete og syke etter uker og måneder på flukt..Som flyktinger flest. Derfor levde lenge myten om de elendige nordlenningene som ingen ville leie ut til. Og var man same i same slengen holdt man klokelig kjeft.
Sakte men sikkert bar det mot bedre tider, landet ble rikere, og det meste ble utbygd, veier, jernbane, telefon, legekontor, sykehus, administrasjon, folketrygd, allmenn lover arbeideres rettigheter, sparebanker, Husbanken, pensjoner, syketrygd, uføretrygd og mye mye annet. Arbeidsløshet var det sjelden av, unntatt i 1930-årene, mest takket være at hvem som helst kunne rydde seg åkerland, eller skaffe seg båt, fiske på allmenningen. Dyre- fiske- og fugleliv var veldig utbredt og ga mange tilleggsmat på den tiden. Og folk hjalp hverandre, samarbeidet, og bodde flere generasjoner sammen til de nygifte fikk råd til å etablere seg.
Idag ser vi på de som koselige besteforeldre som knapt barna ser, der de ofte sitter alene i store hus og har godt tid. Men de som har oppdaget det har en skattekiste i sin midte. Man kan høre om og lære ting fra de siste 100 år, man kan få en oppdatert slektsoversikt, høre utrolige historier og skrømthistorier, lære eldgamle, nesten glemte teknikker innen hundrevis av yrker, arbeid og fritid, fjellturer, fiskerbondearbeid, sy- og sømteknikker, bakekunst, krigshistorie, gamle skikker og normer og mye, mye livsvisdom. Vi burde la barna og barnebarna være minst to-tre uker sammen med de eldste i året, stelle litt for de, intervjuet de, sunget for de, og bedt de fortelle og demonstrere om noe. Vi kunne lage mat fra gamle dager sammen med de, dra på fiske sammen, le og hygge oss. Det vil glede alle parter, og få de eldste til å føle at noen bryr seg, og at det de har er viktig, idag!
Barna får styrket sine røtter, de blir mer hele etter kontakt med beste- og oldeforeldre, og de kan få noen meget bra perspektiv på resten av sitt liv.liv. Ja de kan ta del i den enorme livsvisdommen gamle besitter og kan få noen dyrebare minner for livet og gjerne en pengeseddel i handa. Men i virkeligheten kan de få en fantastisk tidsreise bakover i tid. Spesielt om gammelgården, fiskebåten og gamle ting og kilder er bevart og de aller heldigeste får være med på bærtur, fisketur eller vandring i ulike landskap. Disse vennskapsbåndene med så rikt innhold er verdt mer en enn alt annet på jord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar