Alle skjønner at en norsk lege kan behandle en brukket fot på en same, skrive ut en resept, og til og med få sendt pasienten til sykehus. Det er kronargumentet for at Drag ikke skal få dette senteret. At norsk helsepersonell kan gjøre en vel så bra jobb for samer som samisk personell. At alle forstår norsk og nesten ingen prater samisk lenger. Og at det blir for dyrt for en enkelt kommune. Isolert sett høres det riktig ut, men jeg synes ikke at det er det ordinære legebehovet og økonomien som er det viktigste i denne sammenhengen. Det må gjerne jobbe norske/utenlandske leger og annet helsepersonell på dette senteret. Det er til og med en fordel at både norsk og samisk er representerte, all den tid det skal kalles et tverrkulturelt senter. Det vil bli en gjensidig utveksling og kompetanseheving på begge sider, på hele senteret, og som kommer den blandede befolkningen og den tokulturelle regionen til gode på alle måter. I tillegg frykter nok politikerne/befolkningen i Kjøpsvik at Drag og vestsiden skal vokse, bli selvforsynt med tilbud og at det samiske skal bli for sterkt. Hamarøy på sin side ser nok helst at senteret kommer til Oppeid, og unner ikke Drag to store, samiske sentra. Det er mange vikarierende argumenter, og inntil videre bruker man argumentet om at samer ikke behøver et eget senter, og at det vil bli for dyrt.
Visjonen for et slikt senter må være å tilby likeverdige helse- og sosialtilbud til befolkningen. Det innebærer at de samiske pasientene skal kunne ta med hele seg, uten å måtte skjule noe, fortie noe, og bli møtt med kunnskap, kompetanse og anerkjennelse, og møtes på det språket som er mest naturlig og hensiktsmessig. Det betyr at man må anerkjenne de faktiske forhold og de faktiske behovene i den befolkningen man skal betjene. Bare det å bli møtt med respekt, anerkjennelse, på egne premisser og med skikkelig kompetanse er helbredende i seg selv. For å gi et best mulig behandlingstilbud må man vite om og ta hensyn til de viktigste faktorene i pasientens liv og i det samfunnet han eller hun lever i.
Alle helsetilbud må tilpasses spesielle behov i befolkningen. Behovene i vår region har etter min mening seks hovedårsaker. For det første har mange samer ulike plager og vansker fordi de har levd under et fornorskningspress. Etnisk bakgrunn ble et sosialt stigma og mange forsøkte å bli norske eller å underkommunisere sin samiske bakgrunn, både for å unnslippe diskriminering og å få anerkjennelse av den norske majoriteten. Fornorskningen skapte også konflikter mellom de to folkegruppene men også konflikter internt blant samene. Kampen for og mot det samiske har vært den desidert alvorligste konflikten internt og i kommunen, og har forårsaket lidelser, plager og dårlig klima internt. Selvforakt, stigmatisering, assimilering og marginalisering kan innebære store negative helsekonsekvenser for folk. Dette er en meget viktige faktorer som påvirker manges liv, og det trenges det kunnskap om.
For det andre får ikke mange samer brukt sitt morsmål i møtet med helse- og sosialsektoren, og dette kan medføre misforståelser, feilbehandlinger, og mange samer føler at en ikkesamisk lege ikke har kompetanse, kulturforståelse, tid og interesse for det spesielle i samisk/læstadianske forhold. For det tredje har samene vært en minoritet i alle betydninger av ordet, følt avmakt, og har ikke hatt nok innflytelse på sin hverdag, sine liv, sine omgivelser og på ulike samfunnstilbud i alminnelighet. De har hele tiden måttet forholde seg til et norskdominert samfunn, norsk språk og tilbud basert på norske forhold. Det samiske ble usynliggjort, og ble ansett som ikke-relevant. For det fjerde har mange samer en læstadiansk bakgrunn, som både har påvirket dem personlig men også den samiske kulturen. Tro og religiøse forestillinger blir ansett personlig og privat, og definert bort fra helsesektoren og psykiatrien. Manglende kunnskap og forståelse om dette i helsesektoren kan ha negative konsekvenser, og kan gi grobunn for fordommer.
For det femte har samer ofte et annet livssyn, verdigrunnlag og verdensanskuelse enn majoritetsbefolkningen. Samisk kultur har til tider vært svært kollektivistisk (sterkt fellesskap), der man har forholdt seg til en stor slekt, kollektivet, de eldste, en sijdda, flyttlaget, bygda eller menigheten. For det sjette har den samiske befolkningen i utstrakt grad benyttet læsing i tillegg til helsetilbud, og dette forteller man ikke i møtet med norsk system. Det blir ansett som veldig privat, religiøst, og mange er redde for å bli latterliggjort, og for at dette kan oppfattes som en fornærmelse mot legen. Læsing og samisk mytologi, tro på kaosmakter, kampen mellom det onde og det gode, beskyttelse, nærhet til naturen og dens krefter er fortsatt sterkt tilstede, men er ikke tema i møtet med helsesektoren.
Mange nedtoner og fortier slike behov fordi det kan oppfattes som en erkjennelse av svakhet, dårlig genmateriale, dårlig norsk språk, overtro og dermed en underlegen bakgrunn og kultur. Da blir det viktig å vise at jeg er da som alle andre, jeg har ikke særbehov, jeg skal ikke ha særrettigheter, jeg trenger ikke tolk, og jeg klarer meg. Målet blir da tydeligvis å vise at samisk bakgrunn er like god som norsk bakgrunn. Prisen for en slik holdning er at man ikke får fullverdig behandling, og at pasienten føler at han/hun fikk ikke fortalt alt. Og nordmenn bruker dette kronargumenmtet som nevnt innledningsvis nettopp fordi de vet at argumentet for et senter nødvendigvis må innebære en erkjennelse av annerledeshet, særbehov og spesiell tilpasning til den samiske befolkningen. Men ingen vil si det høyt. Frykten er at samers spesielle behov og spesielle bakgrunn skal oppfattes som en innrømmelse av at vi er mindreverdig, at vi er svake, at vi ikke behersker norsk språk og kultur godt nok. Frykten er og har vært en frykt for ikke å bli anerkjent som likeverdig. Derfor vinner argumentasjonen om at samer ikke trenger tilpassete tilbud.
Disse behovene kan være utgangspunkt for drøftinger, forskning, utvikling og samarbeid. I et tverrkulturelt senter skal ikke samiske pasienter bare møte samisk helsepersonell, men alle som jobber ved dette senteret må ha god kulturforståelse, kultursensitivitet, og være bevisst den historiske bakgrunnen for befolkningen, enten de er samisk eller norsk. Om det er bare kommunen som skal eie og drifte senteret er et annet spørsmål..Det er mulig at et regionalt eierskap er løsningen, fordi senteret må kunne tilby tjenester til en samisk befolkning utover Tysfjord, og som bor spredt, i tillegg til den kommunale befolkningen. Senteret kan også omfatte SANKS, som nettopp tilbyr helsetilbud til hele den samiske befolkningen, som et spesialhelsetilbud..
Det må bli legitimt å snakke om ulike og spesielle behov i befolkningen som ikke dekkes av dagens (norske/vanlige) tilbud, og at dette senteret kan bli en virkeliggjøring av visjonen om likeverdige helsetilbud, og ikke bare like tilbud. Jeg håper politikere og andre tør å snakke om de faktiske forhold, og kan vise til utredningen om "Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge", der temaet behandles mye mer utførlig, og der man snakker om hele den samiske befolkningen, og hvordan likeverdige tilbud kan gis.
http://www.regjeringen.no/Rpub/NOU/19951995/006/PDFA/NOU199519950006000DDDPDFA.pdf
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar