Jeg snakker om meg selv. Nei, jeg er ikke suicidal. Jeg vil prate om ting som jeg nesten aldri hører om, og som jeg lenge har trodd at bare jeg følte. Om lengselen etter fred, lengsel etter å finne hvile hos Gud, lengsel etter å prate dypt om religiøse og åndelige ting, om eksistensielle spørsmål, evigheta, meningen med livet, hva som gir oss håp, verdier, barna vårres, barneoppdragelse, alderdom, verdighet og om vi er så fornøyde med hvordan ting er blitt. Og evaluere våre foreldre uten å kritisere dem personlig. Snakke om livet, drømmer, håp og tap. Og lengsel etter å prate om hva fornorskningskonfliktene gjorde med oss. Og om de sår vi fikk på sjelen, og hva vi gjør med dem. Og sist, men ikke minst, lengselen etter å ha sjelevenner.
Jeg er 62 år, men føler meg ofte som 90. Jeg har altfor mye erfaringer, fått altfor mange prøvelser, vært gjennom altfor mange stormer, flyttinger, kriger, traumer og sykdommer. Ingen kan lastes, det er ikke poenget å finne noen å skylde på. Det er selve livet som har gjort det slik. Jeg har snakka med mange om både lengsel etter å dø, mangel på livsmening, kjedsomhet, tomhet, overfladiskhet, tap, mm. Og en ufattelig ensomhet når man nesten ikke kan prate helt konkret om det uten å bli møtt med prat om psykoterapi, lykkepiller, trening, frisk luft, kosttilskudd, se lyst på livet, og lignende. Jeg prøver å finne et språk og ord for alt dette. Dette faller ikke under psykiatrien, det er ikke en lidelse, man kan ikke ta en pille og så er det borte. Følelsene skal ikke fortrenges, men man skal heller ikke dyrke disse, bli for sentimental, eller føle seg som offer. Ja, følelsene kan klart være en del av en depresjon eller posttraumatisk stressyndrom, i mitt tilfelle er det vel litt av alt. Men disse lengslene og behovene har jeg hatt lenge også uten å ha vært deprimert.
Jeg lengter etter å komme til himmelen, til lykke, fred og harmoni. Jeg tror også jeg kommer dit til slutt. Og jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å leve 20-30 år til, det er flott. Men lengselen etter å dø og den eksistensielle ensomheten har kommet for å bli, noen ganger sterkt, andre ganger mer som en flyktig tanke og andre ganger glemmer jeg den helt. Jeg har hørt eldre over 80 si at nu kan Gud Fader bare hente meg hjem. Da er man lei, eller trøtt av livet. Livstrett. Jeg skjønner nøyaktig hva de mener. Jeg tror mange eldre kjenner på disse følelsene, spesielt de som har blitt alene.
Jeg lengter etter å møte en gammel, klok mann som sa, kom, kjære venn og sett deg her, så prater vi om deg, oss selv og Livet. Han måtte nok venta en god time til jeg hadde grått meg ferdig om han hadde fantes. Bernard Knutsen, (predikant/medmenneske fra Bjørkvik i Tysfjord) var en slik type, med et helbredende blikk, vennlig tilstede, og jeg følte jeg kunne si akkurat hvordan jeg følte meg der og da. Synd han døde altfor tidlig.
I utgangspunktet leter jeg ikke etter en passende terapi, men et rom for alt dette, ord og et språk, og jeg leter etter medmennesker som kan møte meg der jeg er uten masse gode råd. Og kan jeg selv være et slikt menneske for andre er det også kjempefint. Det hadde vært en drøm om vi var en mindre gruppe som kunne være sammen en hel helg og prate om alt dette, gjerne flere ganger og. Finnes det andre som strir omtrent med det samme som meg og som kan tenke seg til å møtes? Eller mer presist; er det andre som kan tenke seg til å delta i en selvhjelpsgruppe, hver med sin personlige livshistorie, ikke nødvendigvis samme som min. Du behøver ikke være 90...
mandag 15. februar 2016
onsdag 3. februar 2016
Penger, makt og ære-kortet
I et Janteland finnes det ikke et mer effektivt knep enn å dra "Penger, makt og ære"-kortet. Om man vil ramme en man ikke liker, er det bare å spre et rykte om at han og hun gjør det og det, bare for pengers, æras eller maktens skyld. Og vil man være ekstra ondskapsfull planter man et rykte om at han driver med incest, underslag av penger eller annet kriminelt. Det er flere forhold som gjør det mulig å plante rykter, her er noen. For det første må det være en viss mengde folk som bor relativt tett på hverandre, der de "må" forholde seg til hverandre. Som i en bygd, i en menighet, i en liten kommune eller i og mellom etniske grupper, eller mellom senter og distrikt, gjerne med et visst spenningsforhold mellom disse gruppene. Er alle kriteriene tilstede er det fin-fine forhold for det, og det utnyttes ofte, gjerne av noen få "brannstiftere" som får jobbe anonymt. På hele Nordkalotten er forholdene ypperlig tilstede, der har man alt dette, og mere til. Jeg kjenner best til Tysfjord der jeg har vokst opp, der er alt dette den dag i dag, men disse fenomenene er dessverre tilstede overalt der det er mennesker som bor tett på hverandre, og der det er ulikheter - og misunnelse.
Det starter gjerne med at noen lykkes, får en jobb, starter et firma, får litt ros, gjør en samfunnsinnsats, tar initiativ til et senter, eller han skrives om i avisa eller ved at noen tør å ta opp noe negativt eller kontroversielt. Eller ved samisk revitalisering. Noen misunner han eller henne, men får ikke rammet vedkommende direkte. Da dras dette kortet. Brannstifterne går da fra hus til hus, og tenner en brann. Som i korthet går ut på at han eller hun gjør det og det, bare for å bli rik eller for å få ære og makt. Det vil ikke vi ha noe av, ikke sant? Går man på nok antall gårder, eller ringer nok antall ganger, går ryktebørsen, løgn blandes inn, saken fordreies, fordobles for hvert ledd og man har lykkes i å demonisere vedkommende. Dette gjøres med jevne mellomrom, med bønn om ikke si at det var jeg som sa det. Samme ser man i kommentarfelt i media landet rundt. Får man boltre seg anonymt kommer grumset fram.
Dette er effektivt av flere grunner. For det første er vi alle preget av det norske likhetsidealet om at alle skal være like og ingen skal ha mer enn andre, verken av penger, eiendeler, status, bedrifter, ære, suksess eller andre goder. Ekte norsk misunnelse, og Bygdedyret passer veldig godt på hvor mye hver skal ha. I samisk-norske områder får vi i tillegg den tradisjonelle sijdda-tankegangen om at alle beslutninger skal tas kollektivt, og ingen skal berike seg selv. Dette idealet var helt nødvendig da en gruppe samer eller et flyttlag i reindriften skulle drive matauk og forvalte felles naturressurser i et gitt område. Om noen fisket opp all fisken eller skjøt alt viltet for å bli rik, ville alle sulte. Slik sologang ble straffet veldig hardt, ved at man degraderte vedkommende, han ble usynlig, fikk ikke partner eller fikk et dårlig navn. Alle fryktet en slik skjebne, og man kunne ikke rømme. Straffemetoden ble sjelden brukt fordi normene var innarbeidede og "loven" respektert. I likhet med dagens Norges lover, de virker avskrekkende.
Den eldste og sijddaforsamlingen som besto av den eldste i hver familie eller husstand hadde således stor makt som alle fryktet. Da læstadianismen kom ble ofte den eldste i sijddaen også sjef for menigheten, og de eldste i sijddaen fikk ulike roller i samme menighet, og religiøs og verdslig makt ble utøvet av de samme personene. Dette fungerte lenge bra da folk bodde i naturen eller i en fjord. Men da modernisering, utflytting og samisk revitalisering startet, ble også de samiske samfunnene mer differensiert, moderne og mangfoldig. Folk tok utdanning, tok vanlige jobber, flyttet til byer, og fikk ulike samfunnsroller etterhvert. De eldste reagerte på at noen gikk "solo", og i starten forsøkte de med de "vanlige" sanksjonene og straffemetodene. I tillegg misbrukte noen den religiøse rollen de hadde for å straffe "utbryterne".
Jeg er for kristendommen men mot misbruk av posisjoner. Ved at man blandet sijddarollene og de religiøse rollene skapte man rolleuklarhet, forvirring og muligheter for maktmisbruk. Enkelte benyttet seg dessverre av dette. Det virket som om lederne tenkte at har man ikke sijddamakt lenger bruker vi den religiøse plattformen, med det resultat at mange mistet tilliten til og flyktet fra menigheten. Jeg prøver å unnskylde dem med at de ikke visste bedre, og at det tok to generasjoer for å avklare at vi ikke lenger lever i en sijdda, og at også samer gjør hva de vil. Noen tjener veldig bra, same er ikke lik kristen, og vi har for alltid blitt en mye, mye mer mangfoldig og et mye mer individuelt samfunn. Ingen klarer lenger å kontrollere alle, og det er aldeles ikke lenger behov for det. Men denne overgangen har kostet, og mange betalte en høy pris for det. Spesielt de av oss som kjempet for det samiske, de som tok initiativ til Árran, til organisasjoer, de som tok utdanning, fikk ulike stillinger og de som deltok i de første sametingsvalgene og flere andre.
Poenget her er at en mulig og latent straffesanksjon i sijddasystemet blir i dag misbrukt til å demonisere de som stikker seg ut, gjør noe aktivt, begynner med noe nytt, får en posisjon eller tjener litt mer enn andre. Noen få starter en brann, og resten spør ikke om det er sant, godter seg og bare forteller det ukritisk videre. Har man noe mot den andre hekter man gjerne på en liten ekstra løgn og sender saken videre. Det er status å ha noe å fortelle og folks nysgjerrighet gjør at vi gjerne lytter eller spør stadig vekk, ka hør du? Sladderen resirkuleres flere ganger og ingen går direkte til vedkommende og spør om hva som er sant. Slik skapes myter om andre.
Det kaller jeg en krenkelseskultur. Idag begynner misbruket av sijddaelementet å ebbe ut, pga av at mange ikke lenger er avhengig av kollektivet, de gamle straffemetodene er ikke lenger effektive og fungerer ikke i et moderne samfunn. Andre autoriteter finnes og ingen må lenger stå til rette for en sijddasjef. Men har dette ebbet ut har vi dessverre nok av andre muligheter, som Janteloven, misunnelsen, ryktemakeriet, løgnen og fortielsene. De vil nok finnes for alltid, men hver og en av oss kan la være å bringe løgn videre, og spørre vedkommende direkte. Løgnen og misunnelsen lar seg ikke utrydde så lenge det finnes mennesker, men man kan beholde sin sti ren og sin integritet intakt, og lære barna hva sannhet og rettferdighet er. I tillegg kan man flytte til en by.
Det starter gjerne med at noen lykkes, får en jobb, starter et firma, får litt ros, gjør en samfunnsinnsats, tar initiativ til et senter, eller han skrives om i avisa eller ved at noen tør å ta opp noe negativt eller kontroversielt. Eller ved samisk revitalisering. Noen misunner han eller henne, men får ikke rammet vedkommende direkte. Da dras dette kortet. Brannstifterne går da fra hus til hus, og tenner en brann. Som i korthet går ut på at han eller hun gjør det og det, bare for å bli rik eller for å få ære og makt. Det vil ikke vi ha noe av, ikke sant? Går man på nok antall gårder, eller ringer nok antall ganger, går ryktebørsen, løgn blandes inn, saken fordreies, fordobles for hvert ledd og man har lykkes i å demonisere vedkommende. Dette gjøres med jevne mellomrom, med bønn om ikke si at det var jeg som sa det. Samme ser man i kommentarfelt i media landet rundt. Får man boltre seg anonymt kommer grumset fram.
Dette er effektivt av flere grunner. For det første er vi alle preget av det norske likhetsidealet om at alle skal være like og ingen skal ha mer enn andre, verken av penger, eiendeler, status, bedrifter, ære, suksess eller andre goder. Ekte norsk misunnelse, og Bygdedyret passer veldig godt på hvor mye hver skal ha. I samisk-norske områder får vi i tillegg den tradisjonelle sijdda-tankegangen om at alle beslutninger skal tas kollektivt, og ingen skal berike seg selv. Dette idealet var helt nødvendig da en gruppe samer eller et flyttlag i reindriften skulle drive matauk og forvalte felles naturressurser i et gitt område. Om noen fisket opp all fisken eller skjøt alt viltet for å bli rik, ville alle sulte. Slik sologang ble straffet veldig hardt, ved at man degraderte vedkommende, han ble usynlig, fikk ikke partner eller fikk et dårlig navn. Alle fryktet en slik skjebne, og man kunne ikke rømme. Straffemetoden ble sjelden brukt fordi normene var innarbeidede og "loven" respektert. I likhet med dagens Norges lover, de virker avskrekkende.
Den eldste og sijddaforsamlingen som besto av den eldste i hver familie eller husstand hadde således stor makt som alle fryktet. Da læstadianismen kom ble ofte den eldste i sijddaen også sjef for menigheten, og de eldste i sijddaen fikk ulike roller i samme menighet, og religiøs og verdslig makt ble utøvet av de samme personene. Dette fungerte lenge bra da folk bodde i naturen eller i en fjord. Men da modernisering, utflytting og samisk revitalisering startet, ble også de samiske samfunnene mer differensiert, moderne og mangfoldig. Folk tok utdanning, tok vanlige jobber, flyttet til byer, og fikk ulike samfunnsroller etterhvert. De eldste reagerte på at noen gikk "solo", og i starten forsøkte de med de "vanlige" sanksjonene og straffemetodene. I tillegg misbrukte noen den religiøse rollen de hadde for å straffe "utbryterne".
Jeg er for kristendommen men mot misbruk av posisjoner. Ved at man blandet sijddarollene og de religiøse rollene skapte man rolleuklarhet, forvirring og muligheter for maktmisbruk. Enkelte benyttet seg dessverre av dette. Det virket som om lederne tenkte at har man ikke sijddamakt lenger bruker vi den religiøse plattformen, med det resultat at mange mistet tilliten til og flyktet fra menigheten. Jeg prøver å unnskylde dem med at de ikke visste bedre, og at det tok to generasjoer for å avklare at vi ikke lenger lever i en sijdda, og at også samer gjør hva de vil. Noen tjener veldig bra, same er ikke lik kristen, og vi har for alltid blitt en mye, mye mer mangfoldig og et mye mer individuelt samfunn. Ingen klarer lenger å kontrollere alle, og det er aldeles ikke lenger behov for det. Men denne overgangen har kostet, og mange betalte en høy pris for det. Spesielt de av oss som kjempet for det samiske, de som tok initiativ til Árran, til organisasjoer, de som tok utdanning, fikk ulike stillinger og de som deltok i de første sametingsvalgene og flere andre.
Poenget her er at en mulig og latent straffesanksjon i sijddasystemet blir i dag misbrukt til å demonisere de som stikker seg ut, gjør noe aktivt, begynner med noe nytt, får en posisjon eller tjener litt mer enn andre. Noen få starter en brann, og resten spør ikke om det er sant, godter seg og bare forteller det ukritisk videre. Har man noe mot den andre hekter man gjerne på en liten ekstra løgn og sender saken videre. Det er status å ha noe å fortelle og folks nysgjerrighet gjør at vi gjerne lytter eller spør stadig vekk, ka hør du? Sladderen resirkuleres flere ganger og ingen går direkte til vedkommende og spør om hva som er sant. Slik skapes myter om andre.
Det kaller jeg en krenkelseskultur. Idag begynner misbruket av sijddaelementet å ebbe ut, pga av at mange ikke lenger er avhengig av kollektivet, de gamle straffemetodene er ikke lenger effektive og fungerer ikke i et moderne samfunn. Andre autoriteter finnes og ingen må lenger stå til rette for en sijddasjef. Men har dette ebbet ut har vi dessverre nok av andre muligheter, som Janteloven, misunnelsen, ryktemakeriet, løgnen og fortielsene. De vil nok finnes for alltid, men hver og en av oss kan la være å bringe løgn videre, og spørre vedkommende direkte. Løgnen og misunnelsen lar seg ikke utrydde så lenge det finnes mennesker, men man kan beholde sin sti ren og sin integritet intakt, og lære barna hva sannhet og rettferdighet er. I tillegg kan man flytte til en by.
Abonner på:
Innlegg (Atom)