Kommer man seg noenlunde gjennom livet til man er i 40-50 års alderen kommer man til en korsvei i livet sitt, enten man vil det eller ikke. Man må velge hva man gjør med sine sår på sjelen. Halve livet er levd, mange broer er brente, kreftene svekkes nesten umerkelig, og man ser konturene av en stadig nærmende alderdom. De mange hundre vennskap og bekjentskaper fra barndom og ungdom er nå skrumpet inn til en håndfull fortrolige - om noen. Traumer fra barndommen og oppvekst, krenkelser, uvennskap, stygge ord, svik, med mere, dukker mer og mer frem. Midt i livet har de en tendens til å forsterkes, spesielt om du blir syk, deprimert, sviktet, skilt, arbeidsløs, uføretrygdet eller når du merker at kreftene svikter, og de første varslene på alderdom eller alvorlig sykdom dukker opp.
Man har god til å tenke, ofte på det negative. Og så begynner man å repetere det negative, og forteller gjerne det videre i det uendelige. Han gjorde det og hun sa det sånn, og de er drittsekker, og historiene blir bare verre og verre. Gamle vennskap ryker og kontakten forvitrer. Og man kan til og med være blind for egne onde gjerninger og krenkelser, eller man bagatelliserer dem og tror ingen har lagt merke til dem eller tror de har ikke fått noen konsekvenser. Man tror at bare man tier stille vil alle glemme.
Skjer dette har man egentlig bare to valg. Fortsatt huske andres feiltrinn, dyrke offerrollen, og fortelle dritt til andre, eller gjøre noe konkret for å bli kvitt det negative. Jeg har ingen enkel løsning, men heller mange erfaringer, og noen gode råd. Hemmeligheten har jeg oppdaget etterhvert, mest for at andre har fortalt meg det, og fordi jeg torde å prøve ulike ting, og erfaringene var så gode at jeg bare fortsatte. Hemmeligheten er anerkjennelse, erkjennelse, bekjennelse, tilgivelse og forsoning. Mye av dette er kristelig tankegods, men man behøver ikke å være kristen for at dette skal fungere. Disse hemmelighetene er dypt forankret i menneskenaturen og i menneskeheten. Fred, forsoning, tilgivelse og samarbeid kan oppnås for alle mennesker, til alle tider, for alle folkeslag, og bra er det.
Metoden er å face dritten i all sin grusomhet, og kalle barnet ved sitt rette navn. Man må jobbe seg gjennom det destruktive for å gi det en sjanse til å helbredes og forsvinne. Mennesket vil helst glemme eller finne en lettvint løsning uten kostnader. Kjenner man på en krenkelse eller svik må man for å komme noen sted anerkjenne at nettopp dette kan være et problem, og ikke bare feie det fort bort med tanken. Så må man erkjenne for seg selv at ja, nettopp jeg er utsatt for akkurat det, og det var ikke min skyld. Man må ikke bagatellisere problemet, ikke relativisere, at tida var nu sånn, han visste ikke bedre, hun mente det ikke, samfunnet har skylda og ingen visste. Det er nettopp fortrengningen, bagatelliseringen, relativiseringen og ønsket at problemet trylles bort ved å ikke tenke på det, ikke snakke, ikke anerkjenne det, ikke fortelle det til noen, som gjør at problemet får grunnfeste, og kan sågar forsterkes. For noen ender det med dyp bitterhet, mistillit, avstandstaken, og onde tanker om andre - og hevntanker.
Så kommer bekjennelsen, overfor deg selv, en venn, en terapeut, en sjelesørger og helst overfor den som har krenket deg. Si høyt og mange ganger til deg selv, jeg er løyet om, jeg er voldtatt, jeg er dypt fornærmet, jeg ble latterliggjort, jeg ble slått, jeg ble utsatt for omsorgsvikt, jeg ble utnyttet, jeg ble degradert, jeg ble snakket skit om, osv. Dette krever mot, og det tar tid. Men det er ingen vei utenom. Prøv det. Og så må du finne ut hva du skal gjøre etter de grusomme erkjennelsene. Du kan kontakte de det gjelder, skrive brev, nevne det for noen og drøfte problemet. Da mister krenkelsen gradvis sin kraft, trollet kan sprekke, og i spesielle tilfelle kan nytt vennskap oppstå, misforståelser oppklares og gjensidig mistillit nedbygges. I noen tilfeller kan det komme for en dag at du også har krenket den andre, og begge fikk sjansen til å erkjenne skyld, og be om tilgivelse. Forsoning kan starte. For en del kan dette være begynnelsen til rusfrihet, eller slutten på annen form for avhengighet. Men behøver ikke å ruse seg for å glemme, men gå rett inn i kjernen til problemet. Og slik kan en helbredelse starte.
Personlig skrev jeg opp alle som jeg mente hadde krenket meg eller sveket meg på noe vis. Så bestemte jeg meg for å si det til de det gjaldt, og hva det gjorde med meg, etter å ha gått mange runder med meg selv om at det virkelig var en krenkelse. Noen klarte jeg å tilgi, spesielt de som straks erkjente skyld og ba om unnskyldning. Andre ba om unnskyldning, men det virket å sitte langt inne, og noen tok direkte avstand fra meg og sluttet å hilse. Men idag tenker jeg sjelden på disse. Krenkelsene mistet sin destruktive kraft, selv om jeg ikke har full tillit til krenkerne. De vet i alle fall hva de har gjort, og blir kanskje påminnet om det når de ser meg. Men jeg er ferdig med dem. Slik kan du arbeide deg gjennom en krenkelsesliste, og gradvis oppnå helbredelse og forsoning.
Samme gjelder den andre veien. Har du fått høre eller vet du om at du selv har krenket andre kan du selv ta kontakt, snakke om problemet, erkjenne det, og be om unnskyldning. Er du usikker på om det var en krenkelse kan du spørre om nettopp det. Begynn gjerne med dine egne barn, partner, ekspartnere, venner, kolleger og de du møtte på din vei. Rart er det om du ikke noen gang har krenket, sveket, utnyttet eller snakket svært nedsettende om noen, eller røpet hemmeligheter og viderebrakt sladder. Det hjelper til og med å kontakte en krenker og si de svarte tankene dette medførte, selv om det er krenkeren som burde ta kontakt.
I tillegg kan du etablere et vennenettverk av fortrolige, lage en selvhjelpsgruppe, delta i debatt, skrive på nettet, skrive om problematikken, snakke så lenge om problemet til du blir lei selv, og andre får sjansen til å si nu må du gjøre noe med det. Du kan lage deg din egen vei, din egen personlige vei til helbredelse, og starte i dag. Første tanke må være at det virkelig går an, det er fullt mulig. Og det skader ikke å prøve, og det går gradvis bedre når man vinner litt erfaring. Virkelige venner tar ikke avstand fra deg, og du blir ikke latterliggjort. Mennesker som reiser seg vinner respekt og beundring, og du selv kan inspirere andre og lære dem litt. Og det kan ligge en personlig seier der for deg, og da kan du slippe mange unødvendige negative tanker i livet ditt! Arr vil mest sannsynlig være der for alltid, men sårene blir ikke så plagsomme, og de behøver ikke å gå i loop inne i deg, og tappe alle kreftene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar