och kommer icke mer,
och än en natt med Herrens frid
till jorden sänkes ner.
Men du förbliver den du var,
o Herre, full av nåd,
och våra nätter, våra dar
du tecknat i ditt råd.
Trygg i din vård jag lämnar mig
när solen från oss flyr,
och gladligt skall jag prisa dig
när dagen åter gryr.
Men om det stilla dödens bud
i denna natt jag hör,
det är min tröst att din, o Gud,
jag lever och jag dör.
Så går en dag än från vår tid är en aftonpsalm av Christoph Friedrich Neander, trol. 1766. Översatt av Johan Olof Wallin 1814. Tonsatt av Adam Krieger 1667. I 1819 års psalmbok tog Wallin åt sig hela äran av psalmens tillkomst, men i 1937 års psalmbok finns en uppgift om att psalmen ursprungligen skrevs av Johann Friedrich Herzog 1680 innan Neander översatte den, men uppgiften om Herzog finns inte med i senare utgåva.
Slik lyder denne vakre svenske salmen, som gjerne synges på samisk som sistesalme i begravelser der hjemme. Når den er oversatt til samisk vet jeg ikke, men den står både i den gamle, gotiske salmeboka vår og i den nye. Salmen har et innhold som også kan være en tankevekker i det daglige. Salmeteksten sammenligner en dag med et helt levd liv, kretser rundt eksistensielle og evige spørsmål, og maner til ettertanke. Foruten det kristelige innholdet kan salmen være en tankevekker for de/oss som både er midt i livet og i 60/70-årene. Årene flyr, vi blir ikke yngre, og vi spør oss selv stadig vekk om livet og årene som gikk, veivalg vi gjorde, tidsbruken vår, barneoppdragelsen vår, kjærligheten vi gav, verdiene våre, livsfilosofien, slektskontakten, utdanning og arbeid, krenkelser, overgrep og alt mulig annet her i livet. Hva er meningen med alt, var det verdt det, burde vi gjort annerledes, tok vi godt vare på de eldre før de døde, lærte vi noe av dem? Kort sagt, var det noe mening i det vi gjorde, prioriterte vi feil, og ble det altfor mye materielt og verdslig? Og kan noe om mulig rettes opp?
Om vi tolker salmeteksten helt bokstavelig snakkes det om en vanlig dag som har gått, og som aldri kommer tilbake. Bare det i seg selv kan få en til å tenke på seg selv i et større bilde. Lever vi i 80-90 år har vi for hver dag som går gjort det vi gjorde, tatt våre valg, sagt det vi sa, opplevd gleder, sorger, lyttet til andre, gitt og fått omsorg. Vi har funnet et fundament som fungerer, og den ene dagen avløser den andre. Vi får ondter her og der, orker kanskje mindre, og er ikke så redde for hva den andre vil si. Vi sammenligner oss mer med oss selv og det går roligere for seg.
Dager blir år, og vi feirer stadig nye bursdager, både våre egne, barnas, slektningers og venners. Det meste har vi opplevd før, og alt er ikke like spennende. Andre opplevelser er vel så viktige, bøker, naturopplevelser, kulturelle opplevelser, reiser, alenetid med partner, en rolig jul med barn og barnebarn, vennebesøk, mm. Livet suser avgårde uten at vi egentlig behøver å gjøre så mye, klokka går fra vi står opp, og plutselig er det kveld igjen. Tusen gjøremål konkurrerer med hverandre, og vi rekker ikke halvparten engang. Gamle planer og drømmer kan selvfølgelig realiseres, men de fleste må nok skrotes. Man må erkjenne at livet gikk for fort, man fikk ikke tid til alt, og det er kanskje for sent for noe. Eller at meningen med det forsvant.
En dag blir til en uke, uker til måneder, som blir til år, og som blir til tiår. Middagshøyden er nådd og vi glideflyr inn mot livets kveld. Den kommer sakte men sikkert, og livet spør oss ikke om vi godtar det eller ikke. Om man gir disse tankene rom og anerkjenner at livet har en middagshøyde og en kveld, blir man ettertenksom. Også med tanke på døden og evigheten.
Og vi går i hverandres begravelser, bokstavelig talt, det begynner med venner som døde altfor unge, venner som tok livet av seg, foreldre som ble gamle, syke, og som døde tilslutt. Bekjente som fikk kreft eller en annen livstruende sykdom, eller ulykker med fatal utgang. Det tynnes i rekkene i eldre generasjoner, og i løpet av ca 80 år er hele befolkningen borte og erstattet av andre. Alle voksne og eldre vi kjente fra barndommen er gjerne forlengst døde og har etterlatt seg bare minner og bilder. Vi sitter igjen med sorg og savn, og noen ganger med takknemlighet, om noen dør mett av dage og av år. Vi er selv i løypa et sted, og vi kan som regel ikke bestemme vår dødsdag. Men vi kan gjøre det beste av det, gi og få kjærlighet, oppdra barn, elske en annen, og være en venn i nøden. På våre eldre dager kan vi godt være rause med vår tid, vårt nærvær og vår støtte. Vi kan gjøre en forskjell i det små, mens andre kan redde verden i mens.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar