Det skjer hver eneste gang, straks det tordner så er jeg hensatt bakover i tid til Oalloluokta og de fantastiske somrene i Sverige i vår barndom og ungdom. Følelsene strømmer på, og jeg er samtidig takknemlig, nostalgisk, vemodig og trist. Det er så mye og mange å minnes, samtidig som det er en sorg over at mamma, áhkko og áddjá ikke lenger lever, og over at vår kjære Oalloluokta i praksis er fraflyttet. Når vi kommer dit til Södra, gården der mamma og hennes søsken vokste opp, står huset der tomt, det samme gjør 8-10 andre hus, og bare 2-3 bor der fast eller i helgene. På sommeren og i påska er det ganske mange slektninger i husene, men jeg får mindre og mindre kontakt med dem, og alt det lulesamiske livet langs Lule älv er nesten borte.
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar