Å være ensom i et forhold

Ensomhet i et forhold eller i et ekteskap er mer utbredt enn vi liker å tro. Bak mang en flott fasade kan en eller begge parter lide av ensomhet og være mer eller mindre ulykkelig. Og det kan være mange årsaker til at par ikke bryter ut av forholdet. Det kan være økonomi, skam, et håp om bedring, ideologi, religiøs tro, hensyn til barna, dårlig helse, eller ganske enkelt at alternativet er verre. Frykt for at man blir enda mer ensom, utstøtt fra vennekretsen, statusfall, eventuelle samarbeidsvansker om barna, mister huset, hytta eller andre ting, eller at sjansene til å finne noen andre er små. Men for noen blir det for mye, for lenge, for ofte, og skilsmissen er et faktum. Og prosessen kan ha tatt veldig lang tid, spesielt for kvinner. Som prøver, håper og venter på en eventuell bedring av situasjonen.

Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.

Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.

En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.

Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der begge er ensomme på tross av at man er ilag.

Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.

Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.