En dyp anerkjennelse av det som er

Rett som det er kjenner jeg en dyp, dyp lengsel etter noe. Tårene strømmer på, minnene tar meg, sorgen over det jeg og vi tapte blir for overveldende. Og jeg må bare ligge rolig, gråte, sortere det som kommer og bare være. Det er en utrolig mix av alt, sorg, glede, nostalgi, vemod, latter, oppvekst, tap, død, tragedier og uttallige minner fra de hundrevis av mennesker jeg kjente men som nu har gått bort. Alle de gode vennene, og mine og våre kjære i familien som måtte dø så unge. Jeg kjenner lengselen etter mamma som på grunn av Alzheimers ikke lenger forsto noe som helst. Og de blandede følelsene med sorg over en kjær mors død, og gleden og lettelsen over at hun slapp å lide mer.

Disse stundene er viktige, selv om det er trist. Jeg tror det er sorg- og helbredelsesarbeid, der sjelen og hjertet får sjansen til å sørge, minnes og bli hel igjen. Det er et ensomt arbeid, men det føles utrolig meningsfullt. Jeg håper at flere gjør det samme, og at vi føler forbindelsen med hverandre, med de døde og med det hellige. Der tiden står stille og vi må akseptere det som er. Si til oss selv, akkurat sånn var det den gang.  For meg, for min familie, for mine venner og alle. Og sånn er det nå idag, akkurat sånn. Jeg kan ikke ønske det bort, jeg kan ikke endre det som skjedde. Jeg kan bare akseptere og forsone meg med det. Jeg gir alt dette plass i mitt hjerte, jeg grunner på det, og prøver å føle og ikke bare tenke og analysere.

Jeg tror at en sjel kan splittes når du opplever noe grusomt, og at man får en traumatisert del og en frisk del. Den traumatiserte delen vil bare fly bort, nesten som en ut-av-kroppen-opplevelse, den ønsker å rømme og den ønsker å dø, den føler alt er meningsløst, den tenker destruktivt og den fortsetter å skade deg. Men men man kan gi sjelen en sjanse til å bli hel. Den traumatiserte delen av sjelen søker mot den friske delen som igjen prøver å helbrede den syke og skadede delen.

De er dette helbredelsesarbeidet man kan kjenne på hos seg selv, og som man kan se hos andre som sørger, men er på vei mot en helbredelse. Det er veksling av sorg, fortvilelse og håpløshet på den ene siden til håp, tro og meningsfullhet  på den andre. Slike mennesker lengter etter å bli sett, forstått, lyttet til og besøkt, der man elegant hopper over snikksnakk, og der man kan spørre direkte om hvordan det går og gjerne nevner traumet ved navn. Der det viktigste er å lytte og ikke gi råd. Der man fullt ut anerkjenner det som var og det som er.

Helbredelsesarbeidet består også i å finne ord på det som har hendt og det man føler. Det kan ta lang tid og mange forsøk, og der kan vi hjelpe hverandre med å finne disse ordene. Og følelsene. Følelsene kan være svært motsetningsfylte, de kan være onde og gode. Noen ganger må man bare ta det ene, helt til det blir behandlet grundig, og man føler at man kan gå videre. Og stadig må man anerkjenne at midt i en setning av håp og en gryende livslyst kan din venn bli overveldet av sorg, sinne, minner og negative følelser. Da må man stanse all lyst til å si at livet må gå videre, du må se fremover og slike ting. Slike råd florerer og alle vet om denne muligheten, men det er unødvendig å si det.

Mennesker er motsetningsfylte, det er også være følelser og det er vårt hjerte og vår sjel. Det er slik vi er til enhver tid. Jeg, vi og du må anerkjenne livet, menneskenaturen, forbindelsen med hverandre, kontakten med det hellige og livets mange krumspring. Slik kan vi overleve og slik kan vi bli hele. Men vi må starte med det første steget, og gjerne be om hjelp. Tror du på Gud, be og rop så høyt du kan på hjelp. Rop ut din fortvilelse og sorg, og be i ditt hjerte om hjelp. Tror du ikke på Ham, rop likevel. Rop det til universet og til andre mennesker, det er noe eller noen som hører på deg. Øv deg på sjelens og hjertets språk, og kjenn på det helbredelsesarbeidet du kjenner skjer inne i deg. Nemlig en dyp anerkjennelse av det som er.