Barndommens eventyrland

Pappa Mikal og mamma Elin gifta sæ i 1956, storesøster kom først, og høsten 1957 fløtta de tre til Kjøllefjord etter at pappa ble ferdig med lærarskola i Tromsø. Han var lærer i Kjøllefjord i ett år, og der blei æ født i 1958, som nummer to. Etterhvert ble vi til 8, ei søster og 7 gutta. Senere fløtta vi til Musken, Kjøpsvik, Oppegård, og Musken igjen, der vi blei, alt etter lærerjobba for mamma og pappa. Æ tilhøre en generasjon som vokste opp både i gammeldagan, og som nu leve i en hypermoderne tid. Mange ganger lengta æ tilbake til de lange, varme somran, alle fjellturan og sprell i Hellmobotn, i Musken og i Ålloluokt. Og til alle de vennlige, gamle damene som ga oss ongan sukkerbrødskiva, og mange varme ord. Vi ble sett og holdt, og tatt med absolutt overalt, hvor vi storøyd fulgte med folk og noen originala når de snakka, arbeidde, gikk på samling og til fjells, og alt det rare og morsomme de sa. Tror ikke oppveksten i Hellmoa sto tilbake for alle sprell og all humor Emil i Lønneberga gjorde og opplevde!

Mitt aller første minne er at mamma tegna av handa mi i en minnebok ho hadde laga, kanskje var æ tre år dengang. Da bodde vi hos en annen familie i Musken, totalt tre generasjona. Vi selv var vel en fem-seks onga den gangen, og vi lå på bonstermadrassa tett i tett på loftet. Det var lávve (slekt)  i nesten kvær en gård, og fred og ro. I 1969 fløtta vi inn i lærerboligen i Ytter-Musken, som kommunen bygde ved internatet, som senere ble skole, og gammelskola ble læstadiansk samlingshus. Omtrent da kom strømmen til Musken, da de bygde et aggregat som bråka noe infernalsk døgnet rundt ved kaia. Lys-Sigurd monterte lysan, ledningan og kontaktan og spurte stadig vekk etter kaffe. Hver tirsdag kveld møtte vi dampen, den ene dagen "Hulløy" gikk to ganger tur-retur Musken - Kjøpsvik. Vi venta på dampen hos en nabo ved kaia, og røkte Tiedemanns blå, som vi bomma av han, og studerte de fine jentan fra Musken som var litt eldre enn oss. De var så sjarmerende, sang sangan de hadde lært på "Ønsken", altså Ønskekonserten, og av og til holdt de oss guttan fast og kyssa oss. Tirsdagene hadde mange vært i nødvendige ærend i Kjøpsvik og det var topp underholdning å se kem som kom, vi fikk kjøpe brus ombord, og etterpå sto vi stinn brakke i posten hos Post-Mikkel. Han ropte høyt navnan på hvert et brev, for hver en avis, og folk spurte om det var kommen "verdier", enten trygd, lønn eller betaling for fisk, tørrfisk, ull, skinn., kjøtt, levende sau eller ainna. Vi leka også partigjømt ofte, der to lag skulle lete etter hverandre etter tur. Laget som skulle lete telte til 500, og laget som gjømte seg måtte blinke 3 ganger med lommeløkt, og så starta moroa. Hele Musken med skogen rundt var gjemmeplass, og det tok tid å finne hverandre og det var om å gjøre å forvirre hverandre med lykteblink nu og da og springe derfra. Engang krøp mitt lag inn i en ur og fant en liten, gammel kiste innerst inne. Vi var snar å kom oss derfra, og alle ongan ble redd og gikk heim. 40 år etter fant vi resta av kista i samme ura. Vi ble livredde for vi hadde hørt så mye om æbok/utbor. Onga som var satt ut i naturen for å dø, og som gikk igjen.

Meine det var over over 200 persona i heile fjorden på 13 ulika plassa, med masse folk i Hellmobotn, Nordbukt, Inner- og Ytter-Vasja, Musken, Leirelv, Josommerseth, Pålsommerseth, Tømmervik, og før det i Tjieluobme, Basudissa, og Gábmásadje. Folk rodde og etterhvert kom påhengsmotoren "Seagull", og motorene "Bolinder", "Sabb", som ga fra seg et "bopp" hvert tredje sekund. Den gangen var heile Hellmofjorden, Grunnfjorden, Stefjorden, Bjørkvik og enkelte plassa i Hamarøy og Sørfold fullstendig samiskspråklig, derfor kan alle i vårres generasjon samisk. Folket levde som fiskerbønder og alle utenom oss som var lærerfamilie, hadde saua, og gjerne en ku, okse og en eller anna hest. Alle hadde båta, noen skøyte og det ble fiska året rundt. Saman er de åtte årstiders folk og hver sesong var preget av det de måtte gjøres da. Vi onga kom og gikk i kvær en gård og i kvært et fjøs, hjalp til og det mest spennende når sauan lamma og vi fikk holde dem. Kvinnfolkan holdt på med duodje (husflid) og laga alt som trengtes i heimen, i tillegg plukka folk bær og syragress, gikk på jakt, satte opp feller i skogen og skjøt nise på havet, og oter i fjæra. Masse ble solgt og slik fikk folk kontanter, i den tida før folketrygda ble innført. Litt kontanter måtte folk ha for å kjøpe kaffe, salt, sukker, mel, oljelamper, parafin, tobakk og snus! Det var mye byttehandel, også med svensksaman som av og til kom ned fra Vájsáluokta.

Året rundt sprang vi ute heile dagen, og det e et under at alle kom heim når det blei mørkt på vinteren. Så tente de voksne oljelampa, og de fyra heile dagen mens kaffekjelen putra på gammelgrut. Det va håll i loftgolvet over vedomnen og gjønna det hållet fikk vi med oss historian som var meint for berre voksne. Det var luksus for oss onga å sett lamme voksne og gamlinga og hør på historia, og all latteren som runga etter en morsom historie. Og når de godmodig erta hverandre, og vridde og vendte på alt, drev gjøn med hverandre og få blei fornærma.

Etterhvert bynte vi på skola like ved og trur du ikje vi måtte ha begge foreldran vårres som lærara, mamma på småskola og pappa på storskola. De gangan det ikje var en frøken fra dalan i Sør-Norge. På småskolen var vi i stua til en nabo, og gikk gjennom kjøkkenet hennes i hvert friminutt! Der var også bygdas talestasjon, og alltid fullt av folk på kvelden, og alle sa hysj når telefonen ringte og ingen kunne ha noen private samtala der. Vi var høgt og lågt, og i storefri som varte minst en time, gikk vi på vintern på ski til Hedningjorda, et par kilometer opp i lia, og drev med utfor i stor fart. Vi hoppa på ski og visste knapt nok om vi landa forlengs eller baklengs, og rekorden var 22 meter, satt av av en ungdom, som ble den store helten. Vi hadde skinnhua, tjukke ullvotta, kvitunderbuksa og beksemsko, og måtte bade én gang i uka i en stor stamp. Etterpå satt vi ved omnen med handuk over oss og fikk varm kakao og brødskiva. På storskola fortalte pappa en saftig skrømthistorie hver dag den siste halvtimen. Disse historian sett som spikra og æ har fortalt dem videre til sønn min. Og han sa alltid, fortell, og historian måtte være lang, skummel og ny! Du verden for en fantasiverden vi vokste opp i, med æbok/utbor, gani/hulder, rávgga/draug, jábmega/dauinga, åvddus/fægd og skjulte skatter i skogen som blinka hvert 7. år på julaften. Vi følgte alltid med om det blinka i skogen, klar til å grave skatten frem. Julaften gikk vi på javllaroahtta/julekveldsbesøk hos naboan og alle hadde samisk tradisjonsmat og det lukta julebakst i hele bygda.

På sommarn var det et virkelig eldorado, og det året vi fylte åtte år fikk vi gå over fjellet med pappa, fra Hellmobotn til Vájsáluokta, mens mamma tok toget med de minste fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Ålloluokta i Jokkmokk kummune, der ho kom fra. Der áddjá (morfar), áhkko (mormor) og Edvard-æddnu (morbror) møtte oss og vi  var der en hel måned. Det var læstadiansk sommerstorsamling i 2 uker på 5-6 plassa rundt om i Storlule, og vi ble kjent med mamma sin slekt. I Sverige var vi alltid Elins pojkar og flicke, og vi fikk stadig vekk en svensk papir-tier som vi selvfølgelig brukte på butikken i Porjus. Vi spurte etter is og brus men fikk ingenting, før vi lærte oss å si glass og läsk! I slutten av juli gikk vi til Rávdda og plukka moltbær i ca 10 daga. Den gangen kom Lunken, altså Fiskflyg, med sjøfly og kjøpte moltbær fra oss. Et år var vi over 60 stk der og flyet kom hver dag og kjøpte ca. 300 kg bær så å si rett fra myra og så kunne vi bestille mat og ferskvara fra dem siden de også drev en landhandel i Porjus. Vi bestilte melk, fløte, kjøtt, falukorv, skinka og brus og snus! Æ hadde bestilt 10 Cola og en luring føyde til en ekstra null slik at det kom 100 boksa. Det var nestsiste dagen og vi satt og drakk Cola alt vi orket. En mann som var med oss fortalte siden at " i Rávdda var æ på Colafest, æ huska ingenting"! Utpå høsten fikk vi en sjekk for bæra minus maten og det var sommerjobben i gamle dager. På tur hjem til Hellmobotn bar vi 20 kilo moltbær hver, og det var vintersylta. 

Resten av sommeren var vi i Hellmobotn, pappa sin plass, og der møtte vi alle slektningan som hørte til der. Der fortsatte eventyret, det første vi gjorde var å ta på tøysko og leke lamme de andre ongan. Vi klatra på alle steinan, som hadde egne navn, vi lekte boksen går og slåball, og vi fiska børting i elva, sei i fjæra og fra robåt og gikk hver soldag opp til Hátsek og bada i en dam som ble lunka på sommarn. Et søskenbarn av oss skulle pakke til fjells og pakka kun badebukse og fire rulla toalettpapir! Kurt Tore var bandelederen, og vi gjorde mye rart, bygde Folkets Hus av furubak, og sang der halve natta og kokte kaffe og fortalte skrømt. Vi arrangerte Hellmocup med lagene Indre og Ytre, men mest spennende var Oldboyskampene, der de spilte med vernesko, spissko og totalt uten peiling på regler. En av de skåra med spissko fra egen banehalvdel og de som hadde vernesko turde ingen takle! De voksne leka sæ og, pappa og to naboa der inne bygde om ei skøyta til traktorferje, og kalla sæ AS Forenede Vaskailla. 

En høst dro vi en søskenbarngjeng inn dit med hagler og skulle skyte reven. Vi så ingen rev, og vi fordrev tida med å skyte på blink med lensmann og ligningssjefen var i nabohytta, og de turte aldri å kom ut. Vi skjøt ned et klesstativ, og de sa han hadde vært sterk den vinteren. Så ble vi lei og tok robåten vårres og laga seil av en filtduk og seilte utover i god fart. En nabo fra Musken kom med skøyta si mot oss og ropte til mannskapet sitt, se en ubåt! Så fikk vi haik til Nordbukt hvor vi fortsatte eventyret med noen andre ungdomma som muligens var hakket verre enn oss fra Hellmobotn. Ingen nevnt, ingen glemt. Vi ble vante fjellfolk etterhvert og gikk hver sommer rundt om i grenseområdene fra Hellmobotn, plukka moltbær, fiska og kosa oss rundt bålet. En dag gikk vi på toppen av Tjåråk, 1375 moh, og tente bål midt på natta. folk der nede trodde det var flystyrt eller UFO. Så la vi oss å sove kl 02, men kl 03 vekte den eldste av oss resten og sa vi måtte skynde oss ned. Tror han fikk et varsel for da vi gikk kom en graut-tjukk tåke som forfulgte oss lenge. Tåka hang der i en uke og han berga oss den gangen.

Vi skrev i hverandres minnebøker, og æ skrev alltid: Når solen går ned bakom åsen, og himmelen tennes i brann, da stiger de fagreste minner fra barndommens eventyrland! Æ skrev også et lite dikt som gikk slik: Jeg sitter her en lørdagskveld, her og tenker på. Solen forsvinner bak mørke mørke fjell, men Musken er bra likevel! Så laga æ et dikt om reven, som æ sendte til Nordlandsposten, med melodien til Blant alle lande.

Etter alle disse årene og somrene har mange av oss vært gode venner og vi mimrer stadig vekk om de gode og spennende barndoms- og ungdomsminnene. Vi synger de gamle sangene om og om igjen og ser på hverandre med megetsigende blikk, med lengsel i hjertet og takknemlighet til våre foreldre og slektninger som tok vare på oss og ga oss slike barndomsopplevelser. Og æ vil at sønn min, mine bonusbarn og alle våre barn og unge skal få oppleve en så rik og spennende barndom som mulig.