Man må se, tørre og handle!

I et samfunn, bygd eller en bydel med minst tusen personer er det alltid en viss prosent som lider, som nylig har opplevd tap, død og sorg, som er ensomme, syke, fattige, ruser seg eller er skadet på en eller annen måte. Enhver av oss har sikkert opplevd stunder, perioder og livsfaser med kriser, sorg, skadet selvfølelse, fortvilelse og prøvelser. Det de/vi da har ønsket og bedt om er hjelp, trøst, vennskap, kjærlighet og bli sett. Da må noen faktisk gjøre det. Noen må være den Ene. Noen må se, tørre og handle! Det finnes heldigvis mange mennesker som trør til i krisens stund, det har jeg sett og opplevd selv ved mange andre anledninger. Jeg blir stadig imponert over omsorgen, omtanken, hjelpen, pengestøtten og de trøstende ordene ved tragedier, brå død, sykdom og andre store kriser. Jeg vil imidlertid sette fokus på den stille sorgen, og lidelsen vi ikke får vite om før vi spør.

Mennesker generelt vil være lykkelige, unngå problemer, og være sammen med andre folk som er lykkelige, og lukke det negative ute. Vi blir alle lett blinde for andre menneskers problemer, og tenker og håper, at de må klare å rydde opp i problemene selv, bli i orden fortest mulig, eller om nødvendig få hjelp av det offentlige og aldri nevne problemene igjen. Det enkleste er å aldri spørre, gå forbi eller bare snakke overflatisk om vær og vind, og på den måten aldri gi vår neste en sjanse til forsiktig å fortelle om sorgen, sykdommen og problemet. For de fleste av oss er mange livsproblemer fremdeles tabu, og vanskelige å prate om sånn uten videre, uten at noen spør.

Alle vil fremstå som lykkelige og problemfrie, og alle vil at de andre skal tenke godt om en og helst ikke se mine problemer. For vi håper de snart skal forsvinne av seg selv. For noen gjør de ikke det. Vi får dermed en ond sirkel der de lykkelige er blinde, tause og uinteresserte i andres problemer, og de ulykkelige ikke tør å fortelle, men de vil gjerne fremstå som lykkelige, skjule problemene og håper det går over snart. Konsekvensen for de som blir rammet blir lett følelsen av fortvilelse, avmakt, ensomhet og noen ganger skam og skyld.

Hva kan man så gjøre for å hjelpe? Egentlig behøver ingen bry seg om andres problemer, det er ikke mitt personlige ansvar og det er deres problem, og de må kontakte hjelpeapparatet. Men, man kan si til seg selv at jeg behøver ikke, men jeg vil likevel gjøre noe, det jeg kan, jeg vil gjøre en forskjell, og jeg kan gjøre noe der jeg ser problemet. Man kan starte i det små, vinne erfaring, og etterhvert som man blir trygg på seg selv og andres reaksjoner kan man bidra i mange, mange situasjoner. Gevinsten er stor, både for dem som gir, og dem som får. Det blir ofte gjensidig nytte og glede, og etterhvert kan du få tilbakemelding om at det lille du gjorde der og da, faktisk betydde enormt for ditt medmenneske og din venn. Du kan bidra til at noen fikk åpnet seg, fikk mot til å snakke, motivasjon til å søke hjelp, ord for å erkjenne problemet, og inspirasjon til og tro på at noe kan hjelpe og det finnes håp. Eller ganske enkelt være en venn i nøden, der tid og utholdenhet er svært viktig.

Kompetansen ligger i oss alle, hos alle voksne og spesielt hos de som selv har opplevd krise og kjent på den samme fortvilelsen og det inderlige håpet på at noen ser meg, tør å spørre, vil lytte til meg, og ikke minst, spør igjen neste gang vi ses. Det som virker er først og fremst at du ser den som har det vondt og er ensom. Blikk kan være helbredende. Dernest at du tør å spørre og tør å snakke direkte til den det gjelder, bryte taushetsbarrieren og det private og personlige skjoldet mange bærer. Man må tørre å være personlig. Og så man handle. Ord og lytting er ofte det som virker. Ordene vitner om kompetanse i å se, interesse for den andres ve og vel, og viljen til å høre om andres problemer. Når den andre tør å fortelle må man ikke pøse på med løsninger, men la den andre fortelle. Og vi kan gjerne spørre om hva vi kan bidra med. Og neste gang kan ta opp tråden, og fortsette det gode arbeidet. 

Når det gjelder barn og unge er det ikke sikkert de kan formulere problemet eller si deg hva du kan gjøre. Her er det ordene, spørsmålene, interessen, kjærligheten, vennskapet og blikket som helbreder. Og det blir sterkest når du oppfattes som den Ene. Den som så ham eller henne, brydde seg og torde å spørre. Og den som gjorde kjærlighetshandlinger. Det kan være ord, tid, vennskap og langvarig interesse for den andre. Og vissheten om at vi deler en hemmelighet, og på grunn av det lindres ensomheten og følelsen av avmakt og håpløshet.

For voksne kan man benytte nesten alle slags sosiale settinger til å hjelpe, i tillegg til det personlige møtet der dere bare er to. Er det flere samlet kan man henvende seg direkte til vedkommenede man vet har det vondt og ganske enkelt spørre om hvordan han eller hun har det. Føler man at man kan være konkret, kan man spørre mer direkte om problemet. Som regel vil den som har problemet juble og tenke at endelig ser noen meg, og at det gjør ingenting at flere hørte og får vite det. En annen innfallsvinkel er at man kan ta opp spesielle temaer som man vet er høyst aktuelle, og med det bryte tabuet og tausheten. Samtidig som den som eier problemet ikke behøver å bli fokusert på personlig. Det hjelper helt klart på problemeieren og kan bli et viktig steg på veien mot anerkjennelsen av krisen og gir håp om helbredelse.

Der man ikke vil snakke og spørre noen direkte, kan man drive med personlige kjærlighetshandlinger i det små. Et vennlig ord, et kompliment, et hverdagslig spørsmål, en anerkjennelse, litt skryt, en kjærlighetserklæring, en telefon, en melding, eller et Facebookinnlegg om et problemområde eller et tabu. Og litt framsnakking! Vi må ganske enkelt se hverandre, og gi det vi kan, når vi kan.

Noen må se. tørre og handle. Og det kan like gjerne være deg!