Det må en hel landsby til for å oppdra et barn

Med det menes at man kan ikke vokse opp helt alene, eller bare i en kjernefamilie, isolert fra omverdenen. Et barn er medlem av en familie, en storfamilie, slekt, en bygd og så videre. Og alle har vi en eller annen funksjon for hverandre, eller roller om man vil. Alle er viktige, men noen er mer viktige enn andre. Som ung er foreldre, søsken, venner, slekt og hjemplass svært viktige, og ofte fortsetter dette livet ut. Etterhvert kommer det til klassekamerater, skolen, nye venner, nye lærere og for noen, en annen hjemplass eller en by. Men selv i en by trenger alle, spesielt barn, de trenger familie, nære, venner og et nettverk. Det kan være vanskelig i starten om man flytter til en ny plass, men barn er utrolig tilpasningsdyktige og finner ofte venner snart.

Men ordtaket om at det må en hel landsby til for å oppdra et barn gjelder fortsatt. Selv i moderne tider og med mye ny teknologi. Landsbyen er der, for noen helt bokstavelig, og for mange andre i overført betydning. Barn har fremdeles nære, familie og slekt, selv om familien og slekta er spredt til vanlig. Mange av oss har foreldre, besteforeldre og søsken nettopp i en bygd eller i en landsby. Og vi kommer stadig tilbake til denne landsbyen. Snart er det barndåp, bryllup, rundt år, storsamling, slektstreff, eller en begravelse. 

Og barna våre blir så sosialisert inn i dette livet og inn i dette nettverket. Selv om mange bor i en by, så vender mange tilbake til bygda, slekta og til barndomshjemmet eller til hytta. Nye barn og unge kommer til, og lærer dette halvnomadiske levesettet. I en by er man en bestemt person og har et fåtall roller, mens i landsbyen har man mange roller og veksler mellom dem. Vi behøver ikke å tenke så mye på disse rollene, de er der bare. Du er sønn eller datter til den og den, med i den familien, i den slekta, i den hjembygda. Og du kan til og med høre til i to eller flere landsbyer, som du besøker når du kan.

Personlig er jeg fra Måsske/Musken, jeg har vokst opp der, og er stolt av det. Men dypt i mitt hjerte er jeg Hellmobotning der pappa kjem fra og fra Oalloluokta der mamma kjem fra. En bror av meg sier alltid, jeg er fra området Musken til Oalloluokta, inklusive fjellområdet Grensen, Gájssemierro, Njallajávrre, Rávdda og de store vannene i øst. Vi er også samer med tilhørighet til Sápmi/Sameland. Det er like mye et fysisk begrep som en spesiell tilhørighet til dette store området kalt Sápmi.

Jeg har stor glede av å se min egen gutt møte alt dette i min egen landsby, i mitt eget nettverk. Han skifter lett med å si hei, hallo og buoris, han vet hvem slekta er og hvor jeg som pappa er hjemme. Det samme gjelder når han drar sammen med sin mamma til hennes områder. Så finner han og alle unge seg nye venner, og nye nettverk. Alltid med pappas og mammas egen landsby i botnen. Verden forandres og vi med. Våre barn får med seg litt gammelt og litt nytt, og vi som er middelaldrende skjønner ikke alltid kodene på sosiale medier og de unges omgang med hverandre. Men vi har en viktig jobb å gjøre alle vi voksne. Lage og vedlikeholde en trygg havn for alle våre barn og barnebarn, ja venner med. Ut fra dette og med basis i den berømmelige landsbyen skal da våre kjære vokse opp, kanskje etablere nye par og familier. Og bevare og videreutvikle den kulturen og det språket de fikk. Slik går livet videre i stadig nye generasjoner. Og i nye landsbyer.