Det pappa gjør er alltid viktig

Pappa er viktig. Hele livet. Det er en person du må forholde deg til, uansett hvor gammel du er, hvor du bor, om han lever, er død, er syk eller frisk, er singel, gift eller enkemann. Og det på godt og ondt. Spesielt på ondt. Har du manglet en far, har han sviktet deg, vært for streng, krenket deg, misbrukt deg, eller vært mye borte kan det ha skadet deg, lite, moderat eller voldsomt. Slik kan din far ha påvirket deg i negativ retning hele livet, selv etter at han eventuelt er død. Mange har også opplevd at far har dødd i ung alder. I tillegg til den naturlige sorgen etter at far gikk bort kommer savnet etter pappa, med stor P. Spesielt i tenårene og ung-voksen alder har nok savnet etter han vært stort. Barn og unge trenger en far som omsorgs-person, som støtte, en som ser deg, en som elsker deg, og en du kan bryne deg mot. Alle trenger en stødig voksen, helst to, som forstår deg, gir råd, hjelper til og som kan være en samtalepartner om vanskelige ting. Og som bare er der.

Jeg har selv vært så heldig å få en sønn for snart 13 år siden, jeg er ikke gift med hans mor, og jeg er idag gift med en annen kvinne og er bonuspappa til to døtre. Jeg vet mye om farskap og de utallige små og store problemstillinger som nødvendigvis må komme. Jeg har fått kjent på alle følelser knyttet til et pappa-skap til et uskyldig barn som bare vil bli elsket slik det er. Jeg har vært rasende på hans mor og vice versa, måttet kompromisse, men også vært tro mot mitt eget barn. Bare han kan dømme om jeg har lyktes. Jeg vet inderlig godt at jeg har verken vært eller er en perfekt far selv, men jeg har tatt det på største alvor, og prøvd så godt jeg kan. Jeg anser det å bli foreldre som det største, viktigste og det mest betydningsfulle oppdraget et menneske kan få. Jeg har gjennom det å få barn fått et visst erfaringsgrunnlag til å skrive om det å ha en pappa og være en pappa. I tillegg vet jeg litt om å være såkalt bonuspappa, det er ikke alltid lett, men kan gi store gleder. Jeg er inderlig klar over at jeg ikke er mine bonus-døtres far og vil aldri bli det. Men jeg tror at jeg kan være en viktig voksen for dem, spesielt siden jeg er gift med deres mor og de ser meg ofte. Hvordan skal mitt barn behandles i min nye familie, og hennes barn av meg? Sammen må vi velge en strategi til vår alles beste, og løsningene kommer ikke alltid straks. Noe kommer naturlig, noe må forhandles om, og noe går seg til over tid. Dette innlegget skal forøvrig ikke handle om mitt personlige farskap, men om hvordan far kan påvirke våres alles liv på godt og ondt.

Men nu mer om pappa. Det er neppe det mest tabubelagte temaet, men et av de mest private og personlige forhold man kan oppleve. I tillegg til forholdet til mamma, et forhold som om mulig er enda nærmere, kanskje viktigere, og annerledes, fordi hun har båret deg under sitt hjerte, ammet deg og gitt deg varme, nærhet, kjærlighet og du har vært, og er tilknyttet henne, din fostermor, eller bestemor eller hun som ble en nær, primær, kvinnelig omsorgs-person for deg. Du har vært i en mors mage uansett, og mest sannsynlig knyttet deg til en mamma eller morsperson. Far kan av helt ulike grunner ha vært totalt borte fra ditt liv, både fysisk, mentalt, åndelig og som omsorgs-person. Faktisk hele livet. Det er det som er problemet, far kan ha vært borte i alle betydninger av ordet. Og selv om far har vært borte og ikke har hatt mulighet til å påvirke deg direkte, verken negativt eller positivt, vet jeg av utallige historier at nettopp forholdet til far kan være problematisk, og det vil jeg snakke om nå. Og fordi du kan kjenne deg igjen i deler av innlegget snakker jeg ikke om en bestemt person jeg kjenner, og ikke om et helt bestemt farsforhold, det ville heller ikke vært rettferdig overfor noen. Men jeg oppsummerer kunnskap om ulike problemstillinger som kan ha med far å gjøre, og som kan berøre mange, og som kan omtales.

Hva skal en far være, og bør være for deg? Jeg tror ikke det er vanskelig å sette ord på det. Litt avhengig av din alder, ditt kjønn, livssituasjon og familieforhold kan det oppsummeres slik. Far skal være pappa i vid forstand og i alle betydninger. Fullt og helt og hele tiden. Selv etter hans død skal han være pappa. Han skal være med på din fødsel, være stolt, myk, sensitiv, tilstede, snill og han skal være snill og hjelpsom mot din mor. Han skal elske din mor. Har de skilt lag skal han fremdeles respektere din mor og ta seg fullt ut av deg og dine behov. Og i alle fall da! Skiller foreldre lag kan det være utrolig smertefullt for barn å oppleve det. Blir det krig mellom foreldrene, lider barn, og krangel og konflikt og psykisk vold kan være like skadelig som fysisk vold. Garantert.

Er du jente skal far være din støtte, din helt og representere det maskuline, det stødige, og han skal beundre deg og være stolt av deg. Han skal ta deg med overalt og lære deg alt mulig, han skal være morsom, elske deg og være pappa hele livet. Også når du kommer i puberteten og kommer i opposisjon. Spesielt da. Han skal tåle dine nykker og utslag av hormoner, han skal elske deg i storm og stille, lytte til deg, stryke deg over håret og si du er pappa sin jente, nå og hele livet. Han må si det hele livet, og aldri svikte deg. Han skal aldri røpe dine og deres hemmeligheter, og være lojal. Og han skal besøke deg, lære deg å kjøre bil, betale ditt førerkort, kjøre deg til den nye skolen og hente/bringe deg uansett hvor du flytter og sammen med, uansett hvem. Til og med når du gifter deg skal han betale kalaset, hjelpe deg, støtte deg, gå på kafe og gi deg en klem. Og pappa kan ha vært modell for hvordan en mann skal være i et forhold, og som kan være en enorm inspirasjon for ditt eget forhold i fremtiden. Når barnebarna kommer skal han være bestefar i tillegg til pappa, og han skal ha god tid til alle. Ikke mindre enn det, og helst litt til.

Er du gutt har din pappa en desto større oppgave og rolle, om mulig. I tillegg til alt som er beskrevet ovenfor skal din pappa nettopp være pappa, han skal være det maskuline, han er din helt, han er sterkest i hele verden og han ordner opp i alle problemer. Han lar deg være med på alle slags jobber og gjøremål, du får lov til å prøve alt, lære alt, du får være både veslevoksen og liten, og pappa skal si du er flink, du er pappa sin venn, og jeg er glad i deg. Pappa skal være tilstede, han skal herje med deg og få deg til å le, han skal legge deg og fortelle god-natt-historier og synge kjære sanger. Han skal stryke deg over håret og la deg ligge på magen sin, og massere deg på ryggen til du sovner. Pappa skal være vennlig, men bestemt, han skal sette grenser, være rettferdig og forutsigbar. Han skal ikke kritisere mamma og ikke krangle om deg. Dere skal legge planer for sommeren og gå på fjellet, han skal lære deg å svømme, tenne bål, sette opp telt og lære deg å berges i naturen. Det skal en pappa gjøre. Minst!

Har du opplevd alt dette er du heldig, da slipper du mange følelsesmessige problemer og mye usikkerhet. Har du i tillegg hatt en kjærlig mamma og ikke blitt krenket er du sannsynligvis i vater, du er lykkelig og kan stå på egne bein. Jeg håper det. Du har videre blitt veldig kompetent, klok og rettferdig, og han eller hun er heldig som får deg tilslutt. Og den største gevinsten får nok dine barn, som får en kompetent forelder. Først som sist, jeg kjenner mange, mange gode mennesker som ikke har vokst opp med en tilstedeværende far, men som likevel er kompetente. De har fått kjærlighet av mamma og av andre, og kanskje av storfamilien, onkler, tanter, besteforeldre, naboer og andre. I denne verden er alt mulig, heldigvis.

Kjenner du meg og denne bloggen rett vet du hva som kommer nå. Nemlig problemer, og i dette tilfellet problemer når en far ikke er der, ikke er der nok, om han er inkompetent, borte, har krenket deg eller har gjort noe galt, og ikke innser det og prater om det, eller aller helst når han ikke har vært tilstrekkelig tilstede i ditt liv. Om han døde for tidlig, var for mye syk, for mye på jobb og reise, og ikke så deg nok verken i oppveksten eller senere. Slikt kan skape utrolig mye sorg, skuffelse, frustrasjon, savn og problemer i dine senere relasjoner, overfor barn, barnebarn, partner, og andre voksne. Registeret er så vidt og omfangsrikt at jeg kommer bare inn på noen enkelt-tema i denne omgangen. Her er et utvalg.

En tid var det vanlig at mor ble overlatt til seg selv med barnet om man ikke var gift. Det var skam å være såkalt lausunge, og til og med kunne bli kalt uekte. Mange fostre og beibier ble i gamle dager tatt livet av eller lagt i skogen for å dø. Barna ble ikke regnet med og gjerne ekskludert når mor giftet seg. Barnet eller barna kunne bli overlatt til bestemor, en tante eller en nabo, og man lot som om det ikke eksisterte. Jeg tror personlig det er den verste livssituasjon noen kan komme ut for og det er nok det som skader mest. Først bli glemt av far og så ekskludert av mor, og du må leve i skyggen av familielivet, og personlig leve med skammen andre har påført deg, i stedet for å bli elsket. Dine søsken innenfor ekteskapet skjønner ikke situasjonen før i voksen alder og da er det som regel for sent å bli nære, fortrolige og få en normal søskenrelasjon. Du vil for alltid føle utenforskapet, kjenne på ekskluderingen og lure på hvorfor. Selvfølelsen kan ha fått seg en varig knekk, og mange har trøstet seg med rus, grenseløse forhold og rotløshet. Andre har klart seg relativt bra, giftet seg, fått barn og fungert noenlunde, men dog med dype sår på kropp og sjel.

Det mest vanlige problemet er en fraværende far, der mor ble gravid etter et kort forhold eller ved en tilfeldighet. Rett ut sagt etter et samleie med en mann som det ikke var meningen å bli gravid med. Far bodde et annet sted, og det var ikke vanlig at fedre i slike situasjoner tok ansvar, kom på besøk og holdt kontakt med barnet. Først i voksen alder kom kontakten, om den kom, men barna gikk glipp av viktig farskontakt og kontakt ble gjerne opprettet av barnet selv. Elsker pappa meg, husker han på meg, er jeg i hans tanker, bryr han seg. Er jeg lik han og farsfolket, og hva sier pappas kone om at dattera eller sønn hans vil ha kontakt. Kommer han i min konfirmasjon, vil han se sine barnebarn og hvorfor tok han aldri kontakt selv, eller hvorfor ventet han så lenge. Det er mange vanskelige spørsmål barn med en fraværende far må spørre seg, og kanskje aldri få svar på.

Andre problemer er at far har vært for streng, for sint, for hard og urettferdig. Og at det viktigste er at barna skal oppføre seg og gjøre foreldre glade. Noen barn, spesielt de eldste i en barneflokk, har fått for mye ansvar, blitt bråvoksen og har ikke fått være barn lenge nok, de har måttet hjelpe til, passe barn og overtatt mye av foreldrerollen. Har en eller begge foreldre vært psykisk eller fysisk syke, har barna overtatt de voksnes rolle og blitt skadet. Har foreldre ruset seg, sittet i fengsel, gjort noe kriminelt, gjort  overgrep, sviktet eller krenket barna på noe vis, kan barna lide mye i stillhet. Det verste er når barna må glatte over problemer, være foreldres forelder, den voksne og ansvarlige. Barna lider av voksnes problemer, og samtidig kan de ikke snakke om disse problemene med sine foreldre. De blir dobbelt utsatt. Foreldrene skaper store problemer for sine egne barn, og barna får ingen følelsesmessig hjelp til å takle eller å bearbeide dette, og får ikke en normal oppvekst. Får barna tilknytningsforstyrrelser fra starten av predikerer dette for senere senskader og psykiske vansker og lidelser.

Far kan ha vært en drittsekk mot deg, kritisert alle dine valg og skjemtes over deg. Han vil at du skal gjøre som han mener, og gjør du det ikke elsker han deg ikke. Kjærligheten kan være full av betingelser. Barn trenger betingelsesløs kjærlighet og en kjærlig og forutsigbar oppvekst. Far kan ha vært fanatisk religiøs og mene at dattera hans skal være et dydsmønster, ikke gå ut med gutter, bare være inne og aldri snakke om følelser for gutter. Han kan ha vært sjalu på friere og ha en trang til å eie deg. Guttene kan ha hatt det litt friere, men også de måtte oppføre seg, ikke drikke, ikke røyke, ikke være sammen med jenter på natta, og alt var synd og skam.

Det motsatte kan også være problemet, far kunne selv være grenseløs, bli borte på natta og i dagevis, han satte ingen grenser, han brydde seg ikke om skolen, lekser og hva du gjorde. Han kunne være en stor egoist, ha psykopatiske trekk, være narsissist, være voldelig, ruse seg, og krenke deg, dine søsken og mor. Du kunne være livredd hjemme og føle at ingen så deg eller hjalp deg. En slik livssituasjon er forferdelig og jeg håper at ingen får oppleve slikt, selv om jeg vet at det skjer. Det er her historier om Den ene kommer inn. Har du blitt sett av minst 1 voksen kan det ha berget deg, eller du er et resilient barn, dvs barn med stor motstandskraft, eller et blomsterbarn som fungerer på tross av far og foreldre og ikke på grunn av dem.

Far kan også være helt ukjent. Enten ved at mor er usikker på farskapet eller ved at hun ikke forteller hvem som er far. Uten å generalisere for mye viser undersøkelser fra fengsler og barne- og ungdoms institusjoner at innsatte og beboere har hatt enten fraværende foreldre eller foreldre som har ruset seg, vært voldelig, overgripere og/eller drevet med omsorgssvikt, eller tillatt andre å drive med overgrep. Problemene fortsetter over generasjoner, og mange lider, dessverre.

Etter en krig eller en lengre okkupasjon får ofte fiendens soldater barn med landets kvinner, i Norge finnes det mange såkalte tyskerbarn, som ble stigmatisert og mobbet. Mødrene fikk håret klipt av ved prosessene etter krigen og man mente de skulle skamme seg. Det eneste de hadde gjort var å bli forelsket i en ungdom fra Tyskland, som mot sin vilje ble sendt i krigstjeneste til et kaldt land i nord. Heldigvis finnes det gode historier der barnet ble inkludert av mors nye partner og kunne leve tilnærmet normalt sammen med andre søsken. Jeg beundrer slike menn.

Listen kan gjøres enda lenger, dessverre. Jeg stanser her og du kan selv reflektere over ditt forhold til din egen far. Jeg har ingen råd til deg, bare disse ord. Jeg har lært å kjenne mange som ikke fikk leve slik med far tilstede, eller hadde bare sporadisk kontakt, og sett hvor flott man kan bli på tross av at pappa ikke var der for barna sine. Det gleder meg inderlig, samtidig som jeg sørger sammen med alle de som lider på grunn av en far som ikke var der eller som fungerte dårlig. Dette innlegget beskriver lidelse, men er egentlig ment som en trøst. Håper jeg.