Å eldes med stil

Jeg har blitt middelaldrende, og har vært det lengre. Jeg prøver å eldes med stil, hva nu det enn er. Jeg ser meg tilbake, retter blikket fremover, jeg prøver ikke å herme etter noen og jeg vil ikke bli lik noen. Jeg prøver da bare å være meg selv, og selv det kan være vanskelig nok! Det sies at 70% av det vi tenker er andres tanker og vurderinger. Nifst, spør du meg. Nå vil jeg bruke resten av mitt liv til å finne kjernen av meg selv. Det vil ta tid, men veien er målet. Bare det å vite at nesten hele livet kan ha gått til å gjøre, tenke, føle det andre mener jeg skal gjøre er rett og slett deprimerende. Jeg har nok brukt en stor del av livet på familien, venner, barn, egne foreldre, elever, naboer og tilfeldige bekjente. Bare stått på, og trodd at jeg blir likt og akseptert fordi jeg er så vennlig, hjelpsom, lyttende og morsom. Og fordi jeg har besøkt mange, trøstet, ryddet opp, vært gråteskulder, venn, kjæreste, terapeut og mye annet. For noen års siden sa det stopp, og jeg nektet mer og mer å stille opp. Mange ble sinte! Men jeg så de overlevde uten min hjelp, og noen ble til og med mer selvstendige da de måtte ta tak i eget liv uten en rådgiver og generalsekretær tilgjengelig døgnet rundt.

Å bli middelaldrende betyr vel egentlig å være midt i livet, ut ifra et gjennomsnittsliv på 90 skulle det ca bli i alderen  40-50. Det er noe annet å være middelaldersk. Jeg føler meg kompetent, har livserfaring, er far og bonuspappa til ungdommer, og jeg stoler mer på egne vurderinger enn tidligere. Så søker jeg en ny jobb som jeg også er kompetent for og blir forbigått! Av en nyutdannet broiler med null ballast. Må medgi hun er flink likevel, og med litt godvilje ville jeg nok ansatt henne selv om jeg var i ansettelsekomiteen. Det er bare forbigåelsen jeg ikke liker. Jeg ble forespeilet en lysende karriere som lærer i sin tid, prøvde det noen år, men hoppet av. Jeg kunne søke på inspektørstillingen og etterhvert på rektorstillingen etter 20 år. Jeg kunne ta videreutdanning i økologi, og klassesamarbeid, og få litt høyere lønn mens vi ventet på sommerferien. Og elevene skulle arrangere 25-årstreff om en stund og hylle den beste og morsomste læreren. Her måtte det settes inn et støt. Og i friminuttene skulle vi løse verdensproblemene på 10 minutter, minus den tiden det tar å tygge 2 brunostbrødskiver og skylle ned med kaffe. Minner leserne på at dette er vennligsinnet selvironi.

Det er deilig å bli voksen. Det er enda deiligere å si æ bryr mæ ikje om, for deretter å glemme saken. Det er befriende å la voksne mennesker løse sine egne problemer. Det er fantastisk å ikke bry seg om hva andre tenker om en, og fundere på hvor populær du er. Det er så utrolig tilfredsstillende å reise dit en vil og ikke fortelle noen om det. Gjerne til en avsidesliggende bygd eller til en viktig plass for noen du er glad i. Det er en sann glede å snakke meningsfullt med en venn uten å se på klokka, uten å ha løsninger, og bare prate fritt og fortrolig. Uten frykt for hva den andre synes og om det blir fortalt videre. Det er helbredende å si ting som de er og vise sin nakenhet og fortelle om ens svakheter og dårlige sider. Jeg kan hvile i det at tre-fire hjertevenner vet mye om mitt liv som bare blir mellom oss. Selv kona mi får ikke vite alt om meg, og det har hun ikke godt av heller. Og motsatt. Jeg sender ofte varme tanker til mine gode venner, og samtaler mentalt med dem. Hvor er du nå, hva gjør du, hvordan går det saken du fortalte om, håper du har det bra, og håper du merker mitt vennskap og gode ønsker. Og når vi så møtes igjen gir vi hverandre en lang klem og fortsetter der vi slapp.

Og det er direkte avslappende og si æ mein at, og ikke gå omveier, og slippe å si "man", det er energisparende å si hva jeg mener når jeg mener noe. Eller å si æ veit ikje. Det er utrolig bra at jeg tør å ringe noen og spørre direkte hvordan det går eller si min ærlige mening til noen. Jeg fryder meg stort når jeg bare lar ord, setninger og blikk bare flyte fritt omkring og til dem jeg vil skal høre det. Jeg skjemmes ikke lenger av å føle avsky mot onde og ekle mennesker, og la være å være høflig og hyggelig slik normen er. Jeg har plass til alle slags følelser og de er riktige for meg. Inntil de eventuelt endres. Jeg har stor glede av å være hyggelig mot noen som ikke liker meg, om jeg selv føler at det er riktig. Jeg røres dypt av mennesker som slutter å mislike meg og blir venner med meg. Jeg går på sykebesøk om jeg mener det er riktig, og snakker fra hjertet. Det kan være den siste gangen jeg ser han eller ho. Jeg takker de som takkes skal, og vil gjerne ha nye venner. Og det er en virkelig befrielse at jeg tør å skrive det jeg skriver, og står for det.

Jeg ler når jeg tenker hvordan vi så ut på 1960/70 tallet, med slengbukser, platåsko, midtskill, korte dressjakker, og åttitallet med angoragenser, palestinaskjerf og mye annet rart. Når jeg ser rare ungdoms stiler i dag tenker jeg dere skulle bare visst hvilke romvesener vi var. Jeg drømmer meg bort i serien Heartbeat og tenker på hvor ukomplisert alt var før. Jeg elsker gamle hus med alt som kan finnes av antikke ting, jeg har kjøpt en trø-Singer symaskin uten å ha plass til den. En gammel spinnrokk og, uten å vite hvorfor. Jeg prøver å fornemme de som bodde i forlatte hjem og i mine foreldres barndomshjem. Hvem var de, hva gjorde de og hva tenkte de? Og hvorfor er det så stille og fredelig der de har bodd.

I grove trekk er vi middelaldrende halvveis i livet og har bare kanskje en tredjedel av livet igjen. Det går fort og fortere, min venn. Det går en dag i från vår tid och kommer aldri mer, heter det i den vakre salmen, både på svensk og samisk. Det tenker jeg ofte på. Jeg både studerer og jobber innimellom. Jeg jobber for å overleve økonomisk og fordi det er godt å komme ut blant folk. Jeg studerer det jeg vil for å sette ord på det jeg er mest opptatt og jeg skal ikke ta en doktergrad. Jeg leser underlige bøker fordi noe sier meg at det er viktig og meningsfullt. Jeg leser andres tanker og vurderinger og bytter ut noe av det jeg har fra før av. Jeg lærer noe hver dag og forteller litt om det om noen vil høre. Men mest vil jeg undres, tenke, filosofere, oppleve, snakke, synge, le, gråte, og kjenne på mine venners vennskap.

Og aller, aller mest vil jeg være min kones kjære mann, min sønns trofaste far, min fars og mors eldste og elskede sønn, mine søskens lojale storebror, mine venners ærlige venn, mine medmenneskers gode eksempel, mine forfedres og formødres rettskafne etterkommer og slekt og min Gud's kristne barn. Takk til alle de jeg møtte og møter og de som påvirket meg i riktig retning, og de som lærte meg hva sannhet, tro og rettferdighet er. Takk til de som lærte meg å håpe, be, tro, trøste og å be om hjelp. Jeg har fått mye, tross motgang og traumer. Jeg gir det nå videre til mitt elskede barn, og til min familie. Tenk hvor rik jeg er, og jeg vil at du også kan se hvor rik du selv er. Tenk på alt det du har opplevd, alle mennesker du møtte, alt du gav og alt du fikk, og for at du ble slik du ble. Gjem på alt dette i ditt hjerte og grunne på det. Det er ikke så ille å eldes, og gjør det gjerne med stil!