Skilsmissebarn

Barn i skvis mellom to foreldre som kjemper om de og som demoniserer hverandre er det tristeste jeg ser. Det er en høyst egosentrisk kamp der egeninteressene rår, kompromissvilje og -evne mangler, og der en eller begge parter regner med at får man nok drit på den andre, så vil en eventuell rett dømme slik at barna bor hos akkurat hos han eller henne. Jeg tenker ikke på noen spesielle i denne sammenhengen, men ønsker å sette ord på hvor destruktivt det er når foreldre går i åpen konflikt rett foran dem de elsker, og tror det er kjærlighet. Om de visste hvor skadelig det er der og da og på sikt ville nok de fleste stanse krigen.

Utgangspunktet er kjærligheten mellom to elskende, som gifter seg. Så kommer et eller flere barn, så et brudd etterhvert. Det rammer ca 20.000 barn i Norge hvert år, såkalt skilsmissebarn. I virkeligheten er tallet enda større fordi samboende ikke regnes med, og heller ikke der barn kommer etter korte forhold, eller tilfeldigheter. Naturligvis får ikke alle barn det trasig, og takk og pris for det. Det finnes foreldre som samarbeider greit, og der barna får være sammen med begge etter avtale, gjerne i samme by, og beholder besteforeldrekontakten og slektskontakten på begge sider.

Noen ganger er det best å skille lag, spesielt når det er mer alvorlige ting i bildet enn at foreldre ikke elsker hverandre lenger. Eller at de er så forskjellige, så uenige at en skilsmisse vil være en befrielse, og gi barna fred. Et brudd er til og med direkte nødvendig dersom alvorlige problemer er i familien, som vold, overgrep, rus, psykisk terror, utroskap, løgn, kriminalitet og tunge konflikter der foreldrene er i konstant konflikt med hverandre, og alle, spesielt barna lider og utvikler psykiske vansker og atferdsproblemer. Barnevern og politi kan gripe inn og presse fram et brudd, og i verste fall omsorgsovertakelse.

Et brudd kan komme altfor sent til og med, der konfliktene og problemene har fått malt i stykker en familie og alle er ofre. Uansett hvor gamle barna er kan de skades alvorlig. Små barn kan rammes av såkalt reaktiv tilknytningsforstyrrelse (google det), der den naturlige tilknytningen forstyrres av ulike grunner. Litt større barn kan presses til å være lojale mot en av partene, og de kan utvikle et såkalt snill-pike-syndrom, der de tror at om de er snille, hjelpsomme og usynlige vil det hjelpe. De tror det er de som er problemet. De kan utvikle angst, depresjon, adferdsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, selvforakt, dårlig selvfølelse og selvskading. Barn kan begynne å ruse seg, bli voldelige og aggressive, miste skolemotivasjonen, miste venner og må kanskje glatte over forholdene hjemme. Slik kan de bli venneløse, ensomme, selvdestruktive og som gir alvorlige senskader i livet og som blir et helseproblem på mange ulike måter.

Mange trenger hjelp til å løse opp i konfliktene, og mange barnefordelingssaker ender i retten. Har en eller begge flyttet slik at de ikke lenger bor på samme plass, vil hele familien få et stort problem. Begge parter skjønner at om de ønsker barna hos seg må de vinne krigen, få retten på sin side, koste hva det koste vil. Det er hva jeg kaller det tristeste jeg ser, og at alle står og ser bortimot hjelpeløse på resultatet og barnas lidelse. Venner, besteforeldre, lærere, kolleger, eventuelle bonusbarn, deres foreldre og andre. Det nytter vel ikke å beskrive problemet ytterligere. Hva kan bidra til at alle parter får det bedre, og hva kan hjelpe barna? Jeg bryr meg mest om barna, de voksne kan velge konfliktnivå, strategier, kompromisser og hva man sier om den andre parten. Barn har ikke noe valg, og må bare forholde seg til bruddet og dets konsekvenser.

Jeg skal ikke fremstille meg som familieekspert og rådgiver, jeg bare skriver om ulike problemer vi mennesker kan komme ut for, og som nesten ingen snakker om. Det er min selvvalgte rolle. Men jeg har også opplevd brudd uten at vi var gift, med et kjært barn i bildet, så jeg har en god del erfaringer med nettopp dette, og vi begge ble tvunget til å finne løsninger. Jeg har stor respekt for min tidligere kjæreste, selv om jeg ikke er glad i henne lenger slik kjærester skal, og vi har måttet kompromisse i bøtter og spann. Jeg er gift med en annen og har to bonusdøtre og må forholde meg til det og. Altså mine barn, dine barn, men antagelig ikke våre barn. Heretter vil jeg ikke være så privat om dette bare snakke mer generelt om temaet.

Løsningen er barnas beste, og det kan være vanskelig nok å vite hva det er. Begge foreldre kan være kompetente og ha barna, og den andre kan fungere som samværsforelder. Jeg synes når barna er små skal de bo hos sin mamma, med pappa som samværsforelder, og så kan man gradvis øke samværet. Det aller, aller viktigeste er at begge foreldrene holder kjeft, passer sin munn og ikke prater dritt om den andre og planter løgner og mistillit. Og ikke minst, aldri krangle åpenlyst foran barna. Man kan heller prate respektfullt om den andre og si som det er, at mamma og pappa er ikke glade i hverandre lenger eller vi kan ikke bo sammen lenger. Men jeg elsker deg/dere og vi skal gjøre vårt aller beste for at dere skal ha det bra og at dere får være sammen med både oss begge. Bare ved det ene tiltaket og den holdningen kan man stanse en eventuell destruktiv spiral, og barna kan slappe av, leve et tilnærmet normalt liv og føle kjærligheten fra begge foreldrene. Uten krig.

Resten er praktisk/økonomiske valg, samværsavtaler, logistikk, fordeling av ferier, fordeling av kostnader, besteforeldre- og slektskontakt, arrangering av bursdager og andre merkedager, opplevelser, deltakelse i idrett og andre organiserte aktiviteter, leksehjelp, helsehjelp, tannregulering, foreldremøter, dugnader på skolen og tusen andre ting.

Men størst av alt er kjærligheten. Alltid. Du skal elske dine barn, vise det tydelig, si det minst en gang per dag, og hver gang dere skilles. Barna vil lenge være usikker på din kjærlighet, og for at de skal slippe å lure på det, si det. Klart og tydelig, med rene ord. Se barnet i øynene, gi henne/han/de en lang varm klem, og si husk mitt elskede barn, mamma er glad i deg for evig. Du er mitt kjære barn og jeg elsker deg. Når du er borte savner jeg deg, og jeg tenker på deg hele tiden. Du er alltid velkommen tilbake og det gleder jeg meg til. Nu skal du til pappa og der får du det også fint. Du skal være hos begge, det fortjener du. Og når du blir større kan du velge hvor du vil bo. Husk det. Og pappaer må si det enda mer tydeligere om du er samværsforelder.

Det er slike såkalte arkaiske setninger som går rett til hjertet hos våre kjære små. Og som helbreder sår i sjelen og fjerner mye av usikkerheten som følger med en skilsmisse. Kjærligheten heler i vanskelige tider og det vil barna huske og nyte godt av. Du kan ganske enkelt berge barnet ditt  fra et selvdestruktivt liv, og gi han eller henne et meget godt grunnlag for å få et fint liv på tross av en skilsmisse eller et brudd.