Lykken, kjærligheten, evner, penger, venner, mening i livet og ressurser forøvrig er aldeles ikke jevnt fordelt på jord. Bare tenk på de du kjenner eller befolkningen i en by. Noen sitter veldig godt i det, nesten som du ikke vil dra på besøk for at du plages med misunnelse, eller en mindreverdighetsfølelse. Og kanskje aller mest følelsen av mislykkethet når du sammenligner deg med dem og andre. De kan i tillegg ha god kontakt mellom søsken og bo i nærheten av hverandre der de vokste opp, og har aldri måttet flytte rundt omkring. De aner ikke hva ensomhet er, og barna får en god start og finner make i nabolaget. Det er det ene ytterpunktet.
Det andre ytterpunktet er at en familie spres vidt omkring og ingen kan bo i eller ved barndomshjemmet. Dere har ikke fått noe økonomisk hjelp fra foreldrene, og har lite eller dårlig kontakt med hverandre. Kanskje dere har vært i en konflikt eller opplevd overgrep og krenkelser fra andre i oppveksten slik at man i tillegg har svært dårlige minner hjemmefra. De andre fra barndommen har også måttet flytte langt bort, og du ser dem sjelden. Kanskje du har en kronisk sykdom, en funksjonshemming eller er fattig. Du må leie dyrt istedet for å eie og du bor i en dyr by. Det går tregt med å få venner eller vennene flytter etterhvert som du blir kjent med dem. Og du er singel, eller ble skilt etterhvert. Er det noen i familien som sliter med rusproblemer i tillegg, er det ikke greit. Du lever marginalt, har for få venner og ensomheten spøker rundt hvert hjørne, og av og til tar den deg med i bunnløs fortvilelse og følelse av dyp urettferdighet. Tror det er mange i Norge som har det bortimot slik, og det er trist. Jeg håper at de aller fleste har det sånn passe, og at livssituasjonen ikke sliter deg ut.
Tidligere normer og verdier gikk stort sett ut på å få en kort utdanning og en grei jobb, familie og et rimelig hus. Man skulle være nøktern, takknemlig, hjelpsom, arbeidsom, ærlig og beholde jobben til du fikk gullklokke, dvs bli værende i jobben i minst 25 år. Og så nyte dine pensjonistdager i ro og i mak på den selvbygde hytta på hjemplassen, plukke tyttebær, fiske torsk, og ikke reise lenger enn til Arjeplog i en eldre Amazon eller Boble uten sikkerhetsseler. Reiste du til Amerika kom du neppe tilbake, og alle forventet at du ble selfmade, rik og sendte fine kort hjem og en feit sjekk i ny og ne.
Idag er det annerledes, heldigvis og dessverre. Heldigvis, for at den verste fattigdommen er avskaffet eller marginal. Dessverre fordi mange sliter med andre problemer nettopp fordi de fleste er velstående, uavhengige og familier er spredte, og forskjell på fattige og rike er enorm og skrikende. Jeg vil naturligvis ikke at vi skal få det dårligere, men at det er lov å fokusere på velstandens og utviklingens konsekvenser på godt og ondt. Norge er verdens rikeste land men kanskje det landet det eksisterer mest ensomhet, mest selvmord, følelse av mislykkethet, skjønnhetspress, utdanningspress, press om å bli vellykket og slike utslag, hva vet jeg?
Fattigdommen er ikke avskaffet, den er bare relativ, mer usynlig og gjerne tabu. Er du kronisk syk, langtidsledig, arbeidsufør, psykisk syk, enslig syk forsørger, med svake rettigheter og bor i en dyr by, er du ganske fattig. Ikke for at du tjener lite men for at mesteparten av inntekta går til faste utgifter, og du kan sjelden dra på ferie med barna og holde tritt men mote- og utstyrs-presset. Det er når man sammenligner seg med andre at man føler seg fattig, og noen er faktisk det. Før var de fleste fattige og forskjellen til naboer ikke så stor. Nå er det større forskjeller, og som merkes på barna, hva de får, og hva de får oppleve. Noen blir isolert og mobbet for at de ikke har siste mote og ikke får reise utenlands. Barn klarer sjelden å forstå slike relative forskjeller og bli mobbet og ekskludert fra vennegjengen er like brutalt hver gang. Og det hjelper ikke å forklare at det er en relativ fattigdom, og at svært få sulter.
Det er også andre utfordringer på andre plan. For de som ikke kan bo i hjembygda, som ikke har stor familie rundt seg og besteforeldre til barna langt unna eller de er døde, eller de som har lite eller elendig kontakt med søsken, med kroniske lidelser og lave ytelser fra staten og liten bevegelighet. For de blir det en daglig kamp om verdigheten, selvfølelsen, økonomien, det sosiale, meningen med og i livet og en stadig kamp om å holde ensomheten på avstand. Det kan være mye innsats med å få og beholde venner som faktisk ønsker å holde kontakt med deg. Jo eldre du blir dess mer kan evnen til å få nye venner reduseres eller forsvinne, sammenlignet med barna og de unge, som klarer det på minutter. Noen har blitt sære, sure og nærmest originaler i andres øyne, og fått et urettferdig ytre stempel på seg.
Andre kjemper en kamp om å etablere og vedlikeholde en mening i og med livet, noen blir kristne eller beholder sin barnetro og vil ikke kompromisse med det. Konsekvensen er at det kan bli få arenaer igjen til å få nye venner, spesielt om man ikke kan reise. Personlig synes jeg det er veldig viktig å beholde sin tro og jeg vil heller ikke kompromisse med det, bare så det er sagt. Andre engasjerer seg i organisasjoner, melder seg som frivillig, blir politisk eller melder seg inn i tur-foreningen og/eller singletreff. Andre kjemper mot eksistensiell ensomhet, det vil si ensomhet som har med selve livet som sådan å gjøre og ikke bare om å ha venner og sosial omgang med andre. For dem er det en kjempeutfordring, spesielt om man sliter med helse og økonomi fra før av.
For noen kan ferier være verst, mens hverdagen ruller og går på et vis. Spesielt kan jula bli veldig ensom og meningsløs. Sommerferier kan bli ensomme når man ser hva andre gjør, og de skryter av det på sosiale medier. Og går det lenge mellom kontakt og besøk kan dagene og nettene bli lange, selv om man overlever økonomisk. Problemet er nettopp å ha nok av alt og nok av mange, ulike ting, det hjelper ikke bare med penger og mat, vi mennesker er sosiale, vi ønsker å føle tilhørighet, å tro på noe og gjerne hjelpe andre. Vi vil ha litt støy rundt oss, gjerne høre barnelatter, lage god mat, servere og se fornøyde venner rundt bordet. Vi ønsker aller mest å bli elsket, støttet, likt, besøkt og være fortrolig med minst 1 venn. Vi vil reise, ha litt forandring og ha valgmuligheter, vi ønsker å gi familien eller foreldre en gave og vi vil invitere noen på middag. Vi vil bli invitert på en tur, en middag og en opplevelse sammen med noen vi liker.
Det er den store og daglige utfordringen for oss alle, fattig eller rik. For noen skjer det naturlig og automatisk, andre må kjempe en vedvarende kamp om å få venner, besøk, kontakt, opplevelser og en mening med alt. Tenk på det en dag, gå gjennom vennelista di i hodet og bestem deg at du skal glede en venn som kanskje kjemper sitt livs kamp for å bevare sin verdighet, sin selvfølelse, meningen med livet og kjemper mot håpløshet. Vet man ikke av noen spør om hvem det kan være. Du kan være den ene, ikke bare for barn og unge men også for en voksen venn som trenger deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar