De flotteste lulesamiske tradisjonene

Jeg er stolt over vårt lulesamiske levesett og våre fantastiske tradisjoner og verdier der hjemme i Tysfjord/Hamarøy. Et samfunn er jo aldri svart/hvitt, det finnes selvfølgelig negative sider ved oss, men nu er det de gode sidene av vårres samfunn der hjemme jeg vil fortelle om. Jeg vil fortelle litt om hverdag, fest, sorg, høytider og overgangsritualer. Ikke for å fortelle om at vi har det best, men heller å fortelle om det verdifulle vi har og som jeg håper aldri dør ut. Både duodje/håndtverk/handicraft, bierggim (berge seg i naturen), fiskerbondeliv, og muntlig tradisjon er blant de flotteste tradisjonene, men her forteller jeg mest om sosiale opplevelser, og må få komme tilbake til alt det andre.

Når jeg har vært for lenge i byen, og forholdt meg til bylivet og til et normalt norsk samfunnssystem lenge nok, så lengter jeg hjem. Til hjemplassen min, til fjorden, havet, fjellene, vennene, til den samiske væremåten, julevsámegiella (språket), bygdelivet, gjestfriheten og den uformelle tonen. Jeg lengter etter humoren, historiene, originalene (jeg er helt sikkert en av dem..), og møtet med den vakre ungdommen vår. Jeg lengter etter å prate lulesamisk iblandet norsk, i forholdet 80/20, for det er slik det skal være. Jeg lengter spesielt til fellesskapet med andre i alle de forskjellige sammenkomstene i livet og i dette samfunnet. Barnedåp, konfirmasjon, bryllup, storsamling og begravelser, Måsske Cup, grunneierlagsmøte, folkemøter og alle de gangene den rette gjengen møtes hos noen for å ha det hyggelig. Der vi kan snakkes, le, spise god mat, synge og møte gamle kjente.

Jeg tror det ikke finnes et mer varmere og mer gjestfritt samfunn når samene er på sitt beste, når vi bestemmer oss for at nu er det alvor, nu skal både vi og gjestene trives og føle seg velkommen. Jeg ser ungdommen viderefører disse verdifulle og vakre tradisjonene, og de kan sjarmere hvem som helst, og få enhver til å føle seg personlig velkommen og helt unik her i verden. Og det er jo vi alle, men det er utrolig viktig å få oppleve det av og til.

Bryllup, dåp og konfirmasjoner er spesielle overgangsritualer i dette samfunnet, der folk settes i et helt spesielt modus, og det er duket for fest. Selv om begravelser er en sorgens dag, spesielt for de nærmeste pårørende, tror jeg likevel de/vi er glade for den massive oppslutningen, salmene, praten, trøsten, bespisningen, og minnestundene. Og alle trøstens telegrammer og varme ord fra flere hundre som bruker å komme. Da klemmer alle hverandre, konflikter settes til side, og man konsentrerer seg å være tilstede for de sørgende. Man kler seg i kofte eller i sort, opptrer ydmykt og inkluderende, og hjelper til. Noen lager mat, serverer, innkvarter folk, mange gir penger, og hjelper til på alle mulige måter. Det har vi som familie opplevd flere ganger.

Når det er fest så er det fest. Det serveres ikke alkohol fordi kristendommen respekteres og fordi gjorde man det ville man utelukke ganske mange. Og man behøver ingen rusmidler for å komme i stemning, det klarer folk selv. Man tar på seg sin fineste stas, halvparten tar på seg kofte, og resten festklær. Man kunne nesten hatt kofteparade, for nesten alle slags samer er representerte ved store fester, pga at folk er inngifte, har kjærester eller har venner fra ulike deler av Sápmi. Man hilser med varme klemmer til alle, selv om man både like før og etter den dagen sier bare hei, buoris eller bare nikker. Komplimentene flyr veggimellom, alle er i godt humør og klare for taler, god, samisk tradisjonsmat, ulike stunt, en standupforestilling, en god historie, vennemøter, gode samtaler og sanger/salmer av en annen verden.

Vi kan over hundre sanger på minst fem språk, og enten er det laget sanghefte eller så begynner vi bare helt spontant. Utpå kvelden trylles en gitar frem, og man begynner å synge de mer uoffisielle sangene som vi kan. Det kan være hele spekteret, viser fra Frem fra glemselen, Afzelius, kristne sanger, salmer, Amazing Grace, svenske salmer, popviser, evergreens og flerstemt sang, og på alle språk. Når de rette sangerne er tilstede, og det er mange nok, kan man føle at taket løfter seg, og man synger som i rus. Alt stemmer, noen synger solo, noen brummer bass og man senker stemmen, improviserer og høyner den til et utrolig cresendo.  Man sender lengselsfulle og vennlige blikk til hverandre, det virker som om man vil bekrefte hverandres vennskap, og synge til man ikke klarer mer eller blir sulten. Dette skjer også ved storsamlinger, der vi først synger på samling, deretter på kaffebesøk, og utpå natta overtar ungdommen regien, og synger det som kanskje ikke passet tidligere på dagen.

På samling og i begravelser synges det ofte i moll, både på norsk og på samisk, og det er det mest vakreste, mest tristeste og mest inderligste jeg noen gang kan høre. Hjertet gråter, minnes og lengter, og for meg er det helt, helt spesielt, og jeg nyter hvert minutt når de gamle synger de inderligste samiske salmene med halv- og kvart-toner, alle krummelummene og synger sakte, sakte. Etterpå er det helt stille der alle sitter tyst og nyter øyeblikket uten et ord, og bare er. Nærmere himmeriket og en total meditativ tilstand tror jeg ikke det er mulig å komme i denne verden. Det er gylne øyeblikk, og det vakreste jeg ser er de eldre som sitter andektig og synger, uten salmeboka fordi de husker teksten og med et salig blikk og et gyngende kroppsspråk. Da slutter jeg gjerne selv å synge og bare nyter synet og salmen, og tenker hvor vakker kan en eldre mann eller kvinne bli, og jeg tror ikke de vet hva de betyr for oss.

Så overtar humoren og galskapen, når den offisielle delen er over og humoristene overtar, de er både unge og gamle, kvinner og menn. Når de aksjonerer og begynner med stunts og historier da er det bare å lene seg tilbake, for da kan man le seg skakk og vel så det. Jeg vet hvem som kan hva, men blir stadig overrasket over stadig nye, unge talenter som viderefører både alvor og skjemt. De fleste historiene har vi hørt før, men vi ler likevel, det er situasjonskomikk, fortellerkunst, humor og geberder i særklasse, der det er lov å legge til, overdrive og dikte. Etter en slik kveld/natt humrer jeg i mange timer etterpå og til og med dagen etter. For noen morsomme folk og for noen utrolige historier og for noen forviklinger. Noen er underholdende bare ved å si noen setninger eller gi en treffende kommentar. Komikveld med historier, stunts, god mat, venner og sang er det aller, aller triveligste jeg vet om, og det opplever jeg aller sterkest i Tysfjord. Når livet i byen blir for ordentlig og forutsigbart sier jeg til kona at nu må æ/vi dra hjem for å kose oss, møte venner og le oss skakk. Så kan man overleve to måneder til som normal i byen.

Om man vil kan man gå fra hus til hus der man kjenner folk, ikke ringe på og bare banke lett på og si hå, hå, er det noen hjemme. Kaffen kommer på bordet, gjerne en god matbit og tilbud om seng om det er sent på kvelden. Vi lærte som barn at kommer folk på besøk skal vi alltid sette fram mat og kaffe, og blir klokka 9/10 på kvelden skal vi tilby overnatting om de var tilreisende. Og så er det å fræge nytt, fortelle hvor du bor og hvordan det går. Nesten ingen spør om hva du jobber med, det vet man sånn cirka, men mer om hvordan det går. Tonen er komplett uformell, du behøver aldri invitasjon, det er bare å ramle innom og være så lenge du vil. Er du husvenn henter du kaffe selv, eller tar deg en matbit, eller slapper av på sofaen. Om man er i humør til det kan man dra med husvertene på besøk til naboen, på kafe, til fjells, på bærtur eller på havet eller innover fjorden. I Musken og i Bjørkvik er det spesielt gjestfritt slik det har vært i lange tider, og der kan man gå fra hus til hus i løpet av en kveld og det er helt i orden.

Slik fortsetter dette halvnomadiske samelivet, med en fot i byen og en på bygda. Vi nyter begge deler, for vi vet at det finnes en hverdag også i Lulesameland. Men jeg vil for all del ikke gå glipp av det beste som vårt samiske samfunn kan gi av opplevelser, verdier, vennskap, storsamlinger, fest, og alle ritualer. Da viser Sápmi seg fra sin vakreste side, og man kan ta en pause fra problemer og konflikter. Da bestemmer man seg kollektivt for å hygge seg og å være hyggelig og vennlig. Det er våre festivaler! Det er det høytid og fest, da er det humør og vennskapsmøter, da er den beste maten på bordet, og varmen og gjestfriheten på høyden av det mulige. Det lever vi lenge, lenge på. Og jeg vet at om livet blir litt for kjedelig i byen, ja da er det bare å sett seg i bilen!!