Se meg, pappa, se meg! Mamma, se, du må se! Barn vil bli elsket, og de yngste har heldigvis ikke lært å vente på anerkjennelse og å bli sett. Om foreldrene blir for opptatte av seg selv, jobben, eller de andre voksne i en sosial setting, sier de rett ut, se meg! Eller de gjør et show, sier noe morsomt, begynner å gråte eller de vrir hodet ditt, slik at du må se dem. Vi mennesker er som planter, vi trenger lys og næring, og bra jordsmonn for å vokse og gro, ja også for å blomstre og trives. Slik er det for barn, unge, voksne og eldre. Får man ikke nok næring visner man og da blir det vanskelig å blomstre. Næringen er kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett. Det gjelder i familien, i parforholdet, på jobben, i forsamlinga, blant venner og ellers.
De fleste barn har det bra, men mange barn og unge blir bedt om å være stille når voksne prater, ikke lage scener, og bare oppføre seg. Mange, men heldigvis ikke alle, ender stille opp på rommet sitt, eller ute, opptatt av spill, musikk, venner, rus og andre stimuli som kan erstatte foreldrenes tid, blikk og kjærlighet. Noen gir rett og slett opp. Og for barn som blir mobbet, har ADHD, har psykiske vansker, er kronisk syke, er funksjonshemmet, er snill pike eller er barn av psykisk syke foreldre eller er lavest på rangstigen kan tapet av kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett og holdt bli katastrofal. På et tidspunkt gir de opp å få den livgivende anerkjennelsen som alle mennesker trenger, og de resignerer. Bønnen om å bli elsket blir ikke hørt, det blir nedprioritert, eller at de voksne ikke har den kompetansen, på grunn av at de selv har fått lite anerkjennelse i sin oppvekst. Et stille barn er ikke nødvendigvis et tilfreds barn.
Noe av det mest hjerteskjærende jeg opplever eller hører om er mennesker som er utsatt for omsorgssvikt, lite kjærlighet, overgrep, som har rusproblemer, kanskje føler seg hjemløs, har lite eller ingen kontakt med foreldre og som blir sett ned på og blir behandlet dårlig av mange. Smerten i deres liv er så stor at de fleste mennesker velger å se bort, og håper at det offentlige tar seg av dem. Smerten lar seg ikke skjule lenger og mange lever i en evig selvfornedring og selvforakt, som stadig næres av andres forakt og nedverdigelse. De fleste vil gjerne være sammen med noen som er høyere på rangstigen, og nesten ingen vil bli sett sammen med de nederst og de med store problemer. Derfor forblir de der. Ingen vil hjelpe.
Jeg har hørt på livshistorien til mange i en elendig livssituasjon. Felles for mange er at de har blitt sviktet, de har ikke blitt elsket nok, og flere er blitt utsatt for overgrep og krenkelser. Mange foreldre mener barna skal gjøre dem lykkelige og stolte, og tåler ikke at barn får problemer, er syke, gjør det dårlig på skolen, eller at de oppfører seg dårlig. Straffen er skjenn, moralisering, begrensninger og at foreldre ikke viser de er glad i de. Barna får ikke nok kjærlighet, anerkjennelse og blikk og får nesten aldri høre et godt ord. Barna på sin side er lojale mot sine foreldre, de tar på seg skylda for at det er slik og har ikke ord og mot til å ta et oppgjør. Barna tenker at de må være enda mer snill og medgjørlig i håp om at ting endrer seg og blir bedre. Tilslutt ender mange barn og unge opp som syke voksne, med skadet selvfølelse, psykiske vansker og lav livskvalitet. Mange gjør suksess og blir flinke i noe, og kompenserer lav selvfølelse med høy selvtillit. Det er nesten som de vil si, jeg elsker ikke meg selv men se hvor flink jeg er. Kanskje mamma og pappa vil se meg nu?
Masse kunne vært skrevet om temaet, men poenget med det jeg skriver nu kan egentlig sies med tre setninger. For det første må du elske og beskytte ditt barn slik at barnet får mer enn nok kjærlighet, anerkjennelse og gode ord, slik at barnet kan elske seg selv, sette egne grenser, og slik at ditt kjære barn slipper å bruke hele livet til å forstå det som har skjedd, og slite med helseplager og lav selvfølelse. Og at barna kan følge sitt hjerte og få utviklet seg. Det gjelder også din partner, din familie og dine venner.
For det andre må vi alle gå inn for å rekke en hand til de som ble skadet, til de som ikke fikk kjærlighet fra foreldrene, de som ble misbrukt og krenket, som ble rusmisbrukere, psykisk psyke og anses som annenrangs. Det betyr i praksis at vi avsetter tid til å prate, lytte og spørre. Vi kan tilby hjelp og tiltak, foreslå terapier, og vi kan si anerkjennende ord. Vi kan hjelpe til med å få tak i bolig, og arbeid. Vi kan vise kjærlighet og nestekjærlighet. Et anerkjennende ord, et kjærlig blikk og et besøk kan gjøre underverker og bli det lille puffet folk trenger til å begynne på en vei til helbredelse. Neste gang spør man igjen hvordan det går, lytter der det er behov - og sier flere anerkjennende ord.
For det tredje har hver eneste av oss behov for anerkjennelse, det må vedlikeholdes, av oss selv og av andre! Behovet for anerkjennelse og kontakt er det viktigste grunnlaget for Facebook, man kan bli sett og anerkjent for den minste ting, et måltid, en trening, en reise, et vakkert bilde, et dikt og et blogginnlegg. Ikke alle har noe synlig å vise, og mange lengter etter kjærlighet og anerkjennelse. Det kan vi gi hverandre, hver dag og hver gang vi møtes. Kjærlighet koster ikke noe, og kjærlighet skaper lykkelige barn, som senere kan bevare lykken og kjenne på alt det gode som man har fått på veien. Finner man ikke noe konkret å gi anerkjennelse for kan man i alle fall si, jeg liker deg, jeg er glad i deg, jeg bryr meg, velkommen på besøk og lignende. Og i tillegg vise det i praksis. Prøv det da vel, og du gjør livet bedre for et medmenneske som lengter etter å bli sett, men som selv ikke makter å si det med ord, eller har gitt opp. Du ser dem hver dag, i hver bygd og i hver by. Også i de beste familier. At folk lykkes utad betyr ikke nødvendigvis at de er blitt sett og holdt.
Kjærlighet har ingen grenser, jo mer du gir dess mer får du tilbake. Onde sirkler kan brytes og kjærligheten kan videreføres fra generasjon til generasjon, i en uendelig rekke. Lytt til ditt hjerte, der er alle ordene og all kjærligheten. Bestem deg for å overse din indre kritiker, som bremser deg og sier at det er flaut å si kjærlige ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar