Fjellivet!

Ráhtevadtsen lev mån riegádam        Som stivandrer er jeg født
Sijdadagá vájaldav gåjt mån              Hjemløs vandrer jeg omkring
Luondománán ælla mårråha              Et naturens barn har ikke bekymringer
Gå ber fridja bæssá årrot sån             Når man bare får være fri

Manen gålgå mujsta gatjádi              Hvorfor ræk du omkring spør de meg
Dav iv mahte riekta vásstedit            Det kan ikke jeg riktig svare på
Biehkan, dálken gávnnu tjielgadus    I vinden, i været finnes forklaringen
Ilmme dunji davva subtsasdus           Ilmme(universet) vil nok gi deg svaret

(ukjent forfatter, opprinnelig sigøynervise, skrevet på eller oversatt til finsk, Mustalainen, så til lulesamisk, så en fri oversettelse til norsk av meg)

Hurtigbåten fosser innover den lange Hellmofjorden, helt fra Kjøpsvik. Jeg går ikke i land i Musken der jeg kommer fra men drar målbevisst direkte til Hellmobotn eller Vuodnabáhta som vi sier på lulesamisk. Bare turen i seg selv er en opplevelse, der man kan se havørna lette og stupe etter en fisk. Vi nærmer oss fjordbotn og båten slakker helt opp foran kaia. Jeg møter de forventningsfulle og glade blikkene til slektninger og andre som møter hurtigbåten. Noen drar hjem etter uker på sommerboplassen demmes, andre er der bare en langhelg, noen besøker sijddabeboerne der, og en eller annen turist har forvillet seg inn til der Norge er som smalest. Og noen vil bare se hvem som kommer idag, og hvorfor. Hei, buoris, goddag, hallo alle veier. Her snakker man bare om fisken i elva, fiskekort, bær, vær, furuskogen, fjelltur, bading og bygging! Alt annet tar man ferie fra.

Jeg skal ikke bare en helgetur, men jeg skal på min årlige fjelltur, den jeg har gått på i 47 år nå, minus noen somre med veldig dårlig vær eller dødsfall i familien. Jeg hilser på huset vårres og på folkan der, noen av familien skal jo være med pluss noen gode venner. Jeg er så heldig at jeg fikk en herlig gutt for 13 år siden, og han skal være med til fjells så klart. Det har han vært siden han var 4 år, men da med helikopter hvert år fra Ritsem, og da til enten Njallajávrre eller Rávddajávrre. Kona mi og mine to bonusdøtre skal også være med, og det er første gangen at de fire skal gå sammen med meg opp fra Hellmobotn til Njallajávrre og være der en liten uke.

For meg er dette ekstatisk, det er den fjellturen som betyr aller mest for meg, og som jeg bare må ha med meg. Det hjelper ikke med toppturer i Tromsø, Kungsleden, dype finske skoger, og badestrender og alskens rare byer i verden. Det er her jeg hører hjemme, og jeg kommer hjem, og jeg mener bestemt at naturen kjenner meg igjen og hilser meg velkommen! Og den ser at i år har jeg med noen ekstra som ikke var med før, men som hører til i min familie. Jeg har tung sekk men føler meg lett og fri, oppstemt og forventningsfull på samme tid. Det skal bli en uforglemmelig tur. Igjen.

Karavanen begynner å bevege seg langsomt mot høydene. Først er det helt flatt i Hellmobotn på den gresskledde sletta, og jeg ser forandringene fra ifjor, en ny hytte, nymalte vegger, utbygging, fotballplass, tømmerhaug, et nytt skilt om fiskekort. Og så begynner moroa, nu møter oss over 500 meter stigning av varierende grad, før vi igjen møter flatt terreng ved Kanonen og Nuortakrågge og Gussajávrre. Nu er det fire timers slit nesten rett opp og har du ikke fått trening før er det på tide!

På toppen av Vierra (første bakken) er aller første stopp, der puster vi ut og beundrer denne vakre bygda der pappa, hannes familie i Øvergården og søskenbarnfamilien hannes i Nergården er fra. På 50/60-tallet fløtta de ut til Musken, Drag, Kjøpsvik, Oslo og nordnorske byer, og siden har det vært en sommerboplass for dem og alle oss etterkommere. Det er en fredens plass og jeg synes folk er mer seg selv og naturlig her enn i sivilisasjonen! Men nu er det fjelltur, vandring, várreviessom (fjelllivet) og sjølberging. Alle naturkunnskaper taes i bruk, og jeg føler meg skikkelig kompetent i det man kan kalles bierggit - å berge seg i naturen. Det har jag lært av mine foreldre og det lærer jeg bort til sønn min og til neste generasjon!

Vi passerer Unnalendusj og Stuorlænndo (furumoer), Første- og Andrebrua og starter på den skikkelige oppstigninga fra Vuodnabahtjávrre, også kalt Sájvvajávrre. Den ligger vakkert til ved enden av Ávttje (canyonen), og allerede ved foten av Tjåråk, (1375 moh) kan man se store deler av Ávttje og etter litt kan man se Kanonen høyest oppe, dit vi skal, og enda lenger. Stien snor seg naturlig etter naturen og en vant fjellmann ser hvor den må gå. Stien deler seg i to, en vei til Sverige og en rett opp til Hátsek, Hievsten og videre til Sulis. Vi tar til venstre ved skiltet Til Sverige, og må atter puste ut opp i bakken, en av mange pauser man må ta på vei oppover. Vi kommer til Hátsekskuhtjo, og videre til Biernnaskuhtjo, et gjel der man jaktet på bjørn i gamle dager.

Så kommer vi til Kjettingan, der de to lokale høvdingene Anders Mikkelsen og Anders Urheim senior med hjelpere skjøt ut hull i berget og borra fast kjettingstenger og strekte kjetting i flere hundre meters lengde for at ingen skulle falle ned de glatte flågene. De jobbet iherdig med å utbedre stien Hellmobotn til Vájsáluokta på norsk side, og Anders Urheim, min áddjá (farfar) jobbet også på svensk side i samarbeid med STF, Svenska Turistföreningen. Fjellruten Hellmobotn-Vájsáluokta har jeg forøvrig skrevet om i boka Ferdavegar i Nordland, i artikkelen "I samiske fotspor der Norge er smalest". Ruten er en fantastisk mellomriksvei med en rik kulturhistorisk tradisjon. Området er kjent på mange ulike måter, her kom læstadianismen med våre samiske slektninger over fra Sverige, området er viden kjent fra flyktningetrafikken under Andre verdenskrig, fra reindrift mellom Norge og Sverige, sesongvise flyttinger mellom innland og kyst, slekts- og frierbesøk, seterdrift og utnyttelse av utmarka. Bær, fisk, jakt, fangst, villreinfangst, høyproduksjon, syragress, tømmerdrift, saging, fehold, hester og mye annet. Og Lars Monsen kom ned her et år med elleve funksjonshemmede, de gikk fra Luleå og kom ned den bratte nedstigninga til Hellmobotn!

Så er vi i tredje etasje, og går en lang stund i Biesslåpptå, med Gurttejávrre/Lomvatnet på høyre side og den første moltbæra dukker opp. Vi ser Kanonen helt klart, og vi våger oss bort til kanten av Ávttje og kikker rett ned noen hundre meter. Ávttje er en flere kilometer lang og mange hundre meter dyp og bred canyon, og en av de største i Nord-Europa i sitt slag. Der nede er det stort sett bare stein, ei elv klukker imellom steinan og innerst er det et vatn, og du ser en hvit, lang foss falle ned i vatnet, et fantastisk skue, som bror min Erling har foreviget på et bilde. Når det blåser vestlig vind presses lufta inn i Ávttje og tar med seg elva rett opp i lufta! Nederst i Ávttje har vi Finnkjerka, et stor sprekk i berget, og man kan gå ca 50 meter inn. Der fant vi, en ungdomsgjeng i gamle dager forbrent kull etter ofringer.

Så begynner stigningen til fjerde etasje, gjennom skog, myr og bergnabber. Utsikten er upåklagelig, vi ser oss rundt alle veier, og kan se innerste delen av den vakre Hellmofjorden ligge der speilblank med en eller annen båt på vei inn eller ut. På veien opp passerer vi et par tyske bunkers fra Andre verdenskrig, en tysk tropp skulle passe på at ikke noen flyktninger fikk passere til Sverige. Meg bekjent flyktet det 2-2500 flyktninger fra Hellmobotn/Nordbukt og andre steder i Tysfjord, få ble tatt. Flyktningtrafikken kan andre fortelle om. Plutselig dukker Ganijávrre opp som et svart, lite tjern på høyre side av stien. Der bor huldra, derav navnet. Like under er en fast kaffeplass, og der brukte vi å ta første overnatting i telt når vår familie gikk vår årlige tur til Vájsáluokta på 1960/70-tallet, og videre med båt og buss til Oalloluokta, der vi besøkte áhkko og áddjá (mormor og farmor). Stien går akkurat mellom høye Tjåråk og Ávttje, og begge deler er like mektig. Den snor seg etter naturformasjoner med litt tilrettelegging, og du følger de røde T-skiltene som betyr Turistvei.

Endelig når vi toppen, pappa har kalt den Ávvodievvá, gledens bakketopp. Kanonen ligger rett foran, skogen har tatt slutt forlengst og det er bare lyng og småbusker igjen. Vinden kan ta tak, og det gjelder å ha varme klær i denne delen av fjellverdenen, spesielt på høsten. Kanonen ser ut som en kanon, og vi går sikk-sakk oppover og over den, og drister oss bort til kanonløpet, en steinformasjon som går ut ca 10 meter og henger over Ávttje. Jeg satte meg ytterst på den spissen som 15-åring da jeg og en kompis ledsaget Aftenposten som skulle gå Norge på tvers. Jeg skulle dratt meg juling da folk så det i avisa! Ved Kanonskogen til venstre er det et lite vatn og der var det et stort militærtelt mange år som åpen fjellstasjon for folk. Nu har vi bygd stasjon i Nuortakrågge litt lenger opp med gamme, lavvo og utedass(!). Mange overnatter der på vei videre inn i fjellverdenen, enten man bare skal til grenseområdet eller gå til Vajsaluokta, Læjppá, Narvik eller Abisko.

Nu er det så og si flatt heretter, og på vei til Grensen er det stort sett berg, lyng, vann, elver og steiner. Naturen åpner seg vidt og du har mektige fjell på alle kanter med en slags flat mellomriksvei i midten. Vi kommer til Gussajávrre/Kuvatnet og som navnet sier var her seterdrift med ku og geiter tidligere. Vi passerer Gierggeråvve/Steinbrua som Urheim sr og en mann fra STF egenhendig har bygd for å kunne gå over en tynn tarm av Gussajávrre. Så kommer vi til Unnavaltasj, der stien fra Luokta/Nordbukt møter vår sti og så bærer det rett øst! Vi har elva på venstre side og Valldajávrre på høyre og lenger sør har vi Tjåråkvuolljávrre der vi brukte å lande med sjøfly i gamle dager på vei fra Rávdda ned til Hellmobotn.

Grenseskiltet er midt på Stuorvallda, det er gult, 2 meter høyt og der står det hhv Grensen mot Sverige, og Grensen mot Norge på den andre siden. Som barn syntes vi det var kjempeartig å hoppe mellom to land hvor mange ganger som helst. Så er det bare noen kilometer til Njallajávrre, målet for vår tur! Stien går helt nede ved vatnet, vi passerer det og tar til venstre, nordover for så å vasse over utløpet av vatnet, over til vår tradisjonelle leirplass. Der er det litt skog, en bekk som sildrer ned og der starter elva fra Njallajávrre, og som går i rolige svinger ned til Áho, den store elva som til slutt ender i Áhkkájávrre.

Av med sekkene, og tenne leirbålet, det er det første vi gjør. Buoris læjrra, buoris Njallajávrre roper vi, og jubler både høyt og inni oss. Jeg kan ikke beskrive gleden og tilfredsstillelsen av å enda engang å komme til fjells, og til vår kjære leirplass litt inn i Sverige, vårt andre hjemland. Mamma er jo svensk, og døde dessverre i 2012 av Alzheimers. Hennes siste tur hit var trolig i 2003, etter at vi først fløy til Nuortakrågge. Og hadde mamma ikke vært svensk ville vi likevel ha hatt to hjemland, pga slekt, egentlig bare ett, siden Sapmi for meg er udelt, og grensen egentlig bare er et skilt, og jeg har ennu ikke funnet den røde streken på bakken!

Så begynner leirlivet for alvor. Vi lever etter det gylne sijddaprinsippet, en eldgammel, samisk, tradisjonell samfunnsmodell som fungerer for nomadesamfunn. alle vet hva de skal gjøre, ingen kommanderer og man gjør alt til felles beste. Man forbruker ikke naturen, man forsøpler ikke, man ødelegger ikke, og man henter ved lengst mulig bort, og hugger ikke veden ved leiren. Så setter vi opp lavvoen og teltene, sager ved, henter vann og henger opp i plastsekker, samler tørrved og never til dagen etter, pakker ut, ordner soveplass og beskytter ting og mat mot eventuell regn. I verste fall bygger vi en sehka, en vegg av bjørketrær og løv, dekker til med plast og sitter under den ved uvær. Mest spennende er det om det er moltbær, hvor mye og hvor hen. De første stikker på myra og henter seg en kopp bær til brødskiva. Så dreg vi fram fiskestanga og går ut på den samme bergnabben som alltid. Der biter fesken av og til, men mest får vi den i elva mot kveldinga når du ser den vaker. Her kan du bruke sluk, makk, spinner, du får fesk uansett. Så vi spiser nystekt og nykokt ørret og røye dagen lang med litt nypotet eller mos, drikker bålkaffe, og legge oss og ser opp i lufta og glemmer tid og sted. Noen gamlinga tente en røyk til kaffen før i tida, og slik lærte jeg å røyke i unge dager, det så så koselig ut! Erstattet det med snus etterhvert, og tro det eller ei, jeg bare må he en General Løs med meg til fjells, selv om jeg forlengst har sluttet med den slags rottegift.

Dagen etter spres forsamlinga i alle himmelretninger alt etter kondis og moltbærkunnskap. Livet smiler og det samme gjør moltbæra og elgen (tror jeg). Moltbærsekken blir fylt opp, og den første kaffekoken gjøres i mektige omgivelser i Lulesameland. Jeg blir ikke mett av å se på naturen, fjellene, stiene og elvene. Jeg minnes uttallige turer hit og enda lenger innover, mot Gájssemierro, Rávdda, Vierasj og Læjppá. Mener vi har hatt tilsammen 7-8 faste leirplasser alt ettersom. Tidligere kunne det være 50-60 Tysfjordsama i mange, ulike leire i området, de plukka moltbær, tørka sennagress, fiska eller bare sosa rundt omkring. Nu er det få som gjør slik vi gjør, men gleden blir ikke mindre av den grunn.

Folk kjem heim på kveldinga, veier bæra, legge den kaldt, forteller nytt og foreslår turer for morgendagen, noen går i elva eller i vatnet og dreg seg kveldsfisk som brånes i panna så heile leiren dufter nystekt ørret! Kveldskosen kan begynne, man koker suppe, steike pølse, eller suovas, halvtørka, lettsalta reinkjøtt, en delikatesse! Og resten av kvelden og halve natta går til å stirre i varmen, tørke klær, og fortelle skrømt! Historien om Den finske Kapteinen fra Andre verdenskrig må bare fortelles om igjen, han ligger jo begravet i området. Det finnes plenty med skrømt, jábmek, drauga, æbok (utbor), og huvkadiddje (som roper), det er bare å velge og vrake. Vi blir så redde at på kvelden må vi be om nattero.

Natten og mørket senker seg over vår lille leir, og det er bare fugler, mygg, knitring fra bålet og en svak susen fra bekken vi hører. Det er ubeskrivelig stille og klart i været så høyt oppe. På natta kommer også suollne/tåka og bløtlegger alt på høsten. Vi gjemmer alt under teltet eller under regnklær ute, og gjemmer maten for musa. Om du da ikke kan lese på den, da gjør den ikke skade eller spiser av din mat.

Den tredje dagen opprinner og jeg vet at nu kommer den store roen, det kjenner jeg på meg. En egen natur-ro senker seg over slitne og travle by-kropper og -sinn. Og det skal man bare nyte så mange dager som mulig i denne fantastiske Herrens natur. Vi bryr oss ikke lenger om klokka, aviser, internett og all verdens elendighet. Vi bryr oss bare om været, omskiftningene, værtegn, om vi har nok ved og mat, moltbæra, fisken, leiren og hverandre. Det er det som er helbredelsen i og av Moder Jord, det at jeg er i ett med naturen og med all den energien i den, jeg nyter fugle- fiske- og dyrelivet, (og insektene om jeg må). Jeg kan bare vandre stille rundt omkring, puste fritt inn den rene, klare fjellufta og studere alle skyformasjonene på himmelen. Og studere gammetuftene, gamle bålplasser og andre spor etter våre formødre og -fedre før oss. Og så lager vi gáhkko (klappakake) på steinhelle. Vi bygger opp et stort bål, sette bjørkestammer i flere etasjer og legge en steinhelle øverst. Så laga vi deigen, helst med anis eller brødkrydder, elte ut den flat med nævvan, sette litt mel på "omnen" og steike gáhkko. Etter at de har stivna litt setter vi de foran flammen, der de glødes ferdig, og får en fin skorpe. Også kalt "glødkaka", eller hællogahkko. Med smør og moltbær på er dette en gourmetisk opplevelse.

Etter flere dager bryter vi opp leiren og går hjem, med en helt spesiell ro i kropp og sinn. Mett av inntrykk, sekken full av bær, og man behøver ikke å si noe som helst. Jeg ser i øynene til sønn min, kona mi og de to herlige bonusdøtrene mine at de er lykkelige. De har lært mye i det å berges, og jeg har vært priviligert som har fått lov til å lære bort. Mest ved bare å gjøre det. Vi legger igjen leiren som den var og ikke en plastbit er å se. Det meste av moltbæra er igjen på myrene, vi mennesker høster bare en liten del av det. Og naturen blir overlatt til seg selv igjen, og venter på oss til neste år!

Vi har fått lov til å være gjester i denne vakre og ville fjellverdenen atter en gang, og levd på ursamisk vis som hundrevis av våre forfedre og formødre har gjort før oss. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet i hjertet vi takker for oss denne gang, Takk til alle våre slektninger som har vært før oss og gitt oss livet! Takk til våre foreldre som tok oss med hit og lærte oss å berges, og lærte oss å gledes over samelivet i fjellet. Takk for all kunnskapen som er nødvendig både i solskinn og i storm. Takk, mamma for at du var med oss i så mange år og på så mange turer til fjells. Takk for livet og for at du ga oss Oalloluokta, vårt barndoms paradis, og som reddet vår mentale helse i harde tider. Takk, pappa for all fjellvisdom og tusen skrømthistorier, kulturhistorie og krigshistorie! Gleden ved å få lov til å oppleve dette og ta med våre barn, familier og venner hit kan ikke beskrives med ord. Jeg sier bare takk, takk og evig takk!