Finnes det ekte samer?

Snart feires Samefolkets dag igjen, 6. februar. Helt fra det ble bestemt at dagen var felles for hele Sápmi trakk man frem reindriften som det mest ekte samiske. Den er selvfølgelig samisk, men i sjøsamiske områder blir det helt feil å fremstille det sånn. Det er ikke reindriftens skyld, men vår egen trang til å rangere oss selv i forhold til andre mennesker og andre folkegrupper. Vi lette etter det som tradisjonelt hadde status, og kalte det ekthet. Hvordan kunne vi i hele Sápmi tenke sånn? Hvorfor det ble slik forklarer jeg her.

Først som sist, alle samer er ekte samer. Meningen om ekthet er etter min mening nokså meningsløs. Sammenligner du deg hele tida med reindriftssamen i kofte i midnattssol på Finnmarksvidda vil du for alltid føle deg annenrangs. Ingen dyr, klesdrakt, yrke eller bosted skal få definere din samiskhet. Forestillingen om ekthet og graden av den vedlikeholdes av en tradisjonell reindriftselite fra gamle dager, andre samer, storsamfunnet, skoler og nordmenn. I tillegg deles den dessverre av mange samer som føler seg annenrangs. Vi skal analysere dette i håp om at myten om ekthet knuses en gang for alle, og at alle samer kan puste fritt og vite at alle er like ekte, og ingen er underlegen andre!

Kriteriene for å stå i samemanntallet og få stemme til sametingsvalget skal heller ikke være avgjørende for om du vil kalle deg same. Der er det først et subjektivt krav om at du anser deg som same, og så er det et objektivt krav, basert på om en av dine foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre hadde samisk som hjemmespråk. Men oppfyller du ikke det objektive kravet skal ikke det forhindre deg i å kalle deg same. Det er mange, mange flere enn de som står i samemanntallet som er og kan kalle seg same. Fornorskningens brutale marginalisering gjorde at samiskhet døde ut og folk kalte seg norske, lenge før dine tippoldeforeldre. Qvigstad skriver at langs hele den nordnorske kysten fantes sjøfinnene overalt og deres samiske språk var finnagiella. I dag kaller etterkommere av disse seg for sjøsamer, men finnagiella, deres språk, har dødd ut. Slik kan halve den nordnorske befolkningen i dag kalle seg samer, dette gjelder også befolkningen i tidligere Tysfjord. Eller du kan si jeg har samiske aner, om du ikke vil være så bastant.

Om en liten andel er ekte samer, er de andre da uekte? Er det språket, blodet, gener, slekta, yrkesvalg, bosted og historie som avgjør? Hva er kriteriene og hvem skal være dommere? Man kan ikke måle slik, men for de som føler seg mer ekte enn andre er det lett å tro at man er på toppen av hierarkiet. Og at alle andre skal forsøke å strekke seg etter dem. Det kalles å ha definisjonsmakten, men den kan misbrukes til å tilegne seg status og følelsen av makt eller en slags følelse av å være bedre og mer ekte enn alle andre. Men la oss se på mulige årsaker til at det er slik.

Først en parallell til Det norske og forestillingen om den ekte nordmannen. Etter at Norge ble helt uavhengig ble den frie, norske storbonden i dalene sørpå opphøyet til det norskeste av det norske. Han var bofast, uavhengig, velstående patriark, med masse dyr, store eiendommer og verv i lokalsamfunnet. Hans slekt kunne gjerne føres tilbake til en kongeætt eller noe annet fint. Folka hans kledde seg i bunad til fest, de spilte fele, sang nasjonalsangen, spiste heimbaka brød, brunost og rømmegrøt. Husmenn og tjenestefolk var under dem, og tatere, sigøynere, omstreifere, jøder og samer sto aller lavest. De måtte helst steriliseres for ikke å formere seg, deres kultur var simpel, de var fattige og deres kultur skulle heves til et høyere nivå. Og resten var mellom disse en plass. Jeg kaller det norsk nasjonalisme, sterkt preget av sosialdarwinisme, det vil si forestillingen om at bare den sterkeste overlever. Det som er det rare, er at om noen nordpå har ei tippoldemor fra dalane sørpå, er de berget, altså er de erkenorsk. Enda det var nesten bare fattigfolk, kriminelle, enkelte embetsfolk og misjonærer som måtte flytte nordover. Men folk baserte seg på forestillingen om det ekte norske sørpå. Naturligvis var det storbønder der, men på 1700/1800-tallet var nok flertallet fattige, og folk ser ikke at det var nasjonalismen som laget et ideal om det norske. Basert på status. Det var med andre ord bedre å stamme fra fattigfolk sørfra enn å være same eller kven.

Det finnes et lignende hierarki blant samer. Folk trenger helter og noen man kan se opp til. Det ser ut til at valget falt på det som skilte seg ut, var eksotisk, og som man ikke fant hos nordmenn. For inntil nylig var det den frie, uavhengige, velstående reineieren som tronet på toppen. De har snakka samisk i utallige generasjoner, de hadde masse rein, de hadde tilgang til mange naturressurser, de kunne alt om vær, årstider, flytting, med mere. Under dem var reindrenger (tjenestegutter) og tjenestepiker, og under reinsamen var alle andre, inkludert fiskarlappen i Sverige, og sjøsamer i Norge, inkludert oss lulesamer ved kysten. Det vil si samer som ikke hadde rein eller hadde mistet rein, og dermed velstanden - og statusen. Noen av de kunne snakke nedsettende om de fornorskede samene, de uten rein og uten språk, som levde av fisk og potet, og som snakka dårlig samisk. I Sverige og dels i Indre Finnmark eksisterer dette hierarkiet ennå og forsøkes bevart av de som ennå er i reindriften. Et dyr definerer med andre ord status innen det samiske mange plasser, noe jeg nekter å innordne meg etter! Vi kan slå fast at det finnes en forestilling om det ekte samiske.

Der det ikke finnes rein er det andre hierarkier, som i tidligere tider i sjøsamiske områder. På toppen av dette fantes noen frie, uavhengige, velstående slekter med sjøsamer, lulesamer eller andre samer, med samiske aner fra Arilds tid, og med legender i slekta. De som har store eiendommer, jaktområder, fiskebåter, not, og tilgang til ulike naturressurser. Som tømmer, trevirke, fisk, fugl, bær, sennagress, vilt, storvilt og handel med svensksamer. De snakket perfekt samisk, behersket også norsk, har kontakter i Sverige, mange var religiøse og noen var predikanter. De laveste på denne stigen var fattige sjøsamer, avhengig av det offentlige, og ikke så språksterke. Og aller lavest er de som måtte flytte fra sijddaen (bygda/fjorden), de som mistet språket, de som ble fattige og hadde få samiske kjennetegn, og som har blandet seg med ládde/dáhtja (ikkesame). Og de som ble fornorsket. Mange av dem i Kjøpsvik, på Drag, i Hamarøy, og i hundrevis av ulike kystsamfunn i nord, og på Nord-Kalotten ellers.

Konklusjonen er at det finnes hierarkier overalt, og kriteriene varierer over tid. Kapital eller sosialkapital er alltid nøkkelfaktoren her, enten i form av rein, penger, tilgang til naturressurser, slekt, aner, språk, kofte, utdanning, religiøse verv, tillitsverv, utdanning, yrke og samisk bakgrunn i mange generasjoner. Ulik form for status har lenge definert deg som same – og som menneske. Men det skal aldeles ikke definere deg som same nå – og slettes ikke avgjøre om du er en ekte same!

Du kan forstå hvordan og hvorfor status og hierarki oppstår, men status skal aldri definere deg som same! Og ikke definer deg som annenrangs og uekte same. Du må aldri omtale ditt språk som kjøkkensamisk selv om du ikke kan alle ord og begreper og du ikke kan lese/skrive språket. Og du er ekte same selv uten rein, kofte, språk, duodje, rikdom, posisjoner og slikt. Vi skal kollektivt slutte å snakke om status, hierarkier og ekthet, og vi skal aldri videreføre dette til barna våre. Selv om de også har norsk eller utenlandsk blod i seg. Vi skal aldri regne samiskhet i andeler, som hel, halv, kvart, osv. Kall deg aldri plastsame, asfaltsame, o.l., selv om andre kanskje gjør det. Bruk språket når du kan, om så bare de ti ordene du kan. Og det er et stort paradoks at det er de samme samene som bare snakket norsk til barna sine i fornorskningstida, som latterliggjør unge samer for at de ikke snakker perfekt samisk i dag.

Nå skjønner du at det blir helt feil at Samefolkets dag i sjøsamiske strøk blir feiret med lassokasting, bidus og andre reindriftssamiske greier. Når bare 5 % av samene driver med rein. Man burde heller feire og markere den sjøsamiske kulturen, opprinnelse, historien, tradisjonene, språket, næringstilpasninger, Nord-Kalottens åtte årstider, samhandling og blanding med andre folkeslag, matskikker, andre lokale skikker, sanger, arrangere marknad og mange andre ting og det reindriftssamiske, men ikke bare det. Og samtidig belyse fornorskningen og konsekvensene av denne i hver region. Samt hva kan virke forsonende etter 150 års hard fornorskning.

Vi skal bekrefte hverandre slik vi er, og la menneskeverdet gjelde også i denne debatten. Slik kan vi unngå at mange unge samer anser seg som annenrangs, ikke bare i forhold til det norske, men også i forhold til det samiske. Vuorbbe tjuovvus! Lykke til!