Rom for smerte og forsoning

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid er avsluttet, rapporter skrevet og mange instanser i Norge behandler nå rapporten om kommisjonens arbeid. Man ønsker å finne fram til nye tiltak som kan virke forsonende. Som ett av tiltakene foreslår jeg å følge opp kommisjonens arbeid med et regionalt forum jeg kaller Rom for smerte og forsoning.

Dette rommet er et representativt sammensatt forum i hvilken som helst samisk/kvensk/norskfinsk region der folk og samfunn har vært utsatt for fornorskning, diskriminering, overgrep, krenkelser, internering, tvangsflytting, okkupasjon og konflikter. Kommisjonen rakk å lytte til mange hundre personer, men behovet for anerkjennelse og forsoning vil fortsatt være til stede i lang tid fremover. Forsoningsarbeidet må i fremtida fortsette lokalt og regionalt. Folk kan fortelle om sin smerte og sin livshistorie til et lokalt forum, til mennesker/representanter i et legitimt forum som lytter og anerkjenner deres smerte. Kommunen, helsevesenet/SANKS kan tilby oppfølging. På denne måten kan enkeltpersoner og familier oppleve en viss forsoning nettopp ved at noen lytter og anerkjenner deres livshistorie og smerte. Og man kan stanse såkalte flergenerasjonelle traumer. Som ofte rammer urfolk, stammefolk og minoriteter som er utsatt for langvarige forfølgelser, marginalisering og negativt press.

I tillegg bør det tilbys en informasjonspakke, for eksempel én dag om hvilke traumer som fornorskning og andre negative ting kunne påføre vanlige folk. Folk kan få kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, stigmatisering og personlig smerte. Mange samer/kvener/norskfinner har valgt å rømme fra sine hjemplasser og har gjemt seg i storsamfunnet, og delvis fortrengt smerten. For det mangler en mottaker - og riktig behandling. Andre har meldt seg ut fra enkelte miljø med høy grad av konflikter, der fornorskningen har fortsatt av ens egne, samer, kvener og norskfinner, lenge etter at den offisielle fornorskningen tok slutt. Konflikt og stadig nye krenkelser har vært resultatet, på toppen av selve fornorskningen og andre traumatiske ting i oppveksten. Disse personene kan be om å få prate i dette forumet, nærmest deres egen hjemplass.

Bakgrunnen for dette innlegget er en rørende opplevelse fra min hjemplass Måsske/Musken i Tysfjord, nå Hamarøy. Det skjedde for over 25 år siden, kanskje mer. Skolen var ennå ikke nedlagt og det bodde omtrent 60-70 lulesamer der. BUP Karasjok (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) hadde fått et nasjonalt, samisk ansvar og arrangerte informasjonsmøter i Sápmi om dette, og kommer så til den gang Divtasvuodna/Tysfjord, til Drag og Musken. Mener dette var en forløper til SANKS. De har med seg Tysfjord kommune, psykiatrisk helsepersonell, Tysfjord helselag og mange andre. Til dette møtet på skolen i Musken kommer det også mange Muskenfolk, som til sammen med de tilreisende representerer Tysfjordsamfunnet; kommunen, helsevesenet, samisk BUP, den kommunale psykiatrien, naboer, slekt, skolen, den lokale læstadianske forsamlinga og andre.

Idet møteleder skal starte sin PowerPoint-visning skjer det noe magisk som jeg sent vil glemme, og som er den direkte foranledningen til mitt forslag. En lokal Muskenmann, i femtiårene den gang, kommer inn døra og sier: Jeg er på jobb nå og kan ikke delta, men jeg har noe å fortelle dere, om dere vil lytte. Ja, sa vi alle i kor. Så fortalte han om sin oppvekst som same i Musken og i kommunen, om sin smerte, og det negative han hadde opplevd i sitt liv. Møteleder pakket sakte ned sine saker, og alle satt der stille og var rørte. Etter en stund avrundet han og takket oss rørt for at vi hadde lyttet. Det ble ikke noe formelt infomøte i Musken etter dette, bare lavmælt prat, undring og ettertanke. Flere på dette møtet sa noen veldig anerkjennende og trøstende ord til denne mannen, og de påfølgende dagene så jeg ham smilende rundt om i bygda. Han hadde skapt en Sannhets- og forsoningskommisjon for seg selv, der han kunne fortelle helt fritt. Deltagerne der og da bidro med lytting, anerkjennelse, forståelse, takk, trøst - og forsoning, alt på én gang. Om noen gjetter mannens identitet, kan jeg opplyse at jeg fikk lov av ham å fortelle om dette. Det virket som om han så at deltagerne på dette møtet representerte nettopp det samfunnet som hadde påført ham smerte, og han ga selv dette møtet den legitimitet han trengte for å åpne seg! Han fikk fortelle fritt uten å sensurere seg, og alle oss som lyttet fikk vite om hans byrde som han hadde båret på. Vi anerkjente hans livshistorie og ham selv. Vi som lyttet var representanter for dette samfunnet, selv om mange fra hans oppvekst allerede var døde, og ingen av oss hadde personlig påført ham smerte. Kort sagt, det ble en magisk og rørende opplevelse, som jeg ønsker at alle som har behov for det, kan selv få oppleve. Han døde for mange år siden, men han ble veldig spesiell for meg. Og denne opplevelsen minner meg stadig om at man ikke alltid klarer å se utenpå hvordan mennesker har det, og alt kan ikke løses med medisiner og av såkalt profesjonelle. Helbredelsen og forsoningen bidro han selv til med, ved at han åpnet seg i en for ham en legitim og vennligsinnet forsamling av medmennesker med ulike roller. Som til sammen representerte det samfunnet han vokste opp i. Dette møtet lindret helt sikker ikke all hans smerte, men ga tydeligvis en viss forsoning og anerkjennelse, som han trolig lengtet etter, og som han ellers ikke ville fått. Og han gav oss andre en unik opplevelse, der vi var vitne til at et menneske selv ber om å bli lyttet til og anerkjent, et behov han intuitivt forsto han hadde, og der han tok mot til seg for å fortelle.

Det jeg lærte den gang er at når smerten er påført noen kollektivt, i et samfunn, så er det viktig at det samme samfunnet får høre om smerten og anerkjenner den. Nettopp ved at gruppen som lytter er representativ for det aktuelle samfunnet, selv om det ikke er de samme aktørene til stede som påførte en person traumene.

Konsekvensene av fornorskningen er ofte problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte og lidelser. Og for enkelte, angst, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. For noen rus og dårlig livskvalitet. Alle som har behov for det må søke hjelp, men bare å prate én-til-én med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting løser ikke alt. Jeg har selv opplevd å bli lærer om samisk/læstadianske forhold for en psykolog jeg oppsøkte, før jeg i det hele tatt kunne begynne å fortelle livshistorien min. I en terapigruppe som jeg senere deltok i en gang ble jeg direkte beskyldt for å anklage de norske i gruppa for mine plager. Jeg bare gikk. Jeg opplevde ingen forsoning, bare oppgitthet og en sterk følelse av ikke å få hjelp.

Vi trenger mer kompetanse og kunnskap generelt om hva fornorskningen var, og hva den medførte. I dag forventes det at rammede enkeltpersoner selv har innsikt i fornorskningen og dens konsekvenser, både for samfunnet og for seg selv. Storsamfunnet som skapte problemet, kan komme mange i møte nettopp ved å opprette tiltak og invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig. Det er ikke nok at Kongen og Kirken ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene, lider i stillhet, og føler ofte avmakt i forhold til hvordan få riktig hjelp. Det finnes personer som hele livet har båret på hemmeligheten om det å tilhøre en etnisk eller språklig minoritet, og som har fortalt om det i meget høy alder. De har ikke vært mentalt i stand til det tidligere. Kommisjonens arbeid, massiv mediedekning, opplesing av rapporten, fornorskningens slutt og mye mer anerkjennelse av det samiske/kvenske/norskfinske har gjort det mulig. Endelig.

Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må være å fremme forsoning, erkjennelse, anerkjennelse, kunnskap, kompetanse, bevisstgjøring og sosial verdsetting. Og slik bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område, og bidra til at det blir helt legitimt å snakke fritt om dette. Også uten en stor kommisjon til stede. Rom for smerte og forsoning er en sannhetskommisjon i mindre skala, med omtrent samme formål. Fortielse vedlikeholder smerten. Tiltakene må tilbys over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks arbeidet tar til. Hovedaktøren er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie, om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet det traumatiske skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, helsevesenet, skolen, kirka, den læstadianske forsamlingen, andre menigheter, kvinner og menn, og andre. I tillegg kan man vurdere behovet for andre representanter, som det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området. Men forsoning vil skje også uten representanter for såkalt profesjonelle. Dette kan du lese mer om på iopt.no. Identitetsorientert Psykotraumeterapi. En internasjonal bevegelse om helbredelse av flergenerasjonelle traumer. Deres metode er en gruppe mennesker som sitter i en ring og der familien til hovedpersonen blir satt opp midt i ringen, spilt av de andre deltakerne og der traumene til hovedpersonen utfolder seg på golvet. I resonans med hans eller hennes virkelige familie. Med arkaiske setninger, bevegelser og anerkjennelse av smerten og konsekvensene av den starter det en helbredelse og forsoning i familiesystemet. Det er kraft i det kollektive, og løsningen er alltid erkjennelse og avsløring av det traumatiske og anerkjennelse av den. En forsoning som vil pågå i mange år fremover. Og når en person opplever helbredelse så forhindrer det at traumet fortsetter i nye generasjoner. Det samme kan skje i Rom for smerte og forsoning.

Jeg utfordrer kommuner, politikere, helsefolk og ildsjeler til å etablere dette forumet i samisk/kvenske /norskfinske regioner. Slik at forsoningsarbeidet kan fortsette etter at den nasjonale kommisjonen har besøkt området, holdt åpne høringer og gjort enkeltintervjuer. Ingen enkeltaktør kan alene eie og drive dette tiltaket, det må gjøres samlet og drives i fellesskap. Imidlertid kan en institusjon søke om finansiering, for eksempler til prosjektleder, og til andre kostnader. Selve møtet med enkeltmennesker koster lite. Men kan bidra med mye forsoning.  Nettopp ved å lytte til folks smerte og anerkjenne smerten og traumet.