Noen tabu er unødvendige, andre er basert på fordommer og uvitenhet, og mange tabu svekkes, brytes eller forsvinner ved åpenhet, debatt eller ved at noen endrer adferd eller begynner å gjøre ting som var/er tabu. Jeg bryter et tabu ved å snakke om tabu, og det gjør jeg helt bevisst. Mange tabu bør rett og slett brytes og forsvinne fordi de skader oss og gjør oss handlingslammet. Å bryte tabu kan gjøre at personlige problemer, skyld og skam gjøres til offentlig tema, slik at det utvikles hjelpetiltak og flere får hjelp med problemer som forsøkes holdt hemmelig. For mye hemmelighold kan gjøre folk syke, handlingslammet, skamfulle og arbeidsuføre. Jeg beundrer folk som står frem med sine lidelser, sin legning, sine problemer, sin avhengighet, sin fortid og sine sykdommer. Det bidrar til å bryte destruktive og unødvendige tabuer, det brøyter vei for andre, det skaper åpenhet og tillit, og det gjør at samfunnet kan jobbe med alle disse små og store problemene. Og det gir oss andre mulighet til å hjelpe, lytte, trøste, høste kunnskap, lage tiltak, forebygge og etablere organisasjoner og hjelpetiltak knyttet til problemet. Bloggen min er mitt bidrag til å bryte tabuer, skape åpenhet og bevissthet om mange ulike ting, både for meg personlig og forhåpentligvis for andre.
Her er tabu forklart på Wikipedia.no:
Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er tilstede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker.
Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner.
....
Fellestabuer omfatter restriksjoner eller rituell regulering av drap og jakt; sex og seksuelle forhold av mer eller mindre alvorlig grad, som incest, pedofili, nekrofili, uegnete giftemål (som med familiemedlemmer), raseblanding, ekteskapsbrudd, homofili, utukt, og bestialitet (sex med dyr); reproduksjon (abort, barnemord); avdøde og gravlegging; mat og spiseskikker (kannibalisme, og påbud og forbud angående faste, vegetarianisme, ren og uren mat, og lignende), og kroppslige funksjoner (menstruasjonsykluser, men også avføring og urinering). Tabuer strekker seg også til samtaler og diskusjoner om emner som er vanskelige og preget av tabu, noe som fører til erstatning av tabuord og bruk av overførte ord eller forskjønnede omskrivninger (eufemisme).
I min oppvekst på 1950-/60-tallet var det mange tabuer, normer, forbud og påbud. Psykiske lidelser var et stort tabu, der manglende kunnskap og kompetanse rådet med tilhørende fordommer og sladder. Ord som sinnssyk, gal og tulling var vanlige og man snakket om at "det rablet for han" eller "ho ble helt galen". Hull i gjerdet på Rønvik, og fingerbevegelser mot hodet kunne være nådeløse betegnelser på noen eller foreldrene dine om de var psykisk syke for kortere eller lengre tid. Slike karakteristikker var ofte stigmatiserende, og kunne også betegne en familie eller en hel slekt. I dag vet vi at psykiske lidelser og vansker kan ramme hvem som helst når som helst, og at det finnes både medisiner, behandling og forebyggende tiltak.
I den verste fornorskningstida var samisk eller kvensk herkomst tabu for mange i Nord-Norge, noe som fremkalte både skam og skyld. Det var om å gjøre å fremstå som norsk, og helst mobbe de som beviselige var samer slik at fremsto som bedre. Mange konflikter og trauma har oppstått på grunn av storsamfunnets fornorskingspolitikk, som gjorde at samisk ble et sosialt stigma, dvs noe man skjemtes over, ville skjule, og tie om. Idag er det stadig flere som forsker på sin samiske røtter, er stolte over dem, lærer seg samisk og driver med samisk revitalisering på ulike vis.
Seksuelle overgrep og incest har alltid vært tabu og vil fortsatt være det. Imidlertid er det mye større åpenhet om disse ting, og ofre kan få hjelp og støtte. Overgrep anses ikke lengre som noe privat, og flere anmelder overgrep på tross av de personlige omkostningene. Overgrep blant kristne eller i menigheter anses ikke lengre som et "indre anliggende", og det er ikke nok å be menigheten om tilgivelse. Overgriper skal be offeret om tilgivelse, og i enkelte tilfeller anmeldes vedkommende. I enkelte miljøer anses prevensjon som tabu og dermed unnfanges mange flere barn enn ellers, spesielt fordi abort også er et tabu. Dette tabu er noen ganger påvirket av tabuet knyttet til sex før ekteskapet og forbudet mot prevensjon i ulike religioner. Barn utenfor ekteskap er ikke lenger tabu slik som tidligere, og ingen kalles lengre "uekte". Uttrykket er sterkt misvisende, og opprinnelig var det en betegnelse i kirkebøkene som betegnet "utenfor ekteskapet". altså u.ekte, og ikke "uekte". Tidligere var også det å få funksjonshemmede barn tabu, Det ble betraktet som straff for synd og mange ganger ble slike barn ligget i hjel, drept på annen måte eller lagt ut i skogen for å dø. Slik ble fenomenet "æbok" eller "utbor" skapt, barna viste seg for folk, ville ha navn, bli jordfestet og bli anerkjent som rettmessige barn.
Seksuelt overførbare sykdommer er ofte tabubelagte, spesielt AIDS, som man først trodde var smittsom ved berøring, noe som gjorde at de syke ble isolert. Sykdommen ble knyttet til homofil praksis, som også er tabu, og slik ble både de syke og homofile dobbelt stigmatisert. Sykdommen ble holdt skjult for å unngå stigmatisering, og andre kunne bli smittet uten å vite det. Idag kan AIDS holdes i sjakk, og anses ikke som en "homofil" sykdom, og vi vet at den ikke smitter ved berøring eller ved at man drikker av samme kopp. Homofili er ikke så tabu som tidligere, mange forteller åpent om sin legning, og samfunnet arrangerer kjønnsnøytrale ekteskap. I mange religioner anses slik praksis som synd og det endres neppe.
I mange samfunn, bygder, etniske grupper, lukkede miljø og enkelte menigheter er det tabu å anmelde hverandre for vold, seksuelle overgrep, incest, kriminalitet, trusler, omsorgsvikt og psykisk terror. Parolen er at det skal man ordne opp i internt. Det skjer veldig sjelden og om det skjer tar man ofte overgripers eller krenkerens parti. Ofre blir sladret om, motivet for anmeldelse mistenkeliggjøres og offeret kan bli reviktimisert, altså gjort til offer på nytt. Forsvarer i en rettssak forsøker ofte å stemple offeret som umoralsk og ei som fristet unødig, og ei som ikke sa nei. En konsekvens er at folk lider unødig og må bære byrden alene og ofte i hemmelighet. Dette hindrer helbredelse og ukulturen fortsetter fordi mange vet at ting sjelden blir anmeldt. Og om det skjer henlegges mange saker og en anmeldelse blir ofte en tilleggsbyrde for alle parter- og tabu. Mange blir også skremt fra å anmelde og mottar trusler.
Og selvmord er kanskje det største tabu, slik var det iallefall tidligere. De som tok livet sitt sjøl ble begravd utenfor kirkegården. Ennu i dag tror mange det er om å gjøre å ikke spørre de etterlatte om det som skjedde, for da ripper man opp i et sår. Sannheten er at spørsmål og interesse tolkes som omsorg, og at byrden blir lettere å bære og alt ikke er så hemmelig. De etterlatte kan få en følelse av å være stigmatisert, dvs en følelse av å bli betraktet på en spesiell negativ måte, som hindrer sosial kontakt, omsorg og empati. Det er ingen å snakke med, og hjelpeapparatet er heller ikke nok flink til å følge opp de etterlatte, kanskje bare i begynnelsen.
Kriminalitet er tabu, spesielt om noen i familien eller slekta havner i fengsel. Avhengighet av rusmidler og andre avhengigheter er tabu. Omsorgsvikt er også tabu, og det er tabu å anmelde slik svikt. Resultatet er at ingen gjør noe og ser bort, slik Alvdal-saken avslørte. Destruktive forhold i en familie anses private, og det er tabu å prate om det. Slik fortsetter lidelsene - og fortielsene. Alle vet, men ingen vet, og barn tør ikke å fortelle pga lojalitet og i frykt for represalier og for å bli tatt av Barnevernet. Først i voksen alder og etter års terapi tør folk å fortelle. Innen den tid er skaden skjedd og et helt liv kan være ødelagt, og det kan ha skadet din egen omsorgs- og arbeidsevne, helse og livskvalitet. Sorg er tabu, og det forventes at du er ferdig med sorgen etter ca ett år og ikke prater så mye etter det. Langvarig sorg skal behandles hos psykiater eller terapeut, og man skal helst forsone seg med tap og bli hel, fin og lære noe av det, og gjerne se en slags mening i prøvelsen. Må du gå på beroligende eller sovemedisiner er det også tabu, spesielt om det går over til langvarig misbruk. Livet skal ikke være lett.
Ensomhet er tabu, noe jeg har skrevet i et eget innlegg her på bloggen. Normen er at man skal være vellykket, være slank, veltrent, pen og frisk, ha stort nettverk, mange nære venner og Facebookvenner, være aktiv, intelligent, ha høy utdanning, være bereist, ha og være den perfekte partner, være perfekte foreldre, ha det perfekte hus, ha perfekte barn, ha interessante hobbyer, lære språk, realisere deg selv, gjøre karriere og helst gjøre noe ekstraordinært som verden applauderer. Alt skal fortelles om på sosiale medier for å oppnå likes, anerkjennelse og gjerne misunnelse. Det er tabu å innrømme at det ikke alltid er slik, at du både har et A4-liv, har det kjedelig, lager uspennende mat, har en kjedelig partner, en ordinær jobb og bare en helt vanlig utdanning. Huset er fra 80-tallet, og sveisen likeså. Ikke har du vært på 25 topper og slett ikke i Nepal og på Himalaya. Du har ikke holdt foredrag på en verdenskongress og barna er middelmådige, og du kjeder deg på den samme hytta og alt er bare "same procedure as every year". Og snart er du pensjonist og skrekk og gru. Å bli eldre kan også være et tabu, som kan oppfattes som å bli usynlig, unyttig, kjedelig, fattig og ubrukelig. Mange kompenserer dette med å skilles, starte ny familie, få barnekull nummer to og tre, være venner med og på samme nivå som barna, ta videreutdanning, spise lavkarbo og superfood, klatre i fjell, gå Birken, løpe maraton, engasjere seg i organisasjoner, trene, skjønnhetsoperere og kle seg for ungt og opptre patetisk som om man var 30 år yngre. Alt for å unngå å bli oppfattet som gammel og utgått på dato. Om vi alle kunne bli eldre med verdighet og aksepterer at ting endres og at man kan ta det mer rolig, så skaper det mindre press, og vi blir et tabu fattigere. Døden er også tabu, men det har jeg skrevet om på en annen plass i bloggen; "Døden og livet"
Her kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men det blir for langt. Tabuer vil alltid eksistere, gamle tabuer forsvinner og nye oppstår. Mitt poeng ar at vi skal bryte de tabuene som er skadelige og som bare eksisterer fordi ingen har brutt dem før. Åpenhet er bra og selv de tabuene som må være der kan man prate om, selv om de aldri forsvinner. Noen tabuer behøver ikke være så stigmatiserende, og målet må være at samfunnet skal være best mulig å vokse opp i. Barn skal ikke overbelastes med unødvendig skam og skyld, og de skal kunne prate fritt om alt mulig i denne verden, og få skikkelige svar på det meste. Og det skal ikke være tabu å være vanlig og gjennomsnittlig, og alle barn må elskes for det de er og fordi de er. Så lett og så vanskelig. Om vi alle analyserte våre egne tabuer, fordommer, inkompetanse og uvitenhet og bestemte oss for å gjøre noe med det, så tror jeg vi blir både bedre mennesker, bedre foreldre, bedre venner og dermed kan vi skape et bedre samfunn. Klarer vi det?
Seksuelle overgrep og incest har alltid vært tabu og vil fortsatt være det. Imidlertid er det mye større åpenhet om disse ting, og ofre kan få hjelp og støtte. Overgrep anses ikke lengre som noe privat, og flere anmelder overgrep på tross av de personlige omkostningene. Overgrep blant kristne eller i menigheter anses ikke lengre som et "indre anliggende", og det er ikke nok å be menigheten om tilgivelse. Overgriper skal be offeret om tilgivelse, og i enkelte tilfeller anmeldes vedkommende. I enkelte miljøer anses prevensjon som tabu og dermed unnfanges mange flere barn enn ellers, spesielt fordi abort også er et tabu. Dette tabu er noen ganger påvirket av tabuet knyttet til sex før ekteskapet og forbudet mot prevensjon i ulike religioner. Barn utenfor ekteskap er ikke lenger tabu slik som tidligere, og ingen kalles lengre "uekte". Uttrykket er sterkt misvisende, og opprinnelig var det en betegnelse i kirkebøkene som betegnet "utenfor ekteskapet". altså u.ekte, og ikke "uekte". Tidligere var også det å få funksjonshemmede barn tabu, Det ble betraktet som straff for synd og mange ganger ble slike barn ligget i hjel, drept på annen måte eller lagt ut i skogen for å dø. Slik ble fenomenet "æbok" eller "utbor" skapt, barna viste seg for folk, ville ha navn, bli jordfestet og bli anerkjent som rettmessige barn.
Seksuelt overførbare sykdommer er ofte tabubelagte, spesielt AIDS, som man først trodde var smittsom ved berøring, noe som gjorde at de syke ble isolert. Sykdommen ble knyttet til homofil praksis, som også er tabu, og slik ble både de syke og homofile dobbelt stigmatisert. Sykdommen ble holdt skjult for å unngå stigmatisering, og andre kunne bli smittet uten å vite det. Idag kan AIDS holdes i sjakk, og anses ikke som en "homofil" sykdom, og vi vet at den ikke smitter ved berøring eller ved at man drikker av samme kopp. Homofili er ikke så tabu som tidligere, mange forteller åpent om sin legning, og samfunnet arrangerer kjønnsnøytrale ekteskap. I mange religioner anses slik praksis som synd og det endres neppe.
I mange samfunn, bygder, etniske grupper, lukkede miljø og enkelte menigheter er det tabu å anmelde hverandre for vold, seksuelle overgrep, incest, kriminalitet, trusler, omsorgsvikt og psykisk terror. Parolen er at det skal man ordne opp i internt. Det skjer veldig sjelden og om det skjer tar man ofte overgripers eller krenkerens parti. Ofre blir sladret om, motivet for anmeldelse mistenkeliggjøres og offeret kan bli reviktimisert, altså gjort til offer på nytt. Forsvarer i en rettssak forsøker ofte å stemple offeret som umoralsk og ei som fristet unødig, og ei som ikke sa nei. En konsekvens er at folk lider unødig og må bære byrden alene og ofte i hemmelighet. Dette hindrer helbredelse og ukulturen fortsetter fordi mange vet at ting sjelden blir anmeldt. Og om det skjer henlegges mange saker og en anmeldelse blir ofte en tilleggsbyrde for alle parter- og tabu. Mange blir også skremt fra å anmelde og mottar trusler.
Og selvmord er kanskje det største tabu, slik var det iallefall tidligere. De som tok livet sitt sjøl ble begravd utenfor kirkegården. Ennu i dag tror mange det er om å gjøre å ikke spørre de etterlatte om det som skjedde, for da ripper man opp i et sår. Sannheten er at spørsmål og interesse tolkes som omsorg, og at byrden blir lettere å bære og alt ikke er så hemmelig. De etterlatte kan få en følelse av å være stigmatisert, dvs en følelse av å bli betraktet på en spesiell negativ måte, som hindrer sosial kontakt, omsorg og empati. Det er ingen å snakke med, og hjelpeapparatet er heller ikke nok flink til å følge opp de etterlatte, kanskje bare i begynnelsen.
Kriminalitet er tabu, spesielt om noen i familien eller slekta havner i fengsel. Avhengighet av rusmidler og andre avhengigheter er tabu. Omsorgsvikt er også tabu, og det er tabu å anmelde slik svikt. Resultatet er at ingen gjør noe og ser bort, slik Alvdal-saken avslørte. Destruktive forhold i en familie anses private, og det er tabu å prate om det. Slik fortsetter lidelsene - og fortielsene. Alle vet, men ingen vet, og barn tør ikke å fortelle pga lojalitet og i frykt for represalier og for å bli tatt av Barnevernet. Først i voksen alder og etter års terapi tør folk å fortelle. Innen den tid er skaden skjedd og et helt liv kan være ødelagt, og det kan ha skadet din egen omsorgs- og arbeidsevne, helse og livskvalitet. Sorg er tabu, og det forventes at du er ferdig med sorgen etter ca ett år og ikke prater så mye etter det. Langvarig sorg skal behandles hos psykiater eller terapeut, og man skal helst forsone seg med tap og bli hel, fin og lære noe av det, og gjerne se en slags mening i prøvelsen. Må du gå på beroligende eller sovemedisiner er det også tabu, spesielt om det går over til langvarig misbruk. Livet skal ikke være lett.
Ensomhet er tabu, noe jeg har skrevet i et eget innlegg her på bloggen. Normen er at man skal være vellykket, være slank, veltrent, pen og frisk, ha stort nettverk, mange nære venner og Facebookvenner, være aktiv, intelligent, ha høy utdanning, være bereist, ha og være den perfekte partner, være perfekte foreldre, ha det perfekte hus, ha perfekte barn, ha interessante hobbyer, lære språk, realisere deg selv, gjøre karriere og helst gjøre noe ekstraordinært som verden applauderer. Alt skal fortelles om på sosiale medier for å oppnå likes, anerkjennelse og gjerne misunnelse. Det er tabu å innrømme at det ikke alltid er slik, at du både har et A4-liv, har det kjedelig, lager uspennende mat, har en kjedelig partner, en ordinær jobb og bare en helt vanlig utdanning. Huset er fra 80-tallet, og sveisen likeså. Ikke har du vært på 25 topper og slett ikke i Nepal og på Himalaya. Du har ikke holdt foredrag på en verdenskongress og barna er middelmådige, og du kjeder deg på den samme hytta og alt er bare "same procedure as every year". Og snart er du pensjonist og skrekk og gru. Å bli eldre kan også være et tabu, som kan oppfattes som å bli usynlig, unyttig, kjedelig, fattig og ubrukelig. Mange kompenserer dette med å skilles, starte ny familie, få barnekull nummer to og tre, være venner med og på samme nivå som barna, ta videreutdanning, spise lavkarbo og superfood, klatre i fjell, gå Birken, løpe maraton, engasjere seg i organisasjoner, trene, skjønnhetsoperere og kle seg for ungt og opptre patetisk som om man var 30 år yngre. Alt for å unngå å bli oppfattet som gammel og utgått på dato. Om vi alle kunne bli eldre med verdighet og aksepterer at ting endres og at man kan ta det mer rolig, så skaper det mindre press, og vi blir et tabu fattigere. Døden er også tabu, men det har jeg skrevet om på en annen plass i bloggen; "Døden og livet"
Her kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men det blir for langt. Tabuer vil alltid eksistere, gamle tabuer forsvinner og nye oppstår. Mitt poeng ar at vi skal bryte de tabuene som er skadelige og som bare eksisterer fordi ingen har brutt dem før. Åpenhet er bra og selv de tabuene som må være der kan man prate om, selv om de aldri forsvinner. Noen tabuer behøver ikke være så stigmatiserende, og målet må være at samfunnet skal være best mulig å vokse opp i. Barn skal ikke overbelastes med unødvendig skam og skyld, og de skal kunne prate fritt om alt mulig i denne verden, og få skikkelige svar på det meste. Og det skal ikke være tabu å være vanlig og gjennomsnittlig, og alle barn må elskes for det de er og fordi de er. Så lett og så vanskelig. Om vi alle analyserte våre egne tabuer, fordommer, inkompetanse og uvitenhet og bestemte oss for å gjøre noe med det, så tror jeg vi blir både bedre mennesker, bedre foreldre, bedre venner og dermed kan vi skape et bedre samfunn. Klarer vi det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar