Du er din personlighet, ditt verdigrunnlag, ditt selvbilde, og hvor åpen og ærlig du er overfor deg selv og andre

Hvem er du egentlig? Hvordan er din personlighet/karaktertrekk? Hva er ditt verdigrunnlag? Hvordan er ditt selvbilde? Og hvor åpen og ærlig er du egentlig, mot deg selv og andre? Og hvordan harmonerer alt dette mot det du blir oppfattet som av andre? Dette opptar oss til daglig, og vi prøver gjerne å finpusse vårt image for å fremstå som perfekt, godhjertet, populær og ærlig, osv. Og vi prøver helst å skjule våre svakheter, og de feil som er begått. Vi rasjonalisere bort feil, rettferdiggjør dem og lar være å be om unnskyldning. Ber du om unnskyldning innrømmer du feil, og det harmonerer ikke med det flotte selvbildet du har. Og du håper at feil og krenkelser av andre bare blir glemt eller unnskyldt. Det er denne kontinuerlige prosessen jeg vil fokusere på idag, og de eventuelle konfliktene og mulighetene dette gir i livet.


Ingen av oss er 100% ærlig eller 100% glatt hele tiden. Overfor de aller nærmeste er de fleste av oss åpen og ærlig om det meste og mindre åpen og ærlig overfor fremmede. Vi alle er en plass mellom Mor Teresa og en psykopat/overgriper, alt ettersom. En viss prosent er psykopater, krenkere eller kriminelle. Alle vi andre er mer eller mindre normale. Psykopati er en lidelse og personlighetslegning med krenking, utnyttelse og glatthet som typiske kjennetegn, der de aldri angrer eller ber om unnskyldning, og psykopater får offeret til å føle seg fanget og skyldig. De og de som bedriver grove krenkelser er de verste. De har en syk personlighet, ingen ærlighet, perfekt selvbilde og et elendig verdigrunnlag som gjør at de innerst inne vet hva de gjør, men det volder dem ingen problemer. Og de fortsetter helt til offeret rømmer. Da finner de straks nye offer. Utad har de ofte en plettfri fasade.

Du er en mix av din personlighet, ditt verdigrunnlag, ditt selvbilde og din ærlighet og åpenhet overfor deg selv og andre. Selvsagt er du en mix av mye mer, kjønn, sivil status, alder, bosted, yrkes- og utdanningsbakgrunn, religiøs, etnisk og åndelig bakgrunn, interesser, seksuell legning, foreldreskap, roller du innehar, erfaringer, krenkelseshistorie og livshistorie. Hovedpoenget med dette innlegget er hvordan du håndterer alt ditt eget, overfor deg selv og andre. Og hvor ærlig og åpen du er overfor dine venner, og overfor dine barn og etterkommere. Jeg mener ikke at du skal fortelle alt til alle hele tiden, men heller at en viss åpenhet og ærlighet om deg selv gir deg god psykisk helse, bedre livskvalitet, nærere kontakt med andre, mindre ensomhet og bedre vennskap.

En fin leveregel er at alt du forteller skal være sant, men alt som er sant skal nødvendigvis ikke fortelles. Det kommer helt an på hvem den andre er. En fremmed eller nær venn. Ditt barn, en kollega, partner. Målet er å finne en viss balanse som fungerer. Vil du fremstå som perfekt og feilfri hele tiden risikerer du både indre ensomhet, ytre overfladiskhet, få, nære venner og flate relasjoner. Og i verste fall få barn som blir som deg, med lite kontakt med sitt egentlige jeg og et forrokket selvbilde, skjør selvfølelse, overfladisk verdigrunnlag, og som ikke lærer åpenhet/ærlighet, verken mot seg selv eller andre. Disse barna blir ikke så robuste følelsesmessig, og kan lett henfalle til skuespilleri der de skjuler sitt eget og prøver å fremstå som perfekte. Og kanskje blir syke av stress, press og fasaderi.

Alle får sitt en dag, og alle vil oppleve tap, problemer, sykdom og død. Blir man spurt kan ærlighet og åpenhet hjelpe, til egen erkjennelse av problemene, til å få støtte og nærhet, til å fatte håp og til å få nye, nære vennskap. Det kan også hjelpe deg til å forsones med den nye livssituasjonen. Nåkka sånt.