Alle mennesker er disponert for det onde og det gode, og her trenges neppe eksempler, alle vet det. I Norge har vi ikke krig idag, men likevel finnes det all annen type ondskap. Krenkelser, mobbing, trakassering, undertrykkelse, overgrep, løgn, sosial ekskludering, vold, kriminalitet, trusler, mm. Det skjer både åpent og skjult, og mange tør ikke å fortelle eller å anmelde slike ting, av frykt for represalier, fordømmelse og bygde-dyret. Eller fordi man tror man ikke vil klare belastningen ved å ta det opp eller anmelde. Slik kan det fortsette, spesielt i mindre samfunn. Dette vet den som utøver ondskapen, og regner med at det er svært liten sjanse for at det får konsekvenser for ham. Etterhvert blir dette til en frykt- og krenkelsekultur med mange ofre, der alle er fanget, og alle tier. I norske som i samiske samfunn. Og strømmen av flyktninger skaper i tillegg nye utfordringer og problemer, som media melder om. For ordens skyld, jeg har selv deltatt i skitprat om andre, jeg går heller ikke fri, og det har ofte sittet langt inne å beklage, dessverre.
Begynner noen å snakke om krenkelsene blir vedkommende ofte møtt med, du må jo kunne gå videre, begynn med deg selv, du er like ille, noen i din slekt har også gjort noe ondt, ikke grev opp gammel skjit, du må kunne glemme og tilgi, ikke ta det så tungt, du misbruker offerrollen, det du sier er ikke sant, de visste ikke bedre, de var barn av sin tid, det var nu ikke så galt, det må du nu tåle, det er synd om de havner i fengsel, tenk hvor synd det er i dem, de har hatt en dårlig oppvekst, han mister jo jobb, inntekt og anseelse, osv. Slike argumenter skal presse offeret til å tie og godta krenkelsen. Er krenkelsen grov nok og ofte nok skjer det garantert en skade, men den er kanskje ikke så synlig. I alle fall ikke for krenkeren, som ofte ikke ser konsekvensene, og tror det bare er å fortsette. Krenkerne kan operere relativt fritt, spesielt om krenkelsen er svært tabu, ingen tør å ta ting opp eller anmelde, det kommer trusler om represalier, eller bygdedyret tar over. Den som tar ting opp kan bli svartelistet når det gjelder jobber, tillitsverv, omdømme og posisjoner. Jeg mener ikke at alt er svart og at det ikke finnes bra miljø, bra verdier, gode oppvekstvilkår for mange, og trivelige bygdemiljø, men omtaler man det negative må man jo skrive om det konkret. Det onde eksisterer side om side med det gode, og det bølger fram og tilbake.
Kristne miljøer er heller ikke spart, dessverre, de/vi er mennesker, de/vi er like mye utsatt for dette, og i tillegg kan enkelte frykte for ekskludering av verv i forsamlingen, evt argumentere for at det er i mot Guds vilje at det tas opp, og at visse personer i forsamlingen er ufeilbare eller har lederposisjoner og derfor ikke kan klandres. Videre er det her et spesielt press om å tilgi på religiøst grunnlag, press om bare å ta det opp internt, glemme det og ikke skjemme ut sin forsamling. Dette gjelder den læstadianske forsamlingen som jeg tilhører såvel som andre forsamlinger, i Tysfjord og mange andre plasser. Den verste konsekvensen synes jeg er at mange mister tilliten til forsamlingen, i verste fall til hele kristendommen. Jeg forsvarer den kristne tro, og er aktivt troende, og ønsker at hele verden var kristne. Men mange ganger blir man møtt med at også kristne gjør feil og krenker. Det blir ekstra utfordrende i og med at kristendommen taler om synd, tilgivelse og kjærlighet, og så skjer det ting der og.
Fornorskning og samisk revitalisering har skapt noen ekstra vansker i samisk/norske kommuner og miljø, der bygder, slekter, familier og menigheter har blitt både splittet og ødelagt, men det temaet er så omfattende at man må dele det opp i flere innlegg. For og mot det samiske har ofte fått frem det verste i folk, både i den norske majoriteten og internt i den samiske befolkningen. Overgrep og krenkelser har skjedd i stor målestokk og alle midler er tatt i bruk. Fornorskningen varte offisielt til utpå 1980-tellet, men mange destruktive prosesser har vart til denne dag, men det får omtales senere.
Dagens tema er frykt- og krenkelses-kultur, spesielt i bygder og hvordan den får fortsette å skape ofre, triste skjebner, dårlig livskvalitet, sykdom, dårlig selvfølelse, frykt for alt mulig, og i siste instans at folk flytter. Folk prater ikke lenger fritt, man må passe sin rygg, nettroll opererer, løgn spres, drittpakker sendes ut og folk godter seg over andres feil og ulykker. Den verste konsekvensen av alt dette er at krenkelser fortsetter, og at ingen tør å si noe, og man har en frykt for represalier og for å stå alene. Ingen tør å støtte den som tar opp ting. Og når man tør å begynne å snakke, så kommer presset om å gå videre, og alt det som er nevnt i avsnitt to.
Jeg tror personlig at skal man virkelig komme videre, og stanse ulike type krenkelser, må man våge å ta opp ting, våge å konfrontere krenker, det må få konsekvenser, det må bli kjent, og folk må støtte hverandre når ting tas opp. både åpent og personlig. Videre må det bli kultur for nettopp åpenhet, og kultur for å ta opp ting direkte med krenker, og helst at krenker beklager. Det skjer altfor lite. Det er dessverre en lang vei å gå, spesielt i mindre samfunn, der man kan bli fanget av alle mulige hensyn, og hvem som helst kan krenke eller snakke dritt, eller du skjønner at bygdedyret har begynt idet stille med å male deg i stykker og ødelegge deg. Slik skal det statueres et eksempel slik at ingen andre tør å ta opp noe som helst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar