Rasismen i Kjøpsvik

Jeg er et tidsvitne i denne sammenhengen, er fra den lille, samiske bygda Musken, født 1958 og gikk på ungdomsskolen i Kjøpsvik 1971-74. Her er mine erfaringer fra denne tida. Fornorskningen varte offisielt fra 1850 til 1980-årene, og var på 1970-tallet fullt til stede. Vi gikk tom. 6. klasse i Musken, og måtte flytte til Kjøpsvik og bo på internat i tre år. På innsiden der var vi trygge, og passet på hverandre, men utenfor måtte vi passe oss som best vi kunne. De voksne kunne ikke redde oss, og vi måtte tåle mye. For mye, for sarte unge sjeler som ikke var vant med rasisme hjemmefra.  

Rasismen i Tysfjord generelt og i Kjøpsvik spesielt var sterk og langvarig. Den skapte apartheidlignende forhold i en liten, flerkulturell og flerspråklig kommune, som jeg nå vil fortelle om. Merk deg at jeg sier apartheidlignende, ikke apartheid. Apartheid bygger på at noen folk eller raser anses mindreverdige og kan behandles slik og slik. Ikke alle ble behandlet like dårlig men jeg vil påstå at vi fra Hellmofjorden sto nederst i hierarkiet, og vi ble ropt til, mobbet og forsøkt ydmyket. Andre slapp lettere fra det eller de fikk gå i fred. Spesielt de store og sterke. Rasismen i Tysfjord var veldig lik den i Narvik, Mo i Rana, Kirkenes og enkelte andre byer i Nord-Norge. Enkelte ensidige industristeder, fiskevær og nessekongeriker langs kysten fikk en brå velstandsutvikling etter krigen. Som skyldtes funn av malm, jern, kalkstein til cement og frakt av alt dette. Eller det var fiskevær og handelsbyer som hadde viktig betydning, der velstanden kom først og som styrket deres regionale posisjon. Felles for de mest rasistiske stedene eller miljøene var at god del av folkene ble raskt velstående etter dentidens målestokk, de var fornorsket, og på grunn av økonomiske og sosiale forhold før det, prøvde de å fremstå som bedre enn andre. Velstanden ble et bevis for at de sto høyere på den sosiale rangstigen enn andre, og at den norske kulturen var mer verdifull enn den samiske og kvenske kulturen. 

Nok om analyse, jeg vet hva jeg selv har sett, hørt og kjent på kroppen. Og jeg vet at mange på begge sider vil si at det var ikke så farlig, det var den tidens forhold, og nu er det jo så fint så. De såkalte norskes kronargument er at de har samiske venner, og at de så aldri noen mobbing og alle hadde like rettigheter og alle ble behandlet likt. Det er bare ett ord om det. Løgn. Samene ble massivt mobbet, diskriminert, hånet, forbigått og latterliggjort. Enkelte fra distriktet som bodde på internatet ble også utsatt for ting fra de i Kjøpsvik, selv om de ikke var samer, men mer bona fra bygdene rundt om.

Hvordan skjedde så mobbingen og diskrimineringen? Både skjult og åpent. Åpent ved at vi nesten daglig fikk slengt etter oss, Hellmolapp, jævla lappunge, lappjævel, og Hellmo ble et bannskapsord. Alle i kommunen måtte en tid gå på ungdomsskolen i Kjøpsvik og vi fra distriktan måtte bo på internatet eller bo privat. Mange i Kjøpsvik hermet etter den samiske aksenten, de hermet bevisst med såkalt dårlig norsk. Hver tirsdag kom det folk fra Musken med dampen på dagstur, og det ble vi også ertet for. Har du sett noen lappa i dag, sa de. I ettertid har vi fått vite at mange som stammer fra Kjøpsvik og omegn har samisk avstamning, De som var de verste var faktisk de som prøvde å skjule det mest. Som for å understreke at de var norske. Jeg ønsker ikke å nevne navn, mange begynner nå å vedkjenne seg både mobbingen og sitt samiske opphav. Men minst like mange var etnisk norske. Mange av oss ble banket, slått, fratatt skoleveske, og mobbet på andre måter. Og sjelden grep voksne inn. Vi tidde og led, og vi torde ikke å fortelle verken lærere eller foreldre om mobbingen. Det var den sterkestes rett, og deltok du ikke ble du selv mobbet. Slik ble apartheidlignende systemet skapt og praktisert.

Mobbingen var skjult ved at de ikke hilste på oss, vi fra Hellemoa ble aldri inkludert i deres vennekrets eller invitert i bursdager og slikt. De tisket, hvisket og pekte, gikk bevisst forbi, mumlet noe med lapp, eller kommenterte klær, væremåte og omtalte internatet svært nedlatende. Vi måtte gå i flokk for ikke å bli slått ned, og vi innførte NATO-system på internatet, en for alle, alle for en. Om vi ble truet varslet vi de store gutta i 9. klasse, eller nevnte navn på slektninger i Kjøpsvik eller i fjorden som alle var redde for. Ingen i Kjøpsvik torde å nærme seg internatet, eller de ville ikke pga de ikke ville bli forbundet med samer eller bona fra Drag, Storjord, Korsnes, Grunnfjord og ikke minst Hellmofjord. Ble det for ille måtte vi selv banke opp de verste, men ikke mange på en. Og bare såpass at de ikke turde å mobbe mer. Jeg ble møtt av to lokale cowboys da jeg kom på internatet for første gang, som spurte om lappen ville ha juling. Jeg gikk ut, sa okei, bare sett i gang. Etter noen lusinger hit og dit sprang de avgårde og ble aldri sett igjen. Etter det fikk jeg gå i fred.

Lærerne var stort sett greie, men grep aldri inn, og interesserte seg sjelden i hvordan vi hadde det. Det var de andre elevene som var verst. Og de hadde naturligvis holdningene og verdiene med seg hjemmefra. De av oss som var skoleflinke ble ekstra presset og mobbet, vi forstyrret visst selvbildet til byens beste barn, med at vi fikk bedre karakterer enn dem. Sønner til lensmann, Norcemsjefer, lærere og lokale helter tålte ikke at lappan var flinkere på skolen enn dem, og de truet oss med juling og testet oss i matematikk ute i skolegården! Og lånte gymnasmatte på biblioteket for å ikke å miste selvrespekten. Eller demonstrerte høylytt i klassen, og antydet at vi fikk bedre karakterer fordi vi var noen læreres favorittelever.

De samiske jentene ble mobbet på andre vis enn guttene, ikke med juling men med andre ting. Men brutalt nok, bakvasking, kalling, utestengning, herming og uthenging. En guttegjeng lurte en av jentene til å synge bæ, bæ, lille lam på en elevkveld og ble totalt utflirt, som det var meningen å gjøre. Mange av mobbeofrene fikk problemer etter all mobbingen og sliter den dag i dag med ettervirkningene. Jeg har hørt bare én eneste beklagelse eller erkjennelse fra noen av mobberne, eller de som passivt bare sto og så på.

Diskrimineringen fortsatte lenge, også på systemnivå. Kvalifiserte samer ble forbigått ved kommunale ansettelser, og Musken og Hellmofjorden ble til og med stemplet som fraflyttingsområde med forbud mot bygging med Husbanklån. Kommunestyret med Drag-ordfører i spissen vedtok at samtlige som fikk støtte fra Boligaksjonen skulle bygge på Drag. Der var det verken arbeidsplasser eller andre tilbud. Mange utflyttede samer ble arbeidsløse og kunne ikke livnære seg på tradisjonelt vis med ulike næringskombinasjoner som tidligere. Det forklarer en del av trygdingen og enkelte sosiale problemer som fulgte. Mange Kjøpsvikfolk, dog ikke alle, anså seg over alle de andre i kommunen og oppførte seg deretter. De var i flertall, var kommunesenteret, hadde fabrikken, og hadde arbeid. Og var ikke fattige fiskerbønder som de andre. De hadde storkaran, nessekongene, makta og posisjonene. Og enkelte hadde et oppblåst selvbilde. Enda de fleste var arbeidere på en fabrikk som laga cement. Om en same ble lege, ingeniør, lærer, og fikk høy utdanning så hjalp det bare ikke. De var lappa og laverestående like fullt. Og skulle ikke komme her og tro de fikk jobb i Kjøpsvik. Heldigvis ble de lett ansatt andre steder, og gjerne i bedre stillinger enn det de søkte på i sin hjemkommune.

Muskenfolk og andre fra distriktan ble bedt om å komme seg ut blant folk, og lære folkeskikk og lære å oppføre seg. Man skulle ikke isolere seg, sa de. Jeg kjenner ingen andre som har vært så isolert som Kjøpsvikfolk. Målet var fast ansettelse på fabrikken eller en bedagelig jobb på kommunen som stort sett varte livet ut. Mange pratet nedsettende om saman og de på Drag. Og de skulle lære oss folkeskikk og å bli verdensvant. Nu har de heldigvis jekka seg ned litt, folketallet stuper, fabrikken innskrenker, og husan er på billigsalg. Drag og vestsiden utvikler seg og folketallet og arbeidsplasser øker. Og mange flinke sama vender tilbake til kommunen, og det samiske blomstrer. Det er så synd at rasistene i Kjøpsvik fikk ødelegge så mye og så mange og nesten fikk oss til å tro vi var annenrangs. Det var bare i deres hode at vi var annenrangs. For alle andre var vi helt normale, og flinke. Er det noen som har behov for og tør å beklage all mobbingen og diskrimineringen?