lørdag 16. januar 2016

Gamle Tysfjord-historier på FB, nu samla på bloggen

6 engelske grottere kom til Musken sommeren 1974 og skulle klatre ned gjennom Råggejávrrerájgge, over 600 m nesten rett ned gjennom fjellet. Jeg var 16 år og kunne brukbart engelsk og ble tolken demmes i en ukes tid. Så spurte de om æ kunne få tak i en båt, for å komme til Segelnes når de skulle gå opp til toppen av fjellet, da måtte de enten skysses eller de kunne leie en båt noen dager. En nabo sa han hadde båt, vi ble enige om leia, men han sa trebåten måtte trutne (tettes) for den hadde vært på land i et år. Dvs ligge i havet noen dager først. Jeg forklarte så godt jeg kunne, men de sa de kunne ikke vente. Så lasta de opp sekker og utstyr og la fra land. Jeg greide ikke å forklare på engelsk at de måtte vente, og fulgte med for jeg skjønte det gikk galt. A boat is a boat, sa de. Så skjøv de fra, vannet fosset inn og like etter holdt de på å drukne. Heldigvis var det bare noen meter fra land. Jeg sa de i allefall måtte ha med bøtte og auser. En kar henta en bøtte hjemmefra og så starta de på tur nr to. De klarte ikke å ause fort nok og bråsnudde og kom på land. De hadde fremdeles ikke tid til å vente og fikk tak i 4 bøtter. Etterhvert kom det mange folk for å se dette dramaet, og de ropte kom på land, men ingen av de ville snu, så vi satt der alle mann med skrekkblandet fryd, ropte, gråt og flirte omenannj. Helt til den kom fram. Sånt kan skje en helt vanlig sommardag i fjorden.

Bilhistorie 1. På begynnelsen av 80-tallet kjøpte jeg meg en gammel Volvo 145. Bilen ville hjem til Sverige en tur, og det var ikke meg imot. Stolt dro jeg, Erling og Stig til julesamlingen i Gällivare. Det var allerede mørkt da vi kom til Kiruna, og vi peisa berre på. Plutselig forsvant alle lys og vi kjørte i bekke mørkna, midt mellom Kiruna og Gållivare, i minus 25. Det var bare å stoppe ved en sidevei. Så kom en svensk bil samme vei, og vi hang oss på. De måtte tro det var en spøkelsesbil som forfulgte dem. Plutselig kom vi til en liten bygd og så et stort skilt "Verkstad", og vi svingte raskt inn og parkerte utenfor. Eieren kom ut, åpna døra til verkstedet, vifta oss inn og stengte døra bak oss. Uten ett ord. Fremdeles uten å snakke signaliserte han at jeg skulle åpne motorlokket, noe jeg gjorde. Så henta han en øks fra veggen. Nu er vår siste time kommet tenkte jeg, og livet passerte revy. Han kakket en gang på venstre sida, og en gang på høyre, og plutselig kom lysene tilbake. Fremdeles uten ett ord åpna han døra, vifta oss ut, lukket og vinket oss videre. Uten betaling. Det er det merkeligste verkstedbesøket noensinne. Etterpå fikk vi høre at gamle Volvo brukte å ha en slik reléfeil som fikk lysene til å forsvinne, noe han tydeligvis visste. Og tack och pris för det!

Bilhistorie 2. En annen jul, en annen bil. Stig hadde kjøpt en Simca 1100 og vi på tur til Sverige igjen, julesamling igjen. Mørkt og selvfølgelig kaldt. Iskaldt. Varmeapparatet virket ikke, dvs det blåste, men bare kaldt. Og vi satt med soveposer, termos med varm drikke og hua og votta på. Slik gikk nu jula. Da vi nesten var hjemme igjen, kom jeg borti en hendel og plutselig strømmet varmen ut fra alle kanter. Det var et spjeld som var lukket, som nu ble åpen. En minnerik jul.

Bilhistorie 3: Jeg, Erling og Kjell Edmund dro på badeferie til Piteå en sommer. Bare jeg hadde sertifikat, og bilen var den samme som i historie nr. 1, en Volvo 145. Det fine med den var at vi hadde madrasser med og når vi slo ned baksetene kunne vi sove bak alle tre. På vei fra Drag ble jeg så trett i nærheten av Gällivare, så vi la oss til å sove der. Dvs at jeg sov. De andre to hertingan, uten sertifikat, hadde starta opp bilen og kjørt videre. Plutselig ble jeg vekt utpå mårran, og de ropte jeg måtte våkne, og fløtte bilen. De hadde kjørt hele veien ned til Luleå, og kvalt motoren midt i et lyskryss i Luleå sentrum. Bilene tutet fra alle kanter, fullt kaos. Jeg ble sint der og da, og sa det var veldig fali, men mest av alt var det jo tjyvartig, ingen var jo kommet til skade. Hva kunne jeg gjøre?

Ca 1986 var det bispevisitas i Tysfjord, mener han heter Wisløf dengang. Nok om det, jeg var lærer ved Drag skole et par år, og biskopen kom også innom skolen som seg hør og bør. Det var svært høytidelig, vi lærere hadde pønta bord med kaffe og kaker og greier, og satt og småkonverserte oss imellom og med biskopen, mest om jordiske saker men også om mer ikke-jordiske saker. Praten gikk lett og vaktmestern hadde personlig bakt en kjempebløtkake som skulle rekke til hele hurven. Men biskopen skulle få servert først. Vaktmesteren hadde lagt den store kaka på glatt matpapir på et brett, og kommer seilanes inn døra med alles beundring for den her flinke vaktmesteren vårres. Først gir han kaka til han som satt ved siden av biskopen, som glatt tar i mot kaka, som allerede var i god fart fra før av. Så sa han sidemannen værsågod til biskopen og prøvde å stoppe kaka i dens videre ferd. Men kaka levde sitt eget liv, forlot matpapiret alene, snudde seg rundt i lufta og landet på bordet rett foran biskopen så kremspruten sto. Jeg telte sekundene, det gikk ca 4 sekunder da klarte ingen å holde seg, og vi brølte av latter. Biskopen med, han så ut som en julenisse med all kremen i ansiktet. Han tok en smak av kaka, og sa kaka var god den, så fikk han en hel tørkerull og vi bare fortsatte som om ingenting var hendt.


Jon Olai var vel kjent i Tysfjord, markasame fra Snubba og utsendingspredikant i årtier. Han og Arvid Horn var utsendinger til Tysfjord et år og for Arvid var det første gangen, i en alder av 33 år! Jon Olai var en god spøkefuggel, og når noen sa noe morsomt sa han berre "Åro jasska!" (Vær stille, i betydningen nei, du må ikje snakk).
Midt under middagen, sa han, dette klarer dere ikke, og så tok han en full dessertbolle og snurra den rundt hode uten at en dråpe gikk til spille. Mange prøvde men det ble det bare søl av. En annja gang sa han "Slepp luft" under preika, ham mente det var så varmt at de måtte åpne vinduan.
Etter Musken-samlinga fant han på at de skulle stikke innom oss i Musken på mårrakaffe på tur til båten. Mamma sprang rundt i nattkjole og skulle hente noen underklær under bordet. Ho hadde en klessnor der over stråleomnen for hurtigtørk. Og plutselig står de i kjøkkendøra. Der krøp ho mor under bordet, sa Jon Olai. Så gikk han og tok mamma i venstrefoten og sa takk for meg, Mamma skjemtes og hoppa til den andre sida under bordet. Jon Olai tok ho i høyrefoten og fortsatte med den hadetbra-seremonien. Mamma begynte å flire og Jon sa til Arvid at nu var det hannes tur til å ta mamma i foten og si ha det bra. Nei det nekta han og sprang ut. Mamma venta lenge med å komme fram for å vær sekker på at nu var de ute begge to. Og på båten flirte de alle godt av det hele.
Sommeren 1975 var forferdelig varm og med masse mygg. Det var storsamling i Musken på gammelskola som nu er samlingshus. Masse folk og gjester utenfra. Det var så fullt under samling at de pakket eldre oppe ved predikebordet. En eldre mann satte de like bak den eldste predikanten vårres, og så begynte samlinga. Folk satt der og halvsov i varmen, og ante verken fred eller fare. Så plutselig våkna vi onga av et smell. Mannen hadde knerta den første myggen, og var på utkikk etter neste. Her ble det action og vi onga fulgte med i dette dramaet. Smått slo han en mygg på låret så bare stolen rista, og smått reiste han seg og tok en mygg høyt oppe. Ingen fulgte med på hva de sa, bare på denne spennende jakten på stikkende utøy. Alle våkna etter hvert av dette smellrabalderet som ingen ende tok. Unntatt den eldste predikanten som hadde glømt å sette på øreapparatet, og satt der, halvt drømmende, halvt våken i den uutholdelige varmen. Så ser jeg som i en sakte film dette dramaet som fulgte. En diger mygg sikter seg på vår gode venn og vår actionhelt holder begge hendene klare til årets smell, myggens sikre død. Men myggen velger i siste liten å lande på hodet til predikanten, som ikke hadde hår på toppen, han satt fortsatt og halvsov, lykkelig uvitende om at han skulle oppleve sommerens dramatiske høydepunkt og snakkis. Mannen reiser seg, tar fart, konsentrerer seg og smeller til myggen på hauet til den andre. Som bråvåkner, roper noe jeg ikke skal nevne, og spretter opp i panikk. Etter 30 sek var vi ongan ute, og halve forsamlinga sprang kom etter fliranes.

Å fly kan være kjedelig. Spesielt om man flyr 3-4 ganger i måneden Tromsø-Oslo som jeg gjorde for noen år siden da jeg jobbet i Norsk Lærerlag, og gjespet meg gjennom møter og flyturer, uke etter uke, måned etter måned. En gang var vi tilfeldigvis bare 5 på hele flyet, og det så ut som de kabinansatte også syntes det var litt kjedelig. Da, og bare da, tenkte jeg at en gang, og bare denne gangen, skulle jeg teste ut mine skuespilleregenskaper i 1 time og 50 minutter, og klare å oppholde 4 flyvertinner like lenge (faren for å bli kastet ut er som kjent svært liten i 10000 m høyde). Da jeg kom inn sa jeg helt vill i blikket om jeg fikk gå på dass, og hvor er dassen, og hvordan man bruker den. Jeg sa at jeg er redd om jeg skiter i høyden og skyller ned, kommer DEN klumpen å fryse til is, fare med voldsom fart ned, og jeg er redd noen skader seg noe voldsomt, spesielt om vi flyr over Tysfjord, der jeg er så glad i så mange. Neida det er lukket system, mente de. Jeg lukka ikke døra og ropte kom å hold meg i handa for jeg er så redd å bli sugd ned i dassen om det var sånn vaakumgreier der. Ingen kom. Så fikk vi kaffe og roastbiff, og jeg begynte å småraute, og trykket på tilkallingsknappen. Er det ku dette, spurte jeg, hvor er den fra? Ja sa de, jeg tror jeg har fått kugalskap sa jeg og rautet litt ekstra. To av de satte seg ved siden av meg og trøstet meg at det går ikke så fort. Så begynte jeg å gråte og sa jeg var redd for å falle ned, og hvor er vi nu, og de sa over Trondheim. Så tok jeg fram en telefon som var fast i stolryggen foran og lot som jeg ringte til mamma. Mamma vi faller ned, hjelp meg, og du finne mæ i Trondheim, hjelp. En tredje kom til, og tilbød mæ beroligende, og den fjerde gikk inn i cockpiten, og torde ikke komme ut igjen. Etter litt ekstra rauting fikk jeg mer mat men ikke mere roastbiff, og masse kaffe. De bytta på å holde mæ i handa og trøst mæ, og fortalte kor sikkert det var å fly. Jeg fortalte den ene skrekkhistorien etter den andre og kor farlig alt var her i verden. Kapteinen kikka bekymra bak i kabinen av og til, låste døra, og alle viska og tiska, og skulle nok ønske vi var framme. De hjalp meg så med jakken, veska, fikk gode klemmer og masse medfølelse. Da jeg gikk ut stilte de seg alle, inklusive kapteinen på rekke og rad og tok meg i handa. Ingen sa velkommen tilbake. Da sa jeg med et lurt blikk, at dere hadde nok like lyst å flire som jeg...

Førr i tida var han virkelig sterk, spesielt sydvæsten.. Pappa fortælte at i Musken kunj han vær så sterk at han bløste malingen av væggan og navnan av folk, og folk holdte seg i gjerdan men de hang vannrett ut i lufta, men fram kom de. Og etterpå sa vi til hverandre, du heite Petter, ka heite æ? Sia det tross alt e far min som sa det så trur æ på kvært et ord..

For 25 år siden jobbet jeg ekstra i Oslo ved et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, der vi blant annet skulle lære de å gå på kafe, ta bussen og slike ting. En givende jobb der alt kunne skje. En gang var vi på kafe der en gutt jeg var sammen med gikk på do. Den ene etter den andre mannen kom flirende ut, og jeg måtte inn å sjekke, og skjønte det var noe ekstraordinært. Gutten hadde satt seg på do med døra åpen og hadde oppdaget en stang over døra. Han var så sterk og myk at han svingte fram og tilbake der i stanga med buksene på anklene, med sterke gledeshyl, og ville ikke ned. Etterhvert ble han så sliten at han kom ned selv, og mange dassgjester hadde nok fått en meget spesiell opplevelse den dagen!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar