Troen på det gode

Jeg vil snakke om troen på det gode, i oss selv, hos guddommen, i andre mennesker, i demokratiet og i samfunnet. De fleste i verden har et hjem, en jobb, et visst økonomisk grunnlag, familie, nettverk og mange materielle goder. Men ikke alle lever i frihet og i et demokrati. Vi i Norge, i Norden, i deler av Europa, og i deler av det amerikanske kontinentet lever i et demokrati, i en velferdsstat, med grunnleggende demokratiske rettigheter, og beskyttelse i loven. Alt dette gode kommer ikke av seg selv, noen har kjempet, dødd, blitt torturert og gjort opprør. Mot kongemakt, adel, landeiere, pavekirken, mot alle som gjorde seg selv til makthavere - og misbrukte makten. Ulike revolusjoner, i Frankrike, Europa forøvrig, Amerika, i den arabiske verden, samt Reformasjonen, opprøret som Luther startet, og alle små og store oppgjør med maktmisbrukere verden over, alt dette har bidratt sterkt til utviklingen av demokrati, beskyttelse ved lov, mer rettferdig fordeling, og tredelingen av makten, lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Vi kan takke alle de rettskafne kvinner og menn, de ubestikkelige, som hadde en ide, en visjon om at det er mulig å kjempe for det gode, mot all undertrykkelse og maktmisbruk. Mot allmakten til en hersker, en diktator, en ettpartistat, en pavekirke, et naziregime, et multinasjonal bedrift med markedsmonopol, mot patriarkalsk styring og kontroll, der ordrer ble fulgt og likegyldighet, bekvemmelighet og personlige goder førte til at det bare fortsatte.

Disse rettskafne kvinner og menn fantes heldigvis, og de finnes den dag i dag. De tror på og trodde på det gode. De gjorde opprør, overtalte andre, spredte budskapet, organiserte seg, og jobbet iherdig videre på tross av motstand fra den destruktive makta og de korrupte menneskene som fryktet at de skulle miste alt. Ikke minst kjempet de sålenge til at de rettferdige prinsippene og idealene ble nedfelt i landets lover, og intet parti, ingen despot eller kapitaleier kunne tilrive seg makta og drive med vilkårlig maktmisbruk som om landet og folket var deres private eiendom. Folket skulle bestemme, gjennom representanter, ved åpne og stadig gjentakende valg, og der lovgivende myndighet skal være adskilt fra utøvende og dømmende makt. Institusjoner og maktpersoner med mye makt skal kunne kontrolleres, eventuelt avsettes av de andre institusjoner med mye makt, og dette skal respekteres av alle parter. Er man misfornøyd med noe kan man lovlig kjempe for sitt syn uten å bli straffet, kastet i fengsel, bli torturert eller bli fratatt alt man eier, eller at dine skal bli utsatt for represalier.

Dette er en kontinuerlig kamp, hver dag, hvert år og ved hvert valg. Ikke bare på det nasjonale planet, men i hvert samfunn, i hver by og i hver bygd, i hver bedrift, i hver religion, i hver menighet, og til og med i hver familie, i hvert nettverk og til enhver tid. Troen på det gode må kjempes og vedlikeholdes, det må bevisstgjøres og videreføres. Barna må læres opp til å utøve det gode, til å være rettferdige og til å tro på det gode. Alltid og hele livet, og aldri kompromisse på noe. De må øves i, og motiveres til å kjempe, den første tiden under foreldrenes, skolenes, idrettslagenes og samfunnets beskyttelse, for så å bli solide forkjempere for det gode. For seg selv, for sin tro, for sine foreldre og venner, for sin klasse og skole, for sin by eller bygd, for sin arbeidsplass, og for sin fremtidige familie og for sitt land. Ja, for hele menneskeheten og fremtiden.

Det gode og det rettferdige er under et vedvarende press. Det onde eksisterer, og de destruktive kreftene, noen antidemokratiske, globale verdensreligioner og mange mennesker forsøker hele tiden å underminere demokratiet, de vil innføre diktatur og egne lover, de vil ha makt, og de vil misbruke den. Enkelte partier ønsker å bevare etnisk renhet, og radikale grupperinger vil at de eneveldig skal bestemme hvem som skal bo i landet, og hva som er lovlig å gjøre og mene. Derfor er det viktig å kjempe, ta oppgjør  - og å tro på det gode.

Som kristen velger jeg å tro på det gode, og at det finnes en god makt, i mitt tilfelle en Gud. Jeg tror at han er kilden til det gode og til kjærligheten, men mennesker må velge det, og kjempe for det. Andre kan tro på en høyere makt, eller på det gode i mennesket eller gode krefter i verden, i samfunnet og i mange rettskafne mennesker. Det gode kan kalles mange ting, kjærlighet, demokrati, rettferdighet, skjebne, gudstro,  gode verdier, kulturer, normer og grunnleggende antakelser om alle tings beskaffenhet. Felles for en slik tro på det gode kan forene de fleste mennesker, mange samfunn og de rådende kulturer. Og i kampen for det gode er det helt avgjørende at noen tror på det gode og det rettferdige. Og at vi er villige til å kjempe, til å beskytte universelle, grunnleggende rettigheter, og til å organisere våre liv og våre samfunn til å stå opp for det gode.

Det betyr i praksis at vi er villige til og tør å påpeke maktmisbruk, varsle om overgrep, bevisstgjøre oss selv om at kampen er viktig. Selv om du møter motstand, latterliggjøring, hån, isolering og signaler om at det ikke nytter. Selv om du blir sliten, såret, og motløs. En filosof sa engang ar det er bedre å lide urett enn å gjøre urett, og jeg er helt enig. Å gjøre urett korrumperer din sjel, og skader mange mennesker, kanskje dine egne aller mest. Grådighet, og higen etter makt, ære og penger kan føre ethvert menneske på en destruktiv vei. Tilslutt vet du ikke engang at du er destruktiv. Jeg tror den viktigste årsaken til at man ikke tør å kjempe er menneskefrykt, frykt for represalier, og de sosiale kostnadene en kamp medfører. Frykten for å miste anseelse, frykten for å ikke å bli likt og frykten for å bli utstøtt.

 Likegyldighet og bekvemmelighet hemmer også en slik kamp, og det at man tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Man ser, og tier, man hører og tolererer, man ser ofrene men gjør ikke noe, man forstår men ser vekk. Derfor er det en viktig kamp, enten man er kristen eller ikke, enten man er gammel eller ung, enten man er etnisk nordmann eller en flyktning i landet. Enten man er same, kven, tater, rom, eller man er annerledes. Hat, urettferdighet, grådighet, og higen etter makt ligger latent i oss alle. Og disse tilbøyelighetene må stagges, gjennom lovverk, gjennom demokrati, gjennom debatt og stadig bevisstgjøring i oss selv og i våre barn. Og gjennom kamp for det rettferdige. Men aller mest må man tro på det gode, uavhengig av tro, kulturer, samfunn og tidsalder. Og aldri glemme at det gode skal praktiseres i alle deler av barneoppdragelse og i omgangen med andre mennesker. Barn som blir elsket, respektert og sett har et meget godt utgangspunkt for å bli rettskafne. Og det er oss voksnes jobb å utføre den kjærlighets-jobben overfor dem.