Sijdda - lulesamisk for hjem. Kan selvfølgelig bety hjem i betydning et hus, ditt barndomshjem for eksempel. Men fra gammelt av betydde det nok mer en ett hus, det betydde nærmest hele bygda og i reindrifta et flyttlag. Samer og andre nomadefolk benyttet alltid et visst territorium, gjerne et helt område knyttet til et vassdrag. Der det var plass til gammer, låvdagoade (lavvoer), etterhvert hus, og det måtte være god tilgang til vann, brensel, fisk, jakt, fangst, og gjerne være litt beskyttet. En sijdda grenset alltid til en annen sijdda, men det betyr ikke at det alltid var folk året rundt i nabosijddaen. Alt etter årstidene flyttet disse nomadene fram og tilbake, eller til en helt ny sijdda om det var behov for det. For spesielt interesserte kan jeg anbefale Oddmund Andersens doktoravhandling ”Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og Nordre Nordland”, der han beskriver oppkomsten av reindrifta og den senere utviklinga.
Sijddaer i dag forbindes ofte med reindriftssijddaer, siida på nordsamisk, og samebyar på svensk. Det er i disse reindriftssijddaene vi i dag finner denne tradisjonelle samiske måten å organisere seg på, nemlig på sijddavis, en klar kollektiv samfunnsform. Etterhvert ble samene mer og mer bofaste, ved kysten levde de som fiskerbønder, og begynte å bygge hus. Men tankegangen, verdiene og organiseringsformen har ikke forsvunnet, den ble lenge holdt i live i vanlige bygder, og lever fremdeles i mange bygder der det finnes samer (og bygdefolk). Folkemøte er en overlevd form, og det samme er lokalutvalg.
Læstadianismen oppsto først blant samer, kvener og tornedalinger forøvrig i Nord-Sverige på 1840-tallet og spredte seg lynraskt fra sijdda til sijdda, hovedsaklig gjennom reindriftssamer som flyttet mellom vinterbeitene i Sverige/Finland og sommerbeitene ved norskekysten. Slik kom denne kristendomsformen veldig raskt til Norge, etter at den oppsto i Sverige. Det eiendommelige er at organiseringsformen i læstadianske forsamlinger er nesten identisk med sijddamodellen, og det er vel ikke rart da det var samer som dominerte bevegelsen de første 40/50- årene. Byabøn ble til søndagssamling, og gjestfrihet var en dyd. Samme er begrepet de eldste. Rádebiedna, rådslagnings-samling eller årsmøte er egentlig et sijddaforsamlingsmøte, og hele bygda deltok gjerne i samlingsaktivitetene selv om ikke alle var personlige kristne. Det var fordi sijddaånden rådde, og denne samarbeidsformen preger alle forsamlinger, overalt.
Hvordan fungerte så dette i praksis? Sijdda er en utpreget kollektiv, nokså likestilt samfunnsmodell, og modellen er utbredt verden over blant urfolk, stammefolk, nomader og andre kollektivistiske samfunn, dvs. i store deler av verden. I motsetning til vestlige samfunn som er preget av gresk tenking med bystater, demokrati, flertall/mindretallvalg, patriarkat, og lovgivende, utøvende og dømmende makt. Alt disse elementene finnes i sijddamodellen men på en annen måte, og i mye mindre målestokk. Sijddafilosofien er også utpreget fredelig og ikke-voldelig og lenge fantes det ikke ord for krig blant samene. Samene drev ikke med krigføring og erobring og man forhandlet alltid innad og utad til man ble enige. De samiske språkene har ofte mange indirekte og høflige vendinger og det var en som sa at samisk burde være diplomatspråket i verden!
Ved viktige avgjørelser trådte sijddaforsamlingen sammen, dvs. forsamlingen av de eldste. Den eldste, mannen/iset i sijddaen innkalte, og fra hver familie kom den eldste i hver familie. Sikkert ikke kjernefamilier dengang men heller storfamilie i flere generasjoner. De drøftet til de ble enige, ved hjelp av konsensus (allmen enighet) og ikke ved flertallsavgjørelser. De som måtte tilpasse seg godtok lojalt den felles oppfatningen inntil noe annet ble bestemt. Dette var nok helt nødvendig for å overleve. Om en enkeltfamilie eller enkeltperson fisket opp all fisken eller skjøt all viltet ville nok alle sulte eller dø. Derfor fulgte det sanksjoner mot den som prøvde seg. Det kunne være sosiale sanksjoner, degradering eller usynliggjøring, som var det aller verste. I tillegg lærte man at fisket man all auårn opp kom háhkamádda og tok deg, altså auårsmodern fra dypet. Dvs. at naturen straffet deg, og man tilla naturen spesielle krefter.
I reindriftsijddaer fulgte man reinens flyttinger mellom innland- og kyst, eller mellom skogs- og fjellområder. Var man vinteren i Sverige flyttet man til kysten om sommeren. Egentlig brydde man seg ikke om riksgrensene, for de samiske områdene var i praksis grenseløse. Familiene bodde da gjerne hos slektninger ved kysten eller hos verdde-familier der man byttet naturalia, tjenester - og helt sikkert ekteskapspartnere! Reindriftssamene byttet alt av reinprodukter, skinn, sener, horn, kjøtt, vilt, fugl, reinmelkost, duollje/skinn mot fiske- og saueprodukter, som ull, kumelk- og geiteost, saueskinn, votter, poteter, klær, og tran! Man drev med utpreget naturalhusholdning og i tillegg handlet på ulike markeder og kjøpsteder det man ikke kunne lage eller få tak i lokalt.
I en sijdda samarbeidet man hele tiden, og iset og iemet fordelte gjerne arbeidsoppgavene og var nok den utøvende makten etter at sijddaforsamlingen hadde laget uskrevne lover og regler og tatt viktige beslutninger. Den dømmende makten var kollektivet og sosiale sanksjoner. Man hadde da blitt enige om felles aktiviteter som jakt, fangst, fiske, flytting, vedhogst, bosetting og grenseoppgang mot nabosijddaer. Alt til felles beste. Ble det magert et sted kunne man flytte til et annet sted, etter nøye rekognosering. Eller man kunne benytte to eller tre områder, for eksempel kunne kyr og geiter tas med til sommerseter eller til fjells. Man kunne slå høy i utmarka, sanke sennagress til fjells, og jakte og fiske i store fjellområder i tilknytning til sijddaen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar