Jeg og mine søsken har en mamma søm døde av Alzheimers i 2012, etter 8 års sykdom. Pappa mista sin kone, noen mista en søster, noen en tante, nabo, venn. Kanskje var det likevel tapet av en áhkko/bestemor som var det verste. Vi søsken var voksne, mange med egne barn, men likevel var det trist, vemodig og sørgelig. Mamma døde sakte, sakte, jeg husker jeg gråt nesten ikke den dagen da jeg fikk høre det. Jeg sa bare stille og rolig til sønn min på 12 at nu har áhkko flytta hjem til Gud, og der har ho det fint. Og der får hun treffe sine kjære, og aller mest Gunnar, bror min, og Erlend, mitt kjære onkelbarn. I båreandakten fortalte jeg at de to møter sin mamma og áhkko, og sier, velkommen, vi har venta på dæ, vi har vært her en stund. Kom, vi er kjent her, nu skal vi vise dæ rundt!
Æ savne mamma inderlig. Æ savne at ho møter oss heime, maten ho laga, latteren, all kjærligheten ho viste ved å gjøre ting for oss ongan. Sy gáppte (kofta), lage mat og sende gáhkko (klappakaka) i posten der vi bodde, med en liten lapp i til de minste, "mitt elskede barn", æ savne all skravlinga, og alle de gangene ho sang. Æ savna all latteren heime hos oss, samlingstid og gjesta, fjellturan, og de vakre somrene i Ålloluokta. Og den dyrebare tida da Erlend bodde i Musken lamme far sin hos áhkko og áddjá. Og æ savne Erlend, den gode gutten vårres. Og Gunnar som berre var snill.
Mamma gråt når vi kom og når vi gikk, og ho kjente oss i familien igjen. Jeg kommer aldri til å glemme spaserturene i gangene på sykehjemmet, der vi gikk med henne etter tur. Det beste var å holde ho i begge hendene og gå bakover. Etter noen ustødige skritt så ho opp på meg og smilte! Det smilet var den beste gaven jeg kunne få, og sa mye mer enn tusen ord. Så mange minner, så mye vemod, så mye følelser. Jeg sa takk, mamma for alt, æ e glad i dæ, æ savna dæ. Og så spurte ho etter pappa. Kor e Mikal? Noen ganger var det ikke pappa ho mente, men andre. Så lista vi opp navn etter navn, helt til ho sa ja. Som oftest var det barn og barnebarn, og spesielt Erlend etter at han døde i 2008.
Det går ikke an å beskrive den uendelige sorgen som jeg og vår familie har måtte gjennomgå. Først Svierik-áhkko (mormor) som døde i 1989. Så Gunnar som tok livet av seg i 1989, deretter Iebbámoahtá (tante Ebba) som døde kort tid etter. Så fikk mamma Alzheimers i 2004. Og så det verste sjokket, Erlend døde i 2008 bare 20 år gammel. Så døde mamma i fjor, i 2012. Alt dette i tillegg til de andre prøvelsene vi har blitt utsatt for, noe jeg ikke er tenkt å snakke om nå, men kanskje senere.
Det ble rett og slett for mye. Jeg kjenner på en dyp, dyp sorg over alle de døde, alle tap, og all forfølgelse. Og jeg kjenner også på de andre følelsene som kommer og går, ensomhet, savn, bitterhet, avmakt, hjemløshet og utmattethet. Sykdommer, flytting, dårlig økonomi, lengsel og leting etter et hjem og en plass der kropp og sjel kan hvile. Jeg snakker for meg selv, selvfølgelig, men vet at det kan gjelde de andre og. Noen ganger kommer bare tårene. Og jeg vet hvorfor. Det er ikke bare en spesiell ting. Det er selve sjelen som gråter. Da får tårene renne fritt, og de skal man ikke stanse.
Det er ikke så mye terapi som skal til for å trøste. Det jeg setter aller mest pris på og som heler er kjærligheten, et vennskap, et blikk, et kort besøk, et vennlig ord, og om noen sier, æ ser dæ og din smerte. Æ tenke på dæ, og du e min gode venn. Det skal ikke så mye til. Vennskapet mellom oss søsken betyr utrolig mye, selv om alle ikke ses like ofte, og vi ikke alltid klarer å prate om tap, sorg og smerte. Vi hjelper hverandre, og snikksnakker mest om praktisk/økonomiske ting i hverdagen, og organiserer fjelltur sånn at pappa kjem sæ til fjells, og får litt besøk i det avfolkede Musken. Det er den lille gesten, middagsinvitasjonen, en hjelpende hånd, en kort melding eller telefon. Det er alle hverdagene som er livet, der vi kjenner vi har hverandre en plass og at alt er roligere.
Jeg er bare 55, men føler meg som 75 til sinns. Altfor mye erfaring på alt for kort tid. Jeg tar livet med ro, for det må jeg pga kronisk utmattelse. Jeg har god til til å kjenne på alle følelser og tanker, og jeg har fått en slags indre fred med meg selv, fått en viss porsjon livsvisdom, masse erfaring, bøttevis med kunnskap jeg ikke aner skal brukes til. Og en vakker, klok og trofast kone, to bonusdøtre og fra før av har jeg en herlig tenåringsgutt! Jeg sørger, men jeg er rik!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar