Tilhørighet er livsviktig

Tilhørighet er livsviktig. Den gir beskyttelse, mening, sosial kontakt, venner, aksept og forutsigbarhet. Det motsatte kalles mange ting, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet og utstøting. Og det kalles marginalisering når du ikke har tilhørighet noe sted. Mangel på tilhørighet kan, i verste fall, være dødelig, ødeleggende og forårsake ensomhet, helseproblemer, psykiske vansker og forårsake rotløshet og en svært usikker identitet. Mangel på tilhørighet kan til og med føre deg inn i destruktive miljø, et skadelig forhold, og du kan bli et lett offer for overgripere, psykopater, høyreekstreme personer og kriminelle miljø. Eller til et liv i ensomhet, alene-het, uten venner og uten andre i samme gruppe. Mange marginaliserte finner andre arenaer, gjerne på nettet, der de kan finne tilhørighet, en slags mening og aksept. Det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp de som opplevde omsorgsvikt og krenkelser er de mest utsatte når de blir voksen. En del av de ender opp som rusmisbrukere og narkomane med psykiske vansker, og får dermed det verre. Det handler blant annet boka "Når krenkede barn blir syke voksne" om.

Det starter hjemme, med tilhørighet til en mor og til en familie. Omsorg, mat, ly, søvn, fysisk kontakt, stabilitet og stimuli er livsviktige for å overleve og for å få en sunn psykisk helse. Her legges selve grunnlaget for deg som menneske. Og det er om å gjøre å bli beskyttet mot alt vondt og unngå å oppleve omsorgsvikt, overgrep og traumer. Kontakt med og omsorg fra en kompetent mor er helt avgjørende i livets utvikling. Det aller viktigste i tillegg til alt det fysiske du trenger er å få en god tilknytning. Og unngå tilknytningsforstyrrelser. Slike forstyrrelser kan gi større eller mindre skader og traume, som igjen kan få helt avgjørende betydning for nettopp følelsen av tilhørighet, og fremtidig tillit og nærhet til andre mennesker. God omsorg gir god selvfølelse, og som hjelper deg mot marginaliserende krefter i fremtiden. Er du glad i deg selv, har tilhørighet til familien og andre, kan du bo hvor du vil, selv alene på en ny plass, og ha kompetansen i deg til å få ny tilhørighet, og ikke havne i trøbbel.

Videre i livet er tilhørigheten til en storfamilie og slekt viktig. Så følger tilhørighet til en vennegjeng, en bygd, en klasse, en skole, kjønn, en kommune, en utdanning, et yrke og en arbeidsplass. Og for noen, også tilhørighet til en religion, en menighet, og en etnisk gruppe. Og for riktig mange etterhvert, tilhørghet til egen familie og til eget nettverk, til eget hus, heimen, hytta, besteforeldres hjemsted og heimfjell eller fjord.

Det finnes mange utsatte grupper når det gjelder tilhørighet. Det mest innlysende eksemplet er når en flyktingefamilie flytter inn i et for dem fremmed bomiljø og et nytt bosted. Uten venner, arbeid, uten noe kjent, og kanskje den største utfordringen, uten den nødvendige tilhørigheten til nordmenn, til lokalsamfunnet og til folk der. Det er derfor viktig at de integreres, får venner, barna begynner på skolen, og at de unngår mobbing og stigmatisering. Slik kan tilhørighet bygges, steg for steg, så langt det er mulig. Men ingenting kan erstatte deres hjemland, etniske gruppe, familien i hjemlandet, språket, skikker og tradisjoner.

Andre utsatte grupper er barn utsatt for vold og omsorgsvikt, usikker ungdom, etniske grupper i sterk minoritet, innflyttere som er veldig forskjellig fra lokalbefolkningen, psykisk syke og til og med fornorskede samer. Alle disse gruppene kan få ulike problemer med tilhørighet eller mangel på sådan. Man passer ikke inn, man har feil etnisk bakgrunn, og det er ikke status å omgå disse menneskene. Eller at de lokale miljøene, menighetene, klubbene og nettverkene føles lukket og ekskluderende.

Et annet fenomen er en uoversiktlig tilhørighet til et folk som hat flyttet ut av et område, en spredt slekt, gjerne med en diffus etnisk identitet, eller til en slekt med store konflikter, arveoppgjør og andre store spenninger. Når en hel fjord har flyttet ut og spredt seg kraftig i inn- og utland kan dette gi problemer for både tilhørighet, identitet og intern kontakt. Er noen religiøse og andre ikke gir dette ulike tilhørigheter, lojaliteter og har stor betydning for den interne kontakten. For hvordan skal man skape tilhørighet for sine egne barn midt oppi alt dette?

Det er noe mange kjenner på til daglig. Familie, slekt, venner, bekjente og tidligere sambygdinger er spredt på absolutt alle vis og til alle steder. Så skal man skape en postiv identitet, en god tilhørighet, god kontakt og et forestilt felleskap med noe som kanskje ikke eksisterer lenger, eller som må konstrueres hver gang. Folk og det flotte i samiske bygder er borte, miljøene er sterkt fragmenterte, slektene spredt, og vi har blitt veldig forskjellige. Pluss at vi blir mer og mer forskjelllige, og stadig nye generasjoner blir mindre og mindre i slekt med hverandre. Ekstra utfordrende blir det i lokalsamfunn som har opplevd opprivende og bitre fornorskningskonflikter. Noe i en vil bare ta avstand fra det hele, og noe vil føle tilhørighet. Løsningen blir ofte at man etablerer tilhørighet til deler av ens kultur og bakgrunn, og velger bort resten.

Mange unge samer med usikker eller svak tilknytning til det samiske, søker gjerne til slektas eller besteforeldrenes bosteder. Der søker de tilbake til det ekte samiske, som de ser det. De vil ta alt tilbake. Språket, duodje, kofta, og alle de samiske tradisjonene. Noen søker tilbake til reindrifta i slekta om den ennå finnes. De unge gjør alt dette fordi de intuitivt vet at skal de virkelig finne tilhørighet og bygge opp sin samiske identitet så må de tilbake til slekta og de områdene forfedre og formødre bodde, vokste opp og jobbet. Det er som om de puster inn slektas og de eldres ånd i deres gamle sijdda, og ber de akseptere at enda et nytt medlem som kommer på søken etter hvem de er. Etter mye hardt arbeid, mye usikkerhet og prøving og feiling kan de endelig føle at de har funnet tilbake til sijddaen, til sitt fundament og trygge havn. De tar igjen det tapte, og tetter igjen gapet etter lang tid brudd med det samiske. Og de tar opp tråden og lærer opp barna sine, slik at de slipper å lete etter seg selv. Så kan de igjen fortsette å bo der de bor, og leve et moderne liv. Men nå med røttene og slektsfølelsen intakt. Usikkerheten er borte, og man har funnet fred. 

Hver dag er en gave, og vi kan gi hverandre gylne øyeblikk!

Hver dag og stund er en gave fra Gud. Det er ikke en klisje, men en sannhet. Det er bare om å oppdage det, og utnytte muligheten. Livet leves på små flater, og der finnes alltid andre mennesker. Enten din egen familie som du bor sammen med, venner som du treffer, søsken, onkel- og tantebarn, tanter, onkler, søskenbarn. Og for noen, din døde sønn eller datter. Som døde så ung og etterlot deg med et knust hjerte og en lengsel om å følge etter. Du ser ham eller henne på et bilde på veggen, alltid med deg i pengeboka, og har dem i ditt hjerte. Du kan hver dag si, jeg elsker deg min sønn, jeg elsker deg, min kjære datter, jeg sørger så, og lengter etter deg. Og jeg vet du har det fint nu, men pappa eller mamma gråter etter deg likevel.

Men du har alltid andre rundt deg, vi er der for hverandre, og hver eneste dag kan man begynne på nytt. Hver dag har 15-16 våkne timer og hvert eneste møte mellom mennesker er en unik sjanse til å knytte bånd, si noe vakkert, spørre om noe, og fortelle om noe hemmelig og vakkert. De andre er temmelig lik deg selv, og som man kjenner seg selv kjenner man de andre. Hver dag våkner man om morgenen, og ønsker at det blir en fin dag. Du ønsker å bli sett, hørt, forstått, og du ønsker at det kommer et godt menneske bort til deg, og sier, jeg ser deg, min venn. Jeg vet om din sorg, dine lengsler og ditt savn. Og jeg vil være din venn om jeg får lov. Og du håper at problemer vil løse seg, og at folk vil stifte fred.

Det er slike gylne øyeblikk vi alle lengter etter. Og som det er å altfor få av. Vi alle har et stort underskudd av gode ord, komplimenter, å bli sett, forstått og vi har underskudd på omsorg, kjærlighet, blikk og den gode samtalen. Nu når du vet det, kan du, ja akkurat du, gjøre noe med det. Hvert eneste møte og samtale er en unik sjanse til å gi en annen noe godt og positivt, noen forløsende ord, en anerkjennelse, og noen spøsrmål som setter igang noe positivt.

Dagliglivets vaner er ofte det godes fiende. Vi tar hverandre for gitt, vi synes gode ord blir for klisjeaktige, vi vil vente til konfirmasjonen, bryllupet eller begravelsen å si de vakreste ord om den andre. Eller vi vil vente til han eller hun fortjener det. I praksis kan vi vente for lenge, og til slutt er det for sent.

Sjansen er idag, og nå. Se på ditt barn og bare si, kjære barn, kjære mánná, æ e glad i dæ. Du betyr så mye for mæ, og vi skal alltid holde ilag og holde kontakt. Og er du borte så ring eller send hyggelige meldinger. Hjertet vil fortelle deg hva som er rett å si. Det er bare å lytte nøye. Barna har alltid en lengsel i seg etter at foreldrene skal se dem, og vise sin kjærlighet.

Stans litt opp i hverdagen, på butikken eller på kontoret. Verden er full av mennsker som deg og meg, og alle lengter vi etter et kompliment, et godt ord, et blikk og den givende samtalen. Vent ikke at alle andre skal gi deg det, men start selv. Og si noe godt absolutt hver dag. Det gir deg selv masse, og du lager deg en god vane. Og ikke vær så opptatt av deg selv, tren deg til å observere, til å motta og til å være tilstede. Da vil du oppdage en egen verden med møter mellom mennesker, du blir vitne til andres gylne øyeblikk, andres gode ord og herlige oppførsel. Du kan få utrolig mye lykke og trivsel om du bare ser etter og ser godt etter.

Vi er en kort stund her, og årene flyr. Livet består av øyeblikk, stunder, timer og dager. Og hver stund og hvert møte kan gjøres om til gylne øyeblikk og givende samtaler. Begynn nå!

Å være ensom i et forhold

Ensomhet i et forhold eller i et ekteskap er mer utbredt enn vi liker å tro. Bak mang en flott fasade kan en eller begge parter lide av ensomhet og være mer eller mindre ulykkelig. Og det kan være mange årsaker til at par ikke bryter ut av forholdet. Det kan være økonomi, skam, et håp om bedring, ideologi, religiøs tro, hensyn til barna, dårlig helse, eller ganske enkelt at alternativet er verre. Frykt for at man blir enda mer ensom, utstøtt fra vennekretsen, statusfall, eventuelle samarbeidsvansker om barna, mister huset, hytta eller andre ting, eller at sjansene til å finne noen andre er små. Men for noen blir det for mye, for lenge, for ofte, og skilsmissen er et faktum. Og prosessen kan ha tatt veldig lang tid, spesielt for kvinner. Som prøver, håper og venter på en eventuell bedring av situasjonen.

Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.

Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.

En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.

Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der begge er ensomme på tross av at man er ilag.

Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.

Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.

Tanker om det å være ufrivllig singel

Jeg skriver idag om noe som kan være et tabu og et problem for noen, nemlig det å være ufrivillig singel i et familiebasert samfunn. Og de mange utfordringene med å finne en partner man kan bli lykkelig sammen med resten av livet, om man ønsker det. Og for enkelte, det å bli "for gammel" til å stifte en familie med egne barn og hele pakka. Eller at man blir enke eller enkemann blant mange, mange andre i samme situasjon, sitter i egne hus, og synes det vil bli problematisk å flytte sammen med noen andre. Og for andre, motstanden mot at du finner noen eller flytter på deg, motstand fra barna, slekta eller bygda. Det er ikke lenger et så stort tabu som tidligere å være singel, få barn utenfor ekteskap, være samboere, særbo og slikt. Men presset og forventingene om at alle skal finne noen er der likevel, og det er også et press å bli "lykkelig" hele livet.

Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant andre par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for alle andre.

Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig for det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.

Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partervalg.

Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det økende prosent som er eller vil bli single. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.

Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller han. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv.

La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene menigheten. Dilemmaet blir da, skal man vente og se (mirakler skjer, bare se på meg..), eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.

I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.

Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor en og en i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B. 

Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.

Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, og leter etter en quick-fix. Og klager konene, henter de bare ei ny ei. Menneskehandel akkurat det. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.

Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.

Verken jeg eller andre kan gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg.

Store nettverk

Lenge trodde jeg det var helt normalt å kjenne flere hundre eller flere tusen mennesker. Jeg er same, oppvokst i stor familie, i en stor slekt i to land, oppvokst i en bygd i en landlig kommune, og jeg er personlig læstadianer og kjenner et par tusen andre slike. Tilsammen flere tusen mennesker, noen nære, andre er jeg i slekt med og resten kjenner jeg ved navn og bosted. Mange av dem jeg kjenner bor i andre nordiske land, i Europa forøvig og mange i USA og Canada.

Det ble riktig morsomt da jeg tok på en haiker en dag som kjente bare 4 og alle var i nær familie. Da jeg sa jeg kjente noen tusen trodde han meg ikke. Ikke før han ble kjent med flere i mitt nettverk, var på besøk i min hjemkommune, jobbet litt der jeg bor og ble med på læstadiansk samling flere ganger, osv. Og han ble skikkelig imponert over at det gikk an å bare stikke innom folk, overnatte, uten å ringe først, uten å måtte yte noe tilbake, og at de personlige relasjonene var preget av gjensidig tillit, åpenhet, vennlighet og ærlig interesse for hverandre.

Det var da jeg for første gangen flyttet på hybel i en by i Nord-Norge at jeg oppdaget at mange kjente bare noen få, og enda færre som de hadde et nært forhold til. Og at de kjente stort sett bare familien, enkelte kolleger og at de hadde få, andre bekjentskaper. En kar i en blokk hadde ingen nær familie i byen, og han kjente ingen andre, heller ikke naboene i blokka. Jeg tror han var ensom, og han var i tillegg skeptisk til fremmede. Og slik var det ekstra mange av i Oslo, da jeg bodde der noen år på 1980-tallet. De fleste hadde små nettverk, og de som hadde større nettverk var gjerne fra Nord-Norge, begge Trøndelagene, Vestlandet og dalstroka innenfor. Og det var hovedsaklig dem man ble kjent med i Oslo. Nordlendinger av alle slag var høyrøstede, kontaktsøkende, joviale og merkelig nok hadde man minst 1 felles kjent med de aller fleste.

Det var liksom standaren i byer, at man omgikkes stort sett kjernefamilien, noen få i slekta, noen få kolleger og ellers svært få andre. Reiste man på ferie var det til Danmark eller Sydendestinasjoner, der man sjelden involverte seg personlig med andre. Man overnattet aldri hos kjente, og man følte man var til bry, og at man helst burde betale for seg eller yte noe tilbake. Og man stolte stort sett ikke på hverandre, og var mest hjemme. For meg var det helt uvanlig, og nesten sjokkerende. Og så begynte jeg å tenke på min egen situasjon. Og hvor priviligert jeg var, som kjente folk nesten overalt, i 6-7 land, og at jeg hadde mange nære venner, enda flere omgangsvenner, hundrevis av slektninger og tusenvis av andre jeg kjente ved navn.

På Nordkalotten kan jeg reise fra bygd til bygd, fra by til by og stadig hilse på noen jeg kjenner. Jeg kan overnatte privat mange plasser om det er ønskelig. Og jeg kommer til å bruke år på å besøke alle jeg kjenner, om jeg var en dag hos hver. I tillegg kan jeg reise utenlands i en 6-7 land og hilse på mange venner og bekjente. I Sameland finnes det normalt store nettverk, det samme innen læstadianismen. Er man begge deler har man som regel kjempestore nettverk. Og er man i tillegg utadvendt, kontaktskapende, likanes og reiseglad har man ekstra store nettverk. Det er en uvurderlig ressurs og et privilegium å kjenne så mange. Og alltid ha noen å besøke på ørten ulike plasser. Og stadig utvide bekjentskapskretsen.

Det er noe å være glad over på en onsdag i august!

Hjemløshet

Jeg har en hemmelig lengsel, og jeg har hatt den lenge. Egentlig fra jeg var noen og tretti. Jeg har en dyp, dyp lengsel etter å være hjemme en plass. Helt hjemme. Blant venner, familie, slekt, foreldre, egen familie, barn og folk i bygda. Slik var det i barndommen, og slik var det i tenårene. Slik var det i Musken, Luokta, Hellmobotn, Helland og Bjørkvik. Og Ålloluokta, Parinjargga, Bieggaluokta, Savkka og Luspen. Det var fullt av folk overalt, og minst halvparten var det vi kaller originaler. I alle fall i oss barnas øyne. Omtrent som vi voksne er det nu for dagens unge. Bare det at de ikke tør å si det.

Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktinga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.

Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.

Da jeg ble far for 24 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.

Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.

Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 50 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.

Men det er min lodd i livet, å føle meg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.

Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker der vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.

Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.

Ritualer, normer og roller er livets trafikkregler

Det er som i en film. Du kommer til et bryllup og har rollen som bryllupsgjest. Hvis du da ikke er den som skal gifte deg da. Er du i Norge eller i Vesten vet man nøyaktig hva man kan gjøre eller ikke kan gjøre. Man kjenner til spillereglene, rollene, normene og ritualene for akkurat denne settingen. Og hvilket handlingsrom akkurat denne handlingen akkurat denne gangen akkurat i den slekta akkurat i den forsamlinga, akkurat i den tidsalderen og akkurat for dette paret. Er du i nær familie, forlover, forelder, bror, søster, prest, organist, you name it, har du et utgangsmanus der ting forventes av deg og for hva som er normalt for akkurat din rolle. Og så kan du modifisere rollen slik det passer deg. Alt dette er livets trafikkregler som gjør at ting blir enklere, mer forutsigbart og gjør at vi ikke mister kontrollen, får panikk eller ringer politiet om noe skjer uventet.

Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.

Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!"  Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.

Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to- eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng motorsykkel-medlemmer blir invitert til et kristelig bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.

Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som hoffnarren hadde hos konger, de som kunne si det som var.

Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.

Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.