Fornorskningsskader

Fornorskningsskader. Nytt ord og nytt felt for debatt, forskning, dokumentasjon og tiltak. Finnes langs hele den nordorske kysten, og spesielt i sjøsamiske områder. Temaet er veldig tabu, og framkaller ofte sinne og aggresjon fra alle parter. Min motivasjon for å skrive om dette er at jeg er overbevist om at det kun er åpenhet som hjelper, og at skal vi stanse skadene må vi tørre å anerkjenne problemene, og begynne å jobbe med oss selv og med de samiske samfunnene. Våre barn og barnebarn fortjener at vi tar tak i dette, gjør opp, og ikke påfører dem videre skade i det stille. Det blir ikke bedre av at vi nekter for at dette eksister, og får noen problemer er vi raske til å si det er ditt problem, oppsøk psykolog og terapi, ikke grav opp gammelt skit, og ikke plag meg med dette. Selv om mange har det bra, finnes det de som bærer en stor byrde og føler at det finnes ikke hjelp. Om man får psykiske vansker av dette er det fremdeles tabu og skambelagt, og mange vil bare lide i stillhet, og anse det som privat. I tilleg skal vi ikke skjemme ut samene og vi skal ta slike ting opp internt. Som oftest betyr at man ikke gjør noe som helst, bare tier.

Fornorskningsskader er alle de negative konsekvensene av den offentlige fornorskninspolitikken og -tiltakene de siste 150 årene i Norge. Den offiselle fornorksningen er nå avsluttet, men konsekvensene bare fortsetter. De gamle holdningene er der fremdeles, om ikke så sterke, og kommer godt fram i debatt om det samiske, spesielt i navnesaker, i reindriftssaker og i debatt om samisk opplæring, språk, tolking med mer. Grumset er der, bare litt mer skjult, og kommer ofte fram anonymt. Alle samene er naturligvis ikke skadet eller like mye skadet, men jeg snakker om et fenomen som det snakkes lite om, og mange vil ikke kalle det typisk samisk. På sett og vis er det riktig, det er typisk menneskelig. For alle mennesker, etniske grupper, minoriteter, legninger som blir krenket og utsatt for langvarig negativ behandling og vil få større eller mindre problemer. Og problemene skaper nye, interne problemer, der konflikter er det mest typiske. Og de fleste av oss kjenner til problemene, men alle problemer skyldes selvfølgelig ikke fornorskning. Disse problemene finnes verden over, men er overrepresentert i minoriteter, blant urfolk, og blant stigmatiserte grupper. Jeg vil at dette debatteres bredt, og at vi stadig holder oppmerksomheten rettet mot disse utfordringene. Forslag om Sannhets- og forsoningskommisjon kommer ikke en dag for tidlig.

I samfunnet er det et økende fokus på disse skadevirkningene, og mange har allerede skrevet om fornorskningen, blant annet Henry Minde i et hefte fra Galdu, som dokumenterer at Norge brukte flere millioner til fornorskning, og mye mer enn det som går til samiske formål idag. Asle Høgmo har også skrevet mye om dette, blant annet i artikkelen Det tredje alternativ, og i den ferske boka Hvor går Nord-Norge. Ketil Lenert Hansen har tatt doktergrad på samme tema. Virkemidlene for fornorskningen var mange, og kan godt kalles strukturell rasisme og strukturell diskrimiering. Med andre ord så planlagt at den ble innebygd i alle strukturer og i offentlig politikk overfor samer og kvener, i forskning, skolen, forvaltning, kirka, arbeidsliv, og blant folk flest. Verdiene og holdningene ble sannheter for majoritetsbefolkningen, tilslutt fordommer, og ble etterhvert trodd på av samene og kvenene selv. Resultat: lav selvfølelse, usikker identitet, relasjonsskader, passivitet, avmakt, skam, skyld, undertrykt sinne, selvforakt, posttraumatiske lidelser og en adferd der det var om å gjøre å skjule sitt opphav eller å underkommunisere det samiske. Som om man ville si: Se vi er lik dere, altså må dere akseptere oss som likeverdige. Noen overkompenserte og ble mer katolsk enn paven. Man ble supernorsk, negativ til det samiske, og for sikkerhets skyld mobbet man samene for ikke å bli avslørt. De destruktive konsekvensene av langvarig diskriminering, stresstilstand, mobbing, og manglende anerkjennelse på alle plan resulterte ofte i forskjellige skader. Disse negative prosessene bidro til såkalte urfolksproblemer for mange. Som diffuse lidelser, dårlige levekår, opphoping av levekårsproblemer, angst, depresjon, systemisk lidelse, psykososiale og sosiale problemer, rus, overgrep, krenkelser, vold, trusler, lojalitetskonflikter, psykisk terror, psykiske lidelser, omsorgssvikt, trusler om ganning, tilknytningsforstyrrelser, lav livskvalitet og mindreverdighetsfølelse. Man behøver ikke være same for å bli skadet, bare les: Hvordan krenkede barn blir syke voksne, av Anna Luise Kirkengen. Samfunnet tilbød aldri noen behandling eller tilbud til folk og lokalsamfunn som var rammet, og disse problemene blir ofte kalt: Den samiske smerten. Denne smerten får ulike utslag i ulike generasjoner, noe som igjen har skapt uforsonlige generasjonskonflikter og gjensidig skepsis. De eldre beskylder de unge for ikke å følge tradisjonene og gamle normer, og de unge spør de eldre hvorfor de ikke lærte dem samisk, og de eldre blir beskyldt for å være for konservative, dogmatiske og fordømmende. Mange unge blir latterliggjort når de prøver å snakke samisk, skaffe seg kofte og lære seg gamle tradsjoner. Disse unge har en varig følelse av å ikke være gode nok. Familier blir splittet, kontakt brutt og barn og barnebarn havner i en uløselig lojalitetskonflikt.

For mange, spesielt for eldre samer, er et av symptomene for den samiske smerten hardnakket benekting om at det fantes diskriminering og mobbing, og at samene aldri led overlast, og at vi har det så bra i dette landet. Spør man direkte om de ble diskrimnert blir man ofte møtt med sinne, aggresjon og beskyldninger om å grave opp gammelt skit, rippe opp i sår, osv. Konklusjonen er klar: Vi ble aldri mobbet, vi ble ansett som likeverdige, vi kan norsk, vi trenger ikke tolk, vi skal ikke ha særrettigheter og vi har alle de samme rettighetene. Man kan forstå disse reaksjonene hos de over 50-60. Vanligvis er det de eldre som lærer de unge,holder tradisjonene i hevd, har kompetanse og livserfaring. Plutselig kommer det nye generasjoner som utdanner seg, har nye jobber, engasjerer seg, og bryter radikalt med gamle tradisjoner og normer. De unge integrerer seg i storsamfunnet, og må det for å overleve, tidligere tiders kompetanse holder ikke, i alle fall ikke bare det, spesielt i byer og i et moderne arbeidsliv. Mange unge beskyldes for å svike det samiske, blir kalt asfaltsamer, plastikksamer, uekte samer, og slikt. Oppskriften på en generasjonskonflikt.

I dag tør vi å prate om den, skrive om den, dokumentere den, forske og utvikle behandlingstilbud. Ennu har vi en vei og gå, og alt tyder på at man må ha en helhetlig tilnærming til dette. Norsk og vestlig terapi og behandling er for individrettet, og inkluderer ikke tro, følelser, mytologi, storfamilier og slekter, lojalitet, minoritetsituasjon og forhold innen det samiske. Leger, psykologer leter etter en lidelse for å gi behandling eller medisin. Når de ikke forstår sammenhengene kalles det bare "psykisk", noe som bare forsterker fordommene. Samene vil fortelle om alle de plagene fornorskningen har forårsaket, om frustrasjon, konflikter, og levekårsproblemer, men blir ofte møtt med manglende kompetanse, uvitenhet, fordommer og avvisning av det samiske, spørsmål om tro, folkereligiøsitet,lesing, syn, varsler, skrømt, skikker, verdier og holdninger. Mange kvier seg om å fortelle om negative sider i de samiske samfunnene, de føler seg illojale og at de bidrar til å sverte det samiske. Resultatet er alltid det samme: Samer får ikke riktig hjelp, eller lite hjelp, mange resignerer, skylder på seg selv eller foreldrene, lider i stillhet eller leter etter andre alternativer. Ofte tar det år å forstå sammenhemgene, bli bevisst, tørre å innrømme at det er fornorskningsskader, og ikke minst, det kan ta år å finne hjelp og behandling. Ofte må man hjelpe seg selv, snakke og snakke om det, debattere, og ikke minst, man må finne støtte hos gode venner som lytter, anerkjenner smerten og gir god støtte i prosessen. Andre som også har behov for denne hjelpen kan ofte være den beste støtte. Jeg ønsker lykke til de som tør å kjenne på denne smerten hos seg selv, sine foreldre og besteforeldre, i slekta eller i lokalsamfunnet. Resultatet kan bli noe fint, og man kan faktisk bli hel, forsone seg med det som har skjedd, snakke om det, skrive om det og gjør vi en god jobb slipper neste generasjon å slite med de samme problemene. Det fortjener de.



http://tidsskriftet.no/article/1351779

Til pappa!

Kjære pappa! Her er et brev til deg, fra din eldste sønn. Dypt i mitt hjerte vet jeg at jeg elsker deg, pappa. Og mamma så klart. Ikke for at dere har vært perfekte, langt ifra, Jeg har tatt opp med deg det som skulle sies, alt er sagt, og jeg ser ikke liksom meningen med det nå når du har en halv mil igjen. Jeg ser du er merket av alle prøvelser og krenkelser, jeg ser en mann med altfor mye livserfaring og motgang. Jeg sørger jeg også, og det gjør vi alle i familien. I all vår sorg og ensomhet spør vi hvorfor vi måtte miste så mange, og hvorfor så mange prøvelser. Det har ikke noen misjon og det er ingen mening i det. Bare lidelse.

Men bakom det sørgende hjerte ser jeg deg, pappa! Jeg er så uendelig glad i deg, og jeg vet for sikkert, at i dine siste leveår skal jeg hjelpe deg og støtte deg. Jeg har tilgitt deg alt. Forlengst. Nå fortjener du det beste, og jeg skal mer enn gjerne gi mitt bidrag. Derfor dette brevet. Et takkebrev.

Takk, kjære pappa, for alt! Absolutt alt. Takk for livet, du og mamma. Takk for det du og dere ga oss, på godt og ondt. Takk for at du var der for oss, selv om du var mye borte og opptatt i vår barndom. Takk for tro og kristendom, og at du gikk om vår hals med inderlige ord. Takk, mamma, for de fantastiske ordene: Mitt elskede barn! Disse få ordene har holdt meg og hele familien oppe i alle disse årene. Takk, pappa for alle fjellturer, og for at du lærte oss å pakke til fjells, sy lårings, velge klær, bake gahkko på stein, lage bål, finne moltbær, fiske og berge oss i all slags vær. Takk du og mamma for fantastiske somre i Oalloluokta, i Sverige og i Hellmobotn, takk for alle fortellinger, skrømthistorier, krigsforedrag, og altfor lange utlegninger om alle uviktige og viktige ting her i verden. Du bare pratet du, mens vi kunne lage mat, vaske golv, gå inn og ut, koke kaffe til gjester og sove på sofa. Kom det gjester fortsatte du bare med dem. Kalle ligner på deg. Men nu har historiene fått et annet innhold, din tale inneholder mamma, sorg, savn, helseproblemer og oss. Ditt fokus har skiftet, og avslører både ensomhet, motgang og prøvelse. Men også en uendelig kjærlighet til mamma og oss.

Takk for at du er og har vært pappa for meg og mine søsken. Takk for at du er addja for mange, og nu oldefar, og at du ennu lever. Jeg glemmer aldri dine ord på Erlend sin minnestund på sykehuset i Bodø. "Ahkko ville gladelig dødd i ditt sted, kjære Erlend!" Takk for alle gode ord til oss og de du møtte. Nu er det du som trenger gode ord, kjærlighet, takk og støtte. Ta imot vår kjærlighet, og la oss mimre, glede hverandre, og være glade i hverandre resten av livet. Vi ønsker at du lever lenge. Samtidig ønsker jeg deg en evig hvile i himmelen, og at du og mamma kan fryde dere sammen der, og at alle dine kommer etter. Du har gjort din samfunnsinnsats og vel så det. Vi barn betalte prisen, men det er tilgitt nå. Hvil deg ut, besøk dine egne barn og barnebarn. Ta imot all kjærlighet, vår takk, våre blikk og våre ord. La deg ikke lenger tynge av alle krenkelser og prøvelser, og prat om kristendommen til oss. Og enda en gang, bli så lenge som mulig! Vi trenger deg og du oss. Måtte Gud bevare oss alle, og la oss oppleve litt lykke og mening med tilværelsen, la oss få tid til å prate om livet som gikk så fort, vår barndom, våre problemer og livserfaringer, gleder og hemmeligheter. Men mest av alt, la meg og oss vise deg og vår kjærlighet og hengivenhet. Takk, takk og evig takk!

Takk til Kurt Tore!

Tore som vi ofte kalte deg, om du hadde levd ville du snart fylt 65 år! Du ble født 5. desember 1953. Du var et fantastisk menneske, søskenbarn og en god venn, som jeg med enkle ord vil takke og minnes.

Takk, kjære Kurt, for alt du har vært, har gjort og alt du har betydd, for din familie og dine barn, for meg, for slekta, for sámegiella, for Hellmobotn, for hverdagsskolen og for den førstefødte læstadianske forsamlingen i Tysfjord forøvrig, på andre steder, og for ungdommen på din tid. Det er helt uvurderlig, og kan knapt sies med ord. Helt til du ble syk var du en sterk og tydelig lederskikkelse som ofte sa at det går godt, tidene blir bedre og du sto fast på din kristne tro, din overbevisning, din samiske identitet, og dine røtter. Ingenting fikk deg til å tvile eller vakle. Du var en av dem som sto støtt når stormene raste i fornorskningstida, og det var turbulent i det samiske Tysfjord. Først nå ser jeg virkelig den fulle betydning av alt du betydde den gang.

Da jeg var tenåring var du min store helt. Du var bandelederen som ledet oss, med humor og alvor. Tok de litt yngre med på storsamling i Norge, Sverige og i Finland. Du var 9 måneder i Lahti og jobbet i et lastebilfirma der, og lærte finsk. Da du kom hjem og fortalte om alt i Finland mente jeg du hadde vært i himmelen. Og hvor jeg ønsket jeg kunne reise dit en dag. Og når du fikk dine finske venner på besøk til Hellmobotn ble de også våre helter, Heikki og Lasse. Du og dere lærte oss finske sanger og salmer som vi ennu kan! Og det skapte virkelig en Finlandsfeber, og snart var mange av oss på tur dit. Vi bestilte finsk Linguaphonekurs, og sa Hyvä päiva og mikä on sinun nimi. Forøvrig er jeg idag gift med ei vakker, finsk dame!

Du har hatt den beste sangstemmen jeg vet om, med en utsøkt vibrato, og mener du kunne flere hundre sanger utenat, på 4-5 språk. Du har laget og oversatt mange sanger og salmer, og de fleste synger vi fra den nye lulesamiske salmeboka. Du har gjort en formidabel innsats for det lulesamiske språket, som lærer, oversetter, forfatter, sanger og inspirator. Mest av alt torde du være same og du lærte oss faktisk å være stolt av det samiske, og at det var noe svært verdifullt og verdt å lære videre.

Du gikk på gymnas i Narvik, og var vår beste ambassadør. Du ble til og med bandeleder i det læstadianske miljøet i Narvik og. Ledet ungdomstreff, sang, og oppmuntret oss alle til å gå på samling, og lage et godt ungdomsmiljø. Ikke minst så du hver enkelt av oss unge, og jeg for min del følte meg utrolig priviligert som din venn. Alltid et lurt smil om munn, en god historie og siste nytt fra hvor som helst. Du sprudlet av påfunn og gode ideer. For en ressurs!

I Hellmobotn satt vi ofte i Theodorhytta eller på Saga vårres og sang, fortalte historier, vitset, spiste og tullet som verst. Jeg kan aldri glemme da vi radbrekte Njeprasangen og lagde vår egen versjon. Ruska bjørna spisa lilla Norga, vise klørna, untertrykkana. Njet, njet, Bresjnev, snjopa holt deg borte. Vi sang, diktet og hylte av latter. Og kokte te, fiska sei midt på natta og kokte den i fjæra i blikkboks! Så sprang vi to-tre ganger opp på Hátsek og bada, plukka markjordbær og krøkkebær. Og ut på høsten var det å finne mest mulig moltbær, selge til Lunken og utforske nye områder på Grensen! Så begynte vi å spell fotballkamp mot Ytre, og det ble til slutt Hellmocup og etterhvert flytta til Musken. Oldboyskampene var topp underholdning, der Evald scoret fra egen banehalvdel med spissko, og pappa torde ingen takle for han spilte med vernesko. Så bygde vi Folkets Hus i en fei, og satt der rundt bålet hele natta. For så å fiske børting på mårrakvisten. Oj, for en barndom og ungdomstid i Hellmobotn.

Jeg besøkte deg på Tunet når jeg var i Tysfjord. Du kjente meg igjen og bare lyttet. Hver gang sang jeg flere av de sangene du har laget eller oversatt, og du nynnet med! Da måtte jeg gråte vemodig  over at du var blitt så syk. Jeg savner deg, kjære Kurt, min aller beste venn gjennom tidene. Hadde du bare forstått alt jeg vil si deg, og hvor jeg elsker deg. Jeg tenker ofte på Anna og barnan dåkkers og ber for dem. Men du betyr fremdeles mye, mye. For meg og for de fleste i Tysfjord. Og for mange, mange i den kristne verden. Du fortjener den største takk og anerkjennelse. Takk, Kurt, for det fantastiske mennesket og vennen du alltid har vært!

Jeg lengter!

Du lengter bestandig et annet sted. Står det i en sang. For meg er det et ugjendrivelig faktum - og et problem. Er jeg hjemme lengter jeg ut, er jeg ute vil jeg inn. Er jeg på besøk en plass tenker jeg på hvem jeg ellers kunne ha vært hos. Gjør jeg en jobb lengter jeg etter å gjøre noe annet. Begynner jeg på en utdanning tenker jeg det er feil, og begynner gjerne på en ny en. 

Jeg lengter etter en god venn, en som ser meg, forstår meg, lytter, gir gode råd og som har tid til meg. Alltid. Som ringer og spør, korsn har du det min gode venn? Og som foreslår helt sprøe ting, en reise til en mystisk plass, et rart kurs, et foredrag eller en laaang kafétur, eller spasertur. Der vi undres i lag, ler, gråter, betror oss, forteller. Og der vi møtes igjen og igjen, snart tosom, snart i et trivelig lag, på et kurs, på en læstadiansk samling og hos felles venner.

Jeg lengter etter å le, å flire mæ skakk i lamme noen. Le og le og le. Lage mat sammen, spise, fortelle og le. Kjenne på vennskap, samhold og humor. Reise sammen, og se det komiske i det meste, og bare le. Tjajmmap dal ájn, la oss le litt, som bror min, Erling, ofte sier. De gangene han ikke sier la oss ta et treganger huff!

Jeg lengter etter at vi alle var kristne, ikke bare jeg og ikke bare noen få. Alle søsken, hele slekta, alle samer, og alle mine venner. At vi fikk føle en vidunderlig fred i hjertet, og troen på at all synd er forlatt, og at Gud er med oss og i oss. Jeg lengter etter et åndelig fellesskap der alle er ærlige, vennlige og lojale. Mot seg selv og andre.

Jeg lengter etter at prøvelsene var slutt, at vi ikke behøvde å oppleve flere tragiske dødsfall i familien, ikke mere sorg og motgang, ikke mere sykdom, tretthet, og lange sykemeldingsperioder og fattigdom. Jeg lengter etter at folk ikke motarbeidet oss lenger, ikke pratet skit og ikke passet på våre skritt. Jeg lengter etter at noen faktisk anerkjente oss for det vi er. Og ga oss tillit og så våre ressurser. Og ikke minst - at folk ville være våre venner, for livet. Og sa hyggelige ting.

Jeg lengter etter å finne hjem. I meg selv og i verden. Og finne ut hvor jeg skal bo og leve her i verden. Er det i Måsske eller i Tromsø, Drag eller Sverige, der mamma kjem fra. Jeg lengter etter at vi bodde på samme plass alle i familien, og kunne ha god kontakt, være venner og gjøre noe sammen. Og føle at her, ja akkurat her, er vi hjemme. At vi kjente hver sti og hver tue, hvert fjell og hvert vann.

Jeg lengter etter å bli bedre venn med og få bedre kontakt med enkelte av mine søsken. At praten og kontakten fløt lett, og vi var ferdige med alle oppgjør og traumer. Jeg lengter etter å atter få og ha god kontakt med noen av mine gamle venner, i Tysfjord, fra folkehøgskolen, i samlingsmiljøet, både i Norge, Sverige, Finland og i USA. Jeg lengter etter at vi alle møttes til en mimreuke en plass, og vi kunne minnes, le og gråte sammen.

Jeg lengter etter å bli mer frisk og få energi. Jeg er lei av å være sliten, pessimistisk, for mye alene og langt fra venner og familie. Jeg lengter etter et hjem sammen, med barn, utsikt over sjøen, gode naboer og masse besøk. Jeg lengter etter barnelatter og barnlig glede. Jeg lengter etter Josef når jeg ikke har ham. Jeg lengter veldig etter mamma som har Alzheimer og er på et sykehjem i Tysfjord. Jeg vil hun skal bli frisk og si jeg var bare litt dårlig men nu er jeg bra. Jeg lengter etter besøk fra pappa, der vi gikk lange turer og vi fortalte alt til hverandre. Og at han sa jeg er stolt av deg.

Jeg lengter etter meningen med livet, og følelsen av at jeg er der jeg skal være og jeg har det bra. At jeg har funnet mine sjelevenner og de meg. At vi bor der vi skal og alt er meningsfullt og viktig. Og etter at vi kan prate om helt uvanlige ting, om livet, guddommen, lykken, alternativ medisin og healing. Om familiekonstellasjoner, helende krefter, synskhet, skjebnen, kjærligheten, lengsler, partnere, selvfølelse, slekt, tradisjoner, bøker vi har lest, rare kurs, livfilosofi og absolutt alt på jord!

Til slutt lengter jeg etter en lykkelig alderdom. der gode venner bor ved siden av hverandre ved sjøen, og der vi har en fellesgamme i midten der vi møtes. Der vi synger de samme gamle sangene om igjen, og mimrer og ler. Der vi bekrefter vennskapet fra et langt liv. Og sist, men aller viktigst, lengter jeg etter å ha Josef, min elskede sønn, lenge hos meg, at han får det bra i sitt liv, at han får lov til å være kristen og same, og at det er helt okei.

Og helt i mot slutten av mitt liv, lengter jeg å møte min Herre og min Gud, som sier velkommen hjem, min kjære sønn. Jeg har lengtet etter deg. Da, og akkurat da, vil min lengsel opphøre for godt, men ikke før. Det lengter jeg etter.