mandag 29. oktober 2012
Smerte - en del av livet
Jeg ser ofte smerten i andres liv og i andres øyne. Nettopp for at jeg har opplevd smerte selv, eller har den ennu. Min egen smerte er spesiell for meg, jeg føler den, den er mer eller mindre plagsom, og jeg må bære den selv. Ved død, tragedie, farlig sykdom, skilsmisse, ekskludering, mobbing, tap, og andre store prøvelser er smerten ofte svært synlig. Noen ganger er det lett og legitimt å vise den, prate om den og søke lindring, trøst, behandling, utveksle erfaringer eller bare gi og få gode råd. Andre ganger kan smerten være usynlig for andre, eller det er bare noen få som vet om den. Hos barn kan man lettere se smerten og ubehaget fordi de ennå ikke har lært å regissere livet sitt og kontrollere følelser, tanker og adferd i samme grad og på samme måte som oss voksne.
Det er så mange ulike typer smerte, og det er minst to hovedtyper. Den synlige og den usynlige/fortidde. For foreldre er det uten sammenligning det verste å miste et barn, spesielt ved drap og ulykker som skyldes andres vannvittige adferd, og der den andre ikke erkjenner dette. Eller at et barn tar livet av seg, forsvinner eller blir uhelbredelig skadd slik at det verken kan snakke eller bevege seg. Og den hjelpeløsheten man kan føle om man ikke kan hjelpe et barn, eller når et barn tar avstand fra foreldrene eller søsken. Tap av en eller begge foreldre i ung alder er ofte svært traumatisk. Det samme er å bli ekskludert fra nære omsorgspersoner eller venner. Eller å bli forfulgt, løyet om, uthengt i media, og utsatt for psykisk terror i lang tid. Eller å bli utsatt for forakt hele livet, enten du er same, romfolk, homofil/lesbisk, funksjonshemmet, mindre pen, barn av tyskere under krigen, eller at dine foreldre har gjort noe kriminelt eller er av en lite aktet slekt. Eller det å vokse opp som såkalt uekte barn før i tida. Angst og andre psykiske lidelser og vansker kan være svært så smertefullt, også når andre i familien har lidelser, og man er redd for dem. Det samme er det med kroniske lidelser, dårlig økonomi og mange andre ting. Og flytting til en fremmed plass, spesielt om man ikke kan være seg selv, eller må være lojal mot enten far eller mor. Listen kan gjøres lang.
Den andre hovedtypen smerte jeg tror er verst for enkelte er den usynlige smerten, krenkelser og overgrep som ties ihjel, selvforakten, den skammelige smerten, familiehemmeligheter og -konflikter, og tapet av verdighet, selvtillit og selvfølelse. Tap av morsmålet, kulturen og alt som gikk tapt i fornorskningens navn. Og den smerten man nesten ikke tør å vedkjenne seg, som man nesten ikke er bevisst, som man kanskje prøver å døyve med rus og et grenseløst liv. Omsorgssvikt er ofte usynlig, tabu og det tar ofte lang tid å bli seg bevisst det. Som regel forteller man om det i voksen alder, og noen må kanskje bruke resten av sitt liv til å bearbeide dette. Den verste konsekvensen av dette er at barnet ikke elsker seg selv og ser ikke seg selv som verdifull, eller at det skylder på seg selv. Omtrent i samme kategori kommer snill-pike-syndromet, det at den eller de eldste i en stor søskenflokk blir presset altfor tidlig til omsorg for både søsken og foreldre, der foreldre ikke er kompetente nok, eller sykdom rår. Barn av psykisk syke og rusmisbrukere rammes ofte hardt av dette. Det blir ofte en ond sirkel og en selvoppfyllende profeti. Man kan bli en person, et menneske som synes man ikke fortjener kjærlighet, kjæreste, barn, god helse, verdighet, aktelse, utdanning, jobb, et meningsfylt liv og alt det livet, samfunnet og andre mennesker kan by på. Den smerten kan bokstavelig ta livet av en, eller at smerten og problemene tar så stor plass i ens liv at man ikke kan leve normalt.
Egentlig har jeg bare ett budskap her. Vi kan alle gjøre noe, enten for oss selv og gjerne for andre. Det finnes utallige muligheter til å hjelpe, til bli helbredet, eller til å få lindring og trøst. Man må bare tørre og ville. Det første steget er alltid erkjennelse og anerkjennelse, av smerten, av tapet, av deg selv, av livet ditt, ja alt det smertefulle. Noen ganger må man hjelpe andre med hans eller hennes egen anerkjennelse av smerten, med direkte spørsmål, konfrontering, åpenhet, omsorg, blikk, en omfavnelse og ærlig tale. Man kan fortelle om seg selv, være fortrolig, foreslå terapi, og lytte. Igjen og igjen. Der man ser en smerte, og man vet man kan gjøre en forskjell, der har vi voksne nærmest en plikt til å handle. Vi har en moralsk plikt til å se et barn som lider, og aksjonere. Vi skal hjelpe en venn, en bror eller søster, en far eller mor, en venn eller en skadet sjel. Med kjærlighet kan man helbrede, et kompetent blikk kan lege, et vennlig ord kan få demninger til å briste, et lyttende øre og hjerte kan skape håp og tro på at jeg kan få hjelp. En venn kan være den støtten man trenger for å gå den lange veien gjennom smerten - og bli hel. Og for at barna våre, de unge og de sårbare ikke skal bli skadet, og for at de skal mestre livets smerte, er det bare en ting som hjelper. Og det er en ubetinget kjærlighet, sagt med ord, vist i praksis, bevist med omfavnelser, og et daglig løfte om ikke å krenke det kjæreste du har. Barna våre fortjener å bli fullpakket med kjærlighet, hver dag og igjen og igjen. Da vil de mestre livet, bli glad i seg selv, elske andre, og da blir de rustet til å møte sin egen smerte, bære den, og forhåpentligvis ikke bli så skadet av livet. Handle idag - du vil daglig se andres smerte og kanskje kjenne på din egen. Du kan være den ene, den som ser, bryr seg, tar affære, skaffer hjelp og berger noen fra ytterlige lidelser og problemer. Det er faktisk vårres alles ansvar!
lørdag 4. februar 2012
Rom for smerte og forsoning
Mange har tatt til ordet for å etablere en Sannhets- og forsoningskommisjon i Norge, Et meget godt forslag og jeg foreslår å kalle tiltaket Rom for smerte og forsoning. Dette rommet er et allsidig sammensatt forum i hvilken som helst region der folk og samfunn har vært utsatt for fornorskning, diskriminering, overgrep, krenkelser, internatliv, tvangsflytting, krig og konflikter. Tiltaket kan bestå av to hovedelementer. Det ene er Sannhetsdelen, å kartlegge hvordan fornorskningen foregikk i et bestemt område, med de konsekvensene det fikk. Her kan historikere, antropologer, og andre kartlegge og dokumentere dette. Akkurat det arbeidet kan bygge på allerede dokumentasjon på fornorskningen generelt i Norge, meget godt beskrevet i Henry Mindes skrift om temaet. Det andre elementet er selve forsoningen, å tilby folk som er rammet å fortelle sin livshistorie og om sin smerte. Da kan det väre i lukkede möter eller möter åpne for publikum og evt presse.
Dagens debatt fokuserer mest på om vi har behov for en stor, ressurskrevende kommisjon som nesten skal väre en slags domstol, som skal kartlegge både fornorskningen generelt og samtlige enkeltsaker og fortelle oss sannheten med stor S om fornorskningen av samer og kvener med alle dens konsekvenser. Da blir det lett til at det blir for omfattende, for dyrt og ikke gjennomförbart. Og det blir veldig lett å finne motargumenter. Et annet element i den debatten er om det ikke er nok at Kongen og kirka har bedt om unnskyldning, og at at vi i tillegg har fått samelov, Sameting og en rekke lover, tiltak og ressurser. Jeg foreslår å endre fokus: Hvilket forsoning har vi behov for, og hvordan kan vi få det til på individnivå, og lokalsamfunnsnivå. Hovedelementet i forsoningsarbeidet er at folk kan fortelle om sin smerte og få anerkjennelse for sin historie, og at et kompetent forum av utvalgte mennesker/representanter lytter og anerkjenner. Deretter kan helsevesenet tilby eventuell hensiktsmessig behandling og oppfölging. I sum kan enkeltpersoner oppleve reell forsoning og lokalsamfunn kan oppleve forsoning mellom folkegrupper og forsoning med en mörk forhistorie. Ikke minst kan folk få en mye höyere kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, og personlig smerte.
Dette er negative ting som ofte er problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte, lidelser, rusmisbruk, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. Alle som har behov for det må søke hjelp, men det er ikke sikkert det hjelper så mye å prate en-til-en med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting. Fordi fornorskningen skjedde på samfunnsnivå. Kunnskap og kompetanse om fornorskningen mangler, og så skal man som enkeltperson fortelle om konsekvensene for seg selv. Storsamfunnets fornorskning og tilhørende skader og konflikter blir slik et personlig ansvar som hver enkelt skal finne helbredelse og forsoning for. Samfunnet som skapte problemet kan komme mange i møte nettopp ved å invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig, og ved en mer offentlig diskusjon. Det er ikke nok at Kongen og kirka ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene og myndighetene og helse/sosialvesenet må bryte tausheten, våge å erkjenne feiltakelser og fakta, tilby forsoning og gi andre tilpassede tilbud.
Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må väre å fremme erkjennelse, anerkjennelse, forsoning, bevisstgjøring og sosial verdsetting, og bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område. Tiltaket må vedlikeholdes over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks. Hovedpersonen er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet dette skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, skolen, kirka, menigheten, forsvaret, naboer og andre, i tillegg det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området.
Dette arbeidet kan være viktig for at lokalsamfunnet, kommunen, enkeltpersoner og familier kan prate om og belyse det som har skjedd, og slik skape helbredelse og forsoning. Folk kan få kunnskap om hva som faktisk skjedde, og konsekvensene av det. Jeg tror det er et stort behov for å prate om dette, både privat, i et forum og i det offentlige rom. Ingen enkeltaktør kan ta dette ansvaret alene, det blir neppe oppfattet som representativt for samfunnet. Noen bør ta ansvaret for å etablere forumet, skape nödvendig, legitimitet og samarbeide med andre.
Dagens debatt fokuserer mest på om vi har behov for en stor, ressurskrevende kommisjon som nesten skal väre en slags domstol, som skal kartlegge både fornorskningen generelt og samtlige enkeltsaker og fortelle oss sannheten med stor S om fornorskningen av samer og kvener med alle dens konsekvenser. Da blir det lett til at det blir for omfattende, for dyrt og ikke gjennomförbart. Og det blir veldig lett å finne motargumenter. Et annet element i den debatten er om det ikke er nok at Kongen og kirka har bedt om unnskyldning, og at at vi i tillegg har fått samelov, Sameting og en rekke lover, tiltak og ressurser. Jeg foreslår å endre fokus: Hvilket forsoning har vi behov for, og hvordan kan vi få det til på individnivå, og lokalsamfunnsnivå. Hovedelementet i forsoningsarbeidet er at folk kan fortelle om sin smerte og få anerkjennelse for sin historie, og at et kompetent forum av utvalgte mennesker/representanter lytter og anerkjenner. Deretter kan helsevesenet tilby eventuell hensiktsmessig behandling og oppfölging. I sum kan enkeltpersoner oppleve reell forsoning og lokalsamfunn kan oppleve forsoning mellom folkegrupper og forsoning med en mörk forhistorie. Ikke minst kan folk få en mye höyere kunnskap og bevissthet om hva fornorskningen besto av, og hvordan den kunne forårsake så mange konflikter, fordommer, selvforakt, skam, mobbing, og personlig smerte.
Dette er negative ting som ofte er problematiske, fortidde og som for enkelte har forårsaket mye smerte, lidelser, rusmisbruk, frustrasjon, konflikter og diffuse psykosomatiske plager. Alle som har behov for det må søke hjelp, men det er ikke sikkert det hjelper så mye å prate en-til-en med en psykolog eller med enkeltpersoner om slike ting. Fordi fornorskningen skjedde på samfunnsnivå. Kunnskap og kompetanse om fornorskningen mangler, og så skal man som enkeltperson fortelle om konsekvensene for seg selv. Storsamfunnets fornorskning og tilhørende skader og konflikter blir slik et personlig ansvar som hver enkelt skal finne helbredelse og forsoning for. Samfunnet som skapte problemet kan komme mange i møte nettopp ved å invitere til samtale om disse ting. I et lukket forum der man kan prate fortrolig, og ved en mer offentlig diskusjon. Det er ikke nok at Kongen og kirka ber om unnskyldning, og håper det beste. Problemet er fremdeles tabu og fortidd, mange bærer på konsekvensene og myndighetene og helse/sosialvesenet må bryte tausheten, våge å erkjenne feiltakelser og fakta, tilby forsoning og gi andre tilpassede tilbud.
Rom for smerte og forsoning kan være et supplement til dagens helse- og sosialtilbud, og målet må väre å fremme erkjennelse, anerkjennelse, forsoning, bevisstgjøring og sosial verdsetting, og bidra til å bryte tausheten om disse problemene i hvert område. Tiltaket må vedlikeholdes over tid, for ting må modnes og ikke alle er klare straks. Hovedpersonen er personer eller familier som har behov for å fortelle om sin historie om hva de har opplevd, sin smerte, sine plager og sin livssituasjon. Forumet kan være sammensatt av representanter for nettopp det samfunnet dette skjedde i. Det kan være representanter for kommunen, skolen, kirka, menigheten, forsvaret, naboer og andre, i tillegg det samiske og norske helse- og sosialvesenet, medisinskfaglig personale, som lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier og eventuelt historikere som vet hva som har skjedd i det aktuelle området.
Dette arbeidet kan være viktig for at lokalsamfunnet, kommunen, enkeltpersoner og familier kan prate om og belyse det som har skjedd, og slik skape helbredelse og forsoning. Folk kan få kunnskap om hva som faktisk skjedde, og konsekvensene av det. Jeg tror det er et stort behov for å prate om dette, både privat, i et forum og i det offentlige rom. Ingen enkeltaktør kan ta dette ansvaret alene, det blir neppe oppfattet som representativt for samfunnet. Noen bør ta ansvaret for å etablere forumet, skape nödvendig, legitimitet og samarbeide med andre.
lørdag 21. januar 2012
Fornorskningsskader
Fornorskningsskader. Nytt ord og nytt felt for debatt, forskning, dokumentasjon og tiltak. Finnes langs hele den nordorske kysten, og spesielt i sjøsamiske områder. Temaet er veldig tabu, og framkaller ofte sinne og aggresjon fra alle parter. Min motivasjon for å skrive om dette er at jeg er overbevist om at det kun er åpenhet som hjelper, og at skal vi stanse skadene må vi tørre å anerkjenne problemene, og begynne å jobbe med oss selv og med de samiske samfunnene. Våre barn og barnebarn fortjener at vi tar tak i dette, gjør opp, og ikke påfører dem videre skade i det stille. Det blir ikke bedre av at vi nekter for at dette eksister, og får noen problemer er vi raske til å si det er ditt problem, oppsøk psykolog og terapi, ikke grav opp gammelt skit, og ikke plag meg med dette. Selv om mange har det bra, finnes det de som bærer en stor byrde og føler at det finnes ikke hjelp. Om man får psykiske vansker av dette er det fremdeles tabu og skambelagt, og mange vil bare lide i stillhet, og anse det som privat. I tilleg skal vi ikke skjemme ut samene og vi skal ta slike ting opp internt. Som oftest betyr at man ikke gjør noe som helst, bare tier.
Fornorskningsskader er alle de negative konsekvensene av den offentlige fornorskninspolitikken og -tiltakene de siste 150 årene i Norge. Den offiselle fornorksningen er nå avsluttet, men konsekvensene bare fortsetter. De gamle holdningene er der fremdeles, om ikke så sterke, og kommer godt fram i debatt om det samiske, spesielt i navnesaker, i reindriftssaker og i debatt om samisk opplæring, språk, tolking med mer. Grumset er der, bare litt mer skjult, og kommer ofte fram anonymt. Alle samene er naturligvis ikke skadet eller like mye skadet, men jeg snakker om et fenomen som det snakkes lite om, og mange vil ikke kalle det typisk samisk. På sett og vis er det riktig, det er typisk menneskelig. For alle mennesker, etniske grupper, minoriteter, legninger som blir krenket og utsatt for langvarig negativ behandling og vil få større eller mindre problemer. Og problemene skaper nye, interne problemer, der konflikter er det mest typiske. Og de fleste av oss kjenner til problemene, men alle problemer skyldes selvfølgelig ikke fornorskning. Disse problemene finnes verden over, men er overrepresentert i minoriteter, blant urfolk, og blant stigmatiserte grupper. Jeg vil at dette debatteres bredt, og at vi stadig holder oppmerksomheten rettet mot disse utfordringene. Forslag om Sannhets- og forsoningskommisjon kommer ikke en dag for tidlig.
I samfunnet er det et økende fokus på disse skadevirkningene, og mange har allerede skrevet om fornorskningen, blant annet Henry Minde i et hefte fra Galdu, som dokumenterer at Norge brukte flere millioner til fornorskning, og mye mer enn det som går til samiske formål idag. Asle Høgmo har også skrevet mye om dette, blant annet i artikkelen Det tredje alternativ, og i den ferske boka Hvor går Nord-Norge. Ketil Lenert Hansen har tatt doktergrad på samme tema. Virkemidlene for fornorskningen var mange, og kan godt kalles strukturell rasisme og strukturell diskrimiering. Med andre ord så planlagt at den ble innebygd i alle strukturer og i offentlig politikk overfor samer og kvener, i forskning, skolen, forvaltning, kirka, arbeidsliv, og blant folk flest. Verdiene og holdningene ble sannheter for majoritetsbefolkningen, tilslutt fordommer, og ble etterhvert trodd på av samene og kvenene selv. Resultat: lav selvfølelse, usikker identitet, relasjonsskader, passivitet, avmakt, skam, skyld, undertrykt sinne, selvforakt, posttraumatiske lidelser og en adferd der det var om å gjøre å skjule sitt opphav eller å underkommunisere det samiske. Som om man ville si: Se vi er lik dere, altså må dere akseptere oss som likeverdige. Noen overkompenserte og ble mer katolsk enn paven. Man ble supernorsk, negativ til det samiske, og for sikkerhets skyld mobbet man samene for ikke å bli avslørt. De destruktive konsekvensene av langvarig diskriminering, stresstilstand, mobbing, og manglende anerkjennelse på alle plan resulterte ofte i forskjellige skader. Disse negative prosessene bidro til såkalte urfolksproblemer for mange. Som diffuse lidelser, dårlige levekår, opphoping av levekårsproblemer, angst, depresjon, systemisk lidelse, psykososiale og sosiale problemer, rus, overgrep, krenkelser, vold, trusler, lojalitetskonflikter, psykisk terror, psykiske lidelser, omsorgssvikt, trusler om ganning, tilknytningsforstyrrelser, lav livskvalitet og mindreverdighetsfølelse. Man behøver ikke være same for å bli skadet, bare les: Hvordan krenkede barn blir syke voksne, av Anna Luise Kirkengen. Samfunnet tilbød aldri noen behandling eller tilbud til folk og lokalsamfunn som var rammet, og disse problemene blir ofte kalt: Den samiske smerten. Denne smerten får ulike utslag i ulike generasjoner, noe som igjen har skapt uforsonlige generasjonskonflikter og gjensidig skepsis. De eldre beskylder de unge for ikke å følge tradisjonene og gamle normer, og de unge spør de eldre hvorfor de ikke lærte dem samisk, og de eldre blir beskyldt for å være for konservative, dogmatiske og fordømmende. Mange unge blir latterliggjort når de prøver å snakke samisk, skaffe seg kofte og lære seg gamle tradsjoner. Disse unge har en varig følelse av å ikke være gode nok. Familier blir splittet, kontakt brutt og barn og barnebarn havner i en uløselig lojalitetskonflikt.
For mange, spesielt for eldre samer, er et av symptomene for den samiske smerten hardnakket benekting om at det fantes diskriminering og mobbing, og at samene aldri led overlast, og at vi har det så bra i dette landet. Spør man direkte om de ble diskrimnert blir man ofte møtt med sinne, aggresjon og beskyldninger om å grave opp gammelt skit, rippe opp i sår, osv. Konklusjonen er klar: Vi ble aldri mobbet, vi ble ansett som likeverdige, vi kan norsk, vi trenger ikke tolk, vi skal ikke ha særrettigheter og vi har alle de samme rettighetene. Man kan forstå disse reaksjonene hos de over 50-60. Vanligvis er det de eldre som lærer de unge,holder tradisjonene i hevd, har kompetanse og livserfaring. Plutselig kommer det nye generasjoner som utdanner seg, har nye jobber, engasjerer seg, og bryter radikalt med gamle tradisjoner og normer. De unge integrerer seg i storsamfunnet, og må det for å overleve, tidligere tiders kompetanse holder ikke, i alle fall ikke bare det, spesielt i byer og i et moderne arbeidsliv. Mange unge beskyldes for å svike det samiske, blir kalt asfaltsamer, plastikksamer, uekte samer, og slikt. Oppskriften på en generasjonskonflikt.
I dag tør vi å prate om den, skrive om den, dokumentere den, forske og utvikle behandlingstilbud. Ennu har vi en vei og gå, og alt tyder på at man må ha en helhetlig tilnærming til dette. Norsk og vestlig terapi og behandling er for individrettet, og inkluderer ikke tro, følelser, mytologi, storfamilier og slekter, lojalitet, minoritetsituasjon og forhold innen det samiske. Leger, psykologer leter etter en lidelse for å gi behandling eller medisin. Når de ikke forstår sammenhengene kalles det bare "psykisk", noe som bare forsterker fordommene. Samene vil fortelle om alle de plagene fornorskningen har forårsaket, om frustrasjon, konflikter, og levekårsproblemer, men blir ofte møtt med manglende kompetanse, uvitenhet, fordommer og avvisning av det samiske, spørsmål om tro, folkereligiøsitet,lesing, syn, varsler, skrømt, skikker, verdier og holdninger. Mange kvier seg om å fortelle om negative sider i de samiske samfunnene, de føler seg illojale og at de bidrar til å sverte det samiske. Resultatet er alltid det samme: Samer får ikke riktig hjelp, eller lite hjelp, mange resignerer, skylder på seg selv eller foreldrene, lider i stillhet eller leter etter andre alternativer. Ofte tar det år å forstå sammenhemgene, bli bevisst, tørre å innrømme at det er fornorskningsskader, og ikke minst, det kan ta år å finne hjelp og behandling. Ofte må man hjelpe seg selv, snakke og snakke om det, debattere, og ikke minst, man må finne støtte hos gode venner som lytter, anerkjenner smerten og gir god støtte i prosessen. Andre som også har behov for denne hjelpen kan ofte være den beste støtte. Jeg ønsker lykke til de som tør å kjenne på denne smerten hos seg selv, sine foreldre og besteforeldre, i slekta eller i lokalsamfunnet. Resultatet kan bli noe fint, og man kan faktisk bli hel, forsone seg med det som har skjedd, snakke om det, skrive om det og gjør vi en god jobb slipper neste generasjon å slite med de samme problemene. Det fortjener de.
http://tidsskriftet.no/article/1351779
Fornorskningsskader er alle de negative konsekvensene av den offentlige fornorskninspolitikken og -tiltakene de siste 150 årene i Norge. Den offiselle fornorksningen er nå avsluttet, men konsekvensene bare fortsetter. De gamle holdningene er der fremdeles, om ikke så sterke, og kommer godt fram i debatt om det samiske, spesielt i navnesaker, i reindriftssaker og i debatt om samisk opplæring, språk, tolking med mer. Grumset er der, bare litt mer skjult, og kommer ofte fram anonymt. Alle samene er naturligvis ikke skadet eller like mye skadet, men jeg snakker om et fenomen som det snakkes lite om, og mange vil ikke kalle det typisk samisk. På sett og vis er det riktig, det er typisk menneskelig. For alle mennesker, etniske grupper, minoriteter, legninger som blir krenket og utsatt for langvarig negativ behandling og vil få større eller mindre problemer. Og problemene skaper nye, interne problemer, der konflikter er det mest typiske. Og de fleste av oss kjenner til problemene, men alle problemer skyldes selvfølgelig ikke fornorskning. Disse problemene finnes verden over, men er overrepresentert i minoriteter, blant urfolk, og blant stigmatiserte grupper. Jeg vil at dette debatteres bredt, og at vi stadig holder oppmerksomheten rettet mot disse utfordringene. Forslag om Sannhets- og forsoningskommisjon kommer ikke en dag for tidlig.
I samfunnet er det et økende fokus på disse skadevirkningene, og mange har allerede skrevet om fornorskningen, blant annet Henry Minde i et hefte fra Galdu, som dokumenterer at Norge brukte flere millioner til fornorskning, og mye mer enn det som går til samiske formål idag. Asle Høgmo har også skrevet mye om dette, blant annet i artikkelen Det tredje alternativ, og i den ferske boka Hvor går Nord-Norge. Ketil Lenert Hansen har tatt doktergrad på samme tema. Virkemidlene for fornorskningen var mange, og kan godt kalles strukturell rasisme og strukturell diskrimiering. Med andre ord så planlagt at den ble innebygd i alle strukturer og i offentlig politikk overfor samer og kvener, i forskning, skolen, forvaltning, kirka, arbeidsliv, og blant folk flest. Verdiene og holdningene ble sannheter for majoritetsbefolkningen, tilslutt fordommer, og ble etterhvert trodd på av samene og kvenene selv. Resultat: lav selvfølelse, usikker identitet, relasjonsskader, passivitet, avmakt, skam, skyld, undertrykt sinne, selvforakt, posttraumatiske lidelser og en adferd der det var om å gjøre å skjule sitt opphav eller å underkommunisere det samiske. Som om man ville si: Se vi er lik dere, altså må dere akseptere oss som likeverdige. Noen overkompenserte og ble mer katolsk enn paven. Man ble supernorsk, negativ til det samiske, og for sikkerhets skyld mobbet man samene for ikke å bli avslørt. De destruktive konsekvensene av langvarig diskriminering, stresstilstand, mobbing, og manglende anerkjennelse på alle plan resulterte ofte i forskjellige skader. Disse negative prosessene bidro til såkalte urfolksproblemer for mange. Som diffuse lidelser, dårlige levekår, opphoping av levekårsproblemer, angst, depresjon, systemisk lidelse, psykososiale og sosiale problemer, rus, overgrep, krenkelser, vold, trusler, lojalitetskonflikter, psykisk terror, psykiske lidelser, omsorgssvikt, trusler om ganning, tilknytningsforstyrrelser, lav livskvalitet og mindreverdighetsfølelse. Man behøver ikke være same for å bli skadet, bare les: Hvordan krenkede barn blir syke voksne, av Anna Luise Kirkengen. Samfunnet tilbød aldri noen behandling eller tilbud til folk og lokalsamfunn som var rammet, og disse problemene blir ofte kalt: Den samiske smerten. Denne smerten får ulike utslag i ulike generasjoner, noe som igjen har skapt uforsonlige generasjonskonflikter og gjensidig skepsis. De eldre beskylder de unge for ikke å følge tradisjonene og gamle normer, og de unge spør de eldre hvorfor de ikke lærte dem samisk, og de eldre blir beskyldt for å være for konservative, dogmatiske og fordømmende. Mange unge blir latterliggjort når de prøver å snakke samisk, skaffe seg kofte og lære seg gamle tradsjoner. Disse unge har en varig følelse av å ikke være gode nok. Familier blir splittet, kontakt brutt og barn og barnebarn havner i en uløselig lojalitetskonflikt.
For mange, spesielt for eldre samer, er et av symptomene for den samiske smerten hardnakket benekting om at det fantes diskriminering og mobbing, og at samene aldri led overlast, og at vi har det så bra i dette landet. Spør man direkte om de ble diskrimnert blir man ofte møtt med sinne, aggresjon og beskyldninger om å grave opp gammelt skit, rippe opp i sår, osv. Konklusjonen er klar: Vi ble aldri mobbet, vi ble ansett som likeverdige, vi kan norsk, vi trenger ikke tolk, vi skal ikke ha særrettigheter og vi har alle de samme rettighetene. Man kan forstå disse reaksjonene hos de over 50-60. Vanligvis er det de eldre som lærer de unge,holder tradisjonene i hevd, har kompetanse og livserfaring. Plutselig kommer det nye generasjoner som utdanner seg, har nye jobber, engasjerer seg, og bryter radikalt med gamle tradisjoner og normer. De unge integrerer seg i storsamfunnet, og må det for å overleve, tidligere tiders kompetanse holder ikke, i alle fall ikke bare det, spesielt i byer og i et moderne arbeidsliv. Mange unge beskyldes for å svike det samiske, blir kalt asfaltsamer, plastikksamer, uekte samer, og slikt. Oppskriften på en generasjonskonflikt.
I dag tør vi å prate om den, skrive om den, dokumentere den, forske og utvikle behandlingstilbud. Ennu har vi en vei og gå, og alt tyder på at man må ha en helhetlig tilnærming til dette. Norsk og vestlig terapi og behandling er for individrettet, og inkluderer ikke tro, følelser, mytologi, storfamilier og slekter, lojalitet, minoritetsituasjon og forhold innen det samiske. Leger, psykologer leter etter en lidelse for å gi behandling eller medisin. Når de ikke forstår sammenhengene kalles det bare "psykisk", noe som bare forsterker fordommene. Samene vil fortelle om alle de plagene fornorskningen har forårsaket, om frustrasjon, konflikter, og levekårsproblemer, men blir ofte møtt med manglende kompetanse, uvitenhet, fordommer og avvisning av det samiske, spørsmål om tro, folkereligiøsitet,lesing, syn, varsler, skrømt, skikker, verdier og holdninger. Mange kvier seg om å fortelle om negative sider i de samiske samfunnene, de føler seg illojale og at de bidrar til å sverte det samiske. Resultatet er alltid det samme: Samer får ikke riktig hjelp, eller lite hjelp, mange resignerer, skylder på seg selv eller foreldrene, lider i stillhet eller leter etter andre alternativer. Ofte tar det år å forstå sammenhemgene, bli bevisst, tørre å innrømme at det er fornorskningsskader, og ikke minst, det kan ta år å finne hjelp og behandling. Ofte må man hjelpe seg selv, snakke og snakke om det, debattere, og ikke minst, man må finne støtte hos gode venner som lytter, anerkjenner smerten og gir god støtte i prosessen. Andre som også har behov for denne hjelpen kan ofte være den beste støtte. Jeg ønsker lykke til de som tør å kjenne på denne smerten hos seg selv, sine foreldre og besteforeldre, i slekta eller i lokalsamfunnet. Resultatet kan bli noe fint, og man kan faktisk bli hel, forsone seg med det som har skjedd, snakke om det, skrive om det og gjør vi en god jobb slipper neste generasjon å slite med de samme problemene. Det fortjener de.
http://tidsskriftet.no/article/1351779
torsdag 19. januar 2012
Til pappa!
Kjære pappa! Her er et brev til deg, fra din eldste sønn. Dypt i mitt hjerte vet jeg at jeg elsker deg, pappa. Og mamma så klart. Ikke for at dere har vært perfekte, langt ifra, Jeg har tatt opp med deg det som skulle sies, alt er sagt, og jeg ser ikke liksom meningen med det nå når du har en halv mil igjen. Jeg ser du er merket av alle prøvelser og krenkelser, jeg ser en mann med altfor mye livserfaring og motgang. Jeg sørger jeg også, og det gjør vi alle i familien. I all vår sorg og ensomhet spør vi hvorfor vi måtte miste så mange, og hvorfor så mange prøvelser. Det har ikke noen misjon og det er ingen mening i det. Bare lidelse.
Men bakom det sørgende hjerte ser jeg deg, pappa! Jeg er så uendelig glad i deg, og jeg vet for sikkert, at i dine siste leveår skal jeg hjelpe deg og støtte deg. Jeg har tilgitt deg alt. Forlengst. Nå fortjener du det beste, og jeg skal mer enn gjerne gi mitt bidrag. Derfor dette brevet. Et takkebrev.
Takk, kjære pappa, for alt! Absolutt alt. Takk for livet, du og mamma. Takk for det du og dere ga oss, på godt og ondt. Takk for at du var der for oss, selv om du var mye borte og opptatt i vår barndom. Takk for tro og kristendom, og at du gikk om vår hals med inderlige ord. Takk, mamma, for de fantastiske ordene: Mitt elskede barn! Disse få ordene har holdt meg og hele familien oppe i alle disse årene. Takk, pappa for alle fjellturer, og for at du lærte oss å pakke til fjells, sy lårings, velge klær, bake gahkko på stein, lage bål, finne moltbær, fiske og berge oss i all slags vær. Takk du og mamma for fantastiske somre i Oalloluokta, i Sverige og i Hellmobotn, takk for alle fortellinger, skrømthistorier, krigsforedrag, og altfor lange utlegninger om alle uviktige og viktige ting her i verden. Du bare pratet du, mens vi kunne lage mat, vaske golv, gå inn og ut, koke kaffe til gjester og sove på sofa. Kom det gjester fortsatte du bare med dem. Kalle ligner på deg. Men nu har historiene fått et annet innhold, din tale inneholder mamma, sorg, savn, helseproblemer og oss. Ditt fokus har skiftet, og avslører både ensomhet, motgang og prøvelse. Men også en uendelig kjærlighet til mamma og oss.
Takk for at du er og har vært pappa for meg og mine søsken. Takk for at du er addja for mange, og nu oldefar, og at du ennu lever. Jeg glemmer aldri dine ord på Erlend sin minnestund på sykehuset i Bodø. "Ahkko ville gladelig dødd i ditt sted, kjære Erlend!" Takk for alle gode ord til oss og de du møtte. Nu er det du som trenger gode ord, kjærlighet, takk og støtte. Ta imot vår kjærlighet, og la oss mimre, glede hverandre, og være glade i hverandre resten av livet. Vi ønsker at du lever lenge. Samtidig ønsker jeg deg en evig hvile i himmelen, og at du og mamma kan fryde dere sammen der, og at alle dine kommer etter. Du har gjort din samfunnsinnsats og vel så det. Vi barn betalte prisen, men det er tilgitt nå. Hvil deg ut, besøk dine egne barn og barnebarn. Ta imot all kjærlighet, vår takk, våre blikk og våre ord. La deg ikke lenger tynge av alle krenkelser og prøvelser, og prat om kristendommen til oss. Og enda en gang, bli så lenge som mulig! Vi trenger deg og du oss. Måtte Gud bevare oss alle, og la oss oppleve litt lykke og mening med tilværelsen, la oss få tid til å prate om livet som gikk så fort, vår barndom, våre problemer og livserfaringer, gleder og hemmeligheter. Men mest av alt, la meg og oss vise deg og vår kjærlighet og hengivenhet. Takk, takk og evig takk!
Men bakom det sørgende hjerte ser jeg deg, pappa! Jeg er så uendelig glad i deg, og jeg vet for sikkert, at i dine siste leveår skal jeg hjelpe deg og støtte deg. Jeg har tilgitt deg alt. Forlengst. Nå fortjener du det beste, og jeg skal mer enn gjerne gi mitt bidrag. Derfor dette brevet. Et takkebrev.
Takk, kjære pappa, for alt! Absolutt alt. Takk for livet, du og mamma. Takk for det du og dere ga oss, på godt og ondt. Takk for at du var der for oss, selv om du var mye borte og opptatt i vår barndom. Takk for tro og kristendom, og at du gikk om vår hals med inderlige ord. Takk, mamma, for de fantastiske ordene: Mitt elskede barn! Disse få ordene har holdt meg og hele familien oppe i alle disse årene. Takk, pappa for alle fjellturer, og for at du lærte oss å pakke til fjells, sy lårings, velge klær, bake gahkko på stein, lage bål, finne moltbær, fiske og berge oss i all slags vær. Takk du og mamma for fantastiske somre i Oalloluokta, i Sverige og i Hellmobotn, takk for alle fortellinger, skrømthistorier, krigsforedrag, og altfor lange utlegninger om alle uviktige og viktige ting her i verden. Du bare pratet du, mens vi kunne lage mat, vaske golv, gå inn og ut, koke kaffe til gjester og sove på sofa. Kom det gjester fortsatte du bare med dem. Kalle ligner på deg. Men nu har historiene fått et annet innhold, din tale inneholder mamma, sorg, savn, helseproblemer og oss. Ditt fokus har skiftet, og avslører både ensomhet, motgang og prøvelse. Men også en uendelig kjærlighet til mamma og oss.
Takk for at du er og har vært pappa for meg og mine søsken. Takk for at du er addja for mange, og nu oldefar, og at du ennu lever. Jeg glemmer aldri dine ord på Erlend sin minnestund på sykehuset i Bodø. "Ahkko ville gladelig dødd i ditt sted, kjære Erlend!" Takk for alle gode ord til oss og de du møtte. Nu er det du som trenger gode ord, kjærlighet, takk og støtte. Ta imot vår kjærlighet, og la oss mimre, glede hverandre, og være glade i hverandre resten av livet. Vi ønsker at du lever lenge. Samtidig ønsker jeg deg en evig hvile i himmelen, og at du og mamma kan fryde dere sammen der, og at alle dine kommer etter. Du har gjort din samfunnsinnsats og vel så det. Vi barn betalte prisen, men det er tilgitt nå. Hvil deg ut, besøk dine egne barn og barnebarn. Ta imot all kjærlighet, vår takk, våre blikk og våre ord. La deg ikke lenger tynge av alle krenkelser og prøvelser, og prat om kristendommen til oss. Og enda en gang, bli så lenge som mulig! Vi trenger deg og du oss. Måtte Gud bevare oss alle, og la oss oppleve litt lykke og mening med tilværelsen, la oss få tid til å prate om livet som gikk så fort, vår barndom, våre problemer og livserfaringer, gleder og hemmeligheter. Men mest av alt, la meg og oss vise deg og vår kjærlighet og hengivenhet. Takk, takk og evig takk!
fredag 3. juli 2009
Takk til Kurt Tore!
Tore som vi ofte kalte deg, om du hadde levd ville du snart fylt 65 år! Du ble født 5. desember 1953. Du var et fantastisk menneske, søskenbarn og en god venn, som jeg med enkle ord vil takke og minnes.
Takk, kjære Kurt, for alt du har vært, har gjort og alt du har betydd, for din familie og dine barn, for meg, for slekta, for sámegiella, for Hellmobotn, for hverdagsskolen og for den førstefødte læstadianske forsamlingen i Tysfjord forøvrig, på andre steder, og for ungdommen på din tid. Det er helt uvurderlig, og kan knapt sies med ord. Helt til du ble syk var du en sterk og tydelig lederskikkelse som ofte sa at det går godt, tidene blir bedre og du sto fast på din kristne tro, din overbevisning, din samiske identitet, og dine røtter. Ingenting fikk deg til å tvile eller vakle. Du var en av dem som sto støtt når stormene raste i fornorskningstida, og det var turbulent i det samiske Tysfjord. Først nå ser jeg virkelig den fulle betydning av alt du betydde den gang.
Da jeg var tenåring var du min store helt. Du var bandelederen som ledet oss, med humor og alvor. Tok de litt yngre med på storsamling i Norge, Sverige og i Finland. Du var 9 måneder i Lahti og jobbet i et lastebilfirma der, og lærte finsk. Da du kom hjem og fortalte om alt i Finland mente jeg du hadde vært i himmelen. Og hvor jeg ønsket jeg kunne reise dit en dag. Og når du fikk dine finske venner på besøk til Hellmobotn ble de også våre helter, Heikki og Lasse. Du og dere lærte oss finske sanger og salmer som vi ennu kan! Og det skapte virkelig en Finlandsfeber, og snart var mange av oss på tur dit. Vi bestilte finsk Linguaphonekurs, og sa Hyvä päiva og mikä on sinun nimi. Forøvrig er jeg idag gift med ei vakker, finsk dame!
Du har hatt den beste sangstemmen jeg vet om, med en utsøkt vibrato, og mener du kunne flere hundre sanger utenat, på 4-5 språk. Du har laget og oversatt mange sanger og salmer, og de fleste synger vi fra den nye lulesamiske salmeboka. Du har gjort en formidabel innsats for det lulesamiske språket, som lærer, oversetter, forfatter, sanger og inspirator. Mest av alt torde du være same og du lærte oss faktisk å være stolt av det samiske, og at det var noe svært verdifullt og verdt å lære videre.
Du gikk på gymnas i Narvik, og var vår beste ambassadør. Du ble til og med bandeleder i det læstadianske miljøet i Narvik og. Ledet ungdomstreff, sang, og oppmuntret oss alle til å gå på samling, og lage et godt ungdomsmiljø. Ikke minst så du hver enkelt av oss unge, og jeg for min del følte meg utrolig priviligert som din venn. Alltid et lurt smil om munn, en god historie og siste nytt fra hvor som helst. Du sprudlet av påfunn og gode ideer. For en ressurs!
I Hellmobotn satt vi ofte i Theodorhytta eller på Saga vårres og sang, fortalte historier, vitset, spiste og tullet som verst. Jeg kan aldri glemme da vi radbrekte Njeprasangen og lagde vår egen versjon. Ruska bjørna spisa lilla Norga, vise klørna, untertrykkana. Njet, njet, Bresjnev, snjopa holt deg borte. Vi sang, diktet og hylte av latter. Og kokte te, fiska sei midt på natta og kokte den i fjæra i blikkboks! Så sprang vi to-tre ganger opp på Hátsek og bada, plukka markjordbær og krøkkebær. Og ut på høsten var det å finne mest mulig moltbær, selge til Lunken og utforske nye områder på Grensen! Så begynte vi å spell fotballkamp mot Ytre, og det ble til slutt Hellmocup og etterhvert flytta til Musken. Oldboyskampene var topp underholdning, der Evald scoret fra egen banehalvdel med spissko, og pappa torde ingen takle for han spilte med vernesko. Så bygde vi Folkets Hus i en fei, og satt der rundt bålet hele natta. For så å fiske børting på mårrakvisten. Oj, for en barndom og ungdomstid i Hellmobotn.
Jeg besøkte deg på Tunet når jeg var i Tysfjord. Du kjente meg igjen og bare lyttet. Hver gang sang jeg flere av de sangene du har laget eller oversatt, og du nynnet med! Da måtte jeg gråte vemodig over at du var blitt så syk. Jeg savner deg, kjære Kurt, min aller beste venn gjennom tidene. Hadde du bare forstått alt jeg vil si deg, og hvor jeg elsker deg. Jeg tenker ofte på Anna og barnan dåkkers og ber for dem. Men du betyr fremdeles mye, mye. For meg og for de fleste i Tysfjord. Og for mange, mange i den kristne verden. Du fortjener den største takk og anerkjennelse. Takk, Kurt, for det fantastiske mennesket og vennen du alltid har vært!
Takk, kjære Kurt, for alt du har vært, har gjort og alt du har betydd, for din familie og dine barn, for meg, for slekta, for sámegiella, for Hellmobotn, for hverdagsskolen og for den førstefødte læstadianske forsamlingen i Tysfjord forøvrig, på andre steder, og for ungdommen på din tid. Det er helt uvurderlig, og kan knapt sies med ord. Helt til du ble syk var du en sterk og tydelig lederskikkelse som ofte sa at det går godt, tidene blir bedre og du sto fast på din kristne tro, din overbevisning, din samiske identitet, og dine røtter. Ingenting fikk deg til å tvile eller vakle. Du var en av dem som sto støtt når stormene raste i fornorskningstida, og det var turbulent i det samiske Tysfjord. Først nå ser jeg virkelig den fulle betydning av alt du betydde den gang.
Da jeg var tenåring var du min store helt. Du var bandelederen som ledet oss, med humor og alvor. Tok de litt yngre med på storsamling i Norge, Sverige og i Finland. Du var 9 måneder i Lahti og jobbet i et lastebilfirma der, og lærte finsk. Da du kom hjem og fortalte om alt i Finland mente jeg du hadde vært i himmelen. Og hvor jeg ønsket jeg kunne reise dit en dag. Og når du fikk dine finske venner på besøk til Hellmobotn ble de også våre helter, Heikki og Lasse. Du og dere lærte oss finske sanger og salmer som vi ennu kan! Og det skapte virkelig en Finlandsfeber, og snart var mange av oss på tur dit. Vi bestilte finsk Linguaphonekurs, og sa Hyvä päiva og mikä on sinun nimi. Forøvrig er jeg idag gift med ei vakker, finsk dame!
Du har hatt den beste sangstemmen jeg vet om, med en utsøkt vibrato, og mener du kunne flere hundre sanger utenat, på 4-5 språk. Du har laget og oversatt mange sanger og salmer, og de fleste synger vi fra den nye lulesamiske salmeboka. Du har gjort en formidabel innsats for det lulesamiske språket, som lærer, oversetter, forfatter, sanger og inspirator. Mest av alt torde du være same og du lærte oss faktisk å være stolt av det samiske, og at det var noe svært verdifullt og verdt å lære videre.
Du gikk på gymnas i Narvik, og var vår beste ambassadør. Du ble til og med bandeleder i det læstadianske miljøet i Narvik og. Ledet ungdomstreff, sang, og oppmuntret oss alle til å gå på samling, og lage et godt ungdomsmiljø. Ikke minst så du hver enkelt av oss unge, og jeg for min del følte meg utrolig priviligert som din venn. Alltid et lurt smil om munn, en god historie og siste nytt fra hvor som helst. Du sprudlet av påfunn og gode ideer. For en ressurs!
I Hellmobotn satt vi ofte i Theodorhytta eller på Saga vårres og sang, fortalte historier, vitset, spiste og tullet som verst. Jeg kan aldri glemme da vi radbrekte Njeprasangen og lagde vår egen versjon. Ruska bjørna spisa lilla Norga, vise klørna, untertrykkana. Njet, njet, Bresjnev, snjopa holt deg borte. Vi sang, diktet og hylte av latter. Og kokte te, fiska sei midt på natta og kokte den i fjæra i blikkboks! Så sprang vi to-tre ganger opp på Hátsek og bada, plukka markjordbær og krøkkebær. Og ut på høsten var det å finne mest mulig moltbær, selge til Lunken og utforske nye områder på Grensen! Så begynte vi å spell fotballkamp mot Ytre, og det ble til slutt Hellmocup og etterhvert flytta til Musken. Oldboyskampene var topp underholdning, der Evald scoret fra egen banehalvdel med spissko, og pappa torde ingen takle for han spilte med vernesko. Så bygde vi Folkets Hus i en fei, og satt der rundt bålet hele natta. For så å fiske børting på mårrakvisten. Oj, for en barndom og ungdomstid i Hellmobotn.
Jeg besøkte deg på Tunet når jeg var i Tysfjord. Du kjente meg igjen og bare lyttet. Hver gang sang jeg flere av de sangene du har laget eller oversatt, og du nynnet med! Da måtte jeg gråte vemodig over at du var blitt så syk. Jeg savner deg, kjære Kurt, min aller beste venn gjennom tidene. Hadde du bare forstått alt jeg vil si deg, og hvor jeg elsker deg. Jeg tenker ofte på Anna og barnan dåkkers og ber for dem. Men du betyr fremdeles mye, mye. For meg og for de fleste i Tysfjord. Og for mange, mange i den kristne verden. Du fortjener den største takk og anerkjennelse. Takk, Kurt, for det fantastiske mennesket og vennen du alltid har vært!
mandag 15. juni 2009
Jeg lengter!
Du lengter bestandig et annet sted. Står det i en sang. For meg er det et ugjendrivelig faktum - og et problem. Er jeg hjemme lengter jeg ut, er jeg ute vil jeg inn. Er jeg på besøk en plass tenker jeg på hvem jeg ellers kunne ha vært hos. Gjør jeg en jobb lengter jeg etter å gjøre noe annet. Begynner jeg på en utdanning tenker jeg det er feil, og begynner gjerne på en ny en.
Jeg lengter etter en god venn, en som ser meg, forstår meg, lytter, gir gode råd og som har tid til meg. Alltid. Som ringer og spør, korsn har du det min gode venn? Og som foreslår helt sprøe ting, en reise til en mystisk plass, et rart kurs, et foredrag eller en laaang kafétur, eller spasertur. Der vi undres i lag, ler, gråter, betror oss, forteller. Og der vi møtes igjen og igjen, snart tosom, snart i et trivelig lag, på et kurs, på en læstadiansk samling og hos felles venner.
Jeg lengter etter å le, å flire mæ skakk i lamme noen. Le og le og le. Lage mat sammen, spise, fortelle og le. Kjenne på vennskap, samhold og humor. Reise sammen, og se det komiske i det meste, og bare le. Tjajmmap dal ájn, la oss le litt, som bror min, Erling, ofte sier. De gangene han ikke sier la oss ta et treganger huff!
Jeg lengter etter at vi alle var kristne, ikke bare jeg og ikke bare noen få. Alle søsken, hele slekta, alle samer, og alle mine venner. At vi fikk føle en vidunderlig fred i hjertet, og troen på at all synd er forlatt, og at Gud er med oss og i oss. Jeg lengter etter et åndelig fellesskap der alle er ærlige, vennlige og lojale. Mot seg selv og andre.
Jeg lengter etter at prøvelsene var slutt, at vi ikke behøvde å oppleve flere tragiske dødsfall i familien, ikke mere sorg og motgang, ikke mere sykdom, tretthet, og lange sykemeldingsperioder og fattigdom. Jeg lengter etter at folk ikke motarbeidet oss lenger, ikke pratet skit og ikke passet på våre skritt. Jeg lengter etter at noen faktisk anerkjente oss for det vi er. Og ga oss tillit og så våre ressurser. Og ikke minst - at folk ville være våre venner, for livet. Og sa hyggelige ting.
Jeg lengter etter å finne hjem. I meg selv og i verden. Og finne ut hvor jeg skal bo og leve her i verden. Er det i Måsske eller i Tromsø, Drag eller Sverige, der mamma kjem fra. Jeg lengter etter at vi bodde på samme plass alle i familien, og kunne ha god kontakt, være venner og gjøre noe sammen. Og føle at her, ja akkurat her, er vi hjemme. At vi kjente hver sti og hver tue, hvert fjell og hvert vann.
Jeg lengter etter å bli bedre venn med og få bedre kontakt med enkelte av mine søsken. At praten og kontakten fløt lett, og vi var ferdige med alle oppgjør og traumer. Jeg lengter etter å atter få og ha god kontakt med noen av mine gamle venner, i Tysfjord, fra folkehøgskolen, i samlingsmiljøet, både i Norge, Sverige, Finland og i USA. Jeg lengter etter at vi alle møttes til en mimreuke en plass, og vi kunne minnes, le og gråte sammen.
Jeg lengter etter å bli mer frisk og få energi. Jeg er lei av å være sliten, pessimistisk, for mye alene og langt fra venner og familie. Jeg lengter etter et hjem sammen, med barn, utsikt over sjøen, gode naboer og masse besøk. Jeg lengter etter barnelatter og barnlig glede. Jeg lengter etter Josef når jeg ikke har ham. Jeg lengter veldig etter mamma som har Alzheimer og er på et sykehjem i Tysfjord. Jeg vil hun skal bli frisk og si jeg var bare litt dårlig men nu er jeg bra. Jeg lengter etter besøk fra pappa, der vi gikk lange turer og vi fortalte alt til hverandre. Og at han sa jeg er stolt av deg.
Jeg lengter etter meningen med livet, og følelsen av at jeg er der jeg skal være og jeg har det bra. At jeg har funnet mine sjelevenner og de meg. At vi bor der vi skal og alt er meningsfullt og viktig. Og etter at vi kan prate om helt uvanlige ting, om livet, guddommen, lykken, alternativ medisin og healing. Om familiekonstellasjoner, helende krefter, synskhet, skjebnen, kjærligheten, lengsler, partnere, selvfølelse, slekt, tradisjoner, bøker vi har lest, rare kurs, livfilosofi og absolutt alt på jord!
Til slutt lengter jeg etter en lykkelig alderdom. der gode venner bor ved siden av hverandre ved sjøen, og der vi har en fellesgamme i midten der vi møtes. Der vi synger de samme gamle sangene om igjen, og mimrer og ler. Der vi bekrefter vennskapet fra et langt liv. Og sist, men aller viktigst, lengter jeg etter å ha Josef, min elskede sønn, lenge hos meg, at han får det bra i sitt liv, at han får lov til å være kristen og same, og at det er helt okei.
Og helt i mot slutten av mitt liv, lengter jeg å møte min Herre og min Gud, som sier velkommen hjem, min kjære sønn. Jeg har lengtet etter deg. Da, og akkurat da, vil min lengsel opphøre for godt, men ikke før. Det lengter jeg etter.
Jeg lengter etter en god venn, en som ser meg, forstår meg, lytter, gir gode råd og som har tid til meg. Alltid. Som ringer og spør, korsn har du det min gode venn? Og som foreslår helt sprøe ting, en reise til en mystisk plass, et rart kurs, et foredrag eller en laaang kafétur, eller spasertur. Der vi undres i lag, ler, gråter, betror oss, forteller. Og der vi møtes igjen og igjen, snart tosom, snart i et trivelig lag, på et kurs, på en læstadiansk samling og hos felles venner.
Jeg lengter etter å le, å flire mæ skakk i lamme noen. Le og le og le. Lage mat sammen, spise, fortelle og le. Kjenne på vennskap, samhold og humor. Reise sammen, og se det komiske i det meste, og bare le. Tjajmmap dal ájn, la oss le litt, som bror min, Erling, ofte sier. De gangene han ikke sier la oss ta et treganger huff!
Jeg lengter etter at vi alle var kristne, ikke bare jeg og ikke bare noen få. Alle søsken, hele slekta, alle samer, og alle mine venner. At vi fikk føle en vidunderlig fred i hjertet, og troen på at all synd er forlatt, og at Gud er med oss og i oss. Jeg lengter etter et åndelig fellesskap der alle er ærlige, vennlige og lojale. Mot seg selv og andre.
Jeg lengter etter at prøvelsene var slutt, at vi ikke behøvde å oppleve flere tragiske dødsfall i familien, ikke mere sorg og motgang, ikke mere sykdom, tretthet, og lange sykemeldingsperioder og fattigdom. Jeg lengter etter at folk ikke motarbeidet oss lenger, ikke pratet skit og ikke passet på våre skritt. Jeg lengter etter at noen faktisk anerkjente oss for det vi er. Og ga oss tillit og så våre ressurser. Og ikke minst - at folk ville være våre venner, for livet. Og sa hyggelige ting.
Jeg lengter etter å finne hjem. I meg selv og i verden. Og finne ut hvor jeg skal bo og leve her i verden. Er det i Måsske eller i Tromsø, Drag eller Sverige, der mamma kjem fra. Jeg lengter etter at vi bodde på samme plass alle i familien, og kunne ha god kontakt, være venner og gjøre noe sammen. Og føle at her, ja akkurat her, er vi hjemme. At vi kjente hver sti og hver tue, hvert fjell og hvert vann.
Jeg lengter etter å bli bedre venn med og få bedre kontakt med enkelte av mine søsken. At praten og kontakten fløt lett, og vi var ferdige med alle oppgjør og traumer. Jeg lengter etter å atter få og ha god kontakt med noen av mine gamle venner, i Tysfjord, fra folkehøgskolen, i samlingsmiljøet, både i Norge, Sverige, Finland og i USA. Jeg lengter etter at vi alle møttes til en mimreuke en plass, og vi kunne minnes, le og gråte sammen.
Jeg lengter etter å bli mer frisk og få energi. Jeg er lei av å være sliten, pessimistisk, for mye alene og langt fra venner og familie. Jeg lengter etter et hjem sammen, med barn, utsikt over sjøen, gode naboer og masse besøk. Jeg lengter etter barnelatter og barnlig glede. Jeg lengter etter Josef når jeg ikke har ham. Jeg lengter veldig etter mamma som har Alzheimer og er på et sykehjem i Tysfjord. Jeg vil hun skal bli frisk og si jeg var bare litt dårlig men nu er jeg bra. Jeg lengter etter besøk fra pappa, der vi gikk lange turer og vi fortalte alt til hverandre. Og at han sa jeg er stolt av deg.
Jeg lengter etter meningen med livet, og følelsen av at jeg er der jeg skal være og jeg har det bra. At jeg har funnet mine sjelevenner og de meg. At vi bor der vi skal og alt er meningsfullt og viktig. Og etter at vi kan prate om helt uvanlige ting, om livet, guddommen, lykken, alternativ medisin og healing. Om familiekonstellasjoner, helende krefter, synskhet, skjebnen, kjærligheten, lengsler, partnere, selvfølelse, slekt, tradisjoner, bøker vi har lest, rare kurs, livfilosofi og absolutt alt på jord!
Til slutt lengter jeg etter en lykkelig alderdom. der gode venner bor ved siden av hverandre ved sjøen, og der vi har en fellesgamme i midten der vi møtes. Der vi synger de samme gamle sangene om igjen, og mimrer og ler. Der vi bekrefter vennskapet fra et langt liv. Og sist, men aller viktigst, lengter jeg etter å ha Josef, min elskede sønn, lenge hos meg, at han får det bra i sitt liv, at han får lov til å være kristen og same, og at det er helt okei.
Og helt i mot slutten av mitt liv, lengter jeg å møte min Herre og min Gud, som sier velkommen hjem, min kjære sønn. Jeg har lengtet etter deg. Da, og akkurat da, vil min lengsel opphøre for godt, men ikke før. Det lengter jeg etter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)