Til deg min kjære tenåring!

Seksten, sytten år, og allerede på videregående. Det har gått fort, og det kjennes som om barndommens uskyld er over og en ny tidsepoke har begynt for deg. Du har startet på løsrivelsen fra oss foreldre, samtidig som du trenger oss som en trygg base. Jeg er glad for alt du ikke vet om livet, lykken og alle tårer. Og alle de gangene ditt hjerte kommer til å briste. Men jeg håper, tror og vet at du også vil møte mye positivt i ditt liv, alle møtene med venner og andre mennesker, og all farting og utprøving. Du skal sannelig gjennom mye, du og alle tenåringer.

Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.

Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at våre barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer. Og ikke minst, at vi får beholde den gode relasjonen for all fremtid.

Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Har han eller ho blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen?

Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.

Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, krenkelse, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske? Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.

Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.

Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med- og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))

Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!

Ensomhet i denne adventstida

Nu er det advent. For mange er det en flott tid mens man venter på jula. For andre er det enda en tid i ensomhet som toppes i selve jula. Der andres lykke bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de ensomme idag. Kanskje er det deg.

Jeg kjenner mange som ofte er alene men som takler det bra. Jeg vil snakke om de som virkelig er ensomme, og der ensomheten kan sies å være en tilleggsstraff. Noen er imidlertid hardere rammet enn andre, og det er ofte de samme grunnleggende årsakene til ensomhet, og noen ganger veksler ensomhet på å være årsak og virkning. Vondt kan det være, uansett.

Her er noen ord om ensomhet, et stort tabu i et samfunn der lykke ofte defineres etter rikdom, skjønnhet, popularitet, og selvrealisering. Noen vil alltid være bedre, rikere, mer spennende og vakrere enn deg. Driver du med daglig meningsmåling hos deg selv vil du aldri bli helt lykkelig, bare frustrert - og kanskje ensom. Mennesker har et stort, grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse, bli sett, elsket og ikke krenket. Om man prøver å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en slags kortvarig rus eller lykke, men siden det ikke inneholder vesentlig substans og slik popularitet kan være en flyktig vare, skaper det grobunn for frustrasjon, meningsløshet og ensomhet, ja til og med eksistensiell ensomhet. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rusmisbruk, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi lykkerus eller en rask quickfix av livet og dets problemer.

Ensomhet er ofte et resultat av tap, sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, mobbing, omsorgsvikt, eller at du har ikke blir sett nok, ikke blitt beskyttet nok, ikke anerkjent nok, ikke elsket nok og som et resultat av konflikt, forfølgelse, hån, fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, sykdom, folks ondskap, ekskludering og marginalisering. Og som et symptom på psykisk lidelse eller psykiske vansker. Barn er alltid sårbare, og den aller største frykten er å bli utstøtt, fra flokken, vennegjengen, eller fra familien, fra far eller mor, eller alt på en gang. Ekskludering er nesten som å bli usynlig, du slutter å være noe eller noen. Derfor gjør barn nesten alt for å bli godtatt, være lik de andre, bli en av gjengen, ja til og med bli med på mobbing og ekskludering av andre om det så kreves. Og verst er det om mor eller far ikke anerkjenner deg og elsker deg, skjemmes over deg, viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt hjemme. Om mor ikke tar vare på deg som lite barn, gir deg nærhet, trygghet, varme og "svarer" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Fars bidrag er også viktig, kanskje på et litt senere tidspunkt og på andre måter. Om far stikker av, svikter deg, ikke vedkjenner seg deg, misbruker deg eller driver med vold, kan dette skape et livslangt traume, noe undersøkelser fra fengsler viser.

Marginalisering betyr at du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, kultur, folkeslag, menighet, tro, miljø eller gjeng. Du føler deg alene, ikke akseptert, og ikke verdt å elske. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen, som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige, hjemløse, rusmisbrukere, folk med kroniske lidelser, ADHD/ADD, Asbergers, og som ikke føler tilhørighet, støtte, forståelse, og menings-fellesskap eller sosialt fellesskap med andre. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også rammet. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en sekt, en slekt, en bygd, en familie, og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet. Som kanskje ikke ses så lett.

Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Eller den kan forsøkes holdt skjult, der mennesker opptrer helt normalt utad, men de kan være dypt ensomme inne i seg. Noen livs-faser er spesielt utsatt, og vi må alle være obs på om det blir for destruktivt for noen, om det trenges akutt førstehjelp, varig støtte, omsorgsovertakelse, behandling, varsling eller massiv personlig støtte, spørsmål og vennskap. Utsatte og sårbare livsfaser er tilknytningsperioden, barnehagealder, spesielt 1-3 år, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre eller når barna/de unge flytter hjemmefra, får seg kjæreste, gifter seg, blir småbarnsforeldre, eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, diskriminering, baksnakking eller ved store dyptgående konflikter i religionen, i samfunnet, ved  kriser, vold, trusler, og annet destruktivt.

Egentlig alt, men noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig ting eller hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt, forstått og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre og snakke direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, dine søsken, dine foreldre, din partner og din nabo. Om du kan fornemme noe, så spør - og fortell. Med ord, vennskap, lojalitet og kjærlighet kan ensomheten lindres - og noen gang helbredes. Det kan ta tid, men en slik innsats kan være det mest meningsfulle arbeid vi gjør for hverandre! Og vi kan begynne nå i denne fine adventstiden.

Og er du ensom, ta tak i en venn og si akkurat det. Jeg er ensom, kan vi snakke om det?

Fornorskningskonfliktene i norsk/samiske områder og hvordan det forplanter seg til menigheter og skaper konflikter

Problemet i overskriften er tabu for mange, ukjent for de unge, svært få tør å snakke om dette offentlig, det skal bare ties i hjel og man håper det går over av seg selv. Konflikt-stoffet er heldigvis i ferd med å ebbe ut, det har blitt fredeligere etter tre tiår med harde konflikter, men ofrene for denne konflikten finnes på begge sider. Få vet hvordan man skal snakke om det, hvordan man kan forsones og hvordan gjensidig tillit kan gjenopprettes, om mulig. Og sist, men ikke minst, hvordan de som ble presset ut skal kunne delta i møter uten frykt for å bli angrepet. Og hvordan man kan forstå bakgrunnen for at det kunne skje, og hvordan skal man reparere skadene og traumene etter tiårs bitre konflikter. Jeg bryter dette tabuet nå. For ordens skyld er jeg selv kristen og på "re-vitaliserings-sida". Håper at mitt bidrag vil øke forståelsen for at dette overhodet kunne skje, hvordan dette eskalerte, hvordan konflikten ble så bitter, hvordan det kunne gå så langt at noen ble ekskluderte, og hvorfor mange rett og slett rømte og aldri tør å komme tilbake. Og hvordan man kan begynne reparasjonsarbeidet og helbredelsen når alt har blitt tabu.

Hovedbakgrunnen for konfliktene er kombinasjon av den harde fornorskningen, den samiske re-vitaliseringen, kollisjonen mellom disse, konfliktene dette skapte - og en rå maktkamp mot det samiske - og mot enkelte familier og slekter, spesielt innerfjordinger som i all hovedsak er for det samiske. Norge har gjennomgått en omveltning og skifte fra fornorskning til samisk re-vitalisering. Dette har skjedd over hele landet, og blant lulesamene tipper jeg at en tredjedel av samene fortsatt vil assimileres (bli norske), en tredjedel er nøytral og den siste tredjedelen ønsker re-vitalisering. Når selve re-vitaliseringen startet fra ca 1980, skapte det en kraftig reaksjon hos de som ville assimileres dvs de som ville at det samiske gradvis skulle forsvinne fordi det for dem forbindes med skam, fattigdom og lavere status i samfunnet. Strategien er at man blir lik nordmenn, snakker bare norsk og man dermed får anerkjennelse og likeverd. I alle fall blir man ikke mobbet og sett ned på. Slik forsvant store deler av det samiske i landet, og den harde fornorskingspolitikken skapte personlige traumer og la grunnlaget for selvforakt, lav selvfølelse, og familiekonflikter. Dette kommer fram i debatt om det samiske, og det kommer fram mye raseri og grums. Man kan ganske enkelt ikke snakke om det uten at noen kjenner på smerten, fornektelsen, selvforakten, raseriet over alt det tapte og at man måtte gå i skjul. Det er viktig å forstå hvilke skader dette hadde på folk som ble presset til å gi avkall på sin egen identitet, livsform, språk og tradisjoner, og prøve å leve og fremstå som norsk. Prøver man å snakke om det, vekker det ofte raseri og motangrep, fordi mange skjønner ikke selv hva det er de føler og hvorfor.

Dette er også den direkte bakgrunnen for at konflikten forplantet seg til menigheter i samisk/norske områder. Det var de samme personene i de tre omtalte kategoriene som deltar i de aktuelle menighetene, og alle kan forstå at de samme konfliktene som skjer på samfunnsnivå etterhvert vil følge med de samme personene også inn i menighets-livet. Hadde alle vært tolerante, og tenkt at disse prosessene må vi bare gjennomleve og overleve, men vi skal forholde oss profesjonelt og dannet til alt den støyen det skaper. Vi skal være tolerante, snakke sammen og være enige om å være uenige. Dessverre klarte man ikke det, dermed konflikt og mange destruktive prosesser, personlige lidelser, ut-frysninger og direkte vantrivelige forhold. Det som tidligere var en felles arena for veldig mange, ble til en kamparena, og det enkleste for noen var bare å rømme, fordi man ikke klarte å forholde seg til konfliktene år etter år, og tiår etter tiår, uten klare løsninger.
.
I bygder, foreninger, bedrifter, menigheter, storfamilier og slekter, i nabolag og andre miljø der folk MÅ omgåes og mange bor tett er det stor fare for konflikter og uenigheter av ymse slag, og det er helt perfekte forhold for intriger, maktkamp, maktmisbruk, overgrep - og sladder. Misunnelse, sjalusi, hat og slike følelser blir kalt Janteloven etter Axel Sandemose, der du ikke skal tro du er noe, og du er ikke bedre enn oss. Når destruktive prosesser skjer i bygder eller i lukkede fora kalles det Bygdedyret. Og vi mennesker er skrudd slik sammen at klarer man ikke å løse konflikter internt, kan de eskalere, og involvere stadig flere mennesker og destruktive makter, samme hva man kaller dem. Mennesker blir traumatiserte og det samme kan et helt land og et helt folk bli. Traumene kan vare i generasjoner, og unge etterkommerne kan ha vanskelig med å forstå de voksnes og eldres problemer og plager etter en krig. Og få såkalte post-traumatiske lidelser.

Det som kan være mest skadelig er interne konflikter og krenkelser som forsøkes holdes skjult og der motparten demoniseres, og der krenker vet at lojaliteten til gruppen er så sterk og terskelen til å sladre er så høy at han eller de ikke risikerer noen verdens ting. Det aller første som ryker i en konflikt eller krig er alltid sannheten. I et møte eller i en personlig samtale greier de fleste å snakke sant og være saklig. Men i en konflikt brytes denne normen, og løgn, sladder, overdrivelser og kampanjer erstatter sannheten. Eskalerer det videre går man til neste skritt, nemlig å demonisere motparten, man forteller grove løgner, viderebringer det man vet er sladder og setter ut rykter om motiver og personlige egenskaper. For eksempel at de der er bare ute etter penger, eiendom, rikdom, ære, makt, status og særrettigheter for seg selv. Eskalerer det så videre kan man oppleve utrenskninger, ekskluderinger og splittelser. Det er det altfor mange eksempler på i hele samfunnet. Resultat er at alle taper, det finnes ikke vinnere i kriger og alvorlige konflikter. Det blir direkte utrivelig og uutholdelig, og etterhvert kommer flukten fra den gruppen, bygda eller menigheten, med de konsekvensene det innebærer.

I samisk/norske områder kan det være mer enn en konflikt som bølger fram og tilbake. Tradisjonelt har det vært konflikter under og etter fornorskningstiden, mellom norske myndigheter, nordmenn på den ene siden og samer på den andre. Og etter den samiske re-vitaliseringen startet interne samiske konflikter, med for og imot det samiske. Denne konflikten splittet og splitter bygder, slekter, menigheter, andre grupperinger og til og med enkeltfamilier i disse områdene, med alvorlige konsekvenser. Det er utelukkende fornorskingspolitikkens ansvar at det blir slik. Og det er også en del av målet, at det skal bli så problematisk å være same at man gir opp, og begynner å jobbe mot den andelen som tross alt vil bevare det samiske. Splitt og hersk, kalles det. Når man så har skapt konfliktene, overtar andre konflikter og krangler og til slutt tror folk at det er de andre i bygda som er fiender. Så ryker sannheten, løgnene og sladderen overtar og tilslutt mister man oversikten og tilbake står kaldhet, mistillit, utrivelig og flukt. Her er det veldig viktig for meg å understreke at i utgangpunktet er det ikke en religiøs konflikt i de aktuelle menighetene i samiske områder, men en fornorskningskonflikt i samfunnet som forplanter seg til menigheter. Når så fornorskningskonflikten prøves løst religiøst går det galt. Når man skal prøve å avgjøre om det samiske er galt eller rett, kan alle lett skjønne at det ikke går, og at de som prøver det skaper en helt uløselig og uforståelig konflikt.

Når religion blir brukt til å legitimere en av partene og deres strategi kan det ikke gå annet en galt. Dette er et uhyre tabubelagt tema, fordi det per definisjon sannheten man skal høre. Men når det skinner så tydelig gjennom at det er fornorskningspolitikk, maktmisbruk og ekskludering som forsøkes forkledd som sannhet, gjennomskues det fort. Folk får mistillit til det som sies i menigheten, og forsvinner, og de må bære smerten etter trakassering, uten at noen beklager. Konflikten blir tidd i hjel, og det skal alvorlig mye til at noen tør be om et møte om det de har gjennomgått, fordi de er redde for at de blir angrepet på nytt, eller at de blir møtt respektløst. Og er man heller ikke personlig kristen, men bare gått på møter av og til, føler man ikke at man kan bruke de vanlige kanalene for møter, forsoning og tilgivelse som er tilgjengelige i en slik menighet. Folk må da bære smertene og traumene alene, og løser hele problemet med å holde seg unna, og lide i stillhet. Det offentlige har heller ikke tilbud og behandling til dem det gjelder, fordi det mangler kunnskap, kompetanse og forståelse for slike problemer.

Når det i tillegg ikke eksisterer tiltak og forum for å behandle problemer, konflikter og den type traumer, og komme folk i møte, "fryses" og forlenges lidelsene hos de det gjelder. Det bør det absolutt gjøres noe med, se innlegget, Rom for smerte og forsoning, som en mulighet. Konsekvensene er at store deler av potensialet for en menighet forvitrer, og den forgubbes, og menigheten får et rykte på seg på å være samefiendtlig enda bare en mindre del av den er mot det samiske, som om det var galt i seg selv. Man kan aldri angripe ens etniske bakgrunn, ens morsmål, ens tradisjoner, samiskundervisning i skolen, litteratur, klær og slikt  med sikte på å gjøre det til noe galt. Da er det da det nettopp går galt. Like galt om man skulle demonisere finsken i være naboland og våre nabomenigheter, og påstå at de som snakker finsk har noen skumle baktanker og snart kommer den finske synden. Eller at man bes

Slik har situasjonen vært en stund, og dette er min analyse. Dette har skjedd og må tåle dagens lys. Dette er ikke angrep på kristendommen eller bestemte menigheter eller ledere. Jeg setter ord på et meget betent problem, med dårlige følelser på alle sider, og følelse av maktesløshet og at det ikke går an å gjøre noe med skadene. Jeg tror helt bestemt at det kan vi, men først må vi tørre å snakke om det, og si det som det er. Så kan vi snakke om hvilke muligheter vi har til å forsones, gjenopprette tillit alle veier, muligheter til å lytte til hverandre, beklage der det behøves og å starte på nytt. Er det ikke forsøket verdt?

Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svarte en gammel same i Storlule, Nord-Sverige, til pappa, på hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma om hvor jeg kulle bo og hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Ålloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Tromsø og i Ållo/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Ålloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tid og stunder utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskapspartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidens morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til ahkko og addja, til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende, rørende og svært tilfredsstillende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, bakker og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre, vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.

Dødslengsel, ensomhet, sykdom og lengsel etter fred

Jeg snakker om meg selv. Nei, jeg er ikke suicidal. Jeg vil prate om ting som jeg nesten aldri hører om, og som jeg lenge har trodd at bare jeg følte. Om lengselen etter fred, lengsel etter å finne hvile hos Gud, lengsel etter å prate dypt om religiøse og åndelige ting, om eksistensielle spørsmål, evigheta, meningen med livet, hva som gir oss håp, verdier, barna vårres, barneoppdragelse, alderdom, verdighet og om vi er så fornøyde med hvordan ting er blitt. Og evaluere våre foreldre uten å kritisere dem personlig. Snakke om livet, drømmer, håp og tap. Og lengsel etter å prate om hva fornorskningskonfliktene gjorde med oss. Og om de sår vi fikk på sjelen, og hva vi gjør med dem. Og sist, men ikke minst, lengselen etter å ha sjelevenner.

Jeg er 62 år, men føler meg ofte som 90. Jeg har altfor mye erfaringer, fått altfor mange prøvelser, vært gjennom altfor mange stormer, flyttinger, kriger, traumer og sykdommer. Ingen kan lastes, det er ikke poenget å finne noen å skylde på. Det er selve livet som har gjort det slik. Jeg har snakka med mange om både lengsel etter å dø, mangel på livsmening, kjedsomhet, tomhet, overfladiskhet, tap, mm. Og en ufattelig ensomhet når man nesten ikke kan prate helt konkret om det uten å bli møtt med prat om psykoterapi, lykkepiller, trening, frisk luft, kosttilskudd, se lyst på livet, og lignende. Jeg prøver å finne et språk og ord for alt dette. Dette faller ikke under psykiatrien, det er ikke en lidelse, man kan ikke ta en pille og så er det borte. Følelsene skal ikke fortrenges, men man skal heller ikke dyrke disse, bli for sentimental, eller føle seg som offer. Ja, følelsene kan klart være en del av en depresjon eller posttraumatisk stressyndrom, i mitt tilfelle er det vel litt av alt. Men disse lengslene og behovene har jeg hatt lenge også uten å ha vært deprimert.

Jeg lengter etter å komme til himmelen, til lykke, fred og harmoni. Jeg tror også jeg kommer dit til slutt. Og jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å leve 20-30 år til, det er flott. Men lengselen etter å dø og den eksistensielle ensomheten har kommet for å bli, noen ganger sterkt, andre ganger mer som en flyktig tanke og andre ganger glemmer jeg den helt. Jeg har hørt eldre over 80 si at nu kan Gud Fader bare hente meg hjem. Da er man lei, eller trøtt av livet. Livstrett. Jeg skjønner nøyaktig hva de mener. Jeg tror mange eldre kjenner på disse følelsene, spesielt de som har blitt alene.

Jeg lengter etter å møte en gammel, klok mann som sa, kom, kjære venn og sett deg her, så prater vi om deg, oss selv og Livet. Han måtte nok venta en god time til jeg hadde grått meg ferdig om han hadde fantes. Bernard Knutsen, (predikant/medmenneske fra Bjørkvik i Tysfjord) var en slik type, med et helbredende blikk, vennlig tilstede, og jeg følte jeg kunne si akkurat hvordan jeg følte meg der og da. Synd han døde altfor tidlig.

I utgangspunktet leter jeg ikke etter en passende terapi, men et rom for alt dette, ord og et språk, og jeg leter etter medmennesker som kan møte meg der jeg er uten masse gode råd. Og kan jeg selv være et slikt menneske for andre er det også kjempefint. Det hadde vært en drøm om vi var en mindre gruppe som kunne være sammen en hel helg og prate om alt dette, gjerne flere ganger og. Finnes det andre som strir omtrent med det samme som meg og som kan tenke seg til å møtes? Eller mer presist; er det andre som kan tenke seg til å delta i en selvhjelpsgruppe, hver med sin personlige livshistorie, ikke nødvendigvis samme som min. Du behøver ikke være 90...

Penger, makt og ære-kortet

I et Janteland finnes det ikke et mer effektivt knep enn å dra "Penger, makt og ære"-kortet. Om man vil ramme en man ikke liker, er det bare å spre et rykte om at han og hun gjør det og det, bare for pengers, æras eller maktens skyld. Og vil man være ekstra ondskapsfull planter man et rykte om at han driver med incest, underslag av penger eller annet kriminelt. Det er flere forhold som gjør det mulig å plante rykter, her er noen. For det første må det være en viss mengde folk som bor relativt tett på hverandre, der de "må" forholde seg til hverandre. Som i en bygd, i en menighet, i en liten kommune eller i og mellom etniske grupper, eller mellom senter og distrikt, gjerne med et visst spenningsforhold mellom disse gruppene. Er alle kriteriene tilstede er det fin-fine forhold for det, og det utnyttes ofte, gjerne av noen få "brannstiftere" som får jobbe anonymt. På hele Nordkalotten er forholdene ypperlig tilstede, der har man alt dette, og mere til. Jeg kjenner best til Tysfjord der jeg har vokst opp, der er alt dette den dag i dag, men disse fenomenene er dessverre tilstede overalt der det er mennesker som bor tett på hverandre, og der det er ulikheter - og misunnelse.

Det starter gjerne med at noen lykkes, får en jobb, starter et firma, får litt ros, gjør en samfunnsinnsats, tar initiativ til et senter, eller han skrives om i avisa eller ved at noen tør å ta opp noe negativt eller kontroversielt. Eller ved samisk revitalisering. Noen misunner han eller henne, men får ikke rammet vedkommende direkte. Da dras dette kortet. Brannstifterne går da fra hus til hus, og tenner en brann. Som i korthet går ut på at han eller hun gjør det og det, bare for å bli rik eller for å få ære og makt. Det vil ikke vi ha noe av, ikke sant? Går man på nok antall gårder, eller ringer nok antall ganger, går ryktebørsen, løgn blandes inn, saken fordreies, fordobles for hvert ledd og man har lykkes i å demonisere vedkommende. Dette gjøres med jevne mellomrom, med bønn om ikke si at det var jeg som sa det. Samme ser man i kommentarfelt i media landet rundt. Får man boltre seg anonymt kommer grumset fram.

Dette er effektivt av flere grunner. For det første er vi alle preget av det norske likhetsidealet om at alle skal være like og ingen skal ha mer enn andre, verken av penger, eiendeler, status, bedrifter, ære, suksess eller andre goder. Ekte norsk misunnelse, og Bygdedyret passer veldig godt på hvor mye hver skal ha. I samisk-norske områder får vi i tillegg den tradisjonelle sijdda-tankegangen om at alle beslutninger skal tas kollektivt, og ingen skal berike seg selv. Dette idealet var helt nødvendig da en gruppe samer eller et flyttlag i reindriften skulle drive matauk og forvalte felles naturressurser i et gitt område. Om noen fisket opp all fisken eller skjøt alt viltet for å bli rik, ville alle sulte. Slik sologang ble straffet veldig hardt, ved at man degraderte vedkommende, han ble usynlig, fikk ikke partner eller fikk et dårlig navn. Alle fryktet en slik skjebne, og man kunne ikke rømme. Straffemetoden ble sjelden brukt fordi normene var innarbeidede og "loven" respektert. I likhet med dagens Norges lover, de virker avskrekkende.

Den eldste og sijddaforsamlingen som besto av den eldste i hver familie eller husstand hadde således stor makt som alle fryktet. Da læstadianismen kom ble ofte den eldste i sijddaen også sjef for menigheten, og de eldste i sijddaen fikk ulike roller i samme menighet, og religiøs og verdslig makt ble utøvet av de samme personene. Dette fungerte lenge bra da folk bodde i naturen eller i en fjord. Men da modernisering, utflytting og samisk revitalisering startet, ble også de samiske samfunnene mer differensiert, moderne og mangfoldig. Folk tok utdanning, tok vanlige jobber, flyttet til byer, og fikk ulike samfunnsroller etterhvert. De eldste reagerte på at noen gikk "solo", og i starten forsøkte de med de "vanlige" sanksjonene og straffemetodene. I tillegg misbrukte noen den religiøse rollen de hadde for å straffe "utbryterne".

Jeg er for kristendommen men mot misbruk av posisjoner. Ved at man blandet sijddarollene og de religiøse rollene skapte man rolleuklarhet, forvirring og muligheter for maktmisbruk. Enkelte benyttet seg dessverre av dette. Det virket som om lederne tenkte at har man ikke sijddamakt lenger bruker vi den religiøse plattformen, med det resultat at mange mistet tilliten til og flyktet fra menigheten. Jeg prøver å unnskylde dem med at de ikke visste bedre, og at det tok to generasjoer for å avklare at vi ikke lenger lever i en sijdda, og at også samer gjør hva de vil. Noen tjener veldig bra, same er ikke lik kristen, og vi har for alltid blitt en mye, mye mer mangfoldig og et mye mer individuelt samfunn. Ingen klarer lenger å kontrollere alle, og det er aldeles ikke lenger behov for det. Men denne overgangen har kostet, og mange betalte en høy pris for det. Spesielt de av oss som kjempet for det samiske, de som tok initiativ til Árran, til organisasjoer, de som tok utdanning, fikk ulike stillinger og de som deltok i de første sametingsvalgene og flere andre.

Poenget her er at en mulig og latent straffesanksjon i sijddasystemet blir i dag misbrukt til å demonisere de som stikker seg ut, gjør noe aktivt, begynner med noe nytt, får en posisjon eller tjener litt mer enn andre. Noen få starter en brann, og resten spør ikke om det er sant, godter seg og bare forteller det ukritisk videre. Har man noe mot den andre hekter man gjerne på en liten ekstra løgn og sender saken videre. Det er status å ha noe å fortelle og folks nysgjerrighet gjør at vi gjerne lytter eller spør stadig vekk, ka hør du? Sladderen resirkuleres flere ganger og ingen går direkte til vedkommende og spør om hva som er sant. Slik skapes myter om andre.

Det kaller jeg en krenkelseskultur. Idag begynner misbruket av sijddaelementet å ebbe ut, pga av at mange ikke lenger er avhengig av kollektivet, de gamle straffemetodene er ikke lenger effektive og fungerer ikke i et moderne samfunn. Andre autoriteter finnes og ingen må lenger stå til rette for en sijddasjef. Men har dette ebbet ut har vi dessverre nok av andre muligheter, som Janteloven, misunnelsen, ryktemakeriet, løgnen og fortielsene. De vil nok finnes for alltid, men hver og en av oss kan la være å bringe løgn videre, og spørre vedkommende direkte. Løgnen og misunnelsen lar seg ikke utrydde så lenge det finnes mennesker, men man kan beholde sin sti ren og sin integritet intakt, og lære barna hva sannhet og rettferdighet er. I tillegg kan man flytte til en by.

Gråt mitt hjerte - et vemodig tilbakeblikk på livet

Gråt mitt hjerte - et vemodig tilbakeblikk på livet

Jeg skriver poetisk, og noe er selvopplevd. Jeg skriver til godt voksne som ser tilbake på livet, til de som sliter, og er en oppsummering av den sorgen jeg har merket hos mange jeg har møtt. Vi mennesker er ikke så ulike, og sorg har ofte samme type opphav. Som gjør at alle kan kjenne seg igjen i deler av innlegget, eller at venner har fortalt hva de er opptatt av i et vemodig tilbakeblikk. Gjennom sorg og anerkjennelse av lidelse starter en helbredelse hos deg selv. Derfor er sorg ikke farlig, men heller nødvendig for å komme videre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------

Gråt mitt hjerte, over alle tap, over venner du mistet, over din mor som måtte dø. Gråt tungt, mitt hjerte. Over alle harde ord du fikk, over venner som sviktet. Gråten helbreder, lytt til deg selv, syng det ut. Lytt til din egen ármme - din egen sørgesang. La tonene flyte fritt og hør på ditt innerste inne, en sang. Gråt til det ikke finnes tårer mer, bare stillhet, bare ømhet, bare tanker, bare smerte, og en uendelig lengsel etter fred og harmoni. En dyp, dyp lengsel etter å ligge i et varmt fang, uten en eneste bekymring, uten smerte, uten ansvar. Der du følger livets bevegelser uten å tenke, du bare er. Gled deg over de første minnene, da mamma tok deg opp i sitt fang, og sang. De inderligste toner du noen gang har hørt. Gled deg over hvor nært et barn kan være sin mor, ja dere var nesten samme kropp. Kjenn etter hos deg selv hvor mammas kjærlighet er lagret, i hver celle, i ditt blod og i hvert minne.

Gled deg over de søsken du fikk, som kom etter deg og krevde plass. Men gråt over alle sår de fikk, og alle kampene om foreldrenes kjærlighet, blikk og tid. Og følelsene om ikke å være elsket nok. Gråt over alle små og store problemer du hadde som du ikke torde å fortelle om. Om da du ble mobbet og trodde du fortjente det. Da stygge ord falt og all ertinga, du var lik den og den, og du dugde ikke. Smerten over erkjennelsen at du egentlig var helt alene, selv om du hadde folk rundt deg. Gråt over at folk så ned på deg fordi du ikke hadde samme far som dine søsken, over at moren din ikke var gift, og at din far ikke prioriterte deg, eller han dukket opp til din konfirmasjon, som fremmed. Gråt over alt du tapte, over livet som gikk, over all kjærligheten du mistet. Gråt fordi du måtte kjempe som barn, en kamp alle barn bør slippe. På den ene siden gir du foreldrene en ubetinget kjærlighet og hengivenhet, og på den andre siden føler du kanskje bitterhet og dyp skuffelse over å bli sviktet og kanskje krenket. Gråt fordi du er glad i din mor og din far, selv om de sviktet, i en spesiell stund eller hele livet. Og fordi det skadet deg og gir deg dårlige minner og psykiske vansker som voksen. Og fordi det kanskje ikke nytter å fortelle det, de vil forsvare seg, og bevare sitt selvbilde. Eller fordi de ikke lærte å prate om følelser.

Gled deg  over de gode vennene du fikk som liten, og på skolen. Over all galskapen og humoren barn har innebygd i seg til de begynner å passe seg. Gled deg over all latteren små ordfeil og ufrivillige bevegelser kunne gi. Gled deg over alle rare minner voksne kunne gi deg, over underlige blikk, og nifse historier. Og alle som har levd og gått bort. Ikke begynn å telle hvor mange det er, og hvor mange som er forlatt. Bare minnes dem i ærbødighet og takknemlighet. Selv om ikke alle var gode, så var de dine slektninger, naboer, søsken, foreldre, venner og uvenner. Ingen har levd forgjeves, men noen har lidd for mye.

Gråt over din første kjærlighet, da verden ville rase sammen da din kjære så en annen vei og han eller hun som bare ville være en venn. Gråt over alle drømmer som ble knust, inntil forelskelsen gikk over av seg selv. Minnes vemodig alle venner som måtte reise, til en skole langt unna eller til en jobb, og aldri kom tilbake. Gråt over han eller henne som tapte sitt hjerte til en fremmed og flyttet hjemmefra og fra deg. Og over brevene som aldri kom og ordene som aldri ble sagt. Ordene, jeg er glad i deg, jeg savner deg og du vil forbli i mitt hjerte.

Gråt og minnes over da du selv måtte reise hjemmefra. Over lange reiser, dårlig økonomi, få telefoner, og en brennende hjemlengsel. Og over smerten og lengselen etter mamma, pappa, søsken, venner og naboer. Gråt over ensomheten som møtte deg på den nye plassen inntil du fikk en venn, og all tvilen på om de der hjemme var glad i deg. Gled deg over de nye vennene du fikk, og de som ble forelsket i deg. Og over en telefon kanskje 30 år etter, eller et skoletreff. Tenk over at livet gikk så fort og alt du måtte forsake. Tenk over alt ansvar du fikk og over foreldrene dine som trengte deg. Gråt over din bror som tok livet av seg i sykdom og fortvilelse, eller som kjørte seg ihjel, eller fikk slag eller kreft. Gråt over din venn som fikk psykiske vansker etter et overgrep, og må bruke hele livet på å forstå seg selv og sin smerte. Eller at hun eller han måtte flytte langt i tid og rom, og kontakten som minsket. Og de som ble psykisk syke i ung alder og må bo på institusjon.

Minnes ditt første møte med han eller henne du giftet deg med, minnes den første slitsomme tiden, med barn, jobb, flytting og etablering. Slitet, våkenettene og alle pliktene. Gråt over umodne foreldre som følte seg skuffet over at du var sammen med noen andre, og du ikke kom hjem. Gråt over den manglende støtten og forståelsen. Minnes ditt barn som led, som ble syk og måtte på sykehus. Minnes barns lengsel etter vennene, etter deg og og savnet over å være normal og som de andre. Gråt over bane som ble mobbet og følte sterk ensomhet. Og over din egen hjelpeløshet og fortvilelse. Gråt over alderdommen og over at din kjære døde, eller flyttet fra deg. Minnes alle venner som døde og som ikke sa farvel.

Gråt over helsa som svikter, over den kroniske smerten som aldri gir seg. Gråt over alt du måtte slutte med og over de tapte krefter. Gråt over alle fjellturer du ikke lenger klarer og over venner du aldri mer treffer. Gråt fordi alt ble ikke slik du drømte om, over alle vennene som endret seg og ble fremmede. Minnes din fortrolige venn fra ungdommen som forsvant, døde, flyttet, eller sviktet, eller fikk Alzheimers. Gråt over de beste som måtte dø. Gråt over ditt barn som måtte dø som ung, og for den smerten han etterlot seg. Gråt for livet i din mage som sluttet før det ble født. Den sorgen er like reell som den over de fødte som dør. Gråt over ditt eget savn og dype sorg, som ingen kan sette seg inn i. Gråt for at du må leve med denne smerten hele livet, og stadig bli minnet om den. Ditt barn hører din sorg og sender deg styrke. Gråt over alle dine søsken som tapte sin barnetro, og som tok avstand fra kristendommen på grunn av andres feiler.

Gjennomlev ditt liv, øyeblikk for øyeblikk, time for time, dag for dag, år for år, med all den gleden og smerten livet har gitt deg. Minnes de gode ord, de kjærlige blikk, nærhet og klemmer andre ga. Gled deg over de barn som Gud sendte og som han mente du kunne ta vare på. Gled deg over at de kan være glade og at noe har du fått til. Gled deg over at du har alle følelsene i deg, sorg, smerte, skuffelse, og mørke følelser. Men også glede, tilfredshet, begeistring, beundring, og alle de gode følelsene det er mulig å ha.

Livet går fort, min venn. Benytt hver sjanse til å minnes, og bekreft hvert eneste vennskap du har. Har du noe godt å si, si det direkte og personlig, ikke vent til din venns begravelse med å si det. Følg ditt hjerte, se på din venn eller medmenneske, si helbredende ord, og smil. Når hjertets språk blir brukt, da kommer gråten. Da renner tårene, dels av glede og dels av sorg. Det er denne uendelige lengselen etter vennskap, nærhet og fellesskap, som vi tar for gitt i ungdommen, og som forvitrer med alderen. De tidligste vennene er de mest dyrebare og tapet av de vennene gir størst sorg. Men gled deg over de vennene du har, enten de er dine søsken, dine foreldre, dine barndomsvenner, dine ekser, din lærer, din elev, din nabo eller en du deler en tro med. Gråt sammen med han eller henne, og det vil til slutt lokke smilet frem.