Ufrivillig singel

Jeg skriver i dag om noe som kan være et tabu og et problem for noen, nemlig det å være ufrivillig singel i et familiebasert samfunn. Og de mange utfordringene med å finne en partner man kan bli lykkelig sammen med resten av livet, om man ønsker det. Og for enkelte, det å bli "for gammel" til å stifte en familie med egne barn og hele pakka. Eller at man blir enke eller enkemann blant mange, mange andre i samme situasjon, sitte i eget hus, og synes det vil bli problematisk å flytte sammen med noen andre. Og for andre, motstanden mot at du finner noen eller flytter på deg, motstand fra barna, slekta eller bygda. Det er ikke lenger et så stort tabu som tidligere å være singel, få barn utenfor ekteskap, være samboere, særbo og slikt. Men presset og forventingene om at alle skal finne noen er der likevel, og det er også et press å bli "lykkelig" hele livet.

Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten, regningene og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for mange andre.

Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig av det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv, og sitt eget liv.

Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partnervalg.

Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det en økende prosent som er eller vil bli single. Det sies at det finnes 1 million husstander bare med 1 person i Norge. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.

Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller ham. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv. Og selvfølgelig tilfeldigheter, ting bare skjer. 

La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene forsamlinga. Dilemmaet blir da, skal man vente og se, eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.

I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.

Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre er det ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor én og én i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B. 

Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på i mitt forrige liv. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.

Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og noen behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, eller det er underskudd på kvinner, spesielt i bygdene, og enkelte leter etter en quick-fix. Og klager de nye konene, henter de bare ei ny ei. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.

Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40/50 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og nesten alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.

Verken jeg eller andre kan eller skal gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Og etter 10 år ble jeg alene igjen. Og det er minst like mange grunner til at ekteskap havarerer som det er grunner til at det oppstår. Mange utenforstående er mest opptatt av å finne ut hvem sin skyld det er. Og det er sannelig ikke lett å finne ut av det selv. Men enhver kan og må jo evaluere sitt liv, sin adferd og sine feil og endre det som endres kan. Selvom det mange ganger er for seint.

Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg. Tror jeg. Men er ikke sikker. Men ett er nesten helt sikkert. I ung alder styrer hormoner, instinkter og utseende alt. I voksen alder er nesten alt av det borte, så det koker ned til å finne en sjelevenn. En eller ei som er i huset, som tøver med sitt, sier morn på mårran i 11/12-tida, som tar snyen eller gressset, som betaler halvparten av regningene, og som fremdeles er der ved leggetid. Same procedure as every year, James!

Farvel, mitt Tysfjord! Hivás, muv Divtasvuodna!

Jeg skal verken dø, emigrere, eller slutte å besøke Tysfjord. Jeg skal bare ta farvel til Tysfjord kommune, som snart er historie. Du, min kjære kommune, har forsvunnet som egen kommune, og jeg og mange med meg på vestsida og i de nærmeste fjordene har blitt Hamarøyværinger. Deriblant hele Hellmofjorden, vårres fjord. Og de i Kjøpsvik og omegn har blitt Narvikværinger. Du forsvant fra kommunekartet, du ble fordelt på dine naboer, og historikerne må skrive nye, avsluttende kapitler til din lange og flerkulturelle historie. Bare selve Tysfjorden som fjordsystem består, med sine 6-7 fjordarmer. Fjorder som helt eller delvis er fraflyttet. Det er ikke bare kommunen som forsvinner. Det er veldig mye annet som allerede har forsvunnet, og som stadig vekk forsvinner. Fjordafolket, sjøsamisk kultur og språk, bosetting i fjordene, tradisjoner, levesett, næringskombinasjoner, folketro, gammeldagan, ord og uttrykk, muntlig tradisjon, skrømthistorier, kunnskap om naturressurser og det å berge seg i naturen og av det naturen gav. Og sist men ikke minst, vi er mange slags Tysfjerdinger, vi er ulike, og spredt på alle sider av fjordsystemet. Alt dette har skapt mange konflikter. Jeg skriver både om det beste ved Tysfjord, og det verste. Sett fra mitt perspektiv. Andre har andre opplevelser. Det beste synes jeg er det tradisjonelle sijddalivet fram til 1980-tallet, som var relativt stabilt innen det samiske og det læstadianske. Det verste er alle konfliktene forårsaket av fornorskningen, konfliktene mellom det samiske og norske og mellom samer internt. Ingen er direkte onde, og vi ble alle utsatt for dette. For mange er det ennå sårt. Konfliktene kan godt forsvinne for godt, og det verste er nok over.

Mye blir igjen hos hver enkelt av oss, spesielt hos oss eldre, det vil aldri forsvinne. Dette her er fremdeles en viktig del av meg, på tross av at det er en mannsalder siden jeg flyttet ut av kommunen. Tilhørighet til Divtasvuodna/Tysfjord og til min hjemplass Måsske/Musken, og til min Oarjjevuodna/Hellmofjord, og til mitt Vuodnabahta/Hellmobotn, pappa sin plass. Videre, muv gieres julevsáme-iednegiella/mitt kjære lulesamiske morsmål, min samisk/læstadianske identitet, min kristne tro, min Sisgiehtje/Innerfjord/Hellmobotn-tilhørighet, og min grenseløse tilknytning til Stuor-Julev/Stor-Lule og Oalloluokta, mamma sin plass. Mange av oss tenker og føler kollektivistisk, dvs vi føler en gruppetilhørighet og sterkt fellesskap til fx Vuodnabat Sijdda eller Måske sijdda. Til Hellmofjorden eller lulesamene som sådan. På godt og ondt. Selv for oss som ikke bor der. Vi forholder oss til vår egen folkegruppe og til en sijdda, som jeg skriver om en annen plass på bloggen. Sijddaforsamlingen, den eldste i hver husstand, drøftet viktige saker helt til man oppnådde allmenn enighet, og da forholdt man seg lojalt til det. Slik måtte det være, ingen kunne fiske opp all fisken fx, eller skyte alle dyra for å tjene mest mulig. Man fant ut hva som var bærekraftig, og flyttet mellom ulike ressursområder alt etter hva naturen gav til ulike årstider. Man meglet i konflikter og hjalp hverandre. Og handlet og omgikkes med nabosijddaer i begge land. Slik var det nok de fleste plasser i gamle dager, hos alle folk på hele Nordkalotten. Sijdda er et begrep for både et hjem/barndomshjem, en bygd med omegn, en fjord, et flyttlag i reindriften og et ressursområde. Selv om området kunne stå tomt deler av året. I tillegg til selve bygda består gjerne en sijdda av hele området rundt, der folk utnyttet ressursene. Der man fikk tak i mat, fisk, kjøtt, bær, ved, vann, byggematerialer, sennagress og alt det andre. Man grenset til andre sijddaer, respekterte dem, handlet og forhandlet med dem, og helt sikkert utvekslet ekteskaps-partnere. Gjerne i og med sijddaer i Sverige. Det er jeg selv et resultat av.

Ikke minst har mange beholdt minoritets-perspektivet, for samer er en minoritet i seg selv, og vi lulesamer er en minoritet i minoriteten. Både i antall og språklig sett. Lulesamisk er ett av 10 samiske språk, fordelt på fire land, hvorav 9-10 er utrydningstruet. Det er kanskje bare nordsamisk som prates om 100 år. I tillegg til oss gjelder dette sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, enaresamisk, skoltsamisk, akkalasamisk, kemisamisk og de samiske språkene på Kolahalvøya i Russland, kildin og ter. Og når man er en minoritet, spesielt under press og fornorskning, forholder man seg hovedsaklig på 4 ulike måter overfor majoriteten og storsamfunnet rundt. Integrering, segregering, assimilering og marginalisering. Det blir for omfattende å skrive om dette her, men kortversjonen er at sjøsamene og sjøfinnene i ytre deler av Tysfjord og deler av lulesamene i samme område valgte assimilering. Dvs språk/kultur/identitetskifte til å bli norsk. Lulesamene i innerfjordene og nomadene valgte lenge segregering, dvs å bo og leve for seg selv, med bare nødvendig kontakt med andre, kjøpstader, kirka, martnaer, myndigheter, o.l. De siste 50-70 årene har disse hovedsaklig vært integrert, dvs at de behersker både norsk og samisk språk og kultur, anser dem begge for likeverdig og svitsjer mellom dem. Forskningen sier at det er den beste tilnærminga, også helse- og livskvalitetsmessig. Det verste alternativet skal visstnok være marginalisering, dvs at man har tilhørighet verken i det norske eller samiske, blir isolert og føler ikke aksept noen sted. Dette gjaldt mange i ytre deler av Tysfjord og flere steder der det fantes mange sjøsamer. Og selvfølgelig lulesamer. De fleste av disse ble fornorsket, kalte seg norske mens alle visste de egentlig var samer. Men de ble tilslutt assimilert, og marginaliseringen gled over på et vis. Løsningen ble å tie stille om egne og naboenes samiske opphav, en slags borgfred. Og mange var i slekt med lulesamer, vi har mange slektninger i Kjøpsvik, blant annet Skjelnes og mange andre. Han som mener de ikke var nok hard i klypa overfor samene. Skriver han sånn må han tåle å få svar på tiltale.

Jeg skriver alt dette for at man lettere kan forstå fornorskningskonfliktene i norsk/samiske områder. Og at konflikter ikke har med personlige egenskaper eller trekk ved folkegrupper. I tillegg til nordmenn, lulesamer og sjøsamer finnes det således i tillegg fire ulike måter for alle samer å forholde seg til de andre på. Ofte med internt motsatte holdninger og verdier. Dette har skapt og skaper konflikter, både mellom nordmenn og samer men også internt mellom samer. Det skaper negativ debatt, enkelte triste skjebner på alle sider, stygge taklinger og gjensidige fordommer. Og nasjonalstaten Norge er skyld i dette. Norge og Sverige var de eneste land i verden med egne rasehygienske institutt. De norske myndighetene brukte fra 1800-tallet og utover både sosialdarwinismen, den sterkestes rett fra Darwin, og nasjonalismen, dvs å gjøre alle folk til nordmenn for å hevde råderett over nordområdene. Spesielt overfor Russland, Finland og Sverige, som lenge skattla folk i nord, samtidig. Både skolen, kirka, forsvaret og andre ble misbrukt til å fjerne det samiske og det kvenske, ved å forby disse, fjerne barn fra foreldre til isolerte internater, leger skrev stygge medisinalrapporter om samer, og nordmenn direkte trakasserte samer og kvener. Dette ble lov siden selveste Regjeringa og alle norske myndigheter, spesielt skola, støttet det kulturelle folkemordet. Denne krigen fikk sin spesielle variant i Tysfjord, og det er mange ofre. Jeg skriver ikke dette for å drite ut Kjøpsvik, nordmenn og sjøsamene der. Alle ble utsatt og sterkt påvirket til å anse samisk som mindreverdig, noe skammelig og de måtte hjelpes opp på et høyere nivå. Hovedsaklig ved å bli norsk. Derfor lot mange seg assimilere, og noen av disse igjen trakasserte dessverre andre samer. Fornorskningen fikk adskillig flere titalls millioner fra Staten enn det bevilges til samiske formål i dag. Henry Minde skriver meget godt om dette. Se egen posting.

Vi lulesamer i Norge har hele tiden hatt en sterk tilknytning til folk, slektninger og lulesamisk område i Sverige. Hovedsaklig til Jokkmokk og Gällivare kommuner, som både Tysfjord, Hamarøy og Sørfold grenser til sånn omtrent. Språk, skrivemåte, kultur, kofte og mye annet er felles, og tidligere flyttet folk fram og tilbake mellom landene. De siste hundreårene fulgte mange samer tamreinen med sommerbeite ved kysten og vinterbeite i innlandet. Før det var det villreinfangst. Reindrift skriver Oddmund Andersen, forsker ved Árran, mye om. Samene gikk/flyttet i forbindelse med byttehandel, markedsbesøk, slektsbesøk, frierier, tamreindrift, villreinjakt, annen jakt og annen høsting av naturens ressurser, sommersete for kua til fjells, utmarks-slått, og fra 1850-årene i forbindelse med læstadianismen, gjennom lulesamiske slektninger fra svensk side. Riksgrensen var ikke så viktig, og den stadige flyttinga mellom ulike ressursområder til ulike årstider, nomadismen, bidro til at myten oppsto om at lulesamene egentlig er svenske innvandrere, og dermed verken norske eller Tysfjerdinger. Så feil kan man ta. Lulesamene var verken norske eller svenske i utgangspunktet, det var jo Norge og Sverige som laga en strek på kartet midt i Sameland, og plutselig ble vi innvandrere, liksom. Mange av oss har således en spesiell lulesamisk/norsk/svensk tilhørighet og identitet som andre i kommunen ikke har. Vi har en dobbel tilhørighet, ikke bare til Tysfjord kommune, men også til hele det lulesamiske området i to land. Men vi er ikke mindre Tysfjerdinger av den grunn.

Læstadianismen er en lavkirkelig, luthersk bevegelse som ga folk tro og håp, og bidro til en enda sterkere tilknytning til Stor-Lule og Lappmarken i Sverige. Den bedret folks levekår, høynet menneskeverdet og selvfølelsen, den bidro til totalavhold og til bevaring og verdsetting av lulesamisk språk, salmetradisjoner og en følelse av samhold og fellesskap. I sum har læstadianismen preget lulesamene i høy grad og over lang tid i begge land, og gjør det delvis den dag i dag i Tysfjord. Imidlertid har både modernisering, inngifte, utflytting og avskalling ført til at det muligens er bare 15-20 prosent av lulesamene som idag er læstadianere. Det er interessant at i Norge er læstadianismen til å begynne med spredt fra Lars Levi Læstadius sitt virkeområde fra ca 1842 i Karesuando, Pajala og etterhvert Nattavaara og andre steder med reindrift, i en 120 graders vinkel fra Sørfold i sør til russegrensen i nord. Alt etter hvor reinen gikk mot kysten. Den går alltid rett til nærmeste kyst av seg selv. Fra Nattavaara ved Gällivare, via Ritsem og Stor-Lule kom omvendte reinsamer som vi var i slekt med, til sine sommerbosteder i Nord-Salten, og misjonerte gjennom sommeren mens reinen bedrev sommerbeite på halvøyene i området. Fra Karesuando, Torneträsk, Kiruna og nordover kom bevegelsen til Vassdalen, Fossbakken, Spansdalen og det området. Og fra enda lenger nord kom den til Lyngenfjorden, Skibotndalen, Alta og Varanger. Bevegelsen spredte seg eksplosivt til hele Nordkalotten og etterhvert til Sør-Finland, USA, Canada og litt til Danmark via Hamarøy, og til England og Tyskland. Således er Nord-Salten det sørligste området i Norge der den slo an den første tida fra ca 1845. Den historien skriver Kurt Tore Andersen om i sin bok.

Nomadismen i vårt område har i praksis opphørt, men fellesskapsfølelsen til svensk Lulesameland eksisterer fremdeles for mange. Tysfjord er i tillegg vennskapskommune med Gällivare, og de har et felles Rádjebálges/Grensesti-prosjekt, og føler et sterkt fellesskap ellers. Folk fra begge sider går sammen på denne stien mellom de kommunene, og de har også andre felles prosjekter, gjensidige besøk og samarbeid forøvrig. Det vil bli interessant å se hvordan alt dette vil bli videreført, all den tid stien ender/begynner i Sørfjorden, som skal tilfalle nye Hamarøy, og vennskaps-samarbeidet blir idag hovedsaklig styrt fra rådhuset i dagens kommunesenter Kjøpsvik. Som snart opphører å være både rådhus og kommunesenter, og blir en utkant i nye Narvik kommune. Akkurat dét er ikke vondt ment, og jeg ønsker selvsagt at alle former for kontakt og samarbeid over grensen skal fortsette. Men det er nye Narvik som er nærmest Gällivare, og nye Hamarøy er nærmest Jokkmokk. Så disse to dimensjonene vil mest sannsynlig fortsette å eksistere selv om selve kommunen forsvinner. Et kommunalt vennskaps-samarbeid mellom Narvik og Gällivare, og et folk til folk-samarbeid mellom Hamarøy og Jokkmokk, som gjerne må forsterkes i et formelt og reelt vennskapskommune-samarbeid.

Du Divtasvuodna/Tysfjord, du har gitt meg de lykkeligste øyeblikk, men også de verste traumer og utfordringer. Du har formet mitt liv, min oppvekst, mitt språk, mitt selvbilde, selvfølelse og identitet. Du har gitt meg de utroligste minner, de mest verdifulle opplevelsene, de beste vennene, de verste traumer, de verste sår på sjelen og det verst tenkelige fornorskningspresset. Du har dratt meg, min familie, min slekt, mine venner, ja de fleste, gjennom traumatiserende konflikter, gjennom samehatet og den sterke fornorskningen, og gjennom konflikter blant mitt eget folk. Du har presset meg og mange andre til å forlate deg for godt. Og i fremtiden er det bare mine ekte venner og Hellmobotn jeg vil oppsøke der. Og selvfølgelig min gamle far i Musken, så lenge han lever og bor der. Og Musken når min sønn ønsker å dra dit på Hellmocup. Jeg kommer som oftest alene, noen ganger sammen med min sønn, andre ganger med min kone og en sjelden gang med alle, inklusive mine to bonusdøtre. De har også røtter i fjorden gjennom sin far. Når vi kommer heim er det som regel noe som hender, men ikke alltid. Det kan være et bryllup, en begravelse, læstadiansk storsamling, barnedåp, konfirmasjon, Hellmocup, fjelltur, ferie i Hellmobotn og sånt. Så kontakten og reisene tar egentlig aldri slutt, og det er heller ikke noe mål. Først litt om lykkelige tider, forhold og hendelser, men også om traumer og konflikter. Jeg velger å fortelle også om destruktive forhold, jeg tror bestemt at skal vi bli hele må alle sider frem. Det er ubehagelig å høre om det negative, mange vil ikke høre om slikt, og tror det bare er å glemme. Jeg håper at den nasjonale Sannhets- og forsoningskommisjonen tar tak i alt dette. Først sannhet, så forsoning.

Farvel, min barndoms Hellmofjord! Du forsvinner ikke, men lite er som før. Takk for de beste minnene, fra barndommen og ungdommen. Takk, alle naboer og venner for den unike oppveksten, med høst/vinter/vår i Musken. Og somrene på vandring, alltid første uka av juli, 42 km fra Hellmobotn til Vájsáluokta, og videre med båt/buss/sjark til Oalloluokta og Stor-Lule, mamma sin plass. Etter ukene blant våre svenske Rimpier (mamma hette Elin Rimpi før) og læstadianske samlinger på 4-5 plasser der, ble det to uker moltbærtur til Rávdda, fløggen opp med Fiskflyg. Og de siste sommerferieukene i Hellmobotn, pappa sin plass. Takk, mamma, for at du var svensk lulesame, at du tok oss med til áhkko, áddjá, æddnu, muohtá, Siess-áhkko og andre lávve/slektninger langs Stora Lulevatten, i Oalloluokta og i Sávkká. Takk, pappa, for at du tok oss med til fjells, til svensk Lulesameland, år etter år, først til Vájsáluokta på vei til Oalloluokta, og etterpå til Rávdda, Gájssemierro, Læjppá, Njallajávrre, Vierasj, Svenskhytta, og Johansena-jávre/vannene. Takk til alle kjenninga som ennå gikk til fjells i 1960/70/80-årene og plukka moltbær i vårres oppvekst. Vi kunne være 50-60 på én gang i ulike leire, og alle hadde sine faste plassa, eller to-tre favorittplassa. Vi plukka moltbær, fiska, bada og besøkte hverandre der på fjellet. Oppdaterte hverandre om bær, vær og historier. Øvergårdingan i Hellmobotn, Urheimingan, fordelte seg på Gussajávrre, Grensen, Njallajávrre, Rávdda, mm. Nergårdingan, Mikkelsan, dro til Vierasj, Læjppá og Rávdda, og de hadde hest til langt utpå 1960-tallet. De hadde faste hestetråkk oppigjønna stien til Grensen, du kan ennå se den røde skriften på berget enkelte plasser langs stien, "HEST". Og mange plukka bær i Biesslåpptå, like ovenfor Hellobotn. Vuodnabat sijdda hadde lenge bestemt at bæra i Biesslåpptå som var nærmeste moltbærplass, skulle tilfalle småbarnsfamilier. Muskenfolk leira som regel ved Anders Mikkelsen-slahpa. Folk fra Hamarøy og Sørfold forvilla sæ ofte til Gájssemierro og Læjbbá, eller andre plasser med lite bær, de var mer interessert i fisk. Enkelte turista kom ned til Hellmobotn, de fleste godt kledd og utstyrt, men også nån med koffert og finklær/spiss-sko, og to med sykkel! Mest populært var stien Hellmobotn-Vájsáluokta eller omvendt. Den ruta har jeg skrevet om i artikkelen, "I samiske fotspor der Norge er smalest", i boka Ferdavegar i Nordland.

Kjære mamma i himmelen, fra 1958/59 og nordover tok du og pappa oss med på toget fra Narvik til Gällivare og videre med buss til Porjus og bil til Oalloluokta, de første sju somrene av våre liv. Fra og med det året vi fylte åtte kunne vi vandre med pappa fra Hellmobotn til Vájsáluokta i Sverige. Muligens allerede fra 1964/65. Disse somrene i alle disse unge år ga oss beskyttelse, kjærlighet, venner, tilhørighet, slektskaps-kontakt, minner og opplevelser som gjorde at vi senere kunne klare oss i de verste fornorskningsårene. For ikke å glemme våre unge år i Musken, og all fartinga inn og ut av fjorden. Til Bjørkvik, Helland, Storå, Vika, Nes og Gressvik. Til langt utpå 1980-tallet var vi beskyttet, også hjemme på vintrene, bortsett fra unntaksårene i Kjøpsvik på ungdomsskolen. Musken og de andre samefjordene var fiskerbondesamfunn, med samenes og de andre Nordkalott-folkenes åtte årstider og alle mulige slags næringskombinasjoner. Folk hadde saua, hest, melkekyr, oksa, grisa, geiter, høner, hunda og katter, og nån hadde syterein. De slakta sjøl, laga márffe/blodpølse og ainna blodmat, de dyrka potet, dreiv på med slåtta, skogsdrift med og uten hest, sagbruk, solgte gjerdstaur, famnved, materiala og juletre. De laga alle redskapan sjøl, av mange sorta treverk, og av horn, bein, huder, skinn, sener, kvista, rikuler, greina, røtter og metall/knivstål. De bygde gamme, sydde lavvo, tømra hus, laga duollje/tørka reinhud med hår, til å ligge på. De fiska med all sorta redskap, som landnot, ringnot, juksa, dorg, garn, kveitva, auårsnik, og sájgge/spyd med bål ved stranda eller elvebredden i gammeldagan. De tørka, bokna og salta fesk, som også ble solgt. De lagra og fermenterte sild i tønne som ble selvlysende, og laga tran av lever. Alle hadde kaldkjellera og delvis underjordiske gammekjellere med evigvarende is innerst som kjølte ned alt. De drev med jakt, fangst og fiske på alle mulige slags dyr, fugla og fesk, som dyran elg, villrein, nise, kval, bjørn, rev, oter, mår, røyskatt, ulv og hare. Og fuglan rype og orrhøne, og fesk i ferskvann som laks, ørret, røye, sik, abbor, gjedde og malle. Og fesk i havet, som auår, torsk, sild, hyse, sei, kveite, flyndre, breiflabb, steinbit, lange, ål, pluss hummer, skjell, mm. De tørka sennagress til komagan, plukka all sorta bær, som moltbær, tyttbær, bringbær, jordbær, blåbær, krøkkbær og blokkbær. Damene holdt også på med baking, koking, safting, sylting, tørking, salting, modning og henging. De laga/sydde alle klær og skotøy, og holdt på med med duodje, koftesying, komagsying, veving, strikking, toving og alt mulig ainna. Og mannjan laga kniva, gukse/kopp, nahppe/melkekar, auskar, åra, ro-båta, nugle, rive, verktøy og mykje ainna. Og så bytta de produkta med reinsaman fra øst eller lokale reinsama, alt fra reinhuda med hår/duollje, skinn, reinkjøtt, sener, horn og bein, ost og snus, med fesk, tørrfesk, kvalkjøtt, tran, sauekjøtt, ráffe/saueskinn, ull, garn og ainna som naturen gav og de hadde laga. Og så solgte de litt av overskuddet derute og i Lofoten, fikk kontanter og kunne kjøpe kaffe, tobakk, bensin, parafin, sukker, salt, fyrstikker, oljelamper, båtmotora, båta, spiker, vindusglass, metall, kopper og kar og masse ainna. En del av dette fikk vi lære oss og praktisere, også vi som var lærer-onga.

Det meste er borte nå, og bare minnene og sporene lever. Fiskerbondesamfunnet har forsvunnet, og det er bare under Lulesamisk Uke i Musken og ved gamme-kurs at litt av dette livet vekkes til live igjen. Min sønn har tilhørighet vel så mye til sin føde- og oppvekst-by Tromsø, som til deg, min kjære kommune. De eldre samene i fjorden er forlengst døde, og jeg minnes dem med vemod og respekt. De tilhørte virkelig det gamle Tysfjord og samiske livet der. De hadde en sterk tilhørighet til kristendommen og læstadianismen, som kom med deres slektninger fra svensk Lulesameland fra 1840-årene og utover. Min generasjon tilhører utflytterne ut fra fjordene, og mange av våre barn og barnebarn vokser opp i byer og i mer sentrale strøk i Tysfjord og andre steder i Norge/Sverige. Vi tar dem med til fjorden, til våre fjell og til våre vann og myrer, på hytta/sommerbosteder og på ferie. Borte er matauken, kulturen og all spisskompetansen som ble bygd opp i løpet av flere generasjoner. Vi gjør så godt vi kan med å videreformidle alt dette til våre etterkommere. Dog med den erkjennelsen at de blir aldri som oss, de lever sine egne liv. Og de vil formidle sin kultur til sine etterkommere, og vi eldre blir bare historie. Bokstavelig talt.

Tysfjord-samfunnet har endret seg radikalt siden 1960-årene fram til i dag, på alle måter og på alle steder. Det er den mest gjennomgripende endring noensinne. Hele Tysfjord har gjennomgått en total forvandling, og det er bare de eldste som kan beskrive samfunnet slik det var for 50-100 år siden. Det er bare å lese Bjørg Evjen og Alf Ragnar Nielsen sine bygdebøker om Tysfjord. All slags folk gjennomgikk dette, samer, bumenn, sjøfinner og innfløttere. Finnagiella, det opprinnelige sjøsamiske språket forsvant, men etterkommerne etter sjøfinnene bor hovedsaklig i Kjøpsvik og på Drag. Den lulesamiske befolkningen, kulturen, levemåten, sjølberginga, samfunnet, ja alt, gjennomgikk en forvandling fra isolerte, delvis fattige fiskerbondesamfunn, preget av læstadianismen og kontakten med slektninger i Sverige. Med et altomfattende sijddasystem, et utpreget kollektivt samfunnssystem, et fiskerbondesamfunn med svært mange ulike næringskombinasjoner gjennom de samiske og Nordkalottens åtte årstider, der absolutt alle var involvert. Til utflytting til mer sentrale strøk, modernisering, utdanning, lønnsarbeid, blanding med andre folkeslag, økning av levestandard, pengehusholdning, og et mer variert samfunn med mye mindre sosial kontroll, men også språkdød, samiskundervisning, samisk litteratur, samisk revitalisering, etablering av Árran, samisk i media, mm.

Fra 1989, da Sametinget ble etablert, oppsto det fornorskningskonflikter blant samene. I hele landet, også hos oss. Dette fikk negative konsekvenser for vår tilknytning til Tysfjord-samfunnet, og for vår helse og livskvalitet. I tillegg til familiære tragedier, krenkelser, manglende støtteapparat og individuelle forhold. Selvfølgelig gikk det utover andre, og de på den andre siden var neppe lykkelige, de handlet i desperasjon, i skam over det samiske og med en lengsel etter å bli godtatt av de norske, ved å totalt utviske det samiske i seg og i samfunnet. Eller ved å opptre norsk utad. Alle samer ble utsatt for interne fornorskningskonflikter, i likhet med alle de andre samisk/norske lokalsamfunn langs den nord-norske kysten. Uenighet og konfliktene om det samiske, mellom de som ville bli assimilert på den ene siden, det tause flertall som de kalte seg, og de som ville bevare og videreutvikle det samiske på den andre siden, det er kanskje den lengstvarende og alvorlige enkeltfaktoren de siste 30 år som mest har preget vårt lille, sårbare lulesamiske Tysfjord/Hamarøy-samfunn på godt og ondt. Andre viktige konflikter og saker er Tysfjord-saken, nedlegging av Musken skole, eiendoms-konflikter, Drag-Kjøpsvik-konfliktene, strid om Árran, og om norsktalende barn i den lulesamiske barnehagen, avsetting av rektor ved Drag skole på 90-tallet, og sist men ikke minst, deling av Tysfjord og grensekonflikt mellom Hamarøy og Narvik. Vi er et prøvet folk og en prøvet kommune.

Det spesielle ved etniske minoriteter og bygder er at nesten alle konflikter etterhvert involverer så og si alle. Og saklig uenighet går snart over i konflikt, splittelser og sladder. I sum ødelegger dette tilliten oss i mellom, mellom folkegrupper, mellom familier, slekter og enkeltpersoner. Mange stoler bare stort sett på sin partner, sin egen familie og trofaste venner. Man kan ikke fortelle sin livshistorie og hemmeligheter til hvem som helst, dette bli fort allmenn sladder og helt forvrengt etter å ha blitt gjenfortalt noen ganger. Også av meg enkelte ganger, ingen går fri. Jeg velger å ikke bo der hjemme, og ikke å oppdra barnet mitt der, selv om det er tjukke slekta, og ikke lenger en bitter kamp for og imot det samiske. Jeg velger selv hvem jeg vil omgås, når og hvordan, jeg vet hvem som er lojal mot meg, og hvem jeg vil være lojal mot. Jeg og mange andre med meg velger oss et annet liv, gjerne i byer, og å etablere andre nettverk, få nye venner og delta i mer normale menigheter. Vi velger også andre verdier, og ikke bare de som er hjemme. Det blir for ensidig, og mange ganger for kjedelig bare å høre om naboen som gjør ditt og datt, og om grensekampen og deling av kommunen. Likevel støtter jeg delingen, og ønsker dermed forsvinningsnummeret av Tysfjord kommune velkommen. Jeg synes vi på vestsida passa veldig godt med Hamarøy på alle måter. Men vil neppe si jeg er Hamarøyværing med det første!

Til deg min kjære tenåring!

Seksten, sytten år, og allerede på videregående. Det har gått fort, og det kjennes som om barndommens uskyld er over og en ny tidsepoke har begynt for deg. Du har startet på løsrivelsen fra oss foreldre, samtidig som du trenger oss som en trygg base. Jeg er glad for alt du ikke vet om livet, lykken og alle tårer. Og alle de gangene ditt hjerte kommer til å briste. Men jeg håper, tror og vet at du også vil møte mye positivt i ditt liv, alle møtene med venner og andre mennesker, og all farting og utprøving. Du skal sannelig gjennom mye, du og alle tenåringer.

Tenårene, kanskje den mest dramatiske og omskiftelige tida i livet. Rektor på Steinerskolen sa at alle ungdomsskoleelever burde ha et skilt på seg der det sto: Under ombygging! Idag skriver jeg om refleksjoner rundt det å ha et barn som er tenåring. Mye kan sies i en privat og personlig blogg, men de innerste hemmeligheter og en rekke andre personlige ting skal aldri røpes, det skjønner alle. Derfor formes dette blogginnlegget mer generelt om tanker og følelser om det å ha et barn i tenårene. Jeg tror jeg skriver omtrent som enhver far og mor ville skrevet, tenkt eller følt om sitt kjære barn, som gradvis blir mer og mer ungdom.

Kjærligheten til et barn rommer alle slags følelser og tanker. Overfor en tenåring blandes blant annet disse følelsene og tankene. Takknemlighet, minner, ømhet, selvransakelse, selvkritikk, bekymringer, erfaring, håp, tro og ønsker. Kjærligheten til barna er den aller sterkeste kraft mellom mennesker på jord. Foreldre kan dø for sitt kjære barn om nødvendig, og om vi får valget mellom å flytte en periode for å hjelpe et barn som har det vanskelig, og det å bli hos en partner, vil nok de fleste av oss prioritert barnet. Vi klarer ikke å bekymre oss for barnet uten å gjøre absolutt alt som er mulig for at vår sønn eller datter skal få det bedre. Vi ønsker at våre barn skal være lykkelige, at de skal lykkes med det de gjør, og at de selv engang finner kjærligheten med noen som er snille og trofaste mot dem, og at de er og kan være gode mennesker. Og at de får oppfylt sine drømmer. Og ikke minst, at vi får beholde den gode relasjonen for all fremtid.

Når man ser tilbake på alle disse årene som har gått, er det egentlig bare ett, stort spørsmål som står tilbake. Har jeg gitt mitt barn nok kjærlighet og tid, og vil det være nok til å bli selvstendig, frisk og lykkelig? Har jeg og den andre forelderen skadet vårt barn på noe vis, og har det fått en tilknytningsforstyrrelse? Dvs at en av foreldrene var for mye og lenge borte i unge, sårbare år, for eksempel de første tre årene, eller vært for lite sensitive og kjærlige? Har det vært balanse mellom kjærlighet og grensesetting? Er barnet vårt rustet til å møte en urettferdig og brutal verden, har vi vært overbeskyttende eller vært for naive i forhold til andre mennesker. Har han eller ho blitt langvarig mobbet, har det en psykisk lidelse, eller bærer han eller hun på et usynlig traume resten av livet? Er hun eller han homofil eller lesbisk og hvordan takler barnet, og en selv, akkurat det. Vil det bli mobbet eller stigmatisert for det, og hvordan kan vi foreldre være en best mulig støtte om det er tilfelle. For oss som er kristne kommer tilleggsspørsmålet, har vi gitt dem nok kristelig lærdom og ballast, er det gjort med kjærlighet og ikke med skremsler og trusler, har vi vært for strenge og urettferdige, og vil barna fortsatt være kristne som ungdom og voksen?

Det kommer som du ser en dyp selvransakelse etter at barna blir større, og nu når vi gradvis skal utvide grensene og skal la de unge leve mer og mer alene, eller sammen med venner, medelever, på ferieturer, på byen selv om det er dag, i gata når de sykler eller går turer. Vi ransaker oss selv bakover i tid, driver selvkritikk, og bekymrer oss fremover i tid. Her er noen av disse bekymringene.

Vil barnet mitt bli utsatt for noe fælt og skadelig, krenkelse, psykopati, tung kjærlighetssorg, svik, spilleavhengighet, rusavhengighet eller havne i svært uheldige miljø som hjernevasker han eller hun. Vil barnet mitt bli påkjørt eller utsatt for annen ulykke, eller få en uhelbredelig sykdom eller bli sterkt funksjonshemmet. Vil mitt kjære barn elske seg selv, ha god selvfølelse og være et godt menneske? Og kanskje det aller verste, vil mitt barn miste livslysten og ta sitt eget liv? Eller bli drept av andre? Vil noen kidnappe mitt barn på en utenlandstur eller får hun eller han aids, kreft, ME, eller en annen forferdelig eller dødelig sykdom. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige, det finnes ikke grenser for hvor mye bekymringer man kan ha som forelder. Slike tanker må bare komme, men de kan ikke lamme oss.

Samtidig må vi kunne ha tro på våre kjære unge og alt det de skal møte. Vi må stole på at vi har gitt dem det de trenger for å klare seg i livet. Vi må tro på at vi har gitt dem nok kjærlighet og ballast til å være glad i seg selv, og at de kan bli glade i andre. Og er vi usikker på om vi har det kan vi jo spørre dem direkte når det passer. Vi kan be om tilgivelse for det gale vi har gjort, og om vi har forsømt dem på noe vis. Og vi må signalisere at de kan komme til oss med absolutt alt i livet, og at vi blir ikke mindre glade i barna om de opplever noe dårlig og forteller det. Og vi skal ikke gi barna ansvar for å gjøre oss voksne lykkelige, de skal ikke bli noe flott for vår skyld og for vår æres eller status's skyld. De må følge sitt hjerte og gjøre det de vil. Og vi må tro at Gud bevarer våre unge for all fremtid og gir dem kraft og styrke til å bære alle livets motganger.

Til lykke med livet, alle barn og unge. Dere er det aller kjæreste vi har. Vi foreldre tenker på dere absolutt hver dag, ja mange ganger om dagen. Vi kan til og med kjenne og føle på hvordan dere har det. Vi er forbundet med kjærlighet for evig tid, og dere er vårt eget kjøtt og blod. Vi ønsker dere det aller beste i livet. Og håper at alt dere har fått av oss skal være nok til å møte alle livets med- og motganger. Husk at vi er til for dere, hele tida og hele livet. Ingenting er for hemmelig eller for skamfullt til for at vi ikke tåler å høre det. Den første tida har vi nok betydd mest, men heretter vil andre få større og større betydning i deres liv. Andre unge, medelever, lærere, venner, kjærester, og litt senere, arbeidsgivere, kolleger, og forhåpentligvis en snill og kjærlighetsfull kjæreste. (som vi foreldre skal godkjenne :-))

Til sist håper jeg og alle foreldre at vi lever til dere er minst tretti/førti år, fordi det er traumatisk om dere mister en eller begge foreldre når man er for ung. Jeg gjentar det aller viktigste og høyeste budskap og kjærlighetserklæring som jeg og alle foreldre kjenner på i mitt og vårt hjerte: Jeg elsker deg, mitt kjære barn!

Ensomhet i denne adventstida

Nu er det advent. For mange er det en flott tid mens man venter på jula. For andre er det enda en tid i ensomhet som toppes i selve jula. Der andres lykke bare forsterker følelsen av utenforskap. La oss tenke på de ensomme idag. Kanskje er det deg.

Jeg kjenner mange som ofte er alene men som takler det bra. Jeg vil snakke om de som virkelig er ensomme, og der ensomheten kan sies å være en tilleggsstraff. Noen er imidlertid hardere rammet enn andre, og det er ofte de samme grunnleggende årsakene til ensomhet, og noen ganger veksler ensomhet på å være årsak og virkning. Vondt kan det være, uansett.

Her er noen ord om ensomhet, et stort tabu i et samfunn der lykke ofte defineres etter rikdom, skjønnhet, popularitet, og selvrealisering. Noen vil alltid være bedre, rikere, mer spennende og vakrere enn deg. Driver du med daglig meningsmåling hos deg selv vil du aldri bli helt lykkelig, bare frustrert - og kanskje ensom. Mennesker har et stort, grunnleggende behov for å oppleve tilhørighet, omsorg, kjærlighet og anerkjennelse, bli sett, elsket og ikke krenket. Om man prøver å oppnå alt dette gjennom utseende, penger og medieskapt popularitet, kan det skape en slags kortvarig rus eller lykke, men siden det ikke inneholder vesentlig substans og slik popularitet kan være en flyktig vare, skaper det grobunn for frustrasjon, meningsløshet og ensomhet, ja til og med eksistensiell ensomhet. Det samme kan sies om sosiale media, spill, rusmisbruk, forbruk, plastiske operasjoner og alle ting som antas å gi lykkerus eller en rask quickfix av livet og dets problemer.

Ensomhet er ofte et resultat av tap, sykdom, stigmatisering, tap av omsorgspersoner, mobbing, omsorgsvikt, eller at du har ikke blir sett nok, ikke blitt beskyttet nok, ikke anerkjent nok, ikke elsket nok og som et resultat av konflikt, forfølgelse, hån, fornorskning, krenkelse, fremmedgjøring, sykdom, folks ondskap, ekskludering og marginalisering. Og som et symptom på psykisk lidelse eller psykiske vansker. Barn er alltid sårbare, og den aller største frykten er å bli utstøtt, fra flokken, vennegjengen, eller fra familien, fra far eller mor, eller alt på en gang. Ekskludering er nesten som å bli usynlig, du slutter å være noe eller noen. Derfor gjør barn nesten alt for å bli godtatt, være lik de andre, bli en av gjengen, ja til og med bli med på mobbing og ekskludering av andre om det så kreves. Og verst er det om mor eller far ikke anerkjenner deg og elsker deg, skjemmes over deg, viser en fin fasade utad, men driver med omsorgssvikt hjemme. Om mor ikke tar vare på deg som lite barn, gir deg nærhet, trygghet, varme og "svarer" deg kan du ha fått en tilknytningsforstyrrelse, som ofte vises senere i livet som psykiske vansker. Fars bidrag er også viktig, kanskje på et litt senere tidspunkt og på andre måter. Om far stikker av, svikter deg, ikke vedkjenner seg deg, misbruker deg eller driver med vold, kan dette skape et livslangt traume, noe undersøkelser fra fengsler viser.

Marginalisering betyr at du ikke føler tilhørighet til noen spesiell gruppe, kultur, folkeslag, menighet, tro, miljø eller gjeng. Du føler deg alene, ikke akseptert, og ikke verdt å elske. Ikke alle rammes, men mange er i risikosonen, som etniske minoriteter, innvandrere, flyktninger, homofile, ofre for seksuelle overgrep, funksjonshemmede, arbeidsledige, psykisk syke, fattige, hjemløse, rusmisbrukere, folk med kroniske lidelser, ADHD/ADD, Asbergers, og som ikke føler tilhørighet, støtte, forståelse, og menings-fellesskap eller sosialt fellesskap med andre. Resultatet er ofte reell og eksistensiell ensomhet, og marginalisering er definert som den mest utsatte og helseskadelige livssituasjonen. Innvandrere og flyktninger i andre og tredje generasjon er også rammet. De er verken/eller, de er ikke som landsmenn, ei heller som nordmenn. Marginalisering kan også ramme de som bryter ut av en religion, en sekt, en slekt, en bygd, en familie, og må klare seg alene. Resultatet kan bli ekstrem ensomhet. Som kanskje ikke ses så lett.

Hvem som helst kan bli rammet, og ensomhet kan være usynlig. Eller den kan forsøkes holdt skjult, der mennesker opptrer helt normalt utad, men de kan være dypt ensomme inne i seg. Noen livs-faser er spesielt utsatt, og vi må alle være obs på om det blir for destruktivt for noen, om det trenges akutt førstehjelp, varig støtte, omsorgsovertakelse, behandling, varsling eller massiv personlig støtte, spørsmål og vennskap. Utsatte og sårbare livsfaser er tilknytningsperioden, barnehagealder, spesielt 1-3 år, skolestart, pubertet, løsriving fra foreldre eller når barna/de unge flytter hjemmefra, får seg kjæreste, gifter seg, blir småbarnsforeldre, eller når mennesker rammes av mobbing, ekskludering, sykdom, høy alder, skilsmisse, partners eller barns død eller demens, venners død, arbeidsledighet, konflikter på jobben eller i familien, rettssak, diskriminering, baksnakking eller ved store dyptgående konflikter i religionen, i samfunnet, ved  kriser, vold, trusler, og annet destruktivt.

Egentlig alt, men noen er mer sårbare enn andre, og en relativt uskyldig ting eller hendelse kan utløse krise. Det er da et menneske trenger å bli sett, anerkjent, lyttet til, avlastet, besøkt, forstått og støttet, og at venner og medmennesker kan trå til. Poenget er at vi må se hverandre, lytte til de små signaler og våge å spørre og snakke direkte om det vi ser og fornemmer. Se derfor nøye på din venn, dine søsken, dine foreldre, din partner og din nabo. Om du kan fornemme noe, så spør - og fortell. Med ord, vennskap, lojalitet og kjærlighet kan ensomheten lindres - og noen gang helbredes. Det kan ta tid, men en slik innsats kan være det mest meningsfulle arbeid vi gjør for hverandre! Og vi kan begynne nå i denne fine adventstiden.

Og er du ensom, ta tak i en venn og si akkurat det. Jeg er ensom, kan vi snakke om det?

Fornorskningskonfliktene i norsk/samiske områder og hvordan det forplanter seg til menigheter og skaper konflikter

Problemet i overskriften er tabu for mange, ukjent for de unge, svært få tør å snakke om dette offentlig, det skal bare ties i hjel og man håper det går over av seg selv. Konflikt-stoffet er heldigvis i ferd med å ebbe ut, det har blitt fredeligere etter tre tiår med harde konflikter, men ofrene for denne konflikten finnes på begge sider. Få vet hvordan man skal snakke om det, hvordan man kan forsones og hvordan gjensidig tillit kan gjenopprettes, om mulig. Og sist, men ikke minst, hvordan de som ble presset ut skal kunne delta i møter uten frykt for å bli angrepet. Og hvordan man kan forstå bakgrunnen for at det kunne skje, og hvordan skal man reparere skadene og traumene etter tiårs bitre konflikter. Jeg bryter dette tabuet nå. For ordens skyld er jeg selv kristen og på "re-vitaliserings-sida". Håper at mitt bidrag vil øke forståelsen for at dette overhodet kunne skje, hvordan dette eskalerte, hvordan konflikten ble så bitter, hvordan det kunne gå så langt at noen ble ekskluderte, og hvorfor mange rett og slett rømte og aldri tør å komme tilbake. Og hvordan man kan begynne reparasjonsarbeidet og helbredelsen når alt har blitt tabu.

Hovedbakgrunnen for konfliktene er kombinasjon av den harde fornorskningen, den samiske re-vitaliseringen, kollisjonen mellom disse, konfliktene dette skapte - og en rå maktkamp mot det samiske - og mot enkelte familier og slekter, spesielt innerfjordinger som i all hovedsak er for det samiske. Norge har gjennomgått en omveltning og skifte fra fornorskning til samisk re-vitalisering. Dette har skjedd over hele landet, og blant lulesamene tipper jeg at en tredjedel av samene fortsatt vil assimileres (bli norske), en tredjedel er nøytral og den siste tredjedelen ønsker re-vitalisering. Når selve re-vitaliseringen startet fra ca 1980, skapte det en kraftig reaksjon hos de som ville assimileres dvs de som ville at det samiske gradvis skulle forsvinne fordi det for dem forbindes med skam, fattigdom og lavere status i samfunnet. Strategien er at man blir lik nordmenn, snakker bare norsk og man dermed får anerkjennelse og likeverd. I alle fall blir man ikke mobbet og sett ned på. Slik forsvant store deler av det samiske i landet, og den harde fornorskingspolitikken skapte personlige traumer og la grunnlaget for selvforakt, lav selvfølelse, og familiekonflikter. Dette kommer fram i debatt om det samiske, og det kommer fram mye raseri og grums. Man kan ganske enkelt ikke snakke om det uten at noen kjenner på smerten, fornektelsen, selvforakten, raseriet over alt det tapte og at man måtte gå i skjul. Det er viktig å forstå hvilke skader dette hadde på folk som ble presset til å gi avkall på sin egen identitet, livsform, språk og tradisjoner, og prøve å leve og fremstå som norsk. Prøver man å snakke om det, vekker det ofte raseri og motangrep, fordi mange skjønner ikke selv hva det er de føler og hvorfor.

Dette er også den direkte bakgrunnen for at konflikten forplantet seg til menigheter i samisk/norske områder. Det var de samme personene i de tre omtalte kategoriene som deltar i de aktuelle menighetene, og alle kan forstå at de samme konfliktene som skjer på samfunnsnivå etterhvert vil følge med de samme personene også inn i menighets-livet. Hadde alle vært tolerante, og tenkt at disse prosessene må vi bare gjennomleve og overleve, men vi skal forholde oss profesjonelt og dannet til alt den støyen det skaper. Vi skal være tolerante, snakke sammen og være enige om å være uenige. Dessverre klarte man ikke det, dermed konflikt og mange destruktive prosesser, personlige lidelser, ut-frysninger og direkte vantrivelige forhold. Det som tidligere var en felles arena for veldig mange, ble til en kamparena, og det enkleste for noen var bare å rømme, fordi man ikke klarte å forholde seg til konfliktene år etter år, og tiår etter tiår, uten klare løsninger.
.
I bygder, foreninger, bedrifter, menigheter, storfamilier og slekter, i nabolag og andre miljø der folk MÅ omgåes og mange bor tett er det stor fare for konflikter og uenigheter av ymse slag, og det er helt perfekte forhold for intriger, maktkamp, maktmisbruk, overgrep - og sladder. Misunnelse, sjalusi, hat og slike følelser blir kalt Janteloven etter Axel Sandemose, der du ikke skal tro du er noe, og du er ikke bedre enn oss. Når destruktive prosesser skjer i bygder eller i lukkede fora kalles det Bygdedyret. Og vi mennesker er skrudd slik sammen at klarer man ikke å løse konflikter internt, kan de eskalere, og involvere stadig flere mennesker og destruktive makter, samme hva man kaller dem. Mennesker blir traumatiserte og det samme kan et helt land og et helt folk bli. Traumene kan vare i generasjoner, og unge etterkommerne kan ha vanskelig med å forstå de voksnes og eldres problemer og plager etter en krig. Og få såkalte post-traumatiske lidelser.

Det som kan være mest skadelig er interne konflikter og krenkelser som forsøkes holdes skjult og der motparten demoniseres, og der krenker vet at lojaliteten til gruppen er så sterk og terskelen til å sladre er så høy at han eller de ikke risikerer noen verdens ting. Det aller første som ryker i en konflikt eller krig er alltid sannheten. I et møte eller i en personlig samtale greier de fleste å snakke sant og være saklig. Men i en konflikt brytes denne normen, og løgn, sladder, overdrivelser og kampanjer erstatter sannheten. Eskalerer det videre går man til neste skritt, nemlig å demonisere motparten, man forteller grove løgner, viderebringer det man vet er sladder og setter ut rykter om motiver og personlige egenskaper. For eksempel at de der er bare ute etter penger, eiendom, rikdom, ære, makt, status og særrettigheter for seg selv. Eskalerer det så videre kan man oppleve utrenskninger, ekskluderinger og splittelser. Det er det altfor mange eksempler på i hele samfunnet. Resultat er at alle taper, det finnes ikke vinnere i kriger og alvorlige konflikter. Det blir direkte utrivelig og uutholdelig, og etterhvert kommer flukten fra den gruppen, bygda eller menigheten, med de konsekvensene det innebærer.

I samisk/norske områder kan det være mer enn en konflikt som bølger fram og tilbake. Tradisjonelt har det vært konflikter under og etter fornorskningstiden, mellom norske myndigheter, nordmenn på den ene siden og samer på den andre. Og etter den samiske re-vitaliseringen startet interne samiske konflikter, med for og imot det samiske. Denne konflikten splittet og splitter bygder, slekter, menigheter, andre grupperinger og til og med enkeltfamilier i disse områdene, med alvorlige konsekvenser. Det er utelukkende fornorskingspolitikkens ansvar at det blir slik. Og det er også en del av målet, at det skal bli så problematisk å være same at man gir opp, og begynner å jobbe mot den andelen som tross alt vil bevare det samiske. Splitt og hersk, kalles det. Når man så har skapt konfliktene, overtar andre konflikter og krangler og til slutt tror folk at det er de andre i bygda som er fiender. Så ryker sannheten, løgnene og sladderen overtar og tilslutt mister man oversikten og tilbake står kaldhet, mistillit, utrivelig og flukt. Her er det veldig viktig for meg å understreke at i utgangpunktet er det ikke en religiøs konflikt i de aktuelle menighetene i samiske områder, men en fornorskningskonflikt i samfunnet som forplanter seg til menigheter. Når så fornorskningskonflikten prøves løst religiøst går det galt. Når man skal prøve å avgjøre om det samiske er galt eller rett, kan alle lett skjønne at det ikke går, og at de som prøver det skaper en helt uløselig og uforståelig konflikt.

Når religion blir brukt til å legitimere en av partene og deres strategi kan det ikke gå annet en galt. Dette er et uhyre tabubelagt tema, fordi det per definisjon sannheten man skal høre. Men når det skinner så tydelig gjennom at det er fornorskningspolitikk, maktmisbruk og ekskludering som forsøkes forkledd som sannhet, gjennomskues det fort. Folk får mistillit til det som sies i menigheten, og forsvinner, og de må bære smerten etter trakassering, uten at noen beklager. Konflikten blir tidd i hjel, og det skal alvorlig mye til at noen tør be om et møte om det de har gjennomgått, fordi de er redde for at de blir angrepet på nytt, eller at de blir møtt respektløst. Og er man heller ikke personlig kristen, men bare gått på møter av og til, føler man ikke at man kan bruke de vanlige kanalene for møter, forsoning og tilgivelse som er tilgjengelige i en slik menighet. Folk må da bære smertene og traumene alene, og løser hele problemet med å holde seg unna, og lide i stillhet. Det offentlige har heller ikke tilbud og behandling til dem det gjelder, fordi det mangler kunnskap, kompetanse og forståelse for slike problemer.

Når det i tillegg ikke eksisterer tiltak og forum for å behandle problemer, konflikter og den type traumer, og komme folk i møte, "fryses" og forlenges lidelsene hos de det gjelder. Det bør det absolutt gjøres noe med, se innlegget, Rom for smerte og forsoning, som en mulighet. Konsekvensene er at store deler av potensialet for en menighet forvitrer, og den forgubbes, og menigheten får et rykte på seg på å være samefiendtlig enda bare en mindre del av den er mot det samiske, som om det var galt i seg selv. Man kan aldri angripe ens etniske bakgrunn, ens morsmål, ens tradisjoner, samiskundervisning i skolen, litteratur, klær og slikt  med sikte på å gjøre det til noe galt. Da er det da det nettopp går galt. Like galt om man skulle demonisere finsken i være naboland og våre nabomenigheter, og påstå at de som snakker finsk har noen skumle baktanker og snart kommer den finske synden. Eller at man bes

Slik har situasjonen vært en stund, og dette er min analyse. Dette har skjedd og må tåle dagens lys. Dette er ikke angrep på kristendommen eller bestemte menigheter eller ledere. Jeg setter ord på et meget betent problem, med dårlige følelser på alle sider, og følelse av maktesløshet og at det ikke går an å gjøre noe med skadene. Jeg tror helt bestemt at det kan vi, men først må vi tørre å snakke om det, og si det som det er. Så kan vi snakke om hvilke muligheter vi har til å forsones, gjenopprette tillit alle veier, muligheter til å lytte til hverandre, beklage der det behøves og å starte på nytt. Er det ikke forsøket verdt?

Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svarte en gammel same i Storlule, Nord-Sverige, til pappa, på hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma om hvor jeg kulle bo og hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Ålloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Tromsø og i Ållo/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Ålloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tid og stunder utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskapspartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidens morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til ahkko og addja, til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende, rørende og svært tilfredsstillende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, bakker og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre, vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.

Dødslengsel, ensomhet, sykdom og lengsel etter fred

Jeg snakker om meg selv. Nei, jeg er ikke suicidal. Jeg vil prate om ting som jeg nesten aldri hører om, og som jeg lenge har trodd at bare jeg følte. Om lengselen etter fred, lengsel etter å finne hvile hos Gud, lengsel etter å prate dypt om religiøse og åndelige ting, om eksistensielle spørsmål, evigheta, meningen med livet, hva som gir oss håp, verdier, barna vårres, barneoppdragelse, alderdom, verdighet og om vi er så fornøyde med hvordan ting er blitt. Og evaluere våre foreldre uten å kritisere dem personlig. Snakke om livet, drømmer, håp og tap. Og lengsel etter å prate om hva fornorskningskonfliktene gjorde med oss. Og om de sår vi fikk på sjelen, og hva vi gjør med dem. Og sist, men ikke minst, lengselen etter å ha sjelevenner.

Jeg er 62 år, men føler meg ofte som 90. Jeg har altfor mye erfaringer, fått altfor mange prøvelser, vært gjennom altfor mange stormer, flyttinger, kriger, traumer og sykdommer. Ingen kan lastes, det er ikke poenget å finne noen å skylde på. Det er selve livet som har gjort det slik. Jeg har snakka med mange om både lengsel etter å dø, mangel på livsmening, kjedsomhet, tomhet, overfladiskhet, tap, mm. Og en ufattelig ensomhet når man nesten ikke kan prate helt konkret om det uten å bli møtt med prat om psykoterapi, lykkepiller, trening, frisk luft, kosttilskudd, se lyst på livet, og lignende. Jeg prøver å finne et språk og ord for alt dette. Dette faller ikke under psykiatrien, det er ikke en lidelse, man kan ikke ta en pille og så er det borte. Følelsene skal ikke fortrenges, men man skal heller ikke dyrke disse, bli for sentimental, eller føle seg som offer. Ja, følelsene kan klart være en del av en depresjon eller posttraumatisk stressyndrom, i mitt tilfelle er det vel litt av alt. Men disse lengslene og behovene har jeg hatt lenge også uten å ha vært deprimert.

Jeg lengter etter å komme til himmelen, til lykke, fred og harmoni. Jeg tror også jeg kommer dit til slutt. Og jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å leve 20-30 år til, det er flott. Men lengselen etter å dø og den eksistensielle ensomheten har kommet for å bli, noen ganger sterkt, andre ganger mer som en flyktig tanke og andre ganger glemmer jeg den helt. Jeg har hørt eldre over 80 si at nu kan Gud Fader bare hente meg hjem. Da er man lei, eller trøtt av livet. Livstrett. Jeg skjønner nøyaktig hva de mener. Jeg tror mange eldre kjenner på disse følelsene, spesielt de som har blitt alene.

Jeg lengter etter å møte en gammel, klok mann som sa, kom, kjære venn og sett deg her, så prater vi om deg, oss selv og Livet. Han måtte nok venta en god time til jeg hadde grått meg ferdig om han hadde fantes. Bernard Knutsen, (predikant/medmenneske fra Bjørkvik i Tysfjord) var en slik type, med et helbredende blikk, vennlig tilstede, og jeg følte jeg kunne si akkurat hvordan jeg følte meg der og da. Synd han døde altfor tidlig.

I utgangspunktet leter jeg ikke etter en passende terapi, men et rom for alt dette, ord og et språk, og jeg leter etter medmennesker som kan møte meg der jeg er uten masse gode råd. Og kan jeg selv være et slikt menneske for andre er det også kjempefint. Det hadde vært en drøm om vi var en mindre gruppe som kunne være sammen en hel helg og prate om alt dette, gjerne flere ganger og. Finnes det andre som strir omtrent med det samme som meg og som kan tenke seg til å møtes? Eller mer presist; er det andre som kan tenke seg til å delta i en selvhjelpsgruppe, hver med sin personlige livshistorie, ikke nødvendigvis samme som min. Du behøver ikke være 90...