Krig er det motsatte av fred, det vet alle, men hva er typisk for krig og fred og hvordan sikres freden? Etter min mening er krig hovedsaklig to ting. Det er først og fremst ondskap som slippes løs og ikke stanses, men like mye manglende bekyttelse av folk og verdier. Det finnes ikke et system som løser konflikten på et demokratisk vis, og ikke noe stanser konfliktens eskalering og det blir etterhvert et totalt fravær av normer, regler, lover og en myndighet som skal beskytte folk mot denne ondskapen.
Ondskap, maktbegjær, grådighet og alt destruktivt finnes overalt, det er ikke bare utlendinger som kriger. Tenk bare på alle kriger i Norden, ja til om mellom nasjonsbrødrene Norge og Sverige. Og disse kreftene er i ethvert samfunn, tenk bare på bygdekrangel, arveoppgjør, splittelser av parti og menigheter, grumset i kommentarfelt og drapstrusler mot profilerte personer, og tenk på alle som vi må bure inne i fengsler, eller stanse med demokratiske midler.
Det verste er at det er vi mennesker som utfører dette, vi er nemlig disponert for både det gode og det onde. Man kan forstå krig - og diktatur - med å sammenligne dette med et fredelig samfunn, som for eksempel vårt eget samfunn, Norge. Da kan man bedre forstå hva folk i krig mangler, og hvorfor ting skjer. Freden er sikret, utad gjennom militæret og NATO- samarbeid, og innad av maktfordeling, lover, demokrati og velferdsstat. Det er når disse maktfaktorene svikter man kan få krig, eller tilløp til det.
Det er trist, men også litt spennende å følge med Krimkrisen i dette perspektivet, det er en kamp om land, ideologier, det er maktbegjær og om hvordan Ukraina og det internasjonale samfunnet takler dette. Ukraina vet utmerket hva som må til for å få fred, nemlig demokrati, systemer for å løse kriser, og beskyttelse av en storebror.
Den nordiske velferdsmodellen er ansett som den beste i verden, og forsøkes kopiert i mange land, med varierende hell. Sist i USA med Obama-care, en offentlig forsikringsordning for den jevne mann og kvinne, noe som kan ligne på vårt eget velferdssystem. Et velferdssamfunn med demokrati, offentlig skole og helsevesen, alle friheter og med en klar maktfordeling bestående av en lovgivende, utøvende og dømmende makt, anses som ideell. De ulike maktene kontrollerer hverandre og hindrer krig, diktatur, vold, vilkårlig straffeforfølgning og gir stor grad av velferd, fred og rettferdighet. Er man uenig i en rettslig avgjørelse kan man anke, også til overnasjonale institusjoner som Strasbourg-domstolen. Vi har de viktigste frihetene, frihet til å si, tenke, mene, skrive og tro på det vi vil. Vi kan velge utdanning, yrker, partner, religion, parti, hobbyer, og vi kan reise hvor vi vil. Mister man jobb og inntekt er man sikret et minimumsbeløp til å leve for, og samfunnet hjelper deg å starte på nytt. Men skader man andres helse, liv eller eiedom kan man dømmes etter vedtatte lover, men lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Og man kan ikke dømmes for noe man mener, tror eller skriver, slik som i diktaturer. Grunnloven og lange demokratiske tradisjoner sikrer tredelingen av makten, friheter, folkevalgte organ, demokratiske valg og institusjoner som avgjør og regulerer uenigheter blant folk, ideologier, organisasjoner, bedrifter og parti.
Man skal ikke reise langt før man merker uro, fattigdom, dårlig helsevesen, mafia, korrupsjon, manglende eller svakt demokrati og vilkårlig straffeforfølging og grader av diktatur. Diktatur er ikke krig, men har flere likhetstrekk, man er i en vedvarende og destruktiv krig med sin egen befolkning, man utbytter den, og mange velferdsgoder og friheter mangler. En diktator har all makt eller den kontrolleres av kretsen rundt ham og alle som tjener på det. Ja, for det er en han. Tror det ligger noe i mannenaturen, som kan forklare higen etter makt, ære, penger, berømmelse, og behovet for å være leder, utøve makt, og behovet for å kontrollere og ønsket om å ikke bli kontrollert selv.
Krig starter ofte med uenighet mellom folk. Mellom slekter, raser, partier, religioner, menigheter, land og ideologier. Er man dypt uenig i noe og er i tillegg krenket, kommer begjæret om å hevne seg og skade, drepe, kontrollere, utbytte og styre de andre for å få rett og for å få fordeler selv. Det aller første som ryker, er sannheten. De som hisser til krig lyver på to måter, de opphøyer gjerne seg selv, sin rase, sitt land, sitt parti, sin ideologi på den ene siden, gjerne med henvisning til guddommer, og på den andre siden demoniserer man de andre, og fremstiller dem som en trussel, en mindreverdig rase eller folk, og til slutt sammenligner man de andre med dyr, parasitter og undermennesker som ikke har rett til å leve, og dermed må utryddes, fengsles, tortureres, deporteres og kontrolleres. Disse begjærene i mennesker er alltid tilstede, men kontrolleres til daglig av nasjonale myndigheter, lover, regler, domstoler, politi, miltæret og av overnasjonale institusjoner som FN, EU, NATO, Strasboug-domstolen, og mange andre institusjoner.
Det er når denne maktfordelingen og beskyttelsen nasjonalt eller internasjonalt forskyves eller forsvinner man kan få krig - og diktatur i ulike former. De destruktive kreftene hos mennesker får fritt spillerom, og ondskapen rår. Folk, nasjoner og idelogier prøver å nedkjempe den andre i tro på at man alene har rett. Og at de andre fortjener ikke livet for de er mindre verdt enn oss. Drap, tortur, tyveri, sabotasje, korrupsjon, skadeverk, fengsling og overtakelse av andres eiendommer legitimeres og får ingen konsekvenser, det som til vanlig respekteres og beskyttes av alt det vi tidligere har nevnt. Alt blir lov, og lovlig valgte myndigheter, og alle lover blir erstattet av diktatoren, lokale krigsherrer, soldater og alle medløpere. Noen få beriker seg på andre og kobler ut alle kontrollinstanser. Slik kan ondskapen fortsette, og folk lider.
I tillegg ser vi at jo mer krig og uro, dess mer strømmer det enda mer destruktive krefter til. Ondskap eskalerer, og den gir seg ikke før hele verden er i krig og alt er ødelagt, både som mennesker og siviliserte samfunn. Ondskapen stanser ikke seg selv. Det må gode mennesker gjøre, noen må skape fred. Men ikke minst, vi må lage fungerende systemer som løser konflikter, bygger tillit til samfunnsinstitusjoner, som stanser tilløp til krig, og som sikrer kontroll og fordeling av makt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar