I 2011 møttes vi tre folkehøgskolekull en junihelg på Rognan. Vi var ca 100 av over 300 mulige, pluss et tyvetalls lærere, rektor, husmor, kjøkkenpersonale, vaktmester og deres ektefeller. Da var det 35 år siden jeg gikk på Fredheim folkehøgskole, året etter gikk min bror Erling og et søskenbarn av oss, og året deretter gikk Stig, bror min, der sammen med mange, mange kjente. Det var helt naturlig å slå disse tre kullene sammen, og vi fikk en helt fantastisk helg sammen. Med gjensyn, gledestårer, klemmer, minner, minnebøker, vedmod, korsang, bilder, god mat, smalfilm og besøk på Fredheim! Stor takk til Britt og Ellen som gjorde det meste av forberedelsene og ledet oss gjennom hele treffet!
Opplevelsene fra 1975/76 kommer jeg aldri til å glemme, og jeg kan trygt si at det var det beste året i min ungdom, ja kanskje i hele mitt liv. Vi var ca. 110 elever, 25 gutter og resten jenter. Jeg og Ragnar fra Tysfjord fikk et helt fantastisk år på denne skolen. Vi bodde to og to på internater, og vårt internat hette Salten. De andre het Vesterålen, Ofoten, Lofoten, osv. Om mårran var det ut å trimme, så frokost, og så en skoledag, fordelt på mange linjer. Noen snekret, andre studerte musikk, og jeg var på teorilinja. Og så sang vi i kor. Jeg var med på 3-4 kor, storkoret, gospelkoret og andre kor som jeg ikke husker navnet på. Vi sang 4-stemt med og uten musikk, sang inn på kassett, og reiste på kortur rundt i Lofoten utpå våren og opptrådte i kirker på mange ulike plasser. Vår musikklærer og dirigent het Ottar Brekke, og han sang dyp bass, og ledet korene med humør og entusiasme.
Ottar døde dessverre for mange år siden, og i samarbeid med kona hans arrangerte vi en minnestund ved grava hans på Rognan. Vi hedret den mest populære læreren vi alle hadde hatt under mange, mange år på Fredheim. Jeg husker at han alltid ropte opp mitt navn under korøvelsene, og ropte høyt, nu må du synge kraftig, Ronald. Og det samme hadde han gjort med de to brødrene mine. Vi er en sangglad familie, og lærte utrolig mye på Fredheim. Om sanger, stemmebruk, gleden ved å synge, under og overstemmer, pusting osv. Fred være med Ottars minne!
Om kveldene fant vi på mye rart, vi gikk Kjærlighetsstien i skogen, syklet nedpå E6, eller sprang ned på gatekjøkkenet på Rognan og på Spørcken kafe. Spurtet opp i klokketårnet, sang der, og snek oss inn på jenteinternatene både dag og natt. Vi fikk venner for livet, og det var bare to jeg ikke husket ved navn på treffet. Alle hadde forandret seg, alle var 50+, men på treffet ble vi 17 år igjen. Det tok oss bare noen minutter å huske melodiene og tekstene fra korsangene dengang. Vi øvde ganger totalt, og på lørdag fremførte vi sangene på treffet som lørdag kveld var på samfunnshuset. Mange klarte ikke å synge og satt og gråt ned i salen. Norsklæreren vår, Lars Aasbø, fremførte Fredheims historie fra starten på Berg på Helgeland til da skolen ble nedlagt for noen år siden. Ordfører i Saltdal ønsket oss velkommen, og på dagen avduket kommunen en indianerstatue i sentrum, en figur som sto på Fredheim da vi gikk der. Og biblioteket hadde Fredheim som tema den helga.
Der unge møtes oppstår søt musikk, og det var mye kjæresteri, lapper mellom pultene og mange turer i skauen. Jeg var imidlertid så beskjeden at jeg nesten ikke torde å gjøre noen ting. I løpet av treffet oppdaterte vi hverandre på hvem var forelsket i hvem, og alt som skjedde. Vi pratet, sang, gråt, mintes og sov knapt nok den helga. Rektor Stranden holdt tale under festmiddagen, og flere elever fremførte sanger og taler. Jeg og Erling sang et par samiske sanger, både under treffet og som minne om Ottar ved grava hans.
Minnene sitter som spikret, og både minner, sanger, opplevelser og følelser veltet fram, både før under og etter treffet. Vi husket morsomme episoder, skiturer, klasseturer, korturer, brødpuddingen, kjøkkentjenesten, bordtennisspillingen, og alt som skjedde på skolen. Personalet var fabelaktige og hadde viet sitt liv til Nordlands ungdom pluss mange søringer. Skolen ble drevet av Nordland Indremisjon, uten at det satte noen demper på trivselen. De beste opplevelsene var samholdet, vennskapene, korsangen, kosekveldene på lørdager og de mange turene rundt om. Siste dag/natt på skolen forsvant hele personalet, for da kunne ingen makt i verden hindre oss i å døgne og være våken hele natta. Vi sang, spiste, lo, gråt, tok farvel, klemte hverandre, skrev i minnebøker og hulket oss gjennom natta. Jeg har adri opplevd noe så følelsesladd som ungdom som den siste natta. Da jeg kom hjem til Musken gråt jeg fortsatt og sa ikke ett ord på 4 dager.
Men vi rakk å gjøre noen sprell og. Siste natta rappa vi kvitunderbuksene til en lærer og hang den opp i flaggstanga. Ellers skremte vi ungdomman med skrømthistorier, og stekte reinkjøtt helt til brannalarmen gikk. Jeg og Ragnar savna basseng i Hellmofjorden og snek oss i bassenget første kvelden, helt til alt var stengt og vi måtte rope om hjelp for å komme ut. Under OL det året hørte vi på batteriradio med propp i øret. Vi hadde så langt hår at ledningen ble godt skjult, og vi byttet på å lytte i timene, og skrive info til de andre på små lapper. Det var min tur og plutselig ropte jeg kjempehøyt under herrestafetten, Norge leder! Læreren lette etter radioen men fant den aldri. Ingen fulgte med i timene da, det var bare OL som gjaldt.
Jeg kunne skrevet en hel masse, men avrunder med å anbefale et folkehøgskoleår. Helt uten karakterer og leksepress. Der du får studere akkurat det du vil, og bli kjent med andre ungdommer i et flott miljø. Der trivsel, samhold, opplevelser, vennskap og nye kunnskaper er i høysetet. Et slikt år former deg som menneske, beriker ditt liv, gir deg viktige verdier og perspektiver. Og gode minner som kan tas fram i det uendelige. Jeg har flere Fredheimvenner som Facebookvenner og vi har en egen FB-side. Vi deler minner, sanger og har nylig fått kopiert opp Fredheimsanger og distribuert dem. Vi har kontaktet alle i personalet som lever og mange var på treffet. Flere av personalet har dessverre dødd, også etter dette treffet. De har fått en siste hilsen fra flere kull, og vi minnes dem med stor glede og vemod. Flere av elevene fra dengang har også gått bort, og noen er svært syke.
Men om noen år skal vi treffes igjen, synge de samme, gamle sangene, og gjenta de samme historiene og oppdatere oss på hverandre. Det gleder jeg meg til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar