Se meg - en bønn om å bli elsket

Se meg, pappa, se meg! Mamma, se, du må se! Barn vil bli elsket, og de yngste har heldigvis ikke lært å vente på anerkjennelse og å bli sett. Om foreldrene blir for opptatte av seg selv, jobben, eller de andre voksne i en sosial setting, sier de rett ut, se meg! Eller de gjør et show, sier noe morsomt, begynner å gråte eller de vrir hodet ditt, slik at du må se dem. Vi mennesker er som planter, vi trenger lys og næring, og bra jordsmonn for å vokse og gro, ja også for å blomstre og trives. Slik er det for barn, unge, voksne og eldre. Får man ikke nok næring visner man og da blir det vanskelig å blomstre. Næringen er kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett. Det gjelder i familien, i parforholdet, på jobben, i forsamlinga, blant venner og ellers.

De fleste barn har det bra, men mange barn og unge blir bedt om å være stille når voksne prater, ikke lage scener, og bare oppføre seg. Mange, men heldigvis ikke alle, ender stille opp på rommet sitt, eller ute, opptatt av spill, musikk, venner, rus og andre stimuli som kan erstatte foreldrenes tid, blikk og kjærlighet. Noen gir rett og slett opp. Og for barn som blir mobbet, har ADHD, har psykiske vansker, er kronisk syke, er funksjonshemmet, er snill pike eller er barn av psykisk syke foreldre eller er lavest på rangstigen kan tapet av kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett og holdt bli katastrofal. På et tidspunkt gir de opp å få den livgivende anerkjennelsen som alle mennesker trenger, og de resignerer. Bønnen om å bli elsket blir ikke hørt, det blir nedprioritert, eller at de voksne ikke har den kompetansen, på grunn av at de selv har fått lite anerkjennelse i sin oppvekst. Et stille barn er ikke nødvendigvis et tilfreds barn.

Noe av det mest hjerteskjærende jeg opplever eller hører om er mennesker som er utsatt for omsorgssvikt, lite kjærlighet, overgrep, som har rusproblemer, kanskje føler seg hjemløs, har lite eller ingen kontakt med foreldre og som blir sett ned på og blir behandlet dårlig av mange. Smerten i deres liv er så stor at de fleste mennesker velger å se bort, og håper at det offentlige tar seg av dem. Smerten lar seg ikke skjule lenger og mange lever i en evig selvfornedring og selvforakt, som stadig næres av andres forakt og nedverdigelse. De fleste vil gjerne være sammen med noen som er høyere på rangstigen, og nesten ingen vil bli sett sammen med de nederst og de med store problemer. Derfor forblir de der. Ingen vil hjelpe.

Jeg har hørt på livshistorien til mange i en elendig livssituasjon. Felles for mange er at de har blitt sviktet, de har ikke blitt elsket nok, og flere er blitt utsatt for overgrep og krenkelser. Mange foreldre mener barna skal gjøre dem lykkelige og stolte, og tåler ikke at barn får problemer, er syke, gjør det dårlig på skolen, eller at de oppfører seg dårlig. Straffen er skjenn, moralisering, begrensninger og at foreldre ikke viser de er glad i de. Barna får ikke nok kjærlighet, anerkjennelse og blikk og får nesten aldri høre et godt ord. Barna på sin side er lojale mot sine foreldre, de tar på seg skylda for at det er slik og har ikke ord og mot til å ta et oppgjør. Barna tenker at de må være enda mer snill og medgjørlig i håp om at ting endrer seg og blir bedre. Tilslutt ender mange barn og unge opp som syke voksne, med skadet selvfølelse, psykiske vansker og lav livskvalitet. Mange gjør suksess og blir flinke i noe, og kompenserer lav selvfølelse med høy selvtillit. Det er nesten som de vil si, jeg elsker ikke meg selv men se hvor flink jeg er. Kanskje mamma og pappa vil se meg nu?

Masse kunne vært skrevet om temaet, men poenget med det jeg skriver nu kan egentlig sies med tre setninger. For det første må du elske og beskytte ditt barn slik at barnet får mer enn nok kjærlighet, anerkjennelse og gode ord, slik at barnet kan elske seg selv, sette egne grenser, og slik at ditt kjære barn slipper å bruke hele livet til å forstå det som har skjedd, og slite med helseplager og lav selvfølelse. Og at barna kan følge sitt hjerte og få utviklet seg. Det gjelder også din partner, din familie og dine venner.

For det andre må vi alle gå inn for å rekke en hand til de som ble skadet, til de som ikke fikk kjærlighet fra foreldrene, de som ble misbrukt og krenket, som ble rusmisbrukere, psykisk psyke og anses som annenrangs. Det betyr i praksis at vi avsetter tid til å prate, lytte og spørre. Vi kan tilby hjelp og tiltak, foreslå terapier, og vi kan si anerkjennende ord. Vi kan hjelpe til med å få tak i bolig, og arbeid. Vi kan vise kjærlighet og nestekjærlighet. Et anerkjennende ord, et kjærlig blikk og et besøk kan gjøre underverker og bli det lille puffet folk trenger til å begynne på en vei til helbredelse. Neste gang spør man igjen hvordan det går, lytter der det er behov - og sier flere anerkjennende ord.

For det tredje har hver eneste av oss behov for anerkjennelse, det må vedlikeholdes, av oss selv og av andre! Behovet for anerkjennelse og kontakt er det viktigste grunnlaget for Facebook, man kan bli sett og anerkjent for den minste ting, et måltid, en trening, en reise, et vakkert bilde, et dikt og et blogginnlegg. Ikke alle har noe synlig å vise, og mange lengter etter kjærlighet og anerkjennelse. Det kan vi gi hverandre, hver dag og hver gang vi møtes. Kjærlighet koster ikke noe, og kjærlighet skaper lykkelige barn, som senere kan bevare lykken og kjenne på alt det gode som man har fått på veien. Finner man ikke noe konkret å gi anerkjennelse for kan man i alle fall si, jeg liker deg, jeg er glad i deg, jeg bryr meg, velkommen på besøk og lignende. Og i tillegg vise det i praksis. Prøv det da vel, og du gjør livet bedre for et medmenneske som lengter etter å bli sett, men som selv ikke makter å si det med ord, eller har gitt opp. Du ser dem hver dag, i hver bygd og i hver by. Også i de  beste familier. At folk lykkes utad betyr ikke nødvendigvis at de er blitt sett og holdt.

Kjærlighet har ingen grenser, jo mer du gir dess mer får du tilbake. Onde sirkler kan brytes og kjærligheten kan videreføres fra generasjon til generasjon, i en uendelig rekke. Lytt til ditt hjerte, der er alle ordene og all kjærligheten. Bestem deg for å overse din indre kritiker, som bremser deg og sier at det er flaut å si kjærlige ting.

Gråt mitt hjerte - vemodig tilbakeblikk på livet

Jeg skriver litt poetisk, alt er ikke selvopplevd, og innlegget er ikke om vår familie. Budskapet er til godt voksne som ser tilbake på livet, til de som sliter, en oppsummering av den sorgen jeg har merket hos mange jeg har møtt. Vi mennesker er ikke så ulike, og sorg har ofte samme type opphav, som gjør at alle kan kjenne seg igjen i deler av innlegget, eller at venner har fortalt hva de er opptatt av i et vemodig tilbakeblikk. Gjennom sorg og anerkjennelse av lidelse starter en helbredelse hos deg selv. Derfor er sorg ikke farlig, men heller nødvendig for å kommer videre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------

Gråt mitt hjerte, over alle tap, over venner du mistet, over din mor som måtte dø. Gråt tungt mitt hjerte. Over alle harde ord du fikk, over venner som sviktet. Gråten helbreder, lytt til deg selv, syng det ut. Lytt til din egen ármme - din egen sørgesang. La tonene flyte fritt og hør på ditt innerste inne, en sang. Gråt til det ikke finnes tårer mer, bare stillhet, bare ømhet, bare tanker, bare smerte, og en uendelig lengsel etter fred og harmoni. En dyp, dyp lengsel etter å ligge i et varmt fang, uten en eneste bekymring, uten smerte, uten ansvar.  Der du følger livets bevegelser uten å tenke, du bare er. Gled deg over de første minnene, da mamma tok deg opp i sitt fang, og sang. De inderligste toner du noen gang har hørt. Gled deg over hvor nært et barn kan være sin mor, ja dere var nesten samme kropp. Kjenn etter hos deg selv hvor mammas kjærlighet er lagret, i hver celle, i ditt blod og i hvert minne.

Gled deg over de søsken du fikk, som kom etter deg og krevde plass. Men gråt over alle sår de fikk, og alle kampene om foreldrenes kjærlighet, blikk og tid. Og følelsene om ikke å være elsket nok. Gråt over alle små og store problemer du hadde som du ikke torde å fortelle om. Om da du ble mobbet og trodde du fortjente det. Da stygge ord falt og all ertinga, du var lik den og den, og du dugde ikke. Smerten over erkjennelsen at du egentlig var helt alene, selv om du hadde folk rundt deg. Gråt over at folk så ned på deg fordi du ikke hadde samme far som dine søsken, over at moren din ikke var gift, og at din far ikke prioriterte deg, eller han dukket opp til din konfirmasjon, som fremmed. Gråt over alt du tapte, over livet som gikk, over all kjærligheten du mistet. Gråt fordi du måtte kjempe som barn, en kamp alle barn bør slippe. På den ene siden gir du foreldrene en ubetinget kjærlighet og hengivenhet, og på den andre siden føler du kanskje bitterhet og dyp skuffelse over å bli sviktet og kanskje krenket. Gråt fordi du er glad i din mor og din far, selv om de sviktet, i en spesiell stund eller hele livet. Og fordi det skadet deg og gir deg dårlige minner og psykiske vansker som voksen. Og fordi det kanskje ikke nytter å fortelle det, de vil forsvare seg, og bevare sitt selvbilde. Eller fordi de ikke lærte å prate om følelser.

Gled deg  over de gode vennene du fikk som liten, og på skolen. Over all galskapen og humoren barn har innebygd i seg til de begynner å passe seg. Gled deg over all latteren små ordfeil og ufrivillige bevegelser kunne gi. Gled deg over alle rare minner voksne kunne gi deg, over underlige blikk, og nifse historier. Og alle som har levd og gått bort. Ikke begynn å telle hvor mange det er, og hvor mange som er forlatt. Bare minnes dem i ærbødighet og takknemlighet. Selv om ikke alle var gode, så var de dine slektninger, naboer, søsken, foreldre, venner og uvenner. Ingen har levd forgjeves, men noen har lidd for mye.

Gråt over din første kjærlighet, da verden ville rase sammen da din kjære så en annen vei og han eller hun som bare ville være en venn. Gråt over alle drømmer som ble knust, inntil forelskelsen gikk over av seg selv. Minnes vemodig alle venner som måtte reise, til en skole langt unna eller til en jobb, og aldri kom tilbake. Gråt over han eller henne som tapte sitt hjerte til en fremmed og flyttet hjemmefra og fra deg. Og over brevene som aldri kom og ordene som aldri ble sagt. Ordene, jeg er glad i deg, savner deg og du vil forbli i mitt hjerte.

Gråt og minnes over da du selv måtte reise hjemmefra. Over lange reiser, dårlig økonomi, få telefoner, og en brennende hjemlengsel. Og over smerten og lengselen etter mamma, pappa, søsken, venner og naboer. Gråt over ensomheten som møtte deg på den nye plassen inntil du fikk en venn, og all tvilen på om de der hjemme var glad i deg. Gled deg over de nye vennene du fikk, og de som ble forelsket i deg. Og over en telefon kanskje 30 år etter, eller et skoletreff. Tenk over at livet gikk så fort og alt du måtte forsake. Tenk over alt ansvar du fikk og over foreldrene dine som trengte deg. Gråt over din bror som tok livet av seg i sykdom og fortvilelse, eller som kjørte seg ihjel, eller fikk slag eller kreft. Gråt over din venn som fikk psykiske vansker etter et overgrep, og må bruke hele livet på å forstå seg selv og sin smerte. Og som til slutt ikke klarte mer, og ga opp. Eller at hun eller han måtte flytte langt i tid og rom, og kontakten som minsket. Og de som ble psykisk syke i ung alder og må bo på institusjon.

Minnes ditt første møte med han eller henne du giftet deg med, minnes den første slitsomme tiden, med barn, jobb, flytting og etablering. Slitet, våkenettene og alle pliktene. Gråt over umodne foreldre som følte seg skuffet over at du var sammen med noen andre, og du ikke kom hjem. Gråt over den manglende støtten og forståelsen. Minnes ditt barn som led, som ble syk og måtte på sykehus. Minnes ditt barns lengsel etter vennene, etter deg og og savnet over å være normal og som de andre. Gråt over bane som ble mobbet og følte sterk ensomhet. Og over din egen hjelpeløshet og fortvilelse. Gråt over alderdommen og over at din kjære døde, eller flyttet fra deg. Minnes alle venner som døde og som ikke sa farvel.

Gråt over helsa som svikter, over den kroniske smerten som aldri gir seg. Gråt over alt du måtte slutte med og over de tapte krefter. Gråt over alle fjellturer du ikke lenger klarer og over venner du aldri mer treffer. Gråt fordi alt ble ikke slik du drømte om, over alle vennene som endret seg og ble fremmede. Minnes din fortrolige venn fra ungdommen som forsvant, døde, flyttet, eller sviktet, eller fikk Alzheimers. Gråt over de beste som måtte dø. Gråt over ditt barn som måtte dø som ung, og for den smerten han etterlot seg. Gråt for livet i din mage som sluttet før det ble født. Den sorgen er like reell som den over de fødte som dør. Gråt over ditt eget savn og dype sorg, som ingen kan sette seg inn i. Gråt for at du må leve med denne smerten hele livet, og stadig bli minnet om den. Ditt barn hører din sorg og sender deg styrke. Gråt over alle dine søsken som tapte sin barnetro, og som tok avstand fra kristendommen på grunn av andres feiler.

Gjennomlev ditt liv, øyeblikk for øyeblikk, time for time, dag for dag, år for år, med all den gleden og smerten livet har gitt deg. Minnes de gode ord, de kjærlige blikk, nærhet og klemmer andre ga. Gled deg over de barn som Gud sendte og som han mente du kunne ta vare på. Gled deg over at de kan være glade og at noe har du fått til. Gled deg over at du har alle følelsene i deg, sorg, smerte, skuffelse, bitterhet og hat. Men også glede, tilfredshet, begeistring, beundring, og alle de gode følelsene det er mulig å ha.

Livet går fort, min venn. Benytt hver sjanse til å minnes, og bekreft hvert eneste vennskap du har. Har du noe godt å si, si det direkte og personlig, ikke vent til din venns begravelse med å si det. Følg ditt hjerte, se på din venn eller medmenneske, si helbredende ord, og smil. Når hjertets språk blir brukt, da kommer gråten. Da renner tårene, dels av glede og dels av sorg. Det er denne uendelige lengselen etter vennskap, nærhet og fellesskap, som vi tar for gitt i ungdommen, og som forvitrer med alderen. De tidligste vennene er de mest dyrebare og tapet av de vennene gir størst sorg. Men gled deg over de vennene du har, enten de er dine søsken, dine foreldre, dine barndomsvenner, dine ekser, din lærer, din elev, din nabo eller en du deler en tro med. Gråt sammen med han eller henne, og det vil til slutt lokke smilet frem.

Lykken og landet som ikke lenger finst

Jeg så et fantastisk program på NRK en dag, om landet som ikkje lenger finst, en film som du kan se på denne lenken:
http://tv.nrk.no/program0/koid3202412/landet-som-ikkje-lenger-finst

Sånn levde mange av våre forfedre og -mødre, i Norge levde mange ved kysten med båt og fiske i tillegg, men ellers ganske likt. Filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. Helt på slutten av filmen, etter 1 time og 14 minutter, sier Sture, den gamle mannen: Jeg saknar Britta, gjør jag. Fortfarande. Det lägs inte fort. Nää. Litt senere: Och en stark tro har både hon og jag haft, och det er det som hjälper meg fortfarande. Se filmen og jeg tror du blir tankefull. Og enten har du selv opplevd dette landet eller du har foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som levde akkurat slik.

Jeg har lenge grublet på hvorfor folk virket litt lykkeligere før, på tross av lavere levestandard, trangboddhet, død, sykdommer og slit. Svaret finnes ikke, det er ikke engang sikkert de var lykkeligere, men livet var i alle fall enklere. Vi kan bare tenke, gruble og filosofere. Og det er det jeg inviterer deg til. La tankene fly fritt, til landet som ikke lenger finnes. Det finnes ikke lenger, det er sant, men jeg tror vi mennesker er skapt slik at vi kan gjenskape noe av det som er bra fra gammeldagan, vi kan la oss begeistre av livet til våre forfedre/formødre og kjenne igjen verdier, filosofi, tanker, levesett, tro og livsstil fra en forgangen tid, og som enda duger i en travel hverdag.

Og så leser jeg i Dagbladets Magasinet, lørdag 12 .januar 2012, om gåten Ikaria, en øy i Middelhavet, et av fem steder i verden som er utpekt til såkalte Blue Zones - blå soner -  hvor innbyggerne har ti ganger så høy sannsynlighet for å oppleve 100-årsdagen sin. I tillegg til Ikaria er det Okinawa i Japan, Sardinia i Italia, Loma Linda i California og Nicoya i Costa Rica. Dan Buettner som leder Blue Zones-prosjektet, fremholder Power 9, ni fellestrekk ved livsstilen i områder der innbyggerne lever spesielt lenge. Disse er: 1. Moderat aktiv livsstil 2. Følelse av mening med livet 3.Lavt stressnivå 4. Måltider som demper sulten, men ikke gjør deg stappmett 5. Plantebasert kosthold 6. Litt vin hver dag 7. Gruppetilhørighet 8. Familiefokus 9. Sunne venner.

Bortsett fra at jeg er kristen, avholds og ikke vil drikke litt vin hver dag er dette en livsstil jeg gjerne kan tenke meg å gjøre til min egen. Og jeg tror travle stressede mennesker i tidsklemma vil si ja takk, men hvordan få gjennomføre det i praksis? Innerst inne er det et rolig liv mange lengter etter, og mange prøver å realisere det. Noen flytter på landet og prøver å leve av og i naturen, vi vil bo mange generasjoner ilag, og gjerne ved siden av venner. Vi ønsker at barna har et trygt utemiljø og at de kan springe fritt omkring men at de er beskyttet hele tiden. Vi vil gi barna sakte tid, vi ønsker å være i flytsonen og glemme tida. Vi drømmer om et kreativt yrke, som sammen med hester og andre dyr skal gi en brukbar lønn, vi drømmer om at barna koser med dyra og får en harmonisk og rik barndom, der de er full av kjærlighet, og blir trygge, harmoniske og reflekterende mennesker til nytte for seg selv og andre. Vi ønsker at de bosetter seg i nærheten og tar med kjæreste og barn hjem til oss og vi alle sitter ved et langbord og spiser langsomt og ler mot hverandre. Vi kunne alle flytte til et blåsonested, men det er ikke praktisk mulig. Alternativet er å realisere noe av dette der vi bor eller bli enige med andre om å skape et slikt sted. Vi må imidlertid erkjenne at landet som ikke lengre finst er borte men noe av dette kan dog realiseres i dag. I Danmark startet de Simple life - enklere liv - og lignende bevegelser finnes verden over. De som har samiske eller kvenske aner har i tillegg enda en dimensjon å ta med seg, språket, sijddaliv, leve i og berge seg i naturen og til fjells, og alle tradisjonene, skikkene, ritualene og fortellingene man har hørt og som er i ferd med å forsvinne. Jeg vet at man ikke blir lykkeligere av at vi blir enda rikere, enda mer moderne og at vi rekker enda mer, målet er vel heller å senke farten og komme i kontakt med naturen, de helende krefter, den sakte tida, besteforeldre og det beste i gammeldagan.

Om du blir syk, arbeidsledig eller fattig, da gjennomgår du gjerne en modningsprosess hos deg selv. Du begynner å tenke over livet du fører, alt det du skal rekke og alt det som er politisk korrekt og moderne. Du må finne deg sjæl, finne ut hvem du egentlig er og hva livet egentlig dreier seg om. Om du ikke får arbeid, eller sliter i jobben du har, vantrives der du er, lever i konflikt med noen, eller har andre vansker, ja da må du ta deg en granskningsrunde. Du kan kjøre deg helt ned, oppleve krise, få angst og psykiske vansker, og blir presset til å endre noe. Og så må du lage noen nye, grunnleggende antakelser om deg selv, mange ganger kan man ikke bare basere seg på utdanning, jobb, inntekt, slekt, anseelse og andre ytre ting som definerer deg i en moderne verden. Du må finne kjernen i deg selv. Som jeg tror du hadde som barn.

Selv ble jeg helt utbrent etter at jeg valgte feilt yrke (lærer), og etter at bror min Gunnar tok livet av seg som 25-åring i 1989, og på grunn av matintoleranse, mange sykdommer, flytting og ustabile kjærlighetsrelasjoner, og etter mange års forfølgelse av vår familie. Jeg var bare hjemme og hadde det elendig. Etter en stund fikk jeg ny kjæreste og jeg ble far helt plutselig og måtte våkne. Søster mi skrev i en melding at det var bra sønn min kom for da trengte noen meg! Noen trengte meg! Og da jeg kikket meg rundt hadde jeg søsken, foreldre, slektninger og venner. Ingen av vennene mine sviktet meg da jeg ble utbrent og deprimert, de brydde seg ganske enkelt ikke om at jeg ikke lenger var lærer, og at jeg ikke var på topp. Tenk det, og mange trengte meg. Sønn min hadde jeg ofte hele dagen eller en uke om gangen som samværspappa. Han brydde seg slettes ikke om at pappa "bare" var hjemme. Jeg fikk god tid til han, og fikk god tid til å tenke. Det å bli far og det å måtte redefinere meg på nytt, det å oppdage vennene jeg faktisk hadde, det å leve i nuet og spise steinalderkost, og erkjenne problemene og be om hjelp, alt dette fikk meg på bena igjen. Pluss at jeg valgte å bli kristen igjen etter en pause, samt å ta flere familiekonstellasjoner, og begynne å snakke om meg selv på et ærligere vis, alt dette førte til selvanerkjennelse, helbredelse og andres anerkjennelse, men på en ny måte. Jeg ble "bare" en venn, en bror, en sønn, en far, og bare meg. Livet ble enklere og jeg satte ned farta, fordi jeg måtte. Og jeg måtte konsentrere meg om kjernevirksomheten, å være meg selv, være en kjærlig og tilstedeværende far, en ekte storebror, en sønn og en venn og ha tid til de rundt meg. Jeg gikk på helt usannsynlige steder jeg ikke hadde tid til før, og tok kontakt med mange ulike mennesker. Og jeg sa jeg var deprimert og utbrent om noen spurte. Samtalene som ofte fulgte ble til gullkorn som jeg gjemmer på  i mitt hjerte.

Du har dette livet, og du selv må finne ut av dette. Jeg håper disse få ord får deg til å tenke og drømme. Mange ganger, og si drømmen din. Hver for oss og sammen kan vi gjenskape det glemte landet - inni oss - og fysisk i Musken! Når jeg blir 66 skal jeg flytte med kjerringa til et smultronställe, jeg skal leve langsomt, besøke venner og le. Og se nøye på mine gamle venner som jeg ennu har, jeg skal se på dem lenge, og studere alderdomstegn og fine rynker. Jeg skal ringe sønn min og si jeg er glad i han, og fortelle fra han var liten. Jeg skal si varme og inkluderende ord  til mine venner når de sliter. Og jeg skal aldri røpe våre felles hemmeligheter, jeg skal være lojal. Og sist, men ikke minst, skal jeg tro på Gud, og leve etter kjærlighetens bud. Han har gitt meg livet, og latt meg forstå litt og stykkedelt hva meningen med det er. Og dette landet, som ikke finst fysisk, kan gjenskapes, på en annen måte. Men tanken må først tenkes ut inne i deg!

Idag er jeg lykkelig gift, tar en master her i Tromsø, og skriver om psykisk helse og levekår i sjøsamiske miljø i et flerkulturelt perspektiv, spesielt med tanke på hvordan folk har greid overgangen fra tradisjonelt samisk levesett til et moderne livsstil, hva er negativt og hva er positivt, og hvordan barneoppdragelsen har endret seg. Jeg er ikke helt frisk, men jeg er en helt annen idag enn for noen år siden, takk til livet for det. Jeg gleder meg over livet, at min frue elsker meg, og at vi får nye felles venner. Jeg fryder meg over samværet med sønn min og mine to bonusdøtre. Jeg angrer ikke to sekund på at jeg hadde sønn min hjemme i tre år i samarbeid med hans mor. Jeg har kontakt med mennesker som vil meg godt og jeg mot dem. Jeg opplever at med godhet kommer du langt, og at fiender blir venner når du besøker dem på sykehuset, og viser at du bryr deg. Jeg har bearbeidet traumer og bitre minner og tilgitt meg selv - og mange andre. Og så har jeg en indre dialog med meg selv og noen ganger med Gud. Og hver morgen tenker jeg at jeg er for trøtt til å stå opp, og hva skal nu dette livet være til godt for. Helt til sønn min roper pappa, stå opp, og jeg kommer på at livet leves idag og akkurat i dag. Og noen trenger meg, og jeg trenger noen. I dag, og hele dagen. Og når jeg legger mitt barn, leser Fader Vår høyt, synger kjære sanger, småprater om livets finurligheter og stryker han på kinnet og på ryggen, og han legger armen min rundt meg og sovner. Da tenker jeg at jeg er verdens heldigste mann. Fattig på penger men rik på kjærlighet.

Troen på det gode

Jeg vil snakke om troen på det gode, i oss selv, hos guddommen, i andre mennesker, i demokratiet og i samfunnet. De fleste i verden har et hjem, en jobb, et visst økonomisk grunnlag, familie, nettverk og mange materielle goder. Men ikke alle lever i frihet og i et demokrati. Vi i Norge, i Norden, i deler av Europa, og i deler av det amerikanske kontinentet lever i et demokrati, i en velferdsstat, med grunnleggende demokratiske rettigheter, og beskyttelse i loven. Alt dette gode kommer ikke av seg selv, noen har kjempet, dødd, blitt torturert og gjort opprør. Mot kongemakt, adel, landeiere, pavekirken, mot alle som gjorde seg selv til makthavere - og misbrukte makten. Ulike revolusjoner, i Frankrike, Europa forøvrig, Amerika, i den arabiske verden, samt Reformasjonen, opprøret som Luther startet, og alle små og store oppgjør med maktmisbrukere verden over, alt dette har bidratt sterkt til utviklingen av demokrati, beskyttelse ved lov, mer rettferdig fordeling, og tredelingen av makten, lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Vi kan takke alle de rettskafne kvinner og menn, de ubestikkelige, som hadde en ide, en visjon om at det er mulig å kjempe for det gode, mot all undertrykkelse og maktmisbruk. Mot allmakten til en hersker, en diktator, en ettpartistat, en pavekirke, et naziregime, et multinasjonal bedrift med markedsmonopol, mot patriarkalsk styring og kontroll, der ordrer ble fulgt og likegyldighet, bekvemmelighet og personlige goder førte til at det bare fortsatte.

Disse rettskafne kvinner og menn fantes heldigvis, og de finnes den dag i dag. De tror på og trodde på det gode. De gjorde opprør, overtalte andre, spredte budskapet, organiserte seg, og jobbet iherdig videre på tross av motstand fra den destruktive makta og de korrupte menneskene som fryktet at de skulle miste alt. Ikke minst kjempet de sålenge til at de rettferdige prinsippene og idealene ble nedfelt i landets lover, og intet parti, ingen despot eller kapitaleier kunne tilrive seg makta og drive med vilkårlig maktmisbruk som om landet og folket var deres private eiendom. Folket skulle bestemme, gjennom representanter, ved åpne og stadig gjentakende valg, og der lovgivende myndighet skal være adskilt fra utøvende og dømmende makt. Institusjoner og maktpersoner med mye makt skal kunne kontrolleres, eventuelt avsettes av de andre institusjoner med mye makt, og dette skal respekteres av alle parter. Er man misfornøyd med noe kan man lovlig kjempe for sitt syn uten å bli straffet, kastet i fengsel, bli torturert eller bli fratatt alt man eier, eller at dine skal bli utsatt for represalier.

Dette er en kontinuerlig kamp, hver dag, hvert år og ved hvert valg. Ikke bare på det nasjonale planet, men i hvert samfunn, i hver by og i hver bygd, i hver bedrift, i hver religion, i hver menighet, og til og med i hver familie, i hvert nettverk og til enhver tid. Troen på det gode må kjempes og vedlikeholdes, det må bevisstgjøres og videreføres. Barna må læres opp til å utøve det gode, til å være rettferdige og til å tro på det gode. Alltid og hele livet, og aldri kompromisse på noe. De må øves i, og motiveres til å kjempe, den første tiden under foreldrenes, skolenes, idrettslagenes og samfunnets beskyttelse, for så å bli solide forkjempere for det gode. For seg selv, for sin tro, for sine foreldre og venner, for sin klasse og skole, for sin by eller bygd, for sin arbeidsplass, og for sin fremtidige familie og for sitt land. Ja, for hele menneskeheten og fremtiden.

Det gode og det rettferdige er under et vedvarende press. Det onde eksisterer, og de destruktive kreftene, noen antidemokratiske, globale verdensreligioner og mange mennesker forsøker hele tiden å underminere demokratiet, de vil innføre diktatur og egne lover, de vil ha makt, og de vil misbruke den. Enkelte partier ønsker å bevare etnisk renhet, og radikale grupperinger vil at de eneveldig skal bestemme hvem som skal bo i landet, og hva som er lovlig å gjøre og mene. Derfor er det viktig å kjempe, ta oppgjør  - og å tro på det gode.

Som kristen velger jeg å tro på det gode, og at det finnes en god makt, i mitt tilfelle en Gud. Jeg tror at han er kilden til det gode og til kjærligheten, men mennesker må velge det, og kjempe for det. Andre kan tro på en høyere makt, eller på det gode i mennesket eller gode krefter i verden, i samfunnet og i mange rettskafne mennesker. Det gode kan kalles mange ting, kjærlighet, demokrati, rettferdighet, skjebne, gudstro,  gode verdier, kulturer, normer og grunnleggende antakelser om alle tings beskaffenhet. Felles for en slik tro på det gode kan forene de fleste mennesker, mange samfunn og de rådende kulturer. Og i kampen for det gode er det helt avgjørende at noen tror på det gode og det rettferdige. Og at vi er villige til å kjempe, til å beskytte universelle, grunnleggende rettigheter, og til å organisere våre liv og våre samfunn til å stå opp for det gode.

Det betyr i praksis at vi er villige til og tør å påpeke maktmisbruk, varsle om overgrep, bevisstgjøre oss selv om at kampen er viktig. Selv om du møter motstand, latterliggjøring, hån, isolering og signaler om at det ikke nytter. Selv om du blir sliten, såret, og motløs. En filosof sa engang ar det er bedre å lide urett enn å gjøre urett, og jeg er helt enig. Å gjøre urett korrumperer din sjel, og skader mange mennesker, kanskje dine egne aller mest. Grådighet, og higen etter makt, ære og penger kan føre ethvert menneske på en destruktiv vei. Tilslutt vet du ikke engang at du er destruktiv. Jeg tror den viktigste årsaken til at man ikke tør å kjempe er menneskefrykt, frykt for represalier, og de sosiale kostnadene en kamp medfører. Frykten for å miste anseelse, frykten for å ikke å bli likt og frykten for å bli utstøtt.

 Likegyldighet og bekvemmelighet hemmer også en slik kamp, og det at man tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Man ser, og tier, man hører og tolererer, man ser ofrene men gjør ikke noe, man forstår men ser vekk. Derfor er det en viktig kamp, enten man er kristen eller ikke, enten man er gammel eller ung, enten man er etnisk nordmann eller en flyktning i landet. Enten man er same, kven, tater, rom, eller man er annerledes. Hat, urettferdighet, grådighet, og higen etter makt ligger latent i oss alle. Og disse tilbøyelighetene må stagges, gjennom lovverk, gjennom demokrati, gjennom debatt og stadig bevisstgjøring i oss selv og i våre barn. Og gjennom kamp for det rettferdige. Men aller mest må man tro på det gode, uavhengig av tro, kulturer, samfunn og tidsalder. Og aldri glemme at det gode skal praktiseres i alle deler av barneoppdragelse og i omgangen med andre mennesker. Barn som blir elsket, respektert og sett har et meget godt utgangspunkt for å bli rettskafne. Og det er oss voksnes jobb å utføre den kjærlighets-jobben overfor dem.

Skrømt

Nu er det advent og tid for skrømthistorier. Det er lenge siden jeg har sett eller hørt skrømt på nært hold, eller hørt en saftig, selvopplevd skrømthistorie. Vi mennesker er ikke de eneste vesener på jord, og alt kan ikke forklares. Noen få får oppleve disse mystiske fenomenene, og kan fortelle om dem, og heldigvis er mange historier skrevet ned. Skrømthistorier og andre fortellinger er en del av såkalt muntlig tradisjon, de fortelles igjen og igjen, og sånn måtte det være når folk ikke skrev ned sin historie. Det kan være forskjell på samiske og ikke-samiske skrømt, som på gani og huldra, gani hadde ikke hale mens huldra har det. Andre opererer i tillegg med troll, vetter, nøkker, hekser, ånder, skytsengler og andre vesener. Skrømt finnes, det er sikkert, overalt og til alle tider. Men de liker dårlig lys, trafikk og moderne teknologi, så de gjemmer seg litt mer nu enn før. 

Skrømt og overnaturlige ting er egentlig alt merkelig man opplever og som man ikke kan forstå og forklare rasjonelt. Mange tror skrømten eksisterer i en egen dimensjon, og viser seg for oss bare av og til. De kan være både onde og gode, eller de bare er der. De viser seg for folk, påvirker livet ditt, gir drømmer og varsler, beskytter deg eller forfølger deg. De kan gi svar på eksistensielle spørsmål, gi trøst og beskyttelse, hjelpe deg i å berge deg i naturen eller beskytte deg mot ondskap og fiender. Eller bare gi deg en skremmende opplevelse. Det er det vi mest får høre historier om. De kan fortelles ordrett slik folk opplevde det, fortalt med ærefrykt, og med et åpent spørsmål om hva de egentlig ville eller prøvde å si.

Men nok om teorien, og over til selve skrømten og de overnaturlige tingene. Her er oversikten over samiske skrømt, i tillegg finnes det norske eller internasjonale skrømt som bor i slott, opererer på hotell, i gamle bygninger eller på skip. Noen av skrømtene/fenomenene finnes i alle samfunn, som dauinger, gjenferd, varsler, drømmer, syn, troen på overnaturlige ting og lignende. Dette feltet kan deles inn i to kategorier, konkret skrømt og det andre er overnaturlige ting. Det finnes et titalls ulike skrømt og minst like mange overnaturlige fenomen, alt etter hvor man er og hvordan man deler dem opp. På samisk heter skrømten rávgga, jábmek, svájkas, æbok, gubåvnnå, julsvæjnna, vánasj, guottán, gani og stállo. Jeg oversetter så godt jeg kan til norsk, og beskriver dem nærmere i det følgende.

Av selve skrømten var det nok rávgga/draugen som ble ansett som den verste, fordi den kunne dra deg i havet og gjøre deg alvorlig syk. Den bodde i havet, i vann og elver, og folk mente draugen var gjenferdet til noen som hadde druknet, og som ikke ble funnet. Den manglet hode eller hadde bare et torskehau på seg, eller den kunne være dekt av tang. Draugen rodde enkelte ganger i en halv, svart båt, og prøvde du å ta den igjen forsvant den bare. Den kunne bevege seg sju fot fra vann, men kunne også følge med deg om du kom fra havet eller fra elva. Den kunne gjøre deg syk, og prøve å dra deg i havet slik at du druknet. Folk kunne se fingermerkene etter draugen sin hand om den hadde holdt i deg. Du kunne bli fortrollet/iemut, og stadig prøve å springe ned i fjæra. Folk som så det måtte holde deg fast og lese bort draugen. Hadde du mistanke om at draugen eller en annen skrømt forfulgte deg måtte du gå inn baklengs inn der du bodde. Og så noen draugen komme etter deg, ble du møtt med kniv på trappa, ble korset med stål og da måtte du også gå inn baklengs.

Draugen var ikke alltid synlig, og du måtte ikke skryte av at du ikke er redd for den eller erte den for da kom den. Og den kunne være hevngjerrig. En skårunge som var med på Lofotfiske ble advart mot draugen, og ble bedt om å rope "pass deg for det varme vannet", når han skulle helle ut kokende vann fra båten eller gjennom søppelhullet i golvet i rorbua, der fiskerne bodde under det årlige skreifisket i Lofoten. En dag kikket gutten ned gjennom søppelhullet og så draugen sitte på svaberget like under. Han tok da kokende vann, siktet og helte ut vannet på draugen, som skrek og hoppet ut i havet, og gutten fikk seg en god latter. Det skulle han aldri ha gjort. Senere spurte skipperen om han hadde satt lofotvottene på tørk til dagen etter, men det hadde han ikke. Han hadde glemt de i båten ved siden av og ble bedt om å hente de i mørkna. Straks han satte foten i båten var det noen som grep tak i foten hans og begynte å dra han på havet. Han skrek til, og resten av mannskapet kom springende til og hjalp han. De måtte bruke kniv for å få draugen til å slippe taket i gutten. Så måtte han fortelle om at han hadde erta draugen, og love å slutte med det.

Jábmek/dauing er noen som er død og som går igjen før liket var jordfestet. Man måtte ikke forstyrre liket, og helst ikke prate om den døde personen, da kunne han komme. En gang diskuterte sørgehuset hvor de skulle få tak i nok kokekar til begravelsen, og noen mente naboen hadde noen å låne. I spøk sa en av dem at den døde kunne selv gå for å hente de. Minuttet etter hører naboen at noen skramla med kaserollan i gangen, han tok lykta og lyste på mannen i gangen, som viste seg å være den døde. Men da sendte han tilbake gjenferdet og dagen etter skjentes han på folkan som spøkte med slikt! Du kunne også snakke med den døde om du torde, men da måtte du alltid forklare ditt ærend om du måtte inn der den døde lå. Noen ba også den døde ta sine sykdommer med seg i grava.

Man skulle heller ikke legge seg å sove på gamle gravplasser. En gang ble en en mann overrasket av uvær og overnattet i en sláhpa/steinhallar, og la seg til å sove ved bålet. Plutselig kjente han at noen ville opp punj bakken. Han ropte bare at nu var det uvær og han måtte få lov til å sove der til uværet ga seg, og det fikk han. Dagen etter jordfestet han den døde under bakken, og den hørtes aldri mer.

Døden kunne også opptre som en helt vanlig person som spurte etter haik hjem. To personer fra Nordbukt var i Kjøpsvik med sjarken og handlet da plutselig ei dame fra litt lenger ut i fjorden kom på kaia og spurte etter skyss hjem. Ja, hun skulle bare komme i 16-tida, sa de. Ingen dame kom da, de dro avgårde, men da de nærmet seg damas hjemplass så de lys i vinduet, så de skjønte hun var hjemme. Plutselig stoppa motoren og de begynte å sige på land akkurat der. Da kom de på at døden var ombord og ville av der. De brukte kniven til å skremme den helt fram i båten og da fikk de start på motoren. Så skremte de skrømten på land på et øde nes lenger inn i fjorden. Historien vil at dama senere flyttet inn ved siden av dette neset og døde kort etter.

Rájadus/tsækkok/svájkas er ulike navn på dauing, og kunne også vært sendt av noen, og gjøre mye ugagn, gjøre deg syk, skremme deg, og følge deg hvor som helst. Og det kunne du merke som en skygge, et kremt, en liklukt, et kaldt gufs eller noen som strøk borti deg i forbifarta, eller du kjente noen som la seg ved siden av deg i senga. Kunne du ikke fjerne dauingen måtte du få hjelp av andre til å få den bort. Andre har sett spesielle personer på kirkegården om natta og funnet mynter på gravplasser, og tror noen har betalt den døde for å skremme eller plage deg. Eller de har hentet kirkegårds-sand og kastet på noen eller i bilen til folk. Eller de har spredt frykt hos noen ved å antyde at de kan noe, er noajder eller lignende. Derfor sies det at fra mistenkelige personer skal man ikke ta imot tilfeldige gaver, en lighter eller noe som helst. Man den som sender dauinger på deg kan selv bli plaget, og få psykiske vansker eller andre problemer som straff.

Æbok/utbor var også farlig om du ikke visste hvordan du skulle stanse den, gi den navn og få den jordfestet. Æbok var gjenferdet av en onge som var død men ikke jordfestet. Ongen var satt ut i skogen for å dø, enten den var uønsket, sterkt funksjonshemmet, eller fordi det en tid var skam å få barn utenfor ekteskap, eller av andre grunner. Æbok hørte man til og begynne med som en rype som kaklet, så gikk den over til å gråte som et barn, mens den gikk i sirkel rundt deg, nærmere og nærmere. Før den hadde gått tre ganger rundt deg, måtte du enten springe fra den, helst over vann, om ongen ikke hadde passert vann før den døde. Eller du måtte bruke stål, ild eller gudsord og rope "stans", og "vis deg"! Da kunne du få se ongen som den opprinnelig var, og spørre hvordan den døde, hvem foreldrene var og hvor den lå. Men begynte den å bli grov i målet måtte du stanse, ellers kunne den hoppe i strupen på deg. Som regel ville den bli jordfestet, og få navn, og viste da veien dit der den lå. Da måtte du døpe den, gi den navn, Per eller Kari, eller begge deler om du var usikker på kjønnet, og jordfeste den. Da fikk den fred, og ingen andre fikk da høre den. Noen ganger hadde en av foreldrene stukket nåler i tungen eller fylt munnen med noe, nettopp for å hindre den i å fortelle noe. Da måtte du ta ut det som var i munnen, eller stryke tungen med en vott, ullklær eller lignende for å fjerne eventuelle nåler satt i tungen. Da kunne den fortelle fritt.

Gani (søskenbarn til huldra) var et underjordisk vesen og hermet ofte etter menneskene. De kunne ha kyr som de melket, eller andre dyr som for eksempel rein. Den kunne også bli usynlig. Men terget du en gani var den så sterk at den lett kunne vri om hodet på deg. Sommerstid kunne du høre fremmede kubjeller og se budeier som passet på buskapen. Kom du i nærheten og fikk snittet en av fingrene demmes med kniv, slik at det kom fram litt blod, forsvant evnen hos gani til å bli usynlig. Og guttene kunne så gifte seg med disse vakre, velstående, lyshårede og arbeidsomme ganijentene. Du kunne også overta dyrene demmes ved å kaste stål over flokken. Men du måtte være snill, ellers viste de bare hvordan de kunne rette ut en hestesko med bare hendene.

Gani kunne også ta din onge, såkalt bytting, og bytte det med en av sine gamle slektninger, som gjorde seg lik ongen din. Det hjelper å sette en saks i kors, salmebok eller bibel i bunnen av senga eller gerggam (komsa). Da kunne ikke gani bytte ongen din. Men merket du noe uvanlig med ongen din kunne du avsløre på ulike vis om det var en bytting. Om ongen var alene og du bodde i gamme kunne du ganske enkelt gå opp i røykholet og følge med. En mann som bodde i en gamme hang en gryte med grøt over grua, og gikk på taket mens han rørte i gryta med en lang sleiv. Da hørte han plutselig gani-ongen si, "æ har nu levd sju trealdre, men aldri sett en sånn måte å røre i grøten på". Da var han sikker på at det var en bytting, tok et ris og bisket ongen på ræva, så det hylte lenge og høyt. Plutselig åpnet en gani gammedøra, kasta inn ongen hannes, og sa: "her har du skitongen din, kom med oldemor min"! Gani kunne bo hvor som helst, og man måtte ikke bygge over det underjordiske huset demmes, eller på flytteveian demmes, da fikk du uro i huset, eller du kunne høre de gikk på taket. Før du bygde hus måtte du sove på tomta en natt, og drømte du noe stygt måtte du bygge en annen plass. Eller du kunne kjøpe tomta, sette mynter i hvert hjørne av tomta og si nu kjøper jeg den av dere og vil ha fred.

Julsveinen var en annen skapning, og satte du deg julaften kl 24, på en plass to begravelsesfølger brukte å møtes, kom julsveinen og vrei hodet rundt på deg. Men hadde du en bøtte uten hank på hodet, vrei den om på bøtta, og du kunne si, "siden du vrei hodet rundt på meg vil jeg ha en bøtte med gull eller sølv", og den ga deg det. Forøvrig gikk all skrømten ute sent på julaften og det var best å komme seg tidlig hjem. Fjøsnissen bodde i fjøset og melka kyrne dine av og til og sov i høyet på låven. Du måtte gi den grøt julaften, og ellers holde deg på godfot med den, da passet den på buskapen, og varslet om uvær, brann, og ulykker. Og den må ikke forveksles med julenissen.

Stállo er egentlig ikke noe skrømt, men mer en sagnfigur. Den var halvt troll og halvt menneske, var stor og kjempesterk, men ellers dum som et naut, og menneskene klarte ofte å lure den. Noen mener stállo betegnet ládde/en ikke-same som hadde makt men likevel kunne lures. En gutt ble en gang overrasket av en stallo, som kom inn i gammen, og gutten visste at for å berge livet måtte han lure den. Gutten satte seg til å stirre inn i varmen, og stallo spurte etter en stund hva han satt og så på. "Gull og sølv", sa gutten. "Jeg vil også se", sa stallo, og gutten sa at da måtte stallo få bly i øynene, for da kunne han se, og det gikk stallo med på. Gutten varmet opp blyet i en skje over varmen slik at det ble glødende og helte dette i stallo sine øyne slik at de brant opp. Stallo prøvde å få tak i gutten, som bare spratt unna, og stallo tok halve gammen med seg og sprang i blinde ut i havet og drukna.

Gubåvnnå/gubonen - den gode bonden, bodde i hus, i fjøs, i båter og i offentlige bygninger. Den passet på bygningen eller båten den bodde i. Ved fare kunne man se den, og vanligvis var det slik at så man gubonen flytte, var det et klart varsel om at noe skulle skje, enten at vinden tok huset, eller det ble brann, ras, eksplosjon eller forlis om det var en båt. En mann så engang fra land at en liten gubbe raslet med ankerkjettingen på skøyta si. Han skjønte straks at det var gubonen som varslet uvær. Han kommanderte mannskapet sitt om å ro ut til båten og å forsterke fortøyningene. Straks brøt uværet løs, men han berget skøyta.

Selv ble jeg jaget fra skolen i Musken i romjula 1975. Etter et forrykende uvær gikk både strømmen og telefonen i Musken. Vi flyttet ned i kjelleren i lærerboligen der vi bodde, og ble etter noen dager fri for ved. Pappa var lærer, hadde nøkler, og ba meg dra opp å låne ved fra skolekjelleren, veldig sent en romjulskveld. Da jeg hadde låst meg inn i kjelleren og hadde begynt å laste opp veden hørte jeg noen som kom ned trappa fra 1.etasje ned mot kjelleren. Jeg visste naturligvis at jeg var alene, og ble livredd. Noen beveget trøkkelen inn til vedlageret, men da var jeg snar om å rømme ut vinduet. Jeg sprang hjem og sa det var noen som passet på veden, og at de ikke fikk meg til å gå på skolen om natta.

Samme romjul rømte skolegubonen ned til oss, og jeg møtte han i yttergangen. Vi hadde rømt til kjelleren i uværet og jeg sprang vettskremt ned tilbake i kjelleren og sa at en fremmed mann sto ved siden av meg i gangen. En halvtime etter begynte et sterkt stormkast som flekket av skoletaket og halve biblioteket ble ødelagt. Gubonen hadde rømt ned til oss der det var trygt, og jeg regner med at den flyttet tilbake til skolen når taket var reparert! Flere år etter satt jeg på Sambrukerkontoret på skolen og skrev på en pc da det ble veldig sent en vinterkveld. Plutselig smalt det i kjelleren. Jeg forsto ikke signalet, og etter noen minutter smalt det enda høyere. Da så jeg på klokka, og den hadde akkurat passert midnatt. Jeg sa bare "ok, jeg går hjem nu" og sprang ut. Skolegubonen likte ikke at det var aktivitet etter midnatt!

Musken skole var opprinnelig internat for skolebarna fra hele Hellmofjorden. Der bodde både elever og lærere. To lærere bodde et år på internatet, ei lærerinna sørfra og en mann fra fjorden, og de  beskyldte en gang hverandre for å komme inn til den andre på natta og sitte på føttene demmes. En gang mannen så noen sitte i fotenden, sprang han opp, men så bare skyggen av en skrømt som forsvant ut i lufta. Han sprang inn i lærerinna sitt rom, men ho lå og sov. Da fant de ut at det nok var gubonen som spilte dem et puss.

Men uansett hva du opplevde kunne du både beskytte deg og sende bort skrømt, ånder og ondskap med Gudsord, stål og ild. Klarte du ikke selv måtte du be om hjelp. Og hadde du vært overmodig, ertet skrømten eller vært uforsiktig fikk du ofte en lærepenge. Men opptrådte du riktig og respektfullt gikk det deg vel. Kaosmaktene er der men vi mennesker skal ikke la oss skremme. 

Det er blodets band som drar - den moderne nomade

Det er blodets band som drar. Det svarte en gammel same i Storlule, Nord-Sverige, til pappa, på hvorfor han hvert år hele livet vendte tilbake fra byen til sine hjemlige trakter, til sin sijdda, til sin slekt, til sitt barndomshjem. Der, i den lulesamiske verden, langs den vakre Luleälv, der mamma vokste opp før pappa lurte henne over grensen til Tysfjord og Norge. Det utsagnet løste mitt store dilemma om hvor jeg kulle bo og hvor jeg hørte hjemme, hva jeg er, og hvorfor jeg stadig må hjem til Ålloluokta, til Hellmobotn, til Musken og Tysfjord. Det er blodets band som drar. Samene har i årtusener vært nomader eller halvnomader, og flyttet mellom sommer- og vinterland. Enten etter reinen eller etter fiske, fangst, bær, og andre naturressurser. Samisk kultur er en utpreget kollektiv samfunnsform, mer lik Østens folk og andre, kollektive stammesamfunn i verden, enn med norsk, germansk, europeisk eller vestlig kultur og samfunnsform. Dette er ikke enten/eller, jeg bor både i Tromsø og i Ållo/Musken/Hellmobotn og Tysfjord, men til ulike tider. En av mine brødre sier han er fra området Ålloluokta, Hellmobotn og Musken, og det er det som er sannheten.

Der vestlige, europeiske nasjoner erobret verden, brakte hjem gull, sølv, verdier, heder og ære, drev med etnisk rensing og undertrykkelse, drev samene og andre stammefolk med stillferdig forvaltning av naturen der de vandret. Stadig pendlende mellom ulike områder der de visste de kunne overleve, skaffe mat, vilt, fisk, brensel og materialer til gammer, lavvo, klær, våpen og redskaper og annet nødvendig. Med tid og stunder utviklet dette livet seg til sijddaer, med egne territorier gjerne knyttet til vassdrag, skog og en beskyttet plass for gamme og lavvo. De spredte ikke søppel, brukte ikke opp ressursene, forhandlet og handlet med nabosijddaer og utvekslet ekteskappartnere, med medgift og det hele.

Det er historien og arven vår, nedtegnet i våre hjerter, i vår kollektive hukommelse, i våre gener og i vårt blod. Det er det som drar. Mange har mistet mye av denne felles historien, kunnskapen om det å berge seg i naturen, og språket har forandret seg. I stedet for å kalle det nomadisme, flytting, sijdda, og slike ting, sier mange de skal hjem, på hytta, til fjells, besøke slekta, få påfyll, møte venner osv. Ikke noe galt i det. Men dypt inn i våre hjerter og sjeler, i våre kropper og i vårt blod er det titusener av erfaringer gjennom generasjoner, historier, bånd, tilhørighet, identitet, selvoppfatning  og selvfølelse, som strekker seg fra tidens morgen og som vil fortsette så lenge vi lever. Vi er de moderne nomader, selv om vi bor i byer og tettbygde strøk. Vi hører til i en fjord, ved et vann eller vassdrag, eller en fjellsijdda i villmarken. Vi trekkes hjem, om vinteren dit foreldre og besteforeldre bor eller bodde. Om sommeren til våre sommerboplasser, til sommersijddaen, til fjells, til den samme moltbærmyra, til ahkko og addja, til slekta og til venner. Byene tømmes for samer om sommeren, og alle drar til sine respektive sommersijddaer. Har man en partner fra en annen sijdda, må man besøke begge hjemplasser, eventuelt annethvert år.

Vi blir til og med noen andre når vi kommer hjem. I byen defineres man gjerne etter yrke, utdanning, arbeidsplass, naboskap, eventuelt etter religiøs tilknytning og hvor du kommer fra. Man har andre roller, roller knyttet til et moderne samfunnsliv. Hjemme er vi den vi er, noen har kjent deg fra du var liten, du tilhører en bestemt familie og slekt, og du tilhører den og den sijddaen. Samene drar hver til sitt og jeg vet nøyaktig hvor den enkelte drar, og hvorfor. Man spør ikke hvorfor de pendler eller flytter, det er bare slik.

Gleden av å komme til din slektssijdda, til kjente og kjære områder, til vidda/duoddar, til fjorden, til elva eller gammetuftene kan være overveldende, rørende og svært tilfredsstillende. Selv om du reiser alene. Jeg kan huske alle stier og tråkk, alle fjell, bakker og vann, og alle ting har sin historie. Barndomserfaringer sitter som spikret, og opp kommer alle minnene, alle opplevelsene og minner om alle de som levde og døde der. Alle de som gjorde inntrykk, fortalte om slekta, berettet om skrømt og overnaturlige ting og alt det gammeldagan kunne by på. Man kan treffe på gamle barndomskamerater, og så synger man de gamle sangene om og om igjen. De gamle historiene kan vi på rams, vitsene og episodene og. Men de skal fortelles, til stadig nye sijddamedlemmer og til hverandre, vi må bekrefte hverandre, og slik vedlikeholdes tradisjonen, og slik fortsetter nomadismen. Det er blodets band som drar.

Døden og livet

Døden kan være det mest brutale som finnes. Spesielt om du mister ditt barn, eller søsken, og om du ikke fikk tatt farvel. Ditt liv og din verden kan ramle totalt sammen, og alt, absolutt alt kan bli meningsløst. Selv det å leve, finne motivasjon til å stå opp om morgenen, holde ut smerten, og alle de destruktive tankene som kverner i hodet, i hjertet og i hele kroppen. Skyldfølelse, utilstrekkelighet, anger, angst, frykt, tretthet og en ulidelig smerte. Hadde det bare blitt kveld igjen, og du fikk sove. Og gjerne følge etter den som døde. Hva er poenget, det finnes ikke mening, og attpåtil kan man oppleve direkte uforstand fra andre. Som ymter frampå at det kanskje var en mening, og at det skulle føre til noe, at han eller hun forstår hvordan du har det, at tiden leger alle sår, du får et barn til og mange, og mange andre utsagn som faktisk gjør vondt verre.

Selv det å miste sine foreldre kan være smertefullt. Spesielt om en av de dør mens du som barn er ung, eller en av dem dør brått og uventet, og enda verre, om begge dine foreldre dør med kort mellomrom, og sorg fortsetter etter sorg. De som var samlingspunktet, de som var udødelige og alltid hjemme eller bare en telefon unna. De du besøkte til jul, til påske, om sommeren, på bursdager, eller i forbindelse med fødsel, dåp, konfirmasjon, bryllup, andres begravelse, slektsbesøk, storsamling eller de kom og besøkte deg. De skulle liksom leve hele tiden, til du selv ble gammel, de skulle se deg vokse opp, utdanne deg, flytte hjemmefra, få en kjæreste, gifte deg, få barn, og alle sorger og gleder man turde fortelle dem. Eller tie om. De skulle se deg, elske deg, alltid være hjemme, være stolte, synes du var klok, og alltid lage middag mens du sov til klokka tolv på dagen.

Men så gikk tida. Og en eller begge ble syke. Rollene ble byttet om, nå var det du som måtte gi omsorg, hjelp, trøst, du måtte besøke mamma eller pappa, kanskje på et sykehus eller i et sykehjem. Ble mor di syk måtte du i tillegg trøste din far eller omvendt, de ble gamle, glemske og snakket ustanselig om den andre, om gamle dager og alt det de ikke fikk gjort for deg og dine søsken. Vemodets time har kommet for dem, anger over alt de ikke rakk og all den smerten de ikke visste du hadde, og alt som vi barn ikke ville fortelle for da ville de bli ulykkelige.

Men i løpet av denne sorgen og ulidelige smerten, kan det likevel skje noe uendelig vakkert. Det tenker man slettes ikke på i det første forferdelige året eller i de første grusomme årene.  Det kan hos deg vokse fram en kostelig perle. Slik et rusk som kommer inn i en musling, og den spinner et vev rundt den, mer og mer, og etter en stund ligger den en vakker perle der, det fineste smykke, skapt av smerte og noe uønsket. Denne prøvelsen gir deg noe du kanskje ikke hadde fra før av. Den gir deg et kyndig blikk for andres lidelse, og den gir deg kompetanse i å forstå, fornemme ting og gi andre trøst og oppmuntring. Den gir deg mot til å ta direkte kontakt med den som lider og sørger, og den gir deg de rette ordene, rett fra hjertet. Du kan med andre ord bli et viktig medmenneske i andres sorg og smerte. Med andre ord, du kan ha blitt den kosteligste perle for andre. Det hadde du ikke blitt uten prøvelser, sorg og smerte. 

Jeg har utallige ganger sett nære og kjære i dyp sorg, og hvor uendelig naken og sårbart et menneske kan bli når døden rammer. Midt i sorgen hentes det fram usynlige ressurser, og de helende krefter settes i sving, og etter en stund starter forsoningsprosessen. Du godtar at han eller hun ikke lever lenger, og utrolig masse må ordnes i forbindelse med begravelsen, og tusen andre ting. De andre rundt deg skjønner at du er i sjokk og i sorg og de fleste gir uttrykk for medfølelse, og at en lang omfavnelse lindrer, og at de riktige ordene, sagt på en forsiktig, respektfull og vennlig måte kan gi deg en viss hvile mens du bare kjenner det dypt i hjertet, at takk og pris at denne vennen finnes, og at han eller hun kan si noe så vakkert og trøstende.

Den som døde vil for alltid leve i ditt hjerte, og du snakker med han eller henne, høyt eller inne i deg. Det mest gripende og mest hjerteskjærende jeg ser, er når noen i familien eller en venn tar farvel med sitt kjære barn eller foreldre før begravelsen, mens hun eller han ligger der i kista, enten i skjåen, i garasjen eller i et bårehus. Den stunden og handlingen er hellig, da står tiden, himmelen og universet stille, selv englene bøyer sitt hode i ærbødighet mens de mest ærlige, de mest kjærlige ordene og setningene kommer fra din munn. De kommer fra hjertets dyp, fra det dypeste av det dypeste, med ord som du ikke visste fantes. Og klagesangen, ármme, toner fra din munn og fra ditt hjerte, der du bøyer deg mot din kjære med et siste kyss og berøring og aller siste farvel. Mens alle andre er stille, gråtende, medfølende, og de ber en stille bønn om at du klarer å bære smerten, og at du kan smile en dag, langt der fremme. Og at du har støtte og nære venner og at du ikke mister livslysten for alltid.

Etter en stund, gjennom ufattelige smerter, kan du igjen begynne å leve. Men du blir aldri den samme, de grunnleggende følelsene er fremdeles der, men ikke så dominerende. Tiden leger litt, men erstatter aldri din kjære. Men du kan komme veldig nær dine søsken, eller andre. Du forstår og erkjenner at livet er skjørt, og at døden kan ramme hvem som helst, når som helst. Og at du kan gå sammen med din venn, din søster, eller bror. Du kan gi et vennlig blikk, erklære din kjærlighet, eller gi uttrykk for vennskap og troskap, besøke den som du ikke har sett på en stund, og gi ros og komplimenter. Om du er over 40-50 år forstår du sakte men sikkert at livet går fort, og fortere, at dine foreldre kan dø, og at vi ikke har hverandre for evig. Og at du selv snart tilhører den eldste generasjonen, og at nå er det er du som skal være vis og klok, videreføre tradisjonene eller bryte de. Du skal gi råd og kjærlighet til de som er unge og friske, og som er så skråsikre på alt, som synes du er dum som far og mor, og som oppfører seg som de skulle leve evig. Akkurat som du selv gjorde i ungdommen. Livet gjentar seg. Døden og. Til slutt. Ta vare på vennskapet, de gylne øyeblikk, de gode ideene, de innerste ønsker og behov, og ta vare på den gode samtalen. Det kan være gull i din venns munn og hjerte, og du selv kan være den kosteligste perle, foredlet gjennom tårer, sorg og smerte. Og du kan gi din venn det mest verdifulle som finnes. Nemlig kjærlighet.