Ensomhet i et forhold eller i et ekteskap er mer utbredt enn vi liker å tro. Bak mang en flott fasade kan en eller begge parter lide av ensomhet og være mer eller mindre ulykkelig. Og det kan være mange årsaker til at par ikke bryter ut av forholdet. Det kan være økonomi, skam, et håp om bedring, ideologi, religiøs tro, hensyn til barna, dårlig helse, eller ganske enkelt at alternativet er verre. Frykt for at man blir enda mer ensom, utstøtt fra vennekretsen, statusfall, eventuelle samarbeidsvansker om barna, mister huset, hytta eller andre ting, eller at sjansene til å finne noen andre er små. Men for noen blir det for mye, for lenge, for ofte, og skilsmissen er et faktum. Og prosessen kan ha tatt veldig lang tid, spesielt for kvinner. Som prøver, håper og venter på en eventuell bedring av situasjonen.
Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.
Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.
En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.
Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til
hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i
møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten
virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig
avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene
den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at
dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele
tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt
overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der
begge er ensomme på tross av at man er ilag.
Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.
Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.
tirsdag 9. september 2014
lørdag 6. september 2014
Tanker om det å være ufrivllig singel
Jeg skriver idag om noe som kan være et tabu og et problem for noen, nemlig det å være ufrivillig singel i et familiebasert samfunn. Og de mange utfordringene med å finne en partner man kan bli lykkelig sammen med resten av livet, om man ønsker det. Og for enkelte, det å bli "for gammel" til å stifte en familie med egne barn og hele pakka. Eller at man blir enke eller enkemann blant mange, mange andre i samme situasjon, sitter i egne hus, og synes det vil bli problematisk å flytte sammen med noen andre. Og for andre, motstanden mot at du finner noen eller flytter på deg, motstand fra barna, slekta eller bygda. Det er ikke lenger et så stort tabu som tidligere å være singel, få barn utenfor ekteskap, være samboere, særbo og slikt. Men presset og forventingene om at alle skal finne noen er der likevel, og det er også et press å bli "lykkelig" hele livet.
Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant andre par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for alle andre.
Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig for det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partervalg.
Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det økende prosent som er eller vil bli single. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.
Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller han. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv.
La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene menigheten. Dilemmaet blir da, skal man vente og se (mirakler skjer, bare se på meg..), eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.
I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.
Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor en og en i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B.
Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.
Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, og leter etter en quick-fix. Og klager konene, henter de bare ei ny ei. Menneskehandel akkurat det. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.
Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.
Verken jeg eller andre kan gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg.
Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant andre par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for alle andre.
Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig for det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partervalg.
Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det økende prosent som er eller vil bli single. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.
Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller han. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv.
La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene menigheten. Dilemmaet blir da, skal man vente og se (mirakler skjer, bare se på meg..), eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.
I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.
Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor en og en i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B.
Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.
Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, og leter etter en quick-fix. Og klager konene, henter de bare ei ny ei. Menneskehandel akkurat det. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.
Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.
Verken jeg eller andre kan gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg.
onsdag 27. august 2014
Store nettverk
Lenge trodde jeg det var helt normalt å kjenne flere hundre eller flere tusen mennesker. Jeg er same, oppvokst i stor familie, i en stor slekt i to land, oppvokst i en bygd i en landlig kommune, og jeg er personlig læstadianer og kjenner et par tusen andre slike. Tilsammen flere tusen mennesker, noen nære, andre er jeg i slekt med og resten kjenner jeg ved navn og bosted. Mange av dem jeg kjenner bor i andre nordiske land, i Europa forøvig og mange i USA og Canada.
Det ble riktig morsomt da jeg tok på en haiker en dag som kjente bare 4 og alle var i nær familie. Da jeg sa jeg kjente noen tusen trodde han meg ikke. Ikke før han ble kjent med flere i mitt nettverk, var på besøk i min hjemkommune, jobbet litt der jeg bor og ble med på læstadiansk samling flere ganger, osv. Og han ble skikkelig imponert over at det gikk an å bare stikke innom folk, overnatte, uten å ringe først, uten å måtte yte noe tilbake, og at de personlige relasjonene var preget av gjensidig tillit, åpenhet, vennlighet og ærlig interesse for hverandre.
Det var da jeg for første gangen flyttet på hybel i en by i Nord-Norge at jeg oppdaget at mange kjente bare noen få, og enda færre som de hadde et nært forhold til. Og at de kjente stort sett bare familien, enkelte kolleger og at de hadde få, andre bekjentskaper. En kar i en blokk hadde ingen nær familie i byen, og han kjente ingen andre, heller ikke naboene i blokka. Jeg tror han var ensom, og han var i tillegg skeptisk til fremmede. Og slik var det ekstra mange av i Oslo, da jeg bodde der noen år på 1980-tallet. De fleste hadde små nettverk, og de som hadde større nettverk var gjerne fra Nord-Norge, begge Trøndelagene, Vestlandet og dalstroka innenfor. Og det var hovedsaklig dem man ble kjent med i Oslo. Nordlendinger av alle slag var høyrøstede, kontaktsøkende, joviale og merkelig nok hadde man minst 1 felles kjent med de aller fleste.
Det var liksom standaren i byer, at man omgikkes stort sett kjernefamilien, noen få i slekta, noen få kolleger og ellers svært få andre. Reiste man på ferie var det til Danmark eller Sydendestinasjoner, der man sjelden involverte seg personlig med andre. Man overnattet aldri hos kjente, og man følte man var til bry, og at man helst burde betale for seg eller yte noe tilbake. Og man stolte stort sett ikke på hverandre, og var mest hjemme. For meg var det helt uvanlig, og nesten sjokkerende. Og så begynte jeg å tenke på min egen situasjon. Og hvor priviligert jeg var, som kjente folk nesten overalt, i 6-7 land, og at jeg hadde mange nære venner, enda flere omgangsvenner, hundrevis av slektninger og tusenvis av andre jeg kjente ved navn.
På Nordkalotten kan jeg reise fra bygd til bygd, fra by til by og stadig hilse på noen jeg kjenner. Jeg kan overnatte privat mange plasser om det er ønskelig. Og jeg kommer til å bruke år på å besøke alle jeg kjenner, om jeg var en dag hos hver. I tillegg kan jeg reise utenlands i en 6-7 land og hilse på mange venner og bekjente. I Sameland finnes det normalt store nettverk, det samme innen læstadianismen. Er man begge deler har man som regel kjempestore nettverk. Og er man i tillegg utadvendt, kontaktskapende, likanes og reiseglad har man ekstra store nettverk. Det er en uvurderlig ressurs og et privilegium å kjenne så mange. Og alltid ha noen å besøke på ørten ulike plasser. Og stadig utvide bekjentskapskretsen.
Det er noe å være glad over på en onsdag i august!
Det ble riktig morsomt da jeg tok på en haiker en dag som kjente bare 4 og alle var i nær familie. Da jeg sa jeg kjente noen tusen trodde han meg ikke. Ikke før han ble kjent med flere i mitt nettverk, var på besøk i min hjemkommune, jobbet litt der jeg bor og ble med på læstadiansk samling flere ganger, osv. Og han ble skikkelig imponert over at det gikk an å bare stikke innom folk, overnatte, uten å ringe først, uten å måtte yte noe tilbake, og at de personlige relasjonene var preget av gjensidig tillit, åpenhet, vennlighet og ærlig interesse for hverandre.
Det var da jeg for første gangen flyttet på hybel i en by i Nord-Norge at jeg oppdaget at mange kjente bare noen få, og enda færre som de hadde et nært forhold til. Og at de kjente stort sett bare familien, enkelte kolleger og at de hadde få, andre bekjentskaper. En kar i en blokk hadde ingen nær familie i byen, og han kjente ingen andre, heller ikke naboene i blokka. Jeg tror han var ensom, og han var i tillegg skeptisk til fremmede. Og slik var det ekstra mange av i Oslo, da jeg bodde der noen år på 1980-tallet. De fleste hadde små nettverk, og de som hadde større nettverk var gjerne fra Nord-Norge, begge Trøndelagene, Vestlandet og dalstroka innenfor. Og det var hovedsaklig dem man ble kjent med i Oslo. Nordlendinger av alle slag var høyrøstede, kontaktsøkende, joviale og merkelig nok hadde man minst 1 felles kjent med de aller fleste.
Det var liksom standaren i byer, at man omgikkes stort sett kjernefamilien, noen få i slekta, noen få kolleger og ellers svært få andre. Reiste man på ferie var det til Danmark eller Sydendestinasjoner, der man sjelden involverte seg personlig med andre. Man overnattet aldri hos kjente, og man følte man var til bry, og at man helst burde betale for seg eller yte noe tilbake. Og man stolte stort sett ikke på hverandre, og var mest hjemme. For meg var det helt uvanlig, og nesten sjokkerende. Og så begynte jeg å tenke på min egen situasjon. Og hvor priviligert jeg var, som kjente folk nesten overalt, i 6-7 land, og at jeg hadde mange nære venner, enda flere omgangsvenner, hundrevis av slektninger og tusenvis av andre jeg kjente ved navn.
På Nordkalotten kan jeg reise fra bygd til bygd, fra by til by og stadig hilse på noen jeg kjenner. Jeg kan overnatte privat mange plasser om det er ønskelig. Og jeg kommer til å bruke år på å besøke alle jeg kjenner, om jeg var en dag hos hver. I tillegg kan jeg reise utenlands i en 6-7 land og hilse på mange venner og bekjente. I Sameland finnes det normalt store nettverk, det samme innen læstadianismen. Er man begge deler har man som regel kjempestore nettverk. Og er man i tillegg utadvendt, kontaktskapende, likanes og reiseglad har man ekstra store nettverk. Det er en uvurderlig ressurs og et privilegium å kjenne så mange. Og alltid ha noen å besøke på ørten ulike plasser. Og stadig utvide bekjentskapskretsen.
Det er noe å være glad over på en onsdag i august!
søndag 24. august 2014
Hjemløshet
Jeg har en hemmelig lengsel, og jeg har hatt den lenge. Egentlig fra jeg var noen og tretti. Jeg har en dyp, dyp lengsel etter å være hjemme en plass. Helt hjemme. Blant venner, familie, slekt, foreldre, egen familie, barn og folk i bygda. Slik var det i barndommen, og slik var det i tenårene. Slik var det i Musken, Luokta, Hellmobotn, Helland og Bjørkvik. Og Ålloluokta, Parinjargga, Bieggaluokta, Savkka og Luspen. Det var fullt av folk overalt, og minst halvparten var det vi kaller originaler. I alle fall i oss barnas øyne. Omtrent som vi voksne er det nu for dagens unge. Bare det at de ikke tør å si det.
Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.
Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.
Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.
Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.
Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.
Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.
Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.
Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.
Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.
Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.
Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.
Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.
Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.
Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.
Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.
Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.
tirsdag 12. august 2014
Ritualer, normer og roller er livets trafikkregler
Det er som i en film. Du kommer til et bryllup og har rollen som bryllupsgjest. Hvis du da ikke er den som skal gifte deg da. Er du i Norge eller i Vesten vet man nøyaktig hva man kan gjøre eller ikke kan gjøre. Man kjenner til spillereglene, rollene, normene og ritualene for akkurat denne settingen. Og hvilket handlingsrom akkurat denne handlingen akkurat denne gangen akkurat i den slekta akkurat i den menigheta akkurat i den tidsalderen og akkurat for dette paret. Er du i nær familie, forlover, forelder, bror, søster, prest, organist, you name it, har du et utgangsmanus der ting forventes av deg og for hva som er normalt for akkurat din rolle. Og så kan du modifisere rollen slik det passer deg. Alt dette er livets trafikkregler som gjør at ting blir enklere, mer forutsigbart og gjør at vi ikke mister kontrollen, får panikk eller ringer politiet om noe skjer uventet.
Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.
Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!" Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.
Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.
Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.
Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.
Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.
Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.
Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!" Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.
Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.
Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.
Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.
Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.
søndag 10. august 2014
Sommer er jakten på flytsonen
Innerst inne jakter vi voksne på å komme i flytsonen, og være der. Spesielt på sommeren og i ferier. Som voksne klarer vi det av og til, mens små barn er i flytsonen lenge om gangen. Til vi voksne forstyrrer dem. Flytsonen kan sies å være en tilstand der vi er fullstendig oppslukt av noe, en oppgave eller en opplevelse. Følelsen av tid og sted opphører, alt flyter fritt og godt, og ingen forstyrrer opplevelsen. Det er bare å studere barn så skjønner du hva jeg mener.
Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.
Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.
Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.
Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.
Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.
Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.
Barn kan gå direkte inn i flytsonen, i lek, rollespill, på tur i naturen, i en bursdag, ja til og med på skolen. De bare er, de ler, de er kjempeglade, og er tilstede i det de gjør. Flytsonen er den ultimate glede og lykketilstand for oss mennesker. Den gir livskvalitet, livslyst, den bryter kjedsomhet, og den gjør at vi oppsøker den på nytt og på nytt. Flytsonen gir stadig nye opplevelser, kanskje med nytt innhold fra år til år. Det er om å gjøre å beholde evnen slik at man kan komme i den når vi vil.
Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.
Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.
Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.
Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.
Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.
Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.
tirsdag 15. juli 2014
Oalloluokta og Stor-lule
Det skjer hver eneste gang, straks det tordner så er jeg hensatt bakover i tid til Oalloluokta og de fantastiske somrene i Sverige i vår barndom og ungdom. Følelsene strømmer på, og jeg er samtidig takknemlig, nostalgisk, vemodig og trist. Det er så mye og mange å minnes, samtidig som det er en sorg over at mamma, áhkko og áddjá ikke lenger lever, og over at vår kjære Oalloluokta i praksis er fraflyttet. Når vi kommer dit til Södra, gården der mamma og hennes søsken vokste opp, står huset der tomt, det samme gjør 8-10 andre hus, og bare 2-3 bor der fast eller i helgene. På sommeren og i påska er det ganske mange slektninger i husene, men jeg får mindre og mindre kontakt med dem, og alt det lulesamiske livet langs Lule älv er nesten borte.
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)