Vi må stå opp for hverandre, påpeke urett, gå i rette med de som demoniserer andre i en maktkamp, opprette rettferdige samfunn der vi tør å nevne demonisering, og der vi slutter å delta i stadige nye demoniseringer. Ofte i eget samfunn, i egen etnisk gruppe, i egen kommune, i egen menighet, i eget parti, i eget land.
Vi ser det igjen og igjen. Mange, men dog ikke alle, som skal vinne en maktkamp, et valg eller jobbe for en en etnisk gruppes overlegenhet, de demoniserer de andre. Et vanlig første steg er å definere de andre som en fiende som må nedkjempes. Da bruker man krigsretorikk, der man skaper en felles, ytre fiende. Det blir man populær på, på kort sikt. Budskapet er alltid det samme, nedkjemper vi ikke de andre, vil de ødelegge oss. I alle fall vil de ta fra oss alle rettigheter, overta arbeidsplasser, ta makten, oversvømme oss, snylte på oss og berike seg på oss. Dvs de andre har en plan om å ta makten og undertrykke oss. Man skaper med andre ord en rekke konspirasjonsteorier om den andre. Siste eksempel er da høyresiden vant valget i Tromsø pga motstanden mot det samiske. Samarbeidsavtalen med Sametinget ble demonisert, og det ble skapt en løgn om samene skulle få ekstra rettigheter og overta kommunen.
Menneskenaturen er lik over hele verden og de som søker makt eller en posisjon bruker de samme gjenkjennelige teknikkene. Fordi de vet at det fungerer, og at et folk eller en viss gruppe ikke skjønner at de blir brukt og misbrukt. Folk kan manipuleres, lyves for, og overbevises om at de må utføre uhyrlige ting bare for å oppnå et mål. Målet helliger midlet. Mange folk er villige til å lyve, viderebringe sladder, trakassere, ekskludere, ja noen er sågar villige til å torturere og drepe andre bare målet er edelt nok. Et laboratoriumforsøk viste at forsøkspersonene var villige til å sende et dødelig støt mot de som svarte feil, bare fordi en autoritetsperson ga ordre om det.
De destruktive prosessene kan skje overalt, i en uskyldig maktkamp i en organisasjon eller i et parti, i klassekonflikt, i religiøs konflikt, i en etnisk konflikt, og i krig i stor skala. Aktørene er ulike fra konflikt til konflikt men type aktører er stort sett det samme. Du har en stor gruppe mennesker som føler seg truet, eller som opplever nedgangstider eller som frykter store endringer. Pluss noen ledere med ambisjoner og maktbegjær som gjerne spiller på frykt og angst i en befolkningsgruppe eller i sin egen etniske gruppe. Finnes det ikke en angst i befolkningsgruppen får man lage den. Det passer å skape angsten like før man antar at det kommer store endringer, f.eks. like før EU-avstemningen, like før en revolusjon, like før en stats-deling eller statssammenslåing, like før en kulturell og språklig revitalisering, like før et valg, like før en kommunesammenslåing, like før en stor institusjon eller bedrift skal lokaliseres og mange andre ting. Folk blir redde og ønsker en sterk leder som skal passe på dem, og folk tenker alltid at ledere er rettskafne, ærlige og som skal slå tilbake fienden, opprette ro og gi folk det de trenger. Og folk fortrenger automatisk alle tegn på at noe er galt, for vår leder kan ikke feile.
Noen ganger er det bare fordi vi er et rettssamfunn at ikke vold, drap, tortur og slike ting skjer. Selv i siviliserte samfunn kan konflikten gå ganske langt og både ledere og menige skyr som regel ikke noe middel bare man får demonisert fienden godt nok. Noe i oss mennesker gjør at vi mister empatien, gangsynet og rettferdighetssansen i en konflikt. Sannheten er det første som ryker, for demoniseringen må gjennomføres. Dvs at løgnene, konspirasjonsteoriene, beskyldningene, trakasseringen og gruppepresset må være tilstede, og folk må frykte for at represalier rammer dem selv. De som ikke direkte utfører demoniseringen, blir tause vitner og medskyldige. For de ser og tør ikke å si fra for de frykter for egne posisjoner, vil ikke ha ubehageligheter, de tenker at det er ikke deres ansvar, og noen godter seg når andre får gjennomgå. Og tenker at det kommer sikkert noen personlige fordeler av at andre lider og blir rakket ned på og demonisert.
I verste fall må fienden avhumaniseres, som i krig og etniske rensinger, dvs man må fremstille fienden som ikke-menneskelig, og sammenligne dem med undermennesker, avskum, dyr, parasitter som må drepes, interneres, fratas rettigheter, utvises eller straffes på andre måter. Eksempler på demonisering av verste sort er blant annet andre verdenskrig med Tysklands jødeforfølgelser og drap på alle såkalte undermennesker, som jøder, funksjonshemmede, sigøynere, homofile, med flere. Det var nedgangstider og Der Führer fikk folk til å tro at jødene hadde skylda. Resten vet vi jo. Overalt der nedgangstider kommer utpeker man en fiende og demoniserer denne. Skruppelløse ledere får makten, og driter i om at folk bedriver borgerkrig, dreper hverandre og ødelegger samfunnet. Det ser vi i revolusjoner, på Balkan på 90-tallet, og i Ukraina i dag med gjensidig demonisering. Det så vi i Rwanda, i Sør-Afrika, i USA i slavetiden, og 9.11, i Afghanistan, Irak og overalt der radikale islamister driver på med sin terror. Det så vi under hekseforfølgelsene i Norge og i Europa. Og under katolisismen med Inkvisisjonen. Alt i Guds navn, som skal gi krenkelsene legitimitet, og plassere fienden på den ondes side.
I Norge demoniserer høyresiden tiggere, rom-folk, innvandrere og islam, og alle de bør helst ut av landet. Blir det bare nedgangstider blir det nok enda verre, som i Europa forøvrig. I Norge har også samene fått gjennomgå i 150 år, der samisk språk og kultur ble ansett som mindreverdig og samisk etnisk bakgrunn ble stigmatisert. Resultatet ble massiv fornorskning der demoniseringen fremstilte samene som skitne, drikkfeldige, fattige, med en laverestående kultur og der sjamanene var i ledtog med den onde. Løsningen ble å tie om det samiske og skammen, og bli norsk.
Og når den offisielle fornorskningen stanset og revitaliseringen startet, fortsatte samene selv å forfølge hverandre. De som ville forbli fornorsket angrep de som ville at samisk språk og kultur ble revitalisert. Disse ble beskyldt for å hige etter penger, ære og berømmelse, noe som vant gehør i store kretser. I tillegg ble de beskyldt for å innføre den samiske synden, dvs joik, sjamanisme, fester, alkoholmisbruk, samisk teater og andre kulturprodukter. Denne forfølgelsen varte ca. i 25 år i Tysfjord, fra 1979 til 2004. Folk som var for det samiske ble ekskludert, løyet om, de ble ikke hilst på, og løgnene florerte. De fikk folk til å tro på at det samiske var av det onde, og det onde må nedkjempes med alle midler. De så ikke at det var deres egen mindreverdighetsfølelse, og egen frykt for nye represalier og at de trodde at nu skal vi tilbake til fattigdom og skam. Mye urett ble begått, men ingen tør snakke om dette, og ingen vil beklage. Man skal liksom tilgi, glemme og gå videre.
Når skal folk snakke om dette traumet og tørre å si hva som skjedde? Og når skal de som demoniserte de andre stå til ansvar og beklage? Når skal man våge å snakke om dette i politikken, i helsevesenet, i menighetene, i kirka og blant folk flest? Jeg bare spør.
onsdag 14. januar 2015
lørdag 3. januar 2015
Venner
De aller fleste av oss har eller har hatt venner. Venner er helt fantastisk. Jeg behøver ikke å forklare hva et godt vennskap er, det vet alle. Men nære vennskap er noe helt spesielt, noe som forbindes av alle de fine ordene vi vet av. Nærhet, fortrolighet, lojalitet, betroelser, humor, og noen ganger krisehjelp, støtte og omsorg. Det aller viktigeste er at man stoler på den andre og ikke behøver å sensurere seg, selv om nære venner ikke får vite absolutt alt hele tiden. Nære venner følges ad i livet og deler utallige opplevelser sammen når man kan. Både når man er singel, om kjærlighetslivet eller mangel på det, og når man begynner å få familie. Fødsel, dåp, fadderskap, ferieturer, fjellturer, konfirmasjon, bursdager, barnetreff, besøk, og for noen død, begravelser, traumer og sorg.
Etter foreldre er det venner som vi setter aller størst pris på, eller har mest behov for. Har vi ikke det, kan vi føle oss ensom og forlatt, ja til og med ekskludert. Som barn er det nok lekekamerater vi som oftest leter etter, og de finnes overalt der det er barn. Det er svært få barn som mangler lekekamerater, fordi barn har en fantastisk evne til å bare begynne å leke med nesten hvem som helst om hva som helst. Men det hender at foreldre hindrer barn i å ha kontakt med hverandre, på grunn av hudfarge, etnisitet, politisk eller religiøst ståsted eller før i tiden, fordi moren var ugift, var tyskerbarn, same, kven eller innvandrer. Disse barna strever med å etablere vennskap, og de tror gjerne det er dem selv det er feil med. Mange familier har valgt å flytte til en annen plass for at barna skal få venner, der de er mindre stigmatisert og der ingen eller få kjenner til deres bakgrunn. Eller man tidde om den stigmatiserte bakgrunnen. Dette skjedde spesielt langs den nord-norske kysten i den verste fornorskningstida.
I skolealder begynner man mer og mer å få faste venner der man besøker hverandre, overnatter, deler hemmeligheter, leker, samler på noe og utforsker verden sammen. Og der den første spiren til livslange vennskap etableres. Akkurat disse tidlige, livslange vennskapene stiller i en særklasse når det gjelder vennskap, og man blir gjerne bestevenner og bestevenninner. Slike vennskap føles svært meningsfulle og verdifulle. Man har en livslang relasjon til hverandre, og til de respektive foreldrene og søsken. Man følges ad hele livet, også om bestevennene får egne familier etterhvert. Ofte blir barna deres venner eller bestevenner på grunn av den tette og nære kontakten mellom foreldrene. Mange av slike livslange vennskap stiftes mellom søskenbarn, på grunn av felles opphav, besteforeldrekontakt og hyppig kontakt mellom foreldrene. Gjerne på hjemstedet til besteforeldrene.
I ungdomstida utvikles en ny type vennskap, man kommer i puberteten, begynner å interessere seg for det annet kjønn, får kjærester og vennene kan danne mer eller mindre faste vennegjenger. Man får en identitet som gjeng, som ungdom, og man kan få idoler, gjerne av samme kjønn. Som regel store stjerner innen idrett, musikk, film, ekstremsport eller andre typer helter. Man utvikler musikksmak, stil, væremåte og det finnes klare koder for hva som er in eller ut. Noen kommer i ungdomsopprør, lever på tvers av foreldrenes verdier, tester grenser, blir rebelsk og prøver ut rusmidler, metallmusikk, spesielle klær og frisyrer. De fleste kommer over denne opprørstiden med de erfaringer dette gir og blir etterhvert ansvarlige voksne med utdanning, jobb, hus, partner, og for mange - nye venner.
Får man kjæreste eller gifter seg får man man som oftest mange nye bekjentskaper, man får flere nye roller, og noen får nye venner i den utvidede familien. Først og fremst blir man nær venn med kjæresten sin, man blir svært fortrolig og det blir viktig å være lojal mot hverandre. Selv overfor sine foreldre og svigerforeldree og svigersøsken. Spesielt gjelder dette om partnerne er svært ulike med hensyn til religion, etnisitet, alder, livsstil, verdier, klassetilhørighet, morsmål og hjemsted, eventuelt hjemland. Den andres barn bør man være vennlig med, men ikke nødvendigvis kompis med. I likhet med forholdet til egne barn skal man ikke være kompis med barna men en tydelig voksen. Her må man skille mellom å være venner og å være vennlig.
Som voksen kan man naturligvis få nye venner, ja til og med nære venner. Man kan bli venn med jobbkollegaer, med andre foreldre i klassen. med personer i samme menighet, i samme parti, i nabolaget, i samme oppgang og på tusen ulike måter. Noen er situasjonsbestemte vennskap der man holder sammen så lenge situasjonen eller livssituasjonen varer. Opphører den opphører vennskapet, i alle fall kontakten, og man blir på nikk, eller man snakker bare når man tilfeldigvis treffes. De blir til gamle venner og bekjente. Det blir også tidligere klassevenner på en skole eller folkehøgskole. Imidlertid kan folkehøgskolevenner bli svært spesielle venner, vennskap som aktiveres ved treff, via facebooksider og på andre måter. Man mimrer gjerne om skoletida, hvem man var forelsket i, lærerne, turer og internatliv. Har man gått sammen på skole med venner hjemmefra eller som man hadde fra før av blir dette vennskapet enda mer spesielt. Et folkehøgskoleår er spesielt og setter som oftest dype spor og kan bidra til å endre din karakter, væremåte, verdier, livsvalg og livspartner.
Kvinner er verdensmestere i å etablere gjensidige vennskap, litt på en annen måte enn menn, uten at jeg helt kan forklare det. Menn danner hierarkier, de kan være mer kollegiale venner, eller deler samme interesse for fotball, annen sport, hobby, politikk, business eller annen aktivitet. Alle har venner fra mange faser i livet, men mitt inntrykk er at kvinner etablerer nære vennskap med andre kvinner oftere og på en annen måte, og mange ganger er de mer åpne mot hverandre om såre ting enn mot mannen sin. Eller nettopp om mannen sin. Eller at de deler andre ting med venninner enn med de hjemme. Slik blir deres liv mer komplett og variert, og jeg ser viktigheten av disse vennskapene. Noen holder sammen hele livet, uansett når og hvordan de møttes. Noen føder samtidig, andre får venninner gjennom livskriser der man trenger noen å støtte seg til. Mange får venninner på jobb, i menigheten og blant partnerens familie eller slekt. Ofte ser vi slike venninnepar på en cafe nær deg.
Jeg setter utrolig stor pris på de vennene jeg har, noen er jeg til og med søsken til. Det er en miks med venner fra hjembygda, fra barndom, skoletid, ungdomstid, fra menighetsliv, jobb, folkehøgskole, partners familie og noen er helt ferske, men allikevel givende vennskap. Og noen bare forsvinner, noen flytter, man mister kontakt, noen dør eller får store livskriser der de ikke makter særlig kontakt. Som ungdom hadde jeg hundrevis av venner, og fikk stadig nye. De fleste vennskap fra den tida stakk ikke særlig dypt og man vokste fra hverandre ettersom tida gikk, og livssituasjonen endret seg. Men noen vennskap har bestått det meste, prøvelser, kriser, brudd og alle endringer og flyttinger. Har man en håndfull nære venner til enhver tid har man nok, sier min bekjente og psykolog Oddgeir Friborg, som har forsket på det.
Etter foreldre er det venner som vi setter aller størst pris på, eller har mest behov for. Har vi ikke det, kan vi føle oss ensom og forlatt, ja til og med ekskludert. Som barn er det nok lekekamerater vi som oftest leter etter, og de finnes overalt der det er barn. Det er svært få barn som mangler lekekamerater, fordi barn har en fantastisk evne til å bare begynne å leke med nesten hvem som helst om hva som helst. Men det hender at foreldre hindrer barn i å ha kontakt med hverandre, på grunn av hudfarge, etnisitet, politisk eller religiøst ståsted eller før i tiden, fordi moren var ugift, var tyskerbarn, same, kven eller innvandrer. Disse barna strever med å etablere vennskap, og de tror gjerne det er dem selv det er feil med. Mange familier har valgt å flytte til en annen plass for at barna skal få venner, der de er mindre stigmatisert og der ingen eller få kjenner til deres bakgrunn. Eller man tidde om den stigmatiserte bakgrunnen. Dette skjedde spesielt langs den nord-norske kysten i den verste fornorskningstida.
I skolealder begynner man mer og mer å få faste venner der man besøker hverandre, overnatter, deler hemmeligheter, leker, samler på noe og utforsker verden sammen. Og der den første spiren til livslange vennskap etableres. Akkurat disse tidlige, livslange vennskapene stiller i en særklasse når det gjelder vennskap, og man blir gjerne bestevenner og bestevenninner. Slike vennskap føles svært meningsfulle og verdifulle. Man har en livslang relasjon til hverandre, og til de respektive foreldrene og søsken. Man følges ad hele livet, også om bestevennene får egne familier etterhvert. Ofte blir barna deres venner eller bestevenner på grunn av den tette og nære kontakten mellom foreldrene. Mange av slike livslange vennskap stiftes mellom søskenbarn, på grunn av felles opphav, besteforeldrekontakt og hyppig kontakt mellom foreldrene. Gjerne på hjemstedet til besteforeldrene.
I ungdomstida utvikles en ny type vennskap, man kommer i puberteten, begynner å interessere seg for det annet kjønn, får kjærester og vennene kan danne mer eller mindre faste vennegjenger. Man får en identitet som gjeng, som ungdom, og man kan få idoler, gjerne av samme kjønn. Som regel store stjerner innen idrett, musikk, film, ekstremsport eller andre typer helter. Man utvikler musikksmak, stil, væremåte og det finnes klare koder for hva som er in eller ut. Noen kommer i ungdomsopprør, lever på tvers av foreldrenes verdier, tester grenser, blir rebelsk og prøver ut rusmidler, metallmusikk, spesielle klær og frisyrer. De fleste kommer over denne opprørstiden med de erfaringer dette gir og blir etterhvert ansvarlige voksne med utdanning, jobb, hus, partner, og for mange - nye venner.
Får man kjæreste eller gifter seg får man man som oftest mange nye bekjentskaper, man får flere nye roller, og noen får nye venner i den utvidede familien. Først og fremst blir man nær venn med kjæresten sin, man blir svært fortrolig og det blir viktig å være lojal mot hverandre. Selv overfor sine foreldre og svigerforeldree og svigersøsken. Spesielt gjelder dette om partnerne er svært ulike med hensyn til religion, etnisitet, alder, livsstil, verdier, klassetilhørighet, morsmål og hjemsted, eventuelt hjemland. Den andres barn bør man være vennlig med, men ikke nødvendigvis kompis med. I likhet med forholdet til egne barn skal man ikke være kompis med barna men en tydelig voksen. Her må man skille mellom å være venner og å være vennlig.
Som voksen kan man naturligvis få nye venner, ja til og med nære venner. Man kan bli venn med jobbkollegaer, med andre foreldre i klassen. med personer i samme menighet, i samme parti, i nabolaget, i samme oppgang og på tusen ulike måter. Noen er situasjonsbestemte vennskap der man holder sammen så lenge situasjonen eller livssituasjonen varer. Opphører den opphører vennskapet, i alle fall kontakten, og man blir på nikk, eller man snakker bare når man tilfeldigvis treffes. De blir til gamle venner og bekjente. Det blir også tidligere klassevenner på en skole eller folkehøgskole. Imidlertid kan folkehøgskolevenner bli svært spesielle venner, vennskap som aktiveres ved treff, via facebooksider og på andre måter. Man mimrer gjerne om skoletida, hvem man var forelsket i, lærerne, turer og internatliv. Har man gått sammen på skole med venner hjemmefra eller som man hadde fra før av blir dette vennskapet enda mer spesielt. Et folkehøgskoleår er spesielt og setter som oftest dype spor og kan bidra til å endre din karakter, væremåte, verdier, livsvalg og livspartner.
Kvinner er verdensmestere i å etablere gjensidige vennskap, litt på en annen måte enn menn, uten at jeg helt kan forklare det. Menn danner hierarkier, de kan være mer kollegiale venner, eller deler samme interesse for fotball, annen sport, hobby, politikk, business eller annen aktivitet. Alle har venner fra mange faser i livet, men mitt inntrykk er at kvinner etablerer nære vennskap med andre kvinner oftere og på en annen måte, og mange ganger er de mer åpne mot hverandre om såre ting enn mot mannen sin. Eller nettopp om mannen sin. Eller at de deler andre ting med venninner enn med de hjemme. Slik blir deres liv mer komplett og variert, og jeg ser viktigheten av disse vennskapene. Noen holder sammen hele livet, uansett når og hvordan de møttes. Noen føder samtidig, andre får venninner gjennom livskriser der man trenger noen å støtte seg til. Mange får venninner på jobb, i menigheten og blant partnerens familie eller slekt. Ofte ser vi slike venninnepar på en cafe nær deg.
Jeg setter utrolig stor pris på de vennene jeg har, noen er jeg til og med søsken til. Det er en miks med venner fra hjembygda, fra barndom, skoletid, ungdomstid, fra menighetsliv, jobb, folkehøgskole, partners familie og noen er helt ferske, men allikevel givende vennskap. Og noen bare forsvinner, noen flytter, man mister kontakt, noen dør eller får store livskriser der de ikke makter særlig kontakt. Som ungdom hadde jeg hundrevis av venner, og fikk stadig nye. De fleste vennskap fra den tida stakk ikke særlig dypt og man vokste fra hverandre ettersom tida gikk, og livssituasjonen endret seg. Men noen vennskap har bestått det meste, prøvelser, kriser, brudd og alle endringer og flyttinger. Har man en håndfull nære venner til enhver tid har man nok, sier min bekjente og psykolog Oddgeir Friborg, som har forsket på det.
søndag 2. november 2014
Tilhørighet er livsviktig
Tilhørighet er livsviktig, den gir beskyttelse, mening, sosial kontakt, venner, aksept og forutsigbarhet. Det motsatte kalles mange ting, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, utstøting. Og det kalles marginalisering når du ikke har tilhørighet noe sted. Mangel på tilhørighet kan, i verste fall, være dødelig, ødeleggende og forårsake ensomhet, helseproblemer, psykiske vansker og forårsake rotløshet og en svært usikker identitet. Mangel på tilhørighet kan til og med føre deg inn i destruktive miljø, et skadelig forhold, og du kan bli et lett offer for overgripere, psykopater, høyreekstreme personer og kriminelle miljø. Eller til et liv i ensomhet, alene-het, uten venner og uten andre i samme gruppe. Mange marginaliserte finner andre arenaer, gjerne på nettet, der de kan finne tilhørighet, en slags mening og aksept. Det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp de som opplevde omsorgsvikt og krenkelser er de mest utsatte når de blir voksen. En del av de ender opp som rusmisbrukere og narkomane med psykiske vansker, og får dermed det verre. Det handler blant annet boka "Når krenkede barn blir syke voksne" om.
Det starter hjemme, med tilhørighet til en mor og til en familie. Omsorg, mat, ly, søvn, fysisk kontakt, stabilitet og stimuli er livsviktige for å overleve og for å få en sunn psykisk helse. Her legges selve grunnlaget for deg som menneske. Og det er om å gjøre å bli beskyttet mot alt vondt og unngå å oppleve omsorgsvikt, overgrep og traumer. Kontakt med og omsorg fra en kompetent mor er helt avgjørende i livets utvikling. Det aller viktigste i tillegg til alt det fysiske du trenger er å få en god tilknytning. Og unngå tilknytningsforstyrrelser. Slike forstyrrelser kan gi større eller mindre skader og traume, som igjen kan få helt avgjørende betydning for nettopp følelsen av tilhørighet, og fremtidig tillit og nærhet til andre mennesker. God omsorg gir god selvfølelse, og som hjelper deg mot marginaliserende krefter i fremtiden. Er du glad i deg selv, har tilhørighet til familien og andre, kan du bo hvor du vil, selv alene på en ny plass, og ha kompetansen i deg til å få ny tilhørighet, og ikke havne i trøbbel.
Videre i livet er tilhørigheten til en storfamilie og slekt viktig. Så følger tilhørighet til en vennegjeng, en bygd, en klasse, en skole, kjønn, en kommune, en utdanning, et yrke og en arbeidsplass. Og for noen, også tilhørighet til en religion, en menighet, og en etnisk gruppe. Og for riktig mange etterhvert, tilhørghet til egen familie og til eget nettverk, til eget hus, heimen, hytta, besteforeldres hjemsted og heimfjell eller fjord.
Det finnes mange utsatte grupper når det gjelder tilhørighet. Det mest innlysende eksemplet er når en flyktingefamilie flytter inn i et for dem fremmed bomiljø og et nytt bosted. Uten venner, arbeid, uten noe kjent, og kanskje den største utfordringen, uten den nødvendige tilhørigheten til nordmenn, til lokalsamfunnet og til folk der. Det er derfor viktig at de integreres, får venner, barna begynner på skolen, og at de unngår mobbing og stigmatisering. Slik kan tilhørighet bygges, steg for steg, så langt det er mulig. Men ingenting kan erstatte deres hjemland, etniske gruppe, familien i hjemlandet, språket, skikker og tradisjoner.
Andre utsatte grupper er barn utsatt for vold og omsorgsvikt, usikker ungdom, etniske grupper i sterk minoritet, innflyttere som er veldig forskjellig fra lokalbefolkningen, psykisk syke og til og med fornorskede samer. Alle disse gruppene kan få ulike problemer med tilhørighet eller mangel på sådan. Man passer ikke inn, man har feil etnisk bakgrunn, og det er ikke status å omgå disse menneskene. Eller at de lokale miljøene, menighetene, klubbene og nettverkene føles lukket og ekskluderende.
Et annet fenomen er en uoversiktlig tilhørighet til et folk som hat flyttet ut av et område, en spredt slekt, gjerne med en diffus etnisk identitet, eller til en slekt med store konflikter, arveoppgjør og andre store spenninger. Når en hel fjord har flyttet ut og spredt seg kraftig i inn- og utland kan dette gi problemer for både tilhørighet, identitet og intern kontakt. Er noen religiøse og andre ikke gir dette ulike tilhørigheter, lojaliteter og har stor betydning for den interne kontakten. For hvordan skal man skape tilhørighet for sine egne barn midt oppi alt dette?
Det er noe mange kjenner på til daglig. Familie, slekt, venner, bekjente og tidligere sambygdinger er spredt på absolutt alle vis og til alle steder. Så skal man skape en postiv identitet, en god tilhørighet, god kontakt og et forestilt felleskap med noe som kanskje ikke eksisterer lenger, eller som må konstrueres hver gang. Folk og det flotte i samiske bygder er borte, miljøene er sterkt fragmenterte, slektene spredt, og vi har blitt veldig forskjellige. Pluss at vi blir mer og mer forskjelllige, og stadig nye generasjoner blir mindre og mindre i slekt med hverandre. Ekstra utfordrende blir det i lokalsamfunn som har opplevd opprivende og bitre fornorskningskonflikter. Noe i en vil bare ta avstand fra det hele, og noe vil føle tilhørighet. Løsningen blir ofte at man etablerer tilhørighet til deler av ens kultur og bakgrunn, og velger bort resten.
Det starter hjemme, med tilhørighet til en mor og til en familie. Omsorg, mat, ly, søvn, fysisk kontakt, stabilitet og stimuli er livsviktige for å overleve og for å få en sunn psykisk helse. Her legges selve grunnlaget for deg som menneske. Og det er om å gjøre å bli beskyttet mot alt vondt og unngå å oppleve omsorgsvikt, overgrep og traumer. Kontakt med og omsorg fra en kompetent mor er helt avgjørende i livets utvikling. Det aller viktigste i tillegg til alt det fysiske du trenger er å få en god tilknytning. Og unngå tilknytningsforstyrrelser. Slike forstyrrelser kan gi større eller mindre skader og traume, som igjen kan få helt avgjørende betydning for nettopp følelsen av tilhørighet, og fremtidig tillit og nærhet til andre mennesker. God omsorg gir god selvfølelse, og som hjelper deg mot marginaliserende krefter i fremtiden. Er du glad i deg selv, har tilhørighet til familien og andre, kan du bo hvor du vil, selv alene på en ny plass, og ha kompetansen i deg til å få ny tilhørighet, og ikke havne i trøbbel.
Videre i livet er tilhørigheten til en storfamilie og slekt viktig. Så følger tilhørighet til en vennegjeng, en bygd, en klasse, en skole, kjønn, en kommune, en utdanning, et yrke og en arbeidsplass. Og for noen, også tilhørighet til en religion, en menighet, og en etnisk gruppe. Og for riktig mange etterhvert, tilhørghet til egen familie og til eget nettverk, til eget hus, heimen, hytta, besteforeldres hjemsted og heimfjell eller fjord.
Det finnes mange utsatte grupper når det gjelder tilhørighet. Det mest innlysende eksemplet er når en flyktingefamilie flytter inn i et for dem fremmed bomiljø og et nytt bosted. Uten venner, arbeid, uten noe kjent, og kanskje den største utfordringen, uten den nødvendige tilhørigheten til nordmenn, til lokalsamfunnet og til folk der. Det er derfor viktig at de integreres, får venner, barna begynner på skolen, og at de unngår mobbing og stigmatisering. Slik kan tilhørighet bygges, steg for steg, så langt det er mulig. Men ingenting kan erstatte deres hjemland, etniske gruppe, familien i hjemlandet, språket, skikker og tradisjoner.
Andre utsatte grupper er barn utsatt for vold og omsorgsvikt, usikker ungdom, etniske grupper i sterk minoritet, innflyttere som er veldig forskjellig fra lokalbefolkningen, psykisk syke og til og med fornorskede samer. Alle disse gruppene kan få ulike problemer med tilhørighet eller mangel på sådan. Man passer ikke inn, man har feil etnisk bakgrunn, og det er ikke status å omgå disse menneskene. Eller at de lokale miljøene, menighetene, klubbene og nettverkene føles lukket og ekskluderende.
Et annet fenomen er en uoversiktlig tilhørighet til et folk som hat flyttet ut av et område, en spredt slekt, gjerne med en diffus etnisk identitet, eller til en slekt med store konflikter, arveoppgjør og andre store spenninger. Når en hel fjord har flyttet ut og spredt seg kraftig i inn- og utland kan dette gi problemer for både tilhørighet, identitet og intern kontakt. Er noen religiøse og andre ikke gir dette ulike tilhørigheter, lojaliteter og har stor betydning for den interne kontakten. For hvordan skal man skape tilhørighet for sine egne barn midt oppi alt dette?
Det er noe mange kjenner på til daglig. Familie, slekt, venner, bekjente og tidligere sambygdinger er spredt på absolutt alle vis og til alle steder. Så skal man skape en postiv identitet, en god tilhørighet, god kontakt og et forestilt felleskap med noe som kanskje ikke eksisterer lenger, eller som må konstrueres hver gang. Folk og det flotte i samiske bygder er borte, miljøene er sterkt fragmenterte, slektene spredt, og vi har blitt veldig forskjellige. Pluss at vi blir mer og mer forskjelllige, og stadig nye generasjoner blir mindre og mindre i slekt med hverandre. Ekstra utfordrende blir det i lokalsamfunn som har opplevd opprivende og bitre fornorskningskonflikter. Noe i en vil bare ta avstand fra det hele, og noe vil føle tilhørighet. Løsningen blir ofte at man etablerer tilhørighet til deler av ens kultur og bakgrunn, og velger bort resten.
torsdag 9. oktober 2014
fredag 3. oktober 2014
Hver dag er en gave, og vi kan gi hverandre gylne øyeblikk!
Hver dag og stund er en gave fra Gud. Det er ikke en klisje, men en sannhet. Det er bare om å oppdage det, og utnytte muligheten. Livet leves på små flater, og der finnes alltid andre mennesker. Enten din egen familie som du bor sammen med, venner som du treffer, søsken, onkel- og tantebarn, tanter, onkler, søskenbarn. Og for noen, din døde sønn eller datter. Som døde så ung og etterlot deg med et knust hjerte og en lengsel om å følge etter. Du ser ham eller henne på et bilde på veggen, alltid med deg i pengeboka, og har dem i ditt hjerte. Du kan hver dag si, jeg elsker deg min sønn, jeg elsker deg, min kjære datter, jeg sørger så, og lengter etter deg. Og jeg vet du har det fint nu, men pappa eller mamma gråter etter deg likevel.
Men du har alltid andre rundt deg, vi er der for hverandre, og hver eneste dag kan man begynne på nytt. Hver dag har 15-16 våkne timer og hvert eneste møte mellom mennesker er en unik sjanse til å knytte bånd, si noe vakkert, spørre om noe, og fortelle om noe hemmelig og vakkert. De andre er temmelig lik deg selv, og som man kjenner seg selv kjenner man de andre. Hver dag våkner man om morgenen, og ønsker at det blir en fin dag. Du ønsker å bli sett, hørt, forstått, og du ønsker at det kommer et godt menneske bort til deg, og sier, jeg ser deg, min venn. Jeg vet om din sorg, dine lengsler og ditt savn. Og jeg vil være din venn om jeg får lov. Og du håper at problemer vil løse seg, og at folk vil stifte fred.
Det er slike gylne øyeblikk vi alle lengter etter. Og som det er å altfor få av. Vi alle har et stort underskudd av gode ord, komplimenter, å bli sett, forstått og vi har underskudd på omsorg, kjærlighet, blikk og den gode samtalen. Nu når du vet det, kan du, ja akkurat du, gjøre noe med det. Hvert eneste møte og samtale er en unik sjanse til å gi en annen noe godt og positivt, noen forløsende ord, en anerkjennelse, og noen spøsrmål som setter igang noe positivt.
Dagliglivets vaner er ofte det godes fiende. Vi tar hverandre for gitt, vi synes gode ord blir for klisjeaktige, vi vil vente til konfirmasjonen, bryllupet eller begravelsen å si de vakreste ord om den andre. Eller vi vil vente til han eller hun fortjener det. I praksis kan vi vente for lenge, og til slutt er det for sent.
Sjansen er idag, og nå. Se på ditt barn og bare si, kjære barn, kjære mánná, æ e glad i dæ. Du betyr så mye for mæ, og vi skal alltid holde ilag og holde kontakt. Og er du borte så ring eller send hyggelige meldinger. Hjertet vil fortelle deg hva som er rett å si. Det er bare å lytte nøye. Barna har alltid en lengsel i seg etter at foreldrene skal se dem, og vise sin kjærlighet.
Stans litt opp i hverdagen, på butikken eller på kontoret. Verden er full av mennsker som deg og meg, og alle lengter vi etter et kompliment, et godt ord, et blikk og den givende samtalen. Vent ikke at alle andre skal gi deg det, men start selv. Og si noe godt absolutt hver dag. Det gir deg selv masse, og du lager deg en god vane. Og ikke vær så opptatt av deg selv, tren deg til å observere, til å motta og til å være tilstede. Da vil du oppdage en egen verden med møter mellom mennesker, du blir vitne til andres gylne øyeblikk, andres gode ord og herlige oppførsel. Du kan få utrolig mye lykke og trivsel om du bare ser etter og ser godt etter.
Vi er en kort stund her, og årene flyr. Livet består av øyeblikk, stunder, timer og dager. Og hver stund og hvert møte kan gjøres om til gylne øyeblikk og givende samtaler. Begynn nå!
Men du har alltid andre rundt deg, vi er der for hverandre, og hver eneste dag kan man begynne på nytt. Hver dag har 15-16 våkne timer og hvert eneste møte mellom mennesker er en unik sjanse til å knytte bånd, si noe vakkert, spørre om noe, og fortelle om noe hemmelig og vakkert. De andre er temmelig lik deg selv, og som man kjenner seg selv kjenner man de andre. Hver dag våkner man om morgenen, og ønsker at det blir en fin dag. Du ønsker å bli sett, hørt, forstått, og du ønsker at det kommer et godt menneske bort til deg, og sier, jeg ser deg, min venn. Jeg vet om din sorg, dine lengsler og ditt savn. Og jeg vil være din venn om jeg får lov. Og du håper at problemer vil løse seg, og at folk vil stifte fred.
Det er slike gylne øyeblikk vi alle lengter etter. Og som det er å altfor få av. Vi alle har et stort underskudd av gode ord, komplimenter, å bli sett, forstått og vi har underskudd på omsorg, kjærlighet, blikk og den gode samtalen. Nu når du vet det, kan du, ja akkurat du, gjøre noe med det. Hvert eneste møte og samtale er en unik sjanse til å gi en annen noe godt og positivt, noen forløsende ord, en anerkjennelse, og noen spøsrmål som setter igang noe positivt.
Dagliglivets vaner er ofte det godes fiende. Vi tar hverandre for gitt, vi synes gode ord blir for klisjeaktige, vi vil vente til konfirmasjonen, bryllupet eller begravelsen å si de vakreste ord om den andre. Eller vi vil vente til han eller hun fortjener det. I praksis kan vi vente for lenge, og til slutt er det for sent.
Sjansen er idag, og nå. Se på ditt barn og bare si, kjære barn, kjære mánná, æ e glad i dæ. Du betyr så mye for mæ, og vi skal alltid holde ilag og holde kontakt. Og er du borte så ring eller send hyggelige meldinger. Hjertet vil fortelle deg hva som er rett å si. Det er bare å lytte nøye. Barna har alltid en lengsel i seg etter at foreldrene skal se dem, og vise sin kjærlighet.
Stans litt opp i hverdagen, på butikken eller på kontoret. Verden er full av mennsker som deg og meg, og alle lengter vi etter et kompliment, et godt ord, et blikk og den givende samtalen. Vent ikke at alle andre skal gi deg det, men start selv. Og si noe godt absolutt hver dag. Det gir deg selv masse, og du lager deg en god vane. Og ikke vær så opptatt av deg selv, tren deg til å observere, til å motta og til å være tilstede. Da vil du oppdage en egen verden med møter mellom mennesker, du blir vitne til andres gylne øyeblikk, andres gode ord og herlige oppførsel. Du kan få utrolig mye lykke og trivsel om du bare ser etter og ser godt etter.
Vi er en kort stund her, og årene flyr. Livet består av øyeblikk, stunder, timer og dager. Og hver stund og hvert møte kan gjøres om til gylne øyeblikk og givende samtaler. Begynn nå!
tirsdag 9. september 2014
Å være ensom i et forhold
Ensomhet i et forhold eller i et ekteskap er mer utbredt enn vi liker å tro. Bak mang en flott fasade kan en eller begge parter lide av ensomhet og være mer eller mindre ulykkelig. Og det kan være mange årsaker til at par ikke bryter ut av forholdet. Det kan være økonomi, skam, et håp om bedring, ideologi, religiøs tro, hensyn til barna, dårlig helse, eller ganske enkelt at alternativet er verre. Frykt for at man blir enda mer ensom, utstøtt fra vennekretsen, statusfall, eventuelle samarbeidsvansker om barna, mister huset, hytta eller andre ting, eller at sjansene til å finne noen andre er små. Men for noen blir det for mye, for lenge, for ofte, og skilsmissen er et faktum. Og prosessen kan ha tatt veldig lang tid, spesielt for kvinner. Som prøver, håper og venter på en eventuell bedring av situasjonen.
Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.
Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.
En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.
Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der begge er ensomme på tross av at man er ilag.
Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.
Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.
Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.
Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.
En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.
Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der begge er ensomme på tross av at man er ilag.
Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.
Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.
lørdag 6. september 2014
Tanker om det å være ufrivllig singel
Jeg skriver idag om noe som kan være et tabu og et problem for noen, nemlig det å være ufrivillig singel i et familiebasert samfunn. Og de mange utfordringene med å finne en partner man kan bli lykkelig sammen med resten av livet, om man ønsker det. Og for enkelte, det å bli "for gammel" til å stifte en familie med egne barn og hele pakka. Eller at man blir enke eller enkemann blant mange, mange andre i samme situasjon, sitter i egne hus, og synes det vil bli problematisk å flytte sammen med noen andre. Og for andre, motstanden mot at du finner noen eller flytter på deg, motstand fra barna, slekta eller bygda. Det er ikke lenger et så stort tabu som tidligere å være singel, få barn utenfor ekteskap, være samboere, særbo og slikt. Men presset og forventingene om at alle skal finne noen er der likevel, og det er også et press å bli "lykkelig" hele livet.
Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant andre par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for alle andre.
Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig for det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partervalg.
Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det økende prosent som er eller vil bli single. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.
Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller han. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv.
La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene menigheten. Dilemmaet blir da, skal man vente og se (mirakler skjer, bare se på meg..), eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.
I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.
Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor en og en i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B.
Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.
Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, og leter etter en quick-fix. Og klager konene, henter de bare ei ny ei. Menneskehandel akkurat det. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.
Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.
Verken jeg eller andre kan gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg.
Kampen mange single må kjempe er å holde egenverdet, selvfølelsen og selvtilliten intakt, og ikke føle at man er annenrangs, uten verdi og uinteressant. Man kan lett tro at alle par er kjempelykkelige, ingen har problemer, og at de i forhold ser ned på en. Flotte single damer kan også oppleves som en trussel for gifte damer og blir sjelden invitert blant andre par. Et annet problem kan være at samtalen blant småbarnsforeldre dreier seg kjempemye om egne barn, bleiepriser, ol. og mange single kan føle seg utenfor. Venninner som gifter seg blir opptatt med familie, barn og hus og single venninner kan føle seg ensom og "degradert" til deltidsvenninne. Feriedestinasjoner er tilpasset par og familier. Og det er dyrt å være alene, og man har ikke noen å dele livet, maten og samtalen med. Mange av disse tingene er usynlige for alle andre.
Mange er single og har det fint. Man behøver ikke å være helt alene for det. Mens andre ønsker et forhold men finner ikke den rette. Noen har vært i forhold men ble ikke lykkelig for det, og velger å være singel etter det. De fleste av oss søker instinktivt etter noen å dele livet med, mens andre ønsker å være singel. Og noen ønsker å være singel etter et langt samliv, kanskje etter at partneren døde, etter en skilsmisse, pga alvorlig sykdom, manglende tilbud og slike ting. Jeg snakker om å være ufrivillig singel, og fremdeles lengte etter et forhold. For noen er det en sorg og et problem, og for noen kvinner er det også en sorg ikke å rekke å få egne barn før det er biologisk for sent. Noen sliter med psykiske vansker, eller en problematisk familiesituasjon med søsken, egne barn eller foreldre, og det er ikke rom for en partner. Man har mer enn nok med seg selv og sitt eget liv.
Som ung drømmer du å finne den kjekke gutten eller den pene jenta, gifte dere, få barn, og leve livet sammen. Mange greier det, andre skiller seg, noen blir enker og enkemenn, og noen forblir singel hele livet. Noen blir singel fordi ingen fridde, andre fordi det ikke fantes noen som passet, og alternativet kunne bli et ulykkelig samliv. Det er mange ulike krefter, dynamikker og prosesser som gjør at du kan bli singel. Mer eller mindre frivillig. Noe har med deg selv å gjøre, andre har med "markedssituasjonen" å gjøre. Rett og slett tilbud og etterspørsel i de enkelte delmarkeder, selv om vi lovpriser romantikken, og later som om det er det eneste som avgjør kjærlighet og partervalg.
Kort fortalt, i aldersperioden 18-30 år finner mange en partner, mange får barn, halvparten blir skilte etterhvert, og mange av dem igjen finner en partner på nytt. Da evt med dine, mine og våre barn. Og mange er single, enten hele livet, etter en skilsmisse eller etter at partneren døde. I samfunnet er det økende prosent som er eller vil bli single. En ting er statistikk, en annen er den enkeltes skjebne eller livssituasjon. Det kan være mange grunner til at man er singel. Det kan ganske enkelt være at man ikke er eller var interessert i noen, eller at ingen er eller var interessert i deg. Eller at tilbudet du fikk ikke holdt mål, eller at du ble såpass gammel at hele poenget forsvant, eller at behovet ikke er der lenger, eller, eller. Foruten deg selv og egne ønsker er det mange ulike "markedsprosesser", tilbud, premisser, begrensninger og dynamikker der ute som regulerer mye. Som sammen med det aller viktigste, følelser, begjær og kjærlighet, er med og påvirker om du finner noen og hvor godt det går. Eller, for noen, om du blir singel. Her er noen tanker om det.
Som ung kan du bli veldig forelsket, og et brudd kan kjennes hjerterått. Du tror som regel at det finnes kun én, og bare henne eller han. Men ettersom man blir eldre, mer erfaren og voksen ser man og innser du at det har også mye med tilbud, etterspørsel, likhet, ulikhet, alder og religiøs og etnisk bakgrunn, utdanning og interesser å gjøre. Og naturligvis med kjønn å gjøre, og forestillinger om hvem kan jakte på hvem, ta initiativ, osv.
La oss kalle det ekteskapsmarkedet, selv om ikke alle blir gift. Det er aldeles ikke ett marked, men mange ulike delmarked, med hver sine muligheter og begrensninger. Er du kristen og ønsker en kristen livspartner av samme sort er det gode muligheter fram til du er 30, etter det blir det stadig verre. Fordi mange kristne gifter seg i 20-årene, og når 80 % gifter seg tidlig, kan de som ikke rakk det toget få et meget begrenset marked å operere på. I alle fall i den ene byen/bygda eller i den ene menigheten. Dilemmaet blir da, skal man vente og se (mirakler skjer, bare se på meg..), eller finne en partner som ikke er av samme sort. Kankje det går bra. Mange er imidlertid svært skeptiske til det, er redd for sin egen tro og for at det blir problematisk i et blandingsforhold. Og for noen er det et nederlag å ikke finne noen i samme menighet, og de prøver ikke på noe sprell utenom heller. Mange kvinner jobber i tillegg på kvinnearbeidsplasser med få menn, man går ikke ut på byen, alle venninnene er gifte, og menn på deres egen alder eller litt mer er opptatte eller kan oppfattes som sære, rare, og lite attraktive som partnere.
I jakten kan man kan velge mellom ulike strategier, perspektiver og holdninger. En holdning er at "like barn leker best", versus "forskjeller krydrer bare tilværelsen og øker spenningen". En annen hovedstrategi eller holdning er, "jeg må aktivt jakte og prøve ut mange partnere", versus "jeg skal ikke stresse, jeg treffer henne eller ham jeg er ment for", eller "Gud vil føre oss sammen". Altså en religiøs eller skjebnisk tro på at det ordner seg. Eller ikke. Mange veksler mellom strategiene, eller bare gir opp. Og jo eldre man blir, dess mer "sær" kan både en selv og mulige partnere bli. Til slutt står valget mellom en "sær" partner, hvem som helst, eller noen på bruktmarkedet, for å holde oss til markeds-sjargongen. Og er alternativene helt håpløse velger en like godt å være alene, med holdningen, det er bedre å være sånn passe lykkelig alene, enn ulykkelig i et umulig forhold.
Det skal ikke være lett. Er du alene og i tillegg utenlandsk eller tilhører du en egen etnisk gruppe kan det bli ytterlige komplisert og markedet føles ytterst begrenset. Mange samer ønsker å finne en same, for å føle seg vel og muligens for å bevare språk, tradisjoner og kultur. Mens det for andre ikke er avgjørende. Er du kristen same, og ønsker deg en kristen same som partner, ja da har du virkelig en utfordring. Det er stadig færre samiske kristne, og de få som finnes er du enten i slekt med eller de bor en og en i Langtvekkistan. Og det er ikke sikkert at dere passer i det hele tatt. I noen tilfeller blir det religiøse overordnet det etniske og du søker fortsatt på det kristelige markedet. Kanskje med en plan B.
Mange drar ganske enkelt på byen og håper det beste. Det er sjelden fruktbart, det kan jeg selv underskrive på. Å finne en kvalitets-partner i fylla, i bråk og høy musikk, der utseende styrer mye, går sjelden bra. Eller du skal ha flaks. I tillegg kjenner man ikke til folks bakgrunn, sykdommer, sår på sjelen, alkoholforbruk, trofasthet og slike ting. Det er ganske enkelt et sjansespill, og man kan havne i skikkelig trøbbel. Mange finner hverandre på arbeidsplassen, i bygda eller via felles kjente. Da kjenner man bedre til bakgrunn, tro, interesser, helse, personlighet og slike ting. Da er det det lokale markedet som gjelder. Mange single menn på bygda blir oppfattet som særinger, mammadalter, latsabber, kanskje ufortjent, men noen synes det. Mange godt utdannede kvinner fra bygda søker derfor aktivt andre, likesinnede i byer og ved utdanningsinstitusjoner. På bygda er det overskudd av ungkarer og i byer overskudd av single kvinner. De finner sjelden hverandre, og forskjellene bare øker og vedvarer.
Og så er det en økende gruppe menn som henter koner fra Østen eller Øst-Europa. Jeg har absolutt ikke grunnlag for å mene noe om det, men vet bare at enkelte menn fra Norge og Vesten skaffer seg partner fra fattige land, og behandler dem dårlig. Det kan være at de ikke er attraktive menn hjemme, og leter etter en quick-fix. Og klager konene, henter de bare ei ny ei. Menneskehandel akkurat det. På den andre siden er verden betydelig mer globalisert enn før, og i alle land er det nå en betydelig innslag av innvandrere, noe som gjenspeiler seg i blandingsekteskap.
Sist, men ikke minst, for noen kan det å være alene påvirke helse, selvfølelse og selvtillit negativt. I et familiebasert samfunn som vårt kan det å være 40 pluss og alene være en utfordring. Spesielt om du er singel og alle i ditt miljø har familie og barn. Eller om du er kvinne og din biologiske klokke tikker. Menn kan si de finner ikke noen, mens kvinner kan føle at ingen seriøse er nok interesserte. Uansett kan det være vondt og ensomt. Spesielt om folk stadig spør hvorfor du ikke er gift og stadig foreslår mer eller mindre seriøse partnere.
Verken jeg eller andre kan gi såkalte gode råd i slike følsomme saker. Jeg selv har prøvd det meste, og det tok nesten hele mitt voksne liv å bli gift. Å leve som singel kan uansett være et rikt liv, og man kan ha nære venner, livskvalitet, mening i livet og alt det der. Bare man unngår offerrollen, og betrakter seg selv som verdifull likevel. Et forhold er viktig for mange, men livet er ikke bare en familie. Selv om en blir par skal man likevel fortsette som individ, beholde personlige venner, fortsette å jobbe, og daglig finne mening i og med livet. Det er når man er i vater selv at man kan fungere i et forhold. Og for de som venter på noe godt: For hver dag som går kommer din livspartner nærmere deg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)