Mangt kan sies om kjærlighet, ekteskap, familie, barn, samliv samt vennskap, glede, drømmer og opplevelser. Disse ting er antagelig de mest omtalte tema i litteratur, film, drama, kulørt presse og oss mennesker i mellom. Ordene gir positive assosiasjoner, og representerer lykke, lengsler, sosialt samvær, barnlig smil og latter, gode opplevelser og harmoni. Livet kan dog ha en bakside, og ingenting er mer sant enn at gleden og sorgen dem vandrer i hope. Plusser du på svik, intoleranse, utroskap, incest, overgrep, krenkelser, vold i nære relasjoner, sorg, utmattelse, kriminalitet, kroniske lidelser, sykdom, død, skade, ensomhet, marginalisering, migrasjon, arbeidsledighet, fattigdom, språkvansker, feil partner, kjedsomhet, rusproblemer, familiehemmeligheter, manglende kontakt med familie, rasisme, trusler og lignende, har du bortimot alt som kan prege menneskelige relasjoner og livet som sådan. Håper helst du er minst mulig rammet, og av færrest mulige ting på en gang.
Alle får sitt, sa en god venn av meg, trolig som en trøst etter at jeg klaget en gang på livets motganger. Han mente at en eller annen gang blir vi alle rammet av et eller annet, noen mer en andre, og hver gang kan det føles urettferdig. Døden er uunngåelig, sorgen likeså. Alle opplever problemer i nære relasjoner, og kan sørge over det meste, og det utroligste. Når jeg blir kjent med deg for første gang, eller litt bedre enn til vanlig, lurer jeg alltid på hva er din lidelseshistorie, hva har du opplevd, og hva er din sorg, hva holder deg oppe og hvor stort er ditt håp. Hvor er du idag, og har du fått sorgen og problemet litt på avstand, eller er du midt i ditt livs krise? Er du det vil jeg stå ved din side, lytte, trøste, forstå - og være lojal mot deg og det du forteller. Jeg har selv trengt en god venn, eller to, og vet hvor avgjørende en slik venn kan være i en stor krise - og etterpå.
Men mest av alt interesserer jeg meg for hva livet har gitt deg på godt og vondt, og hvordan har alt dette formet deg. Har du vokst på det, lært noe, har det modnet deg og har du vært tro. Eller har det skadet deg for mye, er du desillusjonert, blitt kynisk, lyver du, er du utro, ruser du deg på et eller annet, og elsker du dine barn og din partner? Har du tid kun når du selv trenger hjelp og snur ryggen til når andre har behov for det samme? Våger jeg å fortelle deg noe sensitivt eller hemmelig, og ikke minst, om du noen gang kommer i konflikt med meg, vil du da svike meg, hevne deg og spre det som en gang var veldig, veldig fortrolig. Det er akkurat denne frykten som vi alle bærer på, finnes det noen jeg kan stole absolutt på. Nå og hele livet, selv om vi skulle bli uenige en dag, og er du bare en medgangsvenn, og ikke en venn i motgang. Altfor mange svikter i avgjørende øyeblikk og snakker stygt om deg, utnytter deg, og kanskje det verste av alt er at når du virkelig trenger en venn har den andre ikke tid, og gidder ikke forholde seg til problemer, sorg og gråt. Resultatet er ofte en ny sorg, følelse av å bli sveket og latterliggjort.
Et gjennomsnittsbarn har det stort sett bra, og får det det trenger. Ingen får for mye kjærlighet, men mange får for lite, dessverre. Det ser du kanskje ikke der og da, for barn sladrer sjelden og er altfor glad i sine nærmeste og altfor lojal mot sine foreldre til å fortelle om omsorgssvikt, krenkelser og manglende kjærlighet og kontakt. De har neppe ord og begreper for det, ikke for i voksen alder da man skjønner at det som jeg opplevde var omsorgsvikt eller overgrep. Eller ganske enkelt et hjem uten kjærlighet og oppmerksomhet. Fattigdom betyr ikke nødvendigvis at du er ulykkelig, og rikdom er ingen garanti for lykke. En plettfri fasade kan skjule mye elendighet, og nettopp velstand kan gjøre at du skjuler problemer og ikke søker hjelp. Man tror folk liker deg pga din såkalte vellykkethet, og ikke for det du er.
Har du opplevd omsorgsvikt, fått tilknytningsforstyrrelser, blitt bråvoksen, fått tildelt for mye ansvar, har vært midt i en stor søskenflokk, fått manglende tid og kjærlighet i oppveksten, opplevd brå død, sorg, langvarige traumer og forfølgelse altfor tidlig og altfor mye har du virkelig en utfordring når du selv engang møter motgang, egne sorger og store trauma og utfordringer. Da kan du virkelig trenge hjelp på mange ulike vis, og en nær og lojal venn, kompetente foreldre, og en flink terapeut kan bety forskjellen på om du klarer deg eller går til grunne. Eller bare lar det skure og gå, der du forteller det folk vil høre, og er dypt ensom på innsiden.
Sorgen kan vendes til noe konstruktivt, selv om du aldri blir like glad som før. Målet er ikke å juble hver dag, men å kunne leve livet fullt og helt. La komme det som kommer, og møte det du møter. Egentlig er livet enkelt i sin kompliserthet. Den danske terapeuten Søren Ventegodt (!) har skrevet en knallgod bok om lykken og om den kan måles, og han sier at å bli lykkelig er ganske enkelt. Har du problemer og er ulykkelig løser du det med en tretrinnsrakett: 1. Fatt håp! 2. Løs indre konflikter. 3. Lev livet! Grunnlaget er viktig og barndommen helt sentral, ja avgjørende. Du er privilegert om du har vokst opp med kjærlighet, om du er sett og holdt og ikke blitt krenket for alvorlig. Har du hatt minst en god barndomsvenn og to andre venner er du over faregrensen sånn generelt sett. Har du unngått noe forferdelig før fylte tjue år, er du enda heldigere, og er du over tredve før en eller begge dør kan du bare synge tra-la-la. Og finner du den store kjærligheten der dere begge gjør hverandre gode er det bare fryd i gammen! Starten på livet er viktig, og helt uvurderlig, skjønner du.
Det er det du opplever som voksen og hvordan du takler det, hvilken ballast du har fra oppveksten, og hvem du møter og deler livet som avgjør hvordan du har det idag. Så enkelt og så vanskelig. Du kan spørre andre hvordan de vurderer deg, og din mentale helse, og spør dem om de kan være ærlige om dine kvaliteter eller mangel på dem. Husk at få forteller om dine dårlige sider, det blir det sladret om til andre, og gode sider blir fortiet. Fordi få vil framsnakke deg unødig, og janteloven gjelder.
Er du skadet og skader deg selv, kan du skade dine barn og dine nærmeste alvorlig. Samtidig som du aldeles ikke er det bevisst. En av de største skadene er at du ikke ser det selv, du mister empatien og selvinnsikten og lyver for deg selv og andre. Ruser du deg på alkohol, spill, mat, penger, selvskryt, sex, kjærester, karriere, reiser og andre påfuggelgreier er det et sikkert tegn på skade der du forsøker å reparere en lav selvfølelse med ulike former for rus, og du en potensiell fare for deg selv og andre. Lykken er om noen tør fortelle deg det og du våkner opp. Løsningen er som i alt annet, du må anerkjenne problemet, bekjenne det og tro på forsoning og gjøre opp for deg. Skjønner du forbinder det med kristen tro, prinsippet finnes der og, men det har også med menneskelig helbredelse å gjøre. Det ligger noe dypt, dypt inne i deg, som er uløselig knyttet til menneskenaturen, universet og livet. Det er hemmelighet som må oppdages og undersøkes. Det kan ligge skjult, og nærmest være like rundt hjørnet, ja kanskje aller nærmest i en god venn eller terapeut. Eller i ditt hjerte eller hos Gud. Når man erkjenner problemet blir man bevisst det, og når man tør å si det til en venn deler man byrden, og åpner for andres trøst og støtte. Og har man gjort mye tull underveis og sviktet de rundt deg må man snakke med dem, si det som det er, eventuelt beklage og be om hjelp og støtte. Da kan du forsones både med deg selv og de andre. Det er når selvfølelsen er i vater, og når du klarer å tilgi deg selv og markere en ny start det begynner å hjelpe.
Det avgjørende er om du finner fram til denne helbredelsen selv, eller noen kan fortelle deg hemmeligheten, om du er åpen for det, tror på det - og bruker det. Da kan livet leves igjen, smilet kan lokkes frem gjennom gråten og sorgen, og du får igjen merke at det går fremover, også for deg. Da er du i en meget konstruktiv prosess, sikkert med mange tilbakeslag og tanker om å gi opp. Mye kan repareres, men ikke alt. Men du kan bli en kostelig perle, slik et rusk kommer inn i en musling og den kapsler sakte, sakte inn rusket. Og til slutt blir det til noe meget, meget verdifullt som alle kan se og merke, og aller mest du selv!
fredag 5. juli 2013
søndag 23. juni 2013
Dine innerste lengsler
Alle har behov, drifter, instinkter, følelser, tanker, forestillinger - og lengsler. Lengsel er noe helt for seg selv, ofte uforståelig og diffust, vanskelig å sette ord på, og det virker som om at man ikke skal få alt man lengter etter eller ber om. Lengslene forsvinner ikke likevel, og man får sjelden svar på hva det er du egentlig lengter etter. Mange lever i velstand, spesielt i Vesten og i Norge, men er ikke helt tilfredse likevel. Verdens aller rikeste slutter ikke å jobbe med å øke formuen, og det finnes ikke grenser for menneskelig grådighet og gjerrighet. Man kunne enkelt gitt bort hele formuen til veldedighet eller en stiftelse for et godt formål, hatt hus og heim, en passe reserve til dårlige tider og levd enkelt. Enkelte rike gjør det delvis men det er som oftest på siden av den lukrative geskjeften, og gjerne for å gi kapitalismen et mer humant ansikt. Kanskje for å skape en mening med tilværelsen. Noen lengsler bør oppfylles, fred der det er krig, mat nok, trygghet, beskyttelse, og tilgang til et hjem, utdannelse, arbeid, familieliv, venner, fritidssysler og rett til å påvirke egen livssituasjon. Og ikke minst retten til å ikke være utnyttet av arbeidsgiver, kapitalismen, menneskehandlere, psykopater, kriminelle miljø, destruktive sekter og grupper som hjernevasker deg for å tilfredsstille egne behov.
For andre svinger pendelen andre veien, man slutter i jobben, selger huset, og drar til India, Nepal eller en annen plass i Østen, og hengir deg til meditasjon, et asketisk liv og et liv i altruisme, dvs man hjelper andre uten å forvente å få noe selv. Idealet er Mor Teresa. Enkelte blir hinduister, buddhister og beundrer Dalai Lama, Sri Sri Ravi Shankar og andre guruer. Dette sier jeg totalt uten ironi, jeg har respekt for folks ærlige søken etter mening med livet, og et alternativ til materielle behov og alternativ til et ønske om stadig økende velstand og rikdom. Finner man ikke freden og lykkefølelsen en plass fortsetter man gjerne til neste. Alternativene er mange, flytte på landet, økologisk landbruk, frivillig innsats, mindfullness, Amnesty, alternativ eller komplementær medisin, familiekonstellasjoner, organisasjonsliv, menneskerettigheter, deltakelse i en menighet, bistandsvirksomhet, politikk, miljøarbeid, redde truede dyrearter, hjelpe fattige i Afrika, delta i utryddelse av sykdommer, vaksinasjonsprogrammer, være frivillig i store arrangementer, drive holdningsskapende arbeid, finne igjen barn som er utsatt for pedofile og kvinner som er utsatt for menneskehandel. Listen er uendelig. Takk de alle de som bruker seg selv, sin tid, kompetanse og ressurser til et ideelt formål til menneskehetens beste. Uten all denne innsatsen ville vi hatt betraktelig mye mer fattigdom, sykdom, undertrykkelse, forfølgelse, miljøkriminalitet, ensomhet og meningsløshet.
Jeg har ikke svar på hva dine innerste lengsler er, de er personlige, og de bare er der. Jeg skriver om temaet for at det interesserer meg og fordi jeg selv har mange lengsler, noe jeg har skrevet om på en annen plass i bloggen. Noen av dem er allerede oppfylt, som kone, barn og hjem, men jeg fyller stadig på nye momenter for sikkerhets skyld. Noe i meg vil ha alt, men for min sjels skyld ønsker jeg det blir en rest som aldri oppfylles, eller som bare blir oppfylt når jeg engang dør, for eksempel lengselen etter en evig fred og forsoning med Gud. Jeg mener at det er Gud, Skaperen, Universet eller hva du nu enn kaller denne kraften som har skapt lengselen i oss alle, nettopp fordi vi har en sjel og ånd, i tillegg til kropp. Lengselen etter å tilhøre noe større, finne mening, lengselen etter å tro på noe, dele med andre, få bekreftelse og anerkjennelse, leve i flytsonen, være åndelig og være fullstendig tilstede i ditt eget liv og være på riktig plass i tid og rom. For meg personlig finner jeg det i en personlig kristen tro og deltakelse i en menighet her i Tromsø med fellesskap i mange land og med mange folkeslag og språk. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet med håp om en evig tilværelse i fullstendig fred og harmoni sammen med mine. Dette er min dypeste lengsel, og som ikke oppfylles før etter døden. Man bare tror og vet ikke. Men noe i meg sier det er riktig for meg. Nok om meg selv.
Helt uavhengig av evige og etter-døden perspektiver har vi alle et jordisk liv, der vi må bale med lengsler og en utrettelig søken etter mening i tilværelsen. Dyr og lignende vesener har det trolig mer enkelt der de lever i nuet og etter instinkter, og de vet knapt nok hvilken verdensdel de er i. Barn som har det bra har en beundringsverdig evne til å leve i nuet og i flytsonen. De ser ikke på klokka, de plages ikke av at alt er relativt, de planlegger knapt neste aktivitet, de tar for seg av livet, foreldres kjærlighet og oppmerksomhet, og vil bare ha det gøy. De leker, ler, spiser, sover, gråter, klager, synger og gir seg hen i sysler, spill, bøker, filmer, turer og opplevelser og oppfatter ting mer intenst enn voksne. De bare er tilstede, de er i vater, og sier høyt og tydelig hva de vil og ikke vil. Men selv barn skal ikke få alt de ber om, det ødelegger dem. Goder og belønninger skal tilpasses, og alt skal ikke komme gratis, man må spare og se fram til ting i forventning. Grenser skal settes og man må vente, grenseløshet gir misfornøyde og kravstore barn. Men vi har mye å lære av barna. Av kjærligheten deres, hengivenheten, og den grenseløse tilliten til foreldre og voksne. Vi må aldri overlesse barna for mye med voksenansvar, bekymringer og konflikter, og vi skal ikke bli "venner" med våre egne barn. Vi skal ha autoritet og ikke være autoritære, vi skal elske barna men samtidig sette grenser og tilpasse livets sorger og gleder i passende doser. Barn som lider har derimot dype lengsler etter å få det bedre og bli sett og ivaretatt, og smerten forhindrer dem i en harmonisk utvikling. Mer om det senere.
Ser vi bort fra de førstnevnte tingene som behov, drifter, instinkter, og slikt som bør oppfylles i passe grad for å overleve mener jeg at lengslene bare skal være der, de skal respekteres, pleies og tas alvorlig. Dine innerste lengsler gir grunnlag for tanker, ideer, følelser, visjoner, og tar man det alvorlig nok og er tålmodig vil en god del tilslutt materialisere seg og virkeliggjøres. Dette gjelder spesielt oss samer som lever i et konstant press fra storsamfunnet og lengter etter å delta i og videreføre en rik og mangfoldig samisk kultur, med språk, duodje, kofter, skikker, sanger og salmer, helbredelse, folkemedisin, muntlig tradisjon, skrømt, naturopplevelser og tilhørigheten til et nasjon, Sápmi. Og den fantastiske gaven det er å kjenne andre samer i fire land, hilse buoris/bures/buorak og kjenne på fellesskapet på tross av nasjonale og lokale forskjeller.Vi lengter etter å være i fred og bli anerkjent og at det blir slutt med mobbing og mistenkeliggjøring. Og vi lengter etter å gi barna det beste av det samiske og at de fortsetter å være samer og vil være stolte av det. Og et det kan berike dem, i tillegg til hva de ellers får i Norge, verdens beste land å bo i. Vi ønsker barna blir kjent med tradisjonene, men også at de er personlig kreative og videreutvikler det samiske samfunn. Ungdommene er motige og innovative, og de gir blaffen i Janteloven. Jeg forbløffes stadig av nye ting, aktiviteter og nye perspektiver som de kommer med. Fortsett med det og ikke bry dere om oss gamlinger som ofte tror det gamle er best, og alt nytt betyr fare.
Det finnes mange andre lengsler, og de varierer naturligvis med alder, livssituasjon, interesser og personlig natur. Som ung lengter du etter en kjæreste som du kan smelte sammen med og kysse på dagen lang. Du lengter kanskje etter egne barn og etter å gi kjærlighet til dem. Man lengter etter å ta utdanning og jobbe med helt spesielle ting her i verden. Du lengter etter tilhørighet i ulike fellesskap, på jobben, i en organisasjon, en menighet, et nabolag, en familie, en slekt, en nasjon, en språkgruppe, et lokalsamfunn, en bygd, en kommune, et nettverk og til en visjon. Sist, men ikke minst, lengter vi alle etter å tro på noe større enn oss selv, vi lengter etter en større mening, og noe som ser etter oss, beskytter oss og vil oss vel. Vi lengter etter å bli anerkjent for det vi er og ikke det vi gjør, og vi lengter etter at en spesiell person skal oppdage oss, og si deg vil jeg være sammen med hele livet, du er spesiell og jeg elsker deg. Det er vårt lodd og vårt privilegium, det å lengte. Vi er skapt slik, med dype lag i tillegg til kropp, celler og fysikk.
Her skulle det komme noen visdomsord, gode råd og en snerten avrunding. Men det kom ikke.
For andre svinger pendelen andre veien, man slutter i jobben, selger huset, og drar til India, Nepal eller en annen plass i Østen, og hengir deg til meditasjon, et asketisk liv og et liv i altruisme, dvs man hjelper andre uten å forvente å få noe selv. Idealet er Mor Teresa. Enkelte blir hinduister, buddhister og beundrer Dalai Lama, Sri Sri Ravi Shankar og andre guruer. Dette sier jeg totalt uten ironi, jeg har respekt for folks ærlige søken etter mening med livet, og et alternativ til materielle behov og alternativ til et ønske om stadig økende velstand og rikdom. Finner man ikke freden og lykkefølelsen en plass fortsetter man gjerne til neste. Alternativene er mange, flytte på landet, økologisk landbruk, frivillig innsats, mindfullness, Amnesty, alternativ eller komplementær medisin, familiekonstellasjoner, organisasjonsliv, menneskerettigheter, deltakelse i en menighet, bistandsvirksomhet, politikk, miljøarbeid, redde truede dyrearter, hjelpe fattige i Afrika, delta i utryddelse av sykdommer, vaksinasjonsprogrammer, være frivillig i store arrangementer, drive holdningsskapende arbeid, finne igjen barn som er utsatt for pedofile og kvinner som er utsatt for menneskehandel. Listen er uendelig. Takk de alle de som bruker seg selv, sin tid, kompetanse og ressurser til et ideelt formål til menneskehetens beste. Uten all denne innsatsen ville vi hatt betraktelig mye mer fattigdom, sykdom, undertrykkelse, forfølgelse, miljøkriminalitet, ensomhet og meningsløshet.
Jeg har ikke svar på hva dine innerste lengsler er, de er personlige, og de bare er der. Jeg skriver om temaet for at det interesserer meg og fordi jeg selv har mange lengsler, noe jeg har skrevet om på en annen plass i bloggen. Noen av dem er allerede oppfylt, som kone, barn og hjem, men jeg fyller stadig på nye momenter for sikkerhets skyld. Noe i meg vil ha alt, men for min sjels skyld ønsker jeg det blir en rest som aldri oppfylles, eller som bare blir oppfylt når jeg engang dør, for eksempel lengselen etter en evig fred og forsoning med Gud. Jeg mener at det er Gud, Skaperen, Universet eller hva du nu enn kaller denne kraften som har skapt lengselen i oss alle, nettopp fordi vi har en sjel og ånd, i tillegg til kropp. Lengselen etter å tilhøre noe større, finne mening, lengselen etter å tro på noe, dele med andre, få bekreftelse og anerkjennelse, leve i flytsonen, være åndelig og være fullstendig tilstede i ditt eget liv og være på riktig plass i tid og rom. For meg personlig finner jeg det i en personlig kristen tro og deltakelse i en menighet her i Tromsø med fellesskap i mange land og med mange folkeslag og språk. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet med håp om en evig tilværelse i fullstendig fred og harmoni sammen med mine. Dette er min dypeste lengsel, og som ikke oppfylles før etter døden. Man bare tror og vet ikke. Men noe i meg sier det er riktig for meg. Nok om meg selv.
Helt uavhengig av evige og etter-døden perspektiver har vi alle et jordisk liv, der vi må bale med lengsler og en utrettelig søken etter mening i tilværelsen. Dyr og lignende vesener har det trolig mer enkelt der de lever i nuet og etter instinkter, og de vet knapt nok hvilken verdensdel de er i. Barn som har det bra har en beundringsverdig evne til å leve i nuet og i flytsonen. De ser ikke på klokka, de plages ikke av at alt er relativt, de planlegger knapt neste aktivitet, de tar for seg av livet, foreldres kjærlighet og oppmerksomhet, og vil bare ha det gøy. De leker, ler, spiser, sover, gråter, klager, synger og gir seg hen i sysler, spill, bøker, filmer, turer og opplevelser og oppfatter ting mer intenst enn voksne. De bare er tilstede, de er i vater, og sier høyt og tydelig hva de vil og ikke vil. Men selv barn skal ikke få alt de ber om, det ødelegger dem. Goder og belønninger skal tilpasses, og alt skal ikke komme gratis, man må spare og se fram til ting i forventning. Grenser skal settes og man må vente, grenseløshet gir misfornøyde og kravstore barn. Men vi har mye å lære av barna. Av kjærligheten deres, hengivenheten, og den grenseløse tilliten til foreldre og voksne. Vi må aldri overlesse barna for mye med voksenansvar, bekymringer og konflikter, og vi skal ikke bli "venner" med våre egne barn. Vi skal ha autoritet og ikke være autoritære, vi skal elske barna men samtidig sette grenser og tilpasse livets sorger og gleder i passende doser. Barn som lider har derimot dype lengsler etter å få det bedre og bli sett og ivaretatt, og smerten forhindrer dem i en harmonisk utvikling. Mer om det senere.
Ser vi bort fra de førstnevnte tingene som behov, drifter, instinkter, og slikt som bør oppfylles i passe grad for å overleve mener jeg at lengslene bare skal være der, de skal respekteres, pleies og tas alvorlig. Dine innerste lengsler gir grunnlag for tanker, ideer, følelser, visjoner, og tar man det alvorlig nok og er tålmodig vil en god del tilslutt materialisere seg og virkeliggjøres. Dette gjelder spesielt oss samer som lever i et konstant press fra storsamfunnet og lengter etter å delta i og videreføre en rik og mangfoldig samisk kultur, med språk, duodje, kofter, skikker, sanger og salmer, helbredelse, folkemedisin, muntlig tradisjon, skrømt, naturopplevelser og tilhørigheten til et nasjon, Sápmi. Og den fantastiske gaven det er å kjenne andre samer i fire land, hilse buoris/bures/buorak og kjenne på fellesskapet på tross av nasjonale og lokale forskjeller.Vi lengter etter å være i fred og bli anerkjent og at det blir slutt med mobbing og mistenkeliggjøring. Og vi lengter etter å gi barna det beste av det samiske og at de fortsetter å være samer og vil være stolte av det. Og et det kan berike dem, i tillegg til hva de ellers får i Norge, verdens beste land å bo i. Vi ønsker barna blir kjent med tradisjonene, men også at de er personlig kreative og videreutvikler det samiske samfunn. Ungdommene er motige og innovative, og de gir blaffen i Janteloven. Jeg forbløffes stadig av nye ting, aktiviteter og nye perspektiver som de kommer med. Fortsett med det og ikke bry dere om oss gamlinger som ofte tror det gamle er best, og alt nytt betyr fare.
Det finnes mange andre lengsler, og de varierer naturligvis med alder, livssituasjon, interesser og personlig natur. Som ung lengter du etter en kjæreste som du kan smelte sammen med og kysse på dagen lang. Du lengter kanskje etter egne barn og etter å gi kjærlighet til dem. Man lengter etter å ta utdanning og jobbe med helt spesielle ting her i verden. Du lengter etter tilhørighet i ulike fellesskap, på jobben, i en organisasjon, en menighet, et nabolag, en familie, en slekt, en nasjon, en språkgruppe, et lokalsamfunn, en bygd, en kommune, et nettverk og til en visjon. Sist, men ikke minst, lengter vi alle etter å tro på noe større enn oss selv, vi lengter etter en større mening, og noe som ser etter oss, beskytter oss og vil oss vel. Vi lengter etter å bli anerkjent for det vi er og ikke det vi gjør, og vi lengter etter at en spesiell person skal oppdage oss, og si deg vil jeg være sammen med hele livet, du er spesiell og jeg elsker deg. Det er vårt lodd og vårt privilegium, det å lengte. Vi er skapt slik, med dype lag i tillegg til kropp, celler og fysikk.
Her skulle det komme noen visdomsord, gode råd og en snerten avrunding. Men det kom ikke.
lørdag 15. juni 2013
Tabuer - la oss snakke om det
Mange ting er tabu, og det er vi selv som skaper og vedlikeholder dem. Vi lærer av de andre, lærer det bort, og til slutt blir det en del av kulturen. Ikke nødvendigvis fordi vi forteller til barna våre at hør her dette er tabu, men nettopp ved at vi ikke snakker om bestemte tema, og tier om dem. Og dermed videreføres ulike tabuer. Enkelte tabuer er nødvendige eller hensiktsmessige i bestemte samfunn, i visse situasjoner, til bestemte aldre og livssituasjoner, og til og med vedtas som lover. Noen tabu svekkes eller forsvinner i takt med samfunnsutviklingen, eller at tida svekker grunnlaget for tabuet, som for eksempel tyskerbarn. Imidlertid oppstår nye tabu, som for eksempel AIDS, vekt/overvekt, manglende vellykkethet, ensomhet, livsstilssykdommer, fattigdom, og ulike former for avhengighet; rusmidler, dop, arbeid, trening, sex, spill, skjønnhetsoperasjoner, slanking og sosiale medier. Lista kan gjøres lengre.
Noen tabu er unødvendige, andre er basert på fordommer og uvitenhet, og mange tabu svekkes, brytes eller forsvinner ved åpenhet, debatt eller ved at noen endrer adferd eller begynner å gjøre ting som var/er tabu. Jeg bryter et tabu ved å snakke om tabu, og det gjør jeg helt bevisst. Mange tabu bør rett og slett brytes og forsvinne fordi de skader oss og gjør oss handlingslammet. Å bryte tabu kan gjøre at personlige problemer, skyld og skam gjøres til offentlig tema, slik at det utvikles hjelpetiltak og flere får hjelp med problemer som forsøkes holdt hemmelig. For mye hemmelighold kan gjøre folk syke, handlingslammet, skamfulle og arbeidsuføre. Jeg beundrer folk som står frem med sine lidelser, sin legning, sine problemer, sin avhengighet, sin fortid og sine sykdommer. Det bidrar til å bryte destruktive og unødvendige tabuer, det brøyter vei for andre, det skaper åpenhet og tillit, og det gjør at samfunnet kan jobbe med alle disse små og store problemene. Og det gir oss andre mulighet til å hjelpe, lytte, trøste, høste kunnskap, lage tiltak, forebygge og etablere organisasjoner og hjelpetiltak knyttet til problemet. Bloggen min er mitt bidrag til å bryte tabuer, skape åpenhet og bevissthet om mange ulike ting, både for meg personlig og forhåpentligvis for andre.
Her er tabu forklart på Wikipedia.no:
Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er tilstede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker.
Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner.
....
Noen tabu er unødvendige, andre er basert på fordommer og uvitenhet, og mange tabu svekkes, brytes eller forsvinner ved åpenhet, debatt eller ved at noen endrer adferd eller begynner å gjøre ting som var/er tabu. Jeg bryter et tabu ved å snakke om tabu, og det gjør jeg helt bevisst. Mange tabu bør rett og slett brytes og forsvinne fordi de skader oss og gjør oss handlingslammet. Å bryte tabu kan gjøre at personlige problemer, skyld og skam gjøres til offentlig tema, slik at det utvikles hjelpetiltak og flere får hjelp med problemer som forsøkes holdt hemmelig. For mye hemmelighold kan gjøre folk syke, handlingslammet, skamfulle og arbeidsuføre. Jeg beundrer folk som står frem med sine lidelser, sin legning, sine problemer, sin avhengighet, sin fortid og sine sykdommer. Det bidrar til å bryte destruktive og unødvendige tabuer, det brøyter vei for andre, det skaper åpenhet og tillit, og det gjør at samfunnet kan jobbe med alle disse små og store problemene. Og det gir oss andre mulighet til å hjelpe, lytte, trøste, høste kunnskap, lage tiltak, forebygge og etablere organisasjoner og hjelpetiltak knyttet til problemet. Bloggen min er mitt bidrag til å bryte tabuer, skape åpenhet og bevissthet om mange ulike ting, både for meg personlig og forhåpentligvis for andre.
Her er tabu forklart på Wikipedia.no:
Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er tilstede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker.
Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner.
....
Fellestabuer omfatter restriksjoner eller rituell regulering av drap og jakt; sex og seksuelle forhold av mer eller mindre alvorlig grad, som incest, pedofili, nekrofili, uegnete giftemål (som med familiemedlemmer), raseblanding, ekteskapsbrudd, homofili, utukt, og bestialitet (sex med dyr); reproduksjon (abort, barnemord); avdøde og gravlegging; mat og spiseskikker (kannibalisme, og påbud og forbud angående faste, vegetarianisme, ren og uren mat, og lignende), og kroppslige funksjoner (menstruasjonsykluser, men også avføring og urinering). Tabuer strekker seg også til samtaler og diskusjoner om emner som er vanskelige og preget av tabu, noe som fører til erstatning av tabuord og bruk av overførte ord eller forskjønnede omskrivninger (eufemisme).
I min oppvekst på 1950-/60-tallet var det mange tabuer, normer, forbud og påbud. Psykiske lidelser var et stort tabu, der manglende kunnskap og kompetanse rådet med tilhørende fordommer og sladder. Ord som sinnssyk, gal og tulling var vanlige og man snakket om at "det rablet for han" eller "ho ble helt galen". Hull i gjerdet på Rønvik, og fingerbevegelser mot hodet kunne være nådeløse betegnelser på noen eller foreldrene dine om de var psykisk syke for kortere eller lengre tid. Slike karakteristikker var ofte stigmatiserende, og kunne også betegne en familie eller en hel slekt. I dag vet vi at psykiske lidelser og vansker kan ramme hvem som helst når som helst, og at det finnes både medisiner, behandling og forebyggende tiltak.
I den verste fornorskningstida var samisk eller kvensk herkomst tabu for mange i Nord-Norge, noe som fremkalte både skam og skyld. Det var om å gjøre å fremstå som norsk, og helst mobbe de som beviselige var samer slik at fremsto som bedre. Mange konflikter og trauma har oppstått på grunn av storsamfunnets fornorskingspolitikk, som gjorde at samisk ble et sosialt stigma, dvs noe man skjemtes over, ville skjule, og tie om. Idag er det stadig flere som forsker på sin samiske røtter, er stolte over dem, lærer seg samisk og driver med samisk revitalisering på ulike vis.
Seksuelle overgrep og incest har alltid vært tabu og vil fortsatt være det. Imidlertid er det mye større åpenhet om disse ting, og ofre kan få hjelp og støtte. Overgrep anses ikke lengre som noe privat, og flere anmelder overgrep på tross av de personlige omkostningene. Overgrep blant kristne eller i menigheter anses ikke lengre som et "indre anliggende", og det er ikke nok å be menigheten om tilgivelse. Overgriper skal be offeret om tilgivelse, og i enkelte tilfeller anmeldes vedkommende. I enkelte miljøer anses prevensjon som tabu og dermed unnfanges mange flere barn enn ellers, spesielt fordi abort også er et tabu. Dette tabu er noen ganger påvirket av tabuet knyttet til sex før ekteskapet og forbudet mot prevensjon i ulike religioner. Barn utenfor ekteskap er ikke lenger tabu slik som tidligere, og ingen kalles lengre "uekte". Uttrykket er sterkt misvisende, og opprinnelig var det en betegnelse i kirkebøkene som betegnet "utenfor ekteskapet". altså u.ekte, og ikke "uekte". Tidligere var også det å få funksjonshemmede barn tabu, Det ble betraktet som straff for synd og mange ganger ble slike barn ligget i hjel, drept på annen måte eller lagt ut i skogen for å dø. Slik ble fenomenet "æbok" eller "utbor" skapt, barna viste seg for folk, ville ha navn, bli jordfestet og bli anerkjent som rettmessige barn.
Seksuelt overførbare sykdommer er ofte tabubelagte, spesielt AIDS, som man først trodde var smittsom ved berøring, noe som gjorde at de syke ble isolert. Sykdommen ble knyttet til homofil praksis, som også er tabu, og slik ble både de syke og homofile dobbelt stigmatisert. Sykdommen ble holdt skjult for å unngå stigmatisering, og andre kunne bli smittet uten å vite det. Idag kan AIDS holdes i sjakk, og anses ikke som en "homofil" sykdom, og vi vet at den ikke smitter ved berøring eller ved at man drikker av samme kopp. Homofili er ikke så tabu som tidligere, mange forteller åpent om sin legning, og samfunnet arrangerer kjønnsnøytrale ekteskap. I mange religioner anses slik praksis som synd og det endres neppe.
I mange samfunn, bygder, etniske grupper, lukkede miljø og enkelte menigheter er det tabu å anmelde hverandre for vold, seksuelle overgrep, incest, kriminalitet, trusler, omsorgsvikt og psykisk terror. Parolen er at det skal man ordne opp i internt. Det skjer veldig sjelden og om det skjer tar man ofte overgripers eller krenkerens parti. Ofre blir sladret om, motivet for anmeldelse mistenkeliggjøres og offeret kan bli reviktimisert, altså gjort til offer på nytt. Forsvarer i en rettssak forsøker ofte å stemple offeret som umoralsk og ei som fristet unødig, og ei som ikke sa nei. En konsekvens er at folk lider unødig og må bære byrden alene og ofte i hemmelighet. Dette hindrer helbredelse og ukulturen fortsetter fordi mange vet at ting sjelden blir anmeldt. Og om det skjer henlegges mange saker og en anmeldelse blir ofte en tilleggsbyrde for alle parter- og tabu. Mange blir også skremt fra å anmelde og mottar trusler.
Og selvmord er kanskje det største tabu, slik var det iallefall tidligere. De som tok livet sitt sjøl ble begravd utenfor kirkegården. Ennu i dag tror mange det er om å gjøre å ikke spørre de etterlatte om det som skjedde, for da ripper man opp i et sår. Sannheten er at spørsmål og interesse tolkes som omsorg, og at byrden blir lettere å bære og alt ikke er så hemmelig. De etterlatte kan få en følelse av å være stigmatisert, dvs en følelse av å bli betraktet på en spesiell negativ måte, som hindrer sosial kontakt, omsorg og empati. Det er ingen å snakke med, og hjelpeapparatet er heller ikke nok flink til å følge opp de etterlatte, kanskje bare i begynnelsen.
Kriminalitet er tabu, spesielt om noen i familien eller slekta havner i fengsel. Avhengighet av rusmidler og andre avhengigheter er tabu. Omsorgsvikt er også tabu, og det er tabu å anmelde slik svikt. Resultatet er at ingen gjør noe og ser bort, slik Alvdal-saken avslørte. Destruktive forhold i en familie anses private, og det er tabu å prate om det. Slik fortsetter lidelsene - og fortielsene. Alle vet, men ingen vet, og barn tør ikke å fortelle pga lojalitet og i frykt for represalier og for å bli tatt av Barnevernet. Først i voksen alder og etter års terapi tør folk å fortelle. Innen den tid er skaden skjedd og et helt liv kan være ødelagt, og det kan ha skadet din egen omsorgs- og arbeidsevne, helse og livskvalitet. Sorg er tabu, og det forventes at du er ferdig med sorgen etter ca ett år og ikke prater så mye etter det. Langvarig sorg skal behandles hos psykiater eller terapeut, og man skal helst forsone seg med tap og bli hel, fin og lære noe av det, og gjerne se en slags mening i prøvelsen. Må du gå på beroligende eller sovemedisiner er det også tabu, spesielt om det går over til langvarig misbruk. Livet skal ikke være lett.
Ensomhet er tabu, noe jeg har skrevet i et eget innlegg her på bloggen. Normen er at man skal være vellykket, være slank, veltrent, pen og frisk, ha stort nettverk, mange nære venner og Facebookvenner, være aktiv, intelligent, ha høy utdanning, være bereist, ha og være den perfekte partner, være perfekte foreldre, ha det perfekte hus, ha perfekte barn, ha interessante hobbyer, lære språk, realisere deg selv, gjøre karriere og helst gjøre noe ekstraordinært som verden applauderer. Alt skal fortelles om på sosiale medier for å oppnå likes, anerkjennelse og gjerne misunnelse. Det er tabu å innrømme at det ikke alltid er slik, at du både har et A4-liv, har det kjedelig, lager uspennende mat, har en kjedelig partner, en ordinær jobb og bare en helt vanlig utdanning. Huset er fra 80-tallet, og sveisen likeså. Ikke har du vært på 25 topper og slett ikke i Nepal og på Himalaya. Du har ikke holdt foredrag på en verdenskongress og barna er middelmådige, og du kjeder deg på den samme hytta og alt er bare "same procedure as every year". Og snart er du pensjonist og skrekk og gru. Å bli eldre kan også være et tabu, som kan oppfattes som å bli usynlig, unyttig, kjedelig, fattig og ubrukelig. Mange kompenserer dette med å skilles, starte ny familie, få barnekull nummer to og tre, være venner med og på samme nivå som barna, ta videreutdanning, spise lavkarbo og superfood, klatre i fjell, gå Birken, løpe maraton, engasjere seg i organisasjoner, trene, skjønnhetsoperere og kle seg for ungt og opptre patetisk som om man var 30 år yngre. Alt for å unngå å bli oppfattet som gammel og utgått på dato. Om vi alle kunne bli eldre med verdighet og aksepterer at ting endres og at man kan ta det mer rolig, så skaper det mindre press, og vi blir et tabu fattigere. Døden er også tabu, men det har jeg skrevet om på en annen plass i bloggen; "Døden og livet"
Her kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men det blir for langt. Tabuer vil alltid eksistere, gamle tabuer forsvinner og nye oppstår. Mitt poeng ar at vi skal bryte de tabuene som er skadelige og som bare eksisterer fordi ingen har brutt dem før. Åpenhet er bra og selv de tabuene som må være der kan man prate om, selv om de aldri forsvinner. Noen tabuer behøver ikke være så stigmatiserende, og målet må være at samfunnet skal være best mulig å vokse opp i. Barn skal ikke overbelastes med unødvendig skam og skyld, og de skal kunne prate fritt om alt mulig i denne verden, og få skikkelige svar på det meste. Og det skal ikke være tabu å være vanlig og gjennomsnittlig, og alle barn må elskes for det de er og fordi de er. Så lett og så vanskelig. Om vi alle analyserte våre egne tabuer, fordommer, inkompetanse og uvitenhet og bestemte oss for å gjøre noe med det, så tror jeg vi blir både bedre mennesker, bedre foreldre, bedre venner og dermed kan vi skape et bedre samfunn. Klarer vi det?
Seksuelle overgrep og incest har alltid vært tabu og vil fortsatt være det. Imidlertid er det mye større åpenhet om disse ting, og ofre kan få hjelp og støtte. Overgrep anses ikke lengre som noe privat, og flere anmelder overgrep på tross av de personlige omkostningene. Overgrep blant kristne eller i menigheter anses ikke lengre som et "indre anliggende", og det er ikke nok å be menigheten om tilgivelse. Overgriper skal be offeret om tilgivelse, og i enkelte tilfeller anmeldes vedkommende. I enkelte miljøer anses prevensjon som tabu og dermed unnfanges mange flere barn enn ellers, spesielt fordi abort også er et tabu. Dette tabu er noen ganger påvirket av tabuet knyttet til sex før ekteskapet og forbudet mot prevensjon i ulike religioner. Barn utenfor ekteskap er ikke lenger tabu slik som tidligere, og ingen kalles lengre "uekte". Uttrykket er sterkt misvisende, og opprinnelig var det en betegnelse i kirkebøkene som betegnet "utenfor ekteskapet". altså u.ekte, og ikke "uekte". Tidligere var også det å få funksjonshemmede barn tabu, Det ble betraktet som straff for synd og mange ganger ble slike barn ligget i hjel, drept på annen måte eller lagt ut i skogen for å dø. Slik ble fenomenet "æbok" eller "utbor" skapt, barna viste seg for folk, ville ha navn, bli jordfestet og bli anerkjent som rettmessige barn.
Seksuelt overførbare sykdommer er ofte tabubelagte, spesielt AIDS, som man først trodde var smittsom ved berøring, noe som gjorde at de syke ble isolert. Sykdommen ble knyttet til homofil praksis, som også er tabu, og slik ble både de syke og homofile dobbelt stigmatisert. Sykdommen ble holdt skjult for å unngå stigmatisering, og andre kunne bli smittet uten å vite det. Idag kan AIDS holdes i sjakk, og anses ikke som en "homofil" sykdom, og vi vet at den ikke smitter ved berøring eller ved at man drikker av samme kopp. Homofili er ikke så tabu som tidligere, mange forteller åpent om sin legning, og samfunnet arrangerer kjønnsnøytrale ekteskap. I mange religioner anses slik praksis som synd og det endres neppe.
I mange samfunn, bygder, etniske grupper, lukkede miljø og enkelte menigheter er det tabu å anmelde hverandre for vold, seksuelle overgrep, incest, kriminalitet, trusler, omsorgsvikt og psykisk terror. Parolen er at det skal man ordne opp i internt. Det skjer veldig sjelden og om det skjer tar man ofte overgripers eller krenkerens parti. Ofre blir sladret om, motivet for anmeldelse mistenkeliggjøres og offeret kan bli reviktimisert, altså gjort til offer på nytt. Forsvarer i en rettssak forsøker ofte å stemple offeret som umoralsk og ei som fristet unødig, og ei som ikke sa nei. En konsekvens er at folk lider unødig og må bære byrden alene og ofte i hemmelighet. Dette hindrer helbredelse og ukulturen fortsetter fordi mange vet at ting sjelden blir anmeldt. Og om det skjer henlegges mange saker og en anmeldelse blir ofte en tilleggsbyrde for alle parter- og tabu. Mange blir også skremt fra å anmelde og mottar trusler.
Og selvmord er kanskje det største tabu, slik var det iallefall tidligere. De som tok livet sitt sjøl ble begravd utenfor kirkegården. Ennu i dag tror mange det er om å gjøre å ikke spørre de etterlatte om det som skjedde, for da ripper man opp i et sår. Sannheten er at spørsmål og interesse tolkes som omsorg, og at byrden blir lettere å bære og alt ikke er så hemmelig. De etterlatte kan få en følelse av å være stigmatisert, dvs en følelse av å bli betraktet på en spesiell negativ måte, som hindrer sosial kontakt, omsorg og empati. Det er ingen å snakke med, og hjelpeapparatet er heller ikke nok flink til å følge opp de etterlatte, kanskje bare i begynnelsen.
Kriminalitet er tabu, spesielt om noen i familien eller slekta havner i fengsel. Avhengighet av rusmidler og andre avhengigheter er tabu. Omsorgsvikt er også tabu, og det er tabu å anmelde slik svikt. Resultatet er at ingen gjør noe og ser bort, slik Alvdal-saken avslørte. Destruktive forhold i en familie anses private, og det er tabu å prate om det. Slik fortsetter lidelsene - og fortielsene. Alle vet, men ingen vet, og barn tør ikke å fortelle pga lojalitet og i frykt for represalier og for å bli tatt av Barnevernet. Først i voksen alder og etter års terapi tør folk å fortelle. Innen den tid er skaden skjedd og et helt liv kan være ødelagt, og det kan ha skadet din egen omsorgs- og arbeidsevne, helse og livskvalitet. Sorg er tabu, og det forventes at du er ferdig med sorgen etter ca ett år og ikke prater så mye etter det. Langvarig sorg skal behandles hos psykiater eller terapeut, og man skal helst forsone seg med tap og bli hel, fin og lære noe av det, og gjerne se en slags mening i prøvelsen. Må du gå på beroligende eller sovemedisiner er det også tabu, spesielt om det går over til langvarig misbruk. Livet skal ikke være lett.
Ensomhet er tabu, noe jeg har skrevet i et eget innlegg her på bloggen. Normen er at man skal være vellykket, være slank, veltrent, pen og frisk, ha stort nettverk, mange nære venner og Facebookvenner, være aktiv, intelligent, ha høy utdanning, være bereist, ha og være den perfekte partner, være perfekte foreldre, ha det perfekte hus, ha perfekte barn, ha interessante hobbyer, lære språk, realisere deg selv, gjøre karriere og helst gjøre noe ekstraordinært som verden applauderer. Alt skal fortelles om på sosiale medier for å oppnå likes, anerkjennelse og gjerne misunnelse. Det er tabu å innrømme at det ikke alltid er slik, at du både har et A4-liv, har det kjedelig, lager uspennende mat, har en kjedelig partner, en ordinær jobb og bare en helt vanlig utdanning. Huset er fra 80-tallet, og sveisen likeså. Ikke har du vært på 25 topper og slett ikke i Nepal og på Himalaya. Du har ikke holdt foredrag på en verdenskongress og barna er middelmådige, og du kjeder deg på den samme hytta og alt er bare "same procedure as every year". Og snart er du pensjonist og skrekk og gru. Å bli eldre kan også være et tabu, som kan oppfattes som å bli usynlig, unyttig, kjedelig, fattig og ubrukelig. Mange kompenserer dette med å skilles, starte ny familie, få barnekull nummer to og tre, være venner med og på samme nivå som barna, ta videreutdanning, spise lavkarbo og superfood, klatre i fjell, gå Birken, løpe maraton, engasjere seg i organisasjoner, trene, skjønnhetsoperere og kle seg for ungt og opptre patetisk som om man var 30 år yngre. Alt for å unngå å bli oppfattet som gammel og utgått på dato. Om vi alle kunne bli eldre med verdighet og aksepterer at ting endres og at man kan ta det mer rolig, så skaper det mindre press, og vi blir et tabu fattigere. Døden er også tabu, men det har jeg skrevet om på en annen plass i bloggen; "Døden og livet"
Her kunne jeg ha fortsatt i det uendelige, men det blir for langt. Tabuer vil alltid eksistere, gamle tabuer forsvinner og nye oppstår. Mitt poeng ar at vi skal bryte de tabuene som er skadelige og som bare eksisterer fordi ingen har brutt dem før. Åpenhet er bra og selv de tabuene som må være der kan man prate om, selv om de aldri forsvinner. Noen tabuer behøver ikke være så stigmatiserende, og målet må være at samfunnet skal være best mulig å vokse opp i. Barn skal ikke overbelastes med unødvendig skam og skyld, og de skal kunne prate fritt om alt mulig i denne verden, og få skikkelige svar på det meste. Og det skal ikke være tabu å være vanlig og gjennomsnittlig, og alle barn må elskes for det de er og fordi de er. Så lett og så vanskelig. Om vi alle analyserte våre egne tabuer, fordommer, inkompetanse og uvitenhet og bestemte oss for å gjøre noe med det, så tror jeg vi blir både bedre mennesker, bedre foreldre, bedre venner og dermed kan vi skape et bedre samfunn. Klarer vi det?
lørdag 13. april 2013
Det er aldri for sent å elske
Til minne om Erlend, som lærte meg så mye om kjærligheten.
Det er aldri for sent å elske. Du kan starte nå. Enten du er singel, aleneforsørger, et par, kjernefamilie, enke, enkemann, hetero eller en annen fil, gammel eller ung, dame eller mann. Det er bare å begynne. Du kan starte med å elske deg selv, med å tilgi deg selv for alle dumme ting du har gjort og sagt i årevis. Har du virkelig krenket noen kan du ganske enkelt be om tilgivelse eller unnskyldning, og mene det. Har andre krenket deg kan du si det direkte til han eller ho eller skrive et brev. Du behøver kanskje ikke sende brevet engang, det viktigste er at du har tort å skrive det. De sinte tankene, all sårbarheten, tårene og hevntankene. De svarteste tankene du noensinne har tenkt og den verste skjebnen du kan tenke deg som skal ramme din fiende, ditt medmenneske eller tidligere venn eller kjæreste. Klarer du å tilgi uten å snakke med eller skrive til noen er du virkelig et unikum. Det vil jeg lære av deg, og til og med arrangere et kurs med deg i tilgivelse.
Lag gode tanker om deg selv, du er verken bedre eller verre enn andre. Bare annerledes og unik. Absolutt ingen er som deg i hele verden. Du er verdifull, og elsket av Gud. Du har skytsengler med deg og ditt liv har absolutt en mening. For deg selv og for andre. For meg som kristen er det en helt naturlig tanke at Gud er med, han hjelper meg i kriser og lytter til mine tanker, og beskytter meg og mine. Selv når noen dør tenker jeg at nu er han hjemme i himmelen og har mange å hilse på. Men det er ikke meningen å overbevise deg om å bli kristen, det kan du finne ut av selv. Jeg snakker om kjærligheten, og det å elske mens du lever, og leve mens du gjør det.
Lever du sammen med noen, start dagen med å si noe fint til dine kjære. Det starter gode vibber som kan fortsette hele dagen. Jo mer du gir dess mer får du tilbake. Du ser det kanskje ikke der og da, men vær sikker på at det gode lagres, både i ditt eget og i andres hjerte. Og det kommer tilbake og du vil merke det. Er du så heldig å ha barn si at jeg er glad i deg, lille venn, pappa sin gutt, mamma sin pia. Minst én gang per dag. Bane sitt hjerte suger til seg de gode ordene, de lagres i sjelen og i hjertet, og de kjærlige ordene og handlingene formaterer hjertet og tankene, og skaper empatiske barn. Barna lærer kjærlighetsspråket, og jo mer overraskende dine ord er dess bedre. Ros er en ting, for noe som presteres, eller noe man kan, det er viktig, men kjærligheten skal være betingelsesløs. Noen sier at barna vet du er glad i dem og det blir bare klisjeer, og at det kan bli for mye av jeg er glad i deg. Jeg tror ikke det er riktig, Barna lever mest i nuet, og jeg mener de skal slippe å gjette seg fram til hvor glad du er i akkurat han eller ho. Klarer du å elske ditt barn i motgang og medgang og si det gjør du den største velgjerningen du noensinne kan klare.
Har du at barn som er død gjelder det samme. Klarte du å elske ditt barn og stadig si det og vise det kan du glede deg over at han eller ho har fått det beste grunnlaget for livet, selv om livet ble kort. Hvem har sagt at et kort liv ikke er et verdifullt liv, som bror min Martin sa om Erlend som måtte dø så ung. Han var så full av kjærlighet, og det ble gitt videre til mange han traff, det bare boblet over Tenk hvor mye kjærlighet han fikk den gutten! Fra sin pappa og mamma, og uttallige onkler, tanter, áhkkoer og áddjáer, søskenbarn og nære venner, kjente i militæret og fra Matias, sitt søskenbarn. De to var som sjelevenner, et vakkert syn. Jeg tror mitt hjerte kunne sprenges av glede når jeg så de pakket og planla en fjelltur, alt de kunne og alt de visste om å berges i naturen, og hvor samstemte de var i ett og alt. Og hvor smertefullt det var å miste han. Jeg tror bestemt at han fortsatte inn i kjærligheten når han døde, også kalt himmelen. Erlend, send masse kjærlighet til din foreldre og til oss fra himmelen. Jeg hedrer ditt gode minne for alltid. Jeg gråter når jeg tenker på deg, men smiler med hjertet over at du var så god. Og du mente jeg var altfor gammel til å bli far i en alder av 42! Du ville gledet deg å se bane mitt som fikk en sånn gammel far, og jeg ser mye av deg i Josef, gutten min, og jeg tenker stadig på deg som inspirerte meg og andre til å være så snill og kjærlig. Og du har bidratt sterkt til dette innlegget, kjære mitt onkelbarn som jeg elsker så høyt.
Se din neste, og lytt for det meste, det er derfor vi har to ører og bare en munn. Det er ikke så viktig hva du jobber med eller hva du er utdannet til, eller hva du har for tittel eller bragder du har gjort. Det kan være godt for din selvfølelse men snakker du for mye om det forstyrrer du bare kjærligheten. Barn bryr seg om du bryr deg og har tid og er interessert, om du redder verden i arbeidstida og på viktige møter spiller det egentlig ikke så stor rolle. Du kan være et lys på din vei, et lyttende øre, en lojal venn. Livet går uhyggelig fort, og kjærligheten må ikke spares til konfirmasjonen, bryllupet eller til pensjonistdagen. Der er i den stille hverdagen kjærligheten kan dyrkes, med de små ord, gester, berøringer og blikk. Tenk bare selv på de mest gylne øyeblikk du vet av, det er gjerne et beundrende blikk fra dine foreldre, eller en anerkjennelse fra en venn. Det er ofte bare én setning, eller fem-seks anerkjennende ord. Mitt elskede barn sa mamma til alle sine åtte, og skrev det på små lapper i pakken med gáhkko (klappakake) ho sendte land og strand hvor vi nu enn bodde. De yngste brydde ho seg mye om, og dem behøvde de ikke være så strenge med. De så jo at vi oppførte oss sånn noenlunde uansett.
Kjærlige ord er helbredende, de går nemlig rett inn i hjertet. Hjernen behøver ikke å forstå, hjertet oppfatter det meste. Hold omkring din venn og hvisk jeg er glad i deg. Bernard brukte å si mån æhtsáv duv/jeg elsker deg. Med en sånn inderlighet og et beveget hjerte at men kunne leve hele livet på det. Du kan også bli slik, eller du er slik. Bare det at du vet det ikke og nesten aldri fått høre det. Men fortsett på dette verdifulle kjærlighetens arbeid. Ikke kritiser din neste for mye, og ikke lat som du vet best, det vet du nemlig ikke. Fortsett å si anerkjennende ord og berør hjerter. Det er derfor vi lever og er til. Det er for at vi skal elske oss selv, våre barn, våre foreldre, våre venner og de vi treffer. Det er det aller, aller viktigste i hele universet. Har du vanskelig med å tro på Gud, snakk med Ilmme. På norsk kan det kalles universet/naturen/det gode eller det helbredende, det som lytter, beskytter og hjelper. Gud har nemlig skapt ilmme, det er liksom et belte rundt jorda og rundt oss mennesker, og det er overalt og ingensteds, og det representerer det guddommelige og det evige.
Uansett er det aldri, aldri for sent å elske, og du kan begynne nå. Selv på din siste dag kan du si de vakreste ord du kjenner. En undersøkelse viser at eldre mennesker snakket bare om sine nære og sine relasjoner mot livets slutt. Ingen snakket om jobb, penger og berømmelser. Bare om kjærligheten, eller mangel på den. Har vi ikke elsket så mye før kan vi gjøre det resten av livet. Er det rart å si gode ord, kan du trene deg opp. Det blir aldri, aldri feil, og du får stadig nye sjanser. Gir du kjærligheten rom blir du også omsluttet av den, den er evig og blir aldri brukt opp. Så står de tre igjen, tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten!
Det er aldri for sent å elske. Du kan starte nå. Enten du er singel, aleneforsørger, et par, kjernefamilie, enke, enkemann, hetero eller en annen fil, gammel eller ung, dame eller mann. Det er bare å begynne. Du kan starte med å elske deg selv, med å tilgi deg selv for alle dumme ting du har gjort og sagt i årevis. Har du virkelig krenket noen kan du ganske enkelt be om tilgivelse eller unnskyldning, og mene det. Har andre krenket deg kan du si det direkte til han eller ho eller skrive et brev. Du behøver kanskje ikke sende brevet engang, det viktigste er at du har tort å skrive det. De sinte tankene, all sårbarheten, tårene og hevntankene. De svarteste tankene du noensinne har tenkt og den verste skjebnen du kan tenke deg som skal ramme din fiende, ditt medmenneske eller tidligere venn eller kjæreste. Klarer du å tilgi uten å snakke med eller skrive til noen er du virkelig et unikum. Det vil jeg lære av deg, og til og med arrangere et kurs med deg i tilgivelse.
Lag gode tanker om deg selv, du er verken bedre eller verre enn andre. Bare annerledes og unik. Absolutt ingen er som deg i hele verden. Du er verdifull, og elsket av Gud. Du har skytsengler med deg og ditt liv har absolutt en mening. For deg selv og for andre. For meg som kristen er det en helt naturlig tanke at Gud er med, han hjelper meg i kriser og lytter til mine tanker, og beskytter meg og mine. Selv når noen dør tenker jeg at nu er han hjemme i himmelen og har mange å hilse på. Men det er ikke meningen å overbevise deg om å bli kristen, det kan du finne ut av selv. Jeg snakker om kjærligheten, og det å elske mens du lever, og leve mens du gjør det.
Lever du sammen med noen, start dagen med å si noe fint til dine kjære. Det starter gode vibber som kan fortsette hele dagen. Jo mer du gir dess mer får du tilbake. Du ser det kanskje ikke der og da, men vær sikker på at det gode lagres, både i ditt eget og i andres hjerte. Og det kommer tilbake og du vil merke det. Er du så heldig å ha barn si at jeg er glad i deg, lille venn, pappa sin gutt, mamma sin pia. Minst én gang per dag. Bane sitt hjerte suger til seg de gode ordene, de lagres i sjelen og i hjertet, og de kjærlige ordene og handlingene formaterer hjertet og tankene, og skaper empatiske barn. Barna lærer kjærlighetsspråket, og jo mer overraskende dine ord er dess bedre. Ros er en ting, for noe som presteres, eller noe man kan, det er viktig, men kjærligheten skal være betingelsesløs. Noen sier at barna vet du er glad i dem og det blir bare klisjeer, og at det kan bli for mye av jeg er glad i deg. Jeg tror ikke det er riktig, Barna lever mest i nuet, og jeg mener de skal slippe å gjette seg fram til hvor glad du er i akkurat han eller ho. Klarer du å elske ditt barn i motgang og medgang og si det gjør du den største velgjerningen du noensinne kan klare.
Har du at barn som er død gjelder det samme. Klarte du å elske ditt barn og stadig si det og vise det kan du glede deg over at han eller ho har fått det beste grunnlaget for livet, selv om livet ble kort. Hvem har sagt at et kort liv ikke er et verdifullt liv, som bror min Martin sa om Erlend som måtte dø så ung. Han var så full av kjærlighet, og det ble gitt videre til mange han traff, det bare boblet over Tenk hvor mye kjærlighet han fikk den gutten! Fra sin pappa og mamma, og uttallige onkler, tanter, áhkkoer og áddjáer, søskenbarn og nære venner, kjente i militæret og fra Matias, sitt søskenbarn. De to var som sjelevenner, et vakkert syn. Jeg tror mitt hjerte kunne sprenges av glede når jeg så de pakket og planla en fjelltur, alt de kunne og alt de visste om å berges i naturen, og hvor samstemte de var i ett og alt. Og hvor smertefullt det var å miste han. Jeg tror bestemt at han fortsatte inn i kjærligheten når han døde, også kalt himmelen. Erlend, send masse kjærlighet til din foreldre og til oss fra himmelen. Jeg hedrer ditt gode minne for alltid. Jeg gråter når jeg tenker på deg, men smiler med hjertet over at du var så god. Og du mente jeg var altfor gammel til å bli far i en alder av 42! Du ville gledet deg å se bane mitt som fikk en sånn gammel far, og jeg ser mye av deg i Josef, gutten min, og jeg tenker stadig på deg som inspirerte meg og andre til å være så snill og kjærlig. Og du har bidratt sterkt til dette innlegget, kjære mitt onkelbarn som jeg elsker så høyt.
Se din neste, og lytt for det meste, det er derfor vi har to ører og bare en munn. Det er ikke så viktig hva du jobber med eller hva du er utdannet til, eller hva du har for tittel eller bragder du har gjort. Det kan være godt for din selvfølelse men snakker du for mye om det forstyrrer du bare kjærligheten. Barn bryr seg om du bryr deg og har tid og er interessert, om du redder verden i arbeidstida og på viktige møter spiller det egentlig ikke så stor rolle. Du kan være et lys på din vei, et lyttende øre, en lojal venn. Livet går uhyggelig fort, og kjærligheten må ikke spares til konfirmasjonen, bryllupet eller til pensjonistdagen. Der er i den stille hverdagen kjærligheten kan dyrkes, med de små ord, gester, berøringer og blikk. Tenk bare selv på de mest gylne øyeblikk du vet av, det er gjerne et beundrende blikk fra dine foreldre, eller en anerkjennelse fra en venn. Det er ofte bare én setning, eller fem-seks anerkjennende ord. Mitt elskede barn sa mamma til alle sine åtte, og skrev det på små lapper i pakken med gáhkko (klappakake) ho sendte land og strand hvor vi nu enn bodde. De yngste brydde ho seg mye om, og dem behøvde de ikke være så strenge med. De så jo at vi oppførte oss sånn noenlunde uansett.
Kjærlige ord er helbredende, de går nemlig rett inn i hjertet. Hjernen behøver ikke å forstå, hjertet oppfatter det meste. Hold omkring din venn og hvisk jeg er glad i deg. Bernard brukte å si mån æhtsáv duv/jeg elsker deg. Med en sånn inderlighet og et beveget hjerte at men kunne leve hele livet på det. Du kan også bli slik, eller du er slik. Bare det at du vet det ikke og nesten aldri fått høre det. Men fortsett på dette verdifulle kjærlighetens arbeid. Ikke kritiser din neste for mye, og ikke lat som du vet best, det vet du nemlig ikke. Fortsett å si anerkjennende ord og berør hjerter. Det er derfor vi lever og er til. Det er for at vi skal elske oss selv, våre barn, våre foreldre, våre venner og de vi treffer. Det er det aller, aller viktigste i hele universet. Har du vanskelig med å tro på Gud, snakk med Ilmme. På norsk kan det kalles universet/naturen/det gode eller det helbredende, det som lytter, beskytter og hjelper. Gud har nemlig skapt ilmme, det er liksom et belte rundt jorda og rundt oss mennesker, og det er overalt og ingensteds, og det representerer det guddommelige og det evige.
Uansett er det aldri, aldri for sent å elske, og du kan begynne nå. Selv på din siste dag kan du si de vakreste ord du kjenner. En undersøkelse viser at eldre mennesker snakket bare om sine nære og sine relasjoner mot livets slutt. Ingen snakket om jobb, penger og berømmelser. Bare om kjærligheten, eller mangel på den. Har vi ikke elsket så mye før kan vi gjøre det resten av livet. Er det rart å si gode ord, kan du trene deg opp. Det blir aldri, aldri feil, og du får stadig nye sjanser. Gir du kjærligheten rom blir du også omsluttet av den, den er evig og blir aldri brukt opp. Så står de tre igjen, tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten!
søndag 24. februar 2013
Se meg - en bønn om å bli elsket
Se meg, pappa, se meg! Mamma, se, du må se! Barn vil bli elsket, og de yngste har heldigvis ikke lært å vente på anerkjennelse og å bli sett. Om foreldrene blir for opptatte av seg selv, jobben, eller de andre voksne i en sosial setting, sier de rett ut, se meg! Eller de gjør et show, sier noe morsomt, begynner å gråte eller de vrir hodet ditt, slik at du må se dem. Vi mennesker er som planter, vi trenger lys og næring, og bra jordsmonn for å vokse og gro, ja også for å blomstre og trives. Slik er det for barn, unge, voksne og eldre. Får man ikke nok næring visner man og da blir det vanskelig å blomstre. Næringen er kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett. Det gjelder i familien, i parforholdet, på jobben, i forsamlinga, blant venner og ellers.
De fleste barn har det bra, men mange barn og unge blir bedt om å være stille når voksne prater, ikke lage scener, og bare oppføre seg. Mange, men heldigvis ikke alle, ender stille opp på rommet sitt, eller ute, opptatt av spill, musikk, venner, rus og andre stimuli som kan erstatte foreldrenes tid, blikk og kjærlighet. Noen gir rett og slett opp. Og for barn som blir mobbet, har ADHD, har psykiske vansker, er kronisk syke, er funksjonshemmet, er snill pike eller er barn av psykisk syke foreldre eller er lavest på rangstigen kan tapet av kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett og holdt bli katastrofal. På et tidspunkt gir de opp å få den livgivende anerkjennelsen som alle mennesker trenger, og de resignerer. Bønnen om å bli elsket blir ikke hørt, det blir nedprioritert, eller at de voksne ikke har den kompetansen, på grunn av at de selv har fått lite anerkjennelse i sin oppvekst. Et stille barn er ikke nødvendigvis et tilfreds barn.
Noe av det mest hjerteskjærende jeg opplever eller hører om er mennesker som er utsatt for omsorgssvikt, lite kjærlighet, overgrep, som har rusproblemer, kanskje føler seg hjemløs, har lite eller ingen kontakt med foreldre og som blir sett ned på og blir behandlet dårlig av mange. Smerten i deres liv er så stor at de fleste mennesker velger å se bort, og håper at det offentlige tar seg av dem. Smerten lar seg ikke skjule lenger og mange lever i en evig selvfornedring og selvforakt, som stadig næres av andres forakt og nedverdigelse. De fleste vil gjerne være sammen med noen som er høyere på rangstigen, og nesten ingen vil bli sett sammen med de nederst og de med store problemer. Derfor forblir de der. Ingen vil hjelpe.
Jeg har hørt på livshistorien til mange i en elendig livssituasjon. Felles for mange er at de har blitt sviktet, de har ikke blitt elsket nok, og flere er blitt utsatt for overgrep og krenkelser. Mange foreldre mener barna skal gjøre dem lykkelige og stolte, og tåler ikke at barn får problemer, er syke, gjør det dårlig på skolen, eller at de oppfører seg dårlig. Straffen er skjenn, moralisering, begrensninger og at foreldre ikke viser de er glad i de. Barna får ikke nok kjærlighet, anerkjennelse og blikk og får nesten aldri høre et godt ord. Barna på sin side er lojale mot sine foreldre, de tar på seg skylda for at det er slik og har ikke ord og mot til å ta et oppgjør. Barna tenker at de må være enda mer snill og medgjørlig i håp om at ting endrer seg og blir bedre. Tilslutt ender mange barn og unge opp som syke voksne, med skadet selvfølelse, psykiske vansker og lav livskvalitet. Mange gjør suksess og blir flinke i noe, og kompenserer lav selvfølelse med høy selvtillit. Det er nesten som de vil si, jeg elsker ikke meg selv men se hvor flink jeg er. Kanskje mamma og pappa vil se meg nu?
Masse kunne vært skrevet om temaet, men poenget med det jeg skriver nu kan egentlig sies med tre setninger. For det første må du elske og beskytte ditt barn slik at barnet får mer enn nok kjærlighet, anerkjennelse og gode ord, slik at barnet kan elske seg selv, sette egne grenser, og slik at ditt kjære barn slipper å bruke hele livet til å forstå det som har skjedd, og slite med helseplager og lav selvfølelse. Og at barna kan følge sitt hjerte og få utviklet seg. Det gjelder også din partner, din familie og dine venner.
For det andre må vi alle gå inn for å rekke en hand til de som ble skadet, til de som ikke fikk kjærlighet fra foreldrene, de som ble misbrukt og krenket, som ble rusmisbrukere, psykisk psyke og anses som annenrangs. Det betyr i praksis at vi avsetter tid til å prate, lytte og spørre. Vi kan tilby hjelp og tiltak, foreslå terapier, og vi kan si anerkjennende ord. Vi kan hjelpe til med å få tak i bolig, og arbeid. Vi kan vise kjærlighet og nestekjærlighet. Et anerkjennende ord, et kjærlig blikk og et besøk kan gjøre underverker og bli det lille puffet folk trenger til å begynne på en vei til helbredelse. Neste gang spør man igjen hvordan det går, lytter der det er behov - og sier flere anerkjennende ord.
For det tredje har hver eneste av oss behov for anerkjennelse, det må vedlikeholdes, av oss selv og av andre! Behovet for anerkjennelse og kontakt er det viktigste grunnlaget for Facebook, man kan bli sett og anerkjent for den minste ting, et måltid, en trening, en reise, et vakkert bilde, et dikt og et blogginnlegg. Ikke alle har noe synlig å vise, og mange lengter etter kjærlighet og anerkjennelse. Det kan vi gi hverandre, hver dag og hver gang vi møtes. Kjærlighet koster ikke noe, og kjærlighet skaper lykkelige barn, som senere kan bevare lykken og kjenne på alt det gode som man har fått på veien. Finner man ikke noe konkret å gi anerkjennelse for kan man i alle fall si, jeg liker deg, jeg er glad i deg, jeg bryr meg, velkommen på besøk og lignende. Og i tillegg vise det i praksis. Prøv det da vel, og du gjør livet bedre for et medmenneske som lengter etter å bli sett, men som selv ikke makter å si det med ord, eller har gitt opp. Du ser dem hver dag, i hver bygd og i hver by. Også i de beste familier. At folk lykkes utad betyr ikke nødvendigvis at de er blitt sett og holdt.
Kjærlighet har ingen grenser, jo mer du gir dess mer får du tilbake. Onde sirkler kan brytes og kjærligheten kan videreføres fra generasjon til generasjon, i en uendelig rekke. Lytt til ditt hjerte, der er alle ordene og all kjærligheten. Bestem deg for å overse din indre kritiker, som bremser deg og sier at det er flaut å si kjærlige ting.
De fleste barn har det bra, men mange barn og unge blir bedt om å være stille når voksne prater, ikke lage scener, og bare oppføre seg. Mange, men heldigvis ikke alle, ender stille opp på rommet sitt, eller ute, opptatt av spill, musikk, venner, rus og andre stimuli som kan erstatte foreldrenes tid, blikk og kjærlighet. Noen gir rett og slett opp. Og for barn som blir mobbet, har ADHD, har psykiske vansker, er kronisk syke, er funksjonshemmet, er snill pike eller er barn av psykisk syke foreldre eller er lavest på rangstigen kan tapet av kjærlighet, anerkjennelse og å bli sett og holdt bli katastrofal. På et tidspunkt gir de opp å få den livgivende anerkjennelsen som alle mennesker trenger, og de resignerer. Bønnen om å bli elsket blir ikke hørt, det blir nedprioritert, eller at de voksne ikke har den kompetansen, på grunn av at de selv har fått lite anerkjennelse i sin oppvekst. Et stille barn er ikke nødvendigvis et tilfreds barn.
Noe av det mest hjerteskjærende jeg opplever eller hører om er mennesker som er utsatt for omsorgssvikt, lite kjærlighet, overgrep, som har rusproblemer, kanskje føler seg hjemløs, har lite eller ingen kontakt med foreldre og som blir sett ned på og blir behandlet dårlig av mange. Smerten i deres liv er så stor at de fleste mennesker velger å se bort, og håper at det offentlige tar seg av dem. Smerten lar seg ikke skjule lenger og mange lever i en evig selvfornedring og selvforakt, som stadig næres av andres forakt og nedverdigelse. De fleste vil gjerne være sammen med noen som er høyere på rangstigen, og nesten ingen vil bli sett sammen med de nederst og de med store problemer. Derfor forblir de der. Ingen vil hjelpe.
Jeg har hørt på livshistorien til mange i en elendig livssituasjon. Felles for mange er at de har blitt sviktet, de har ikke blitt elsket nok, og flere er blitt utsatt for overgrep og krenkelser. Mange foreldre mener barna skal gjøre dem lykkelige og stolte, og tåler ikke at barn får problemer, er syke, gjør det dårlig på skolen, eller at de oppfører seg dårlig. Straffen er skjenn, moralisering, begrensninger og at foreldre ikke viser de er glad i de. Barna får ikke nok kjærlighet, anerkjennelse og blikk og får nesten aldri høre et godt ord. Barna på sin side er lojale mot sine foreldre, de tar på seg skylda for at det er slik og har ikke ord og mot til å ta et oppgjør. Barna tenker at de må være enda mer snill og medgjørlig i håp om at ting endrer seg og blir bedre. Tilslutt ender mange barn og unge opp som syke voksne, med skadet selvfølelse, psykiske vansker og lav livskvalitet. Mange gjør suksess og blir flinke i noe, og kompenserer lav selvfølelse med høy selvtillit. Det er nesten som de vil si, jeg elsker ikke meg selv men se hvor flink jeg er. Kanskje mamma og pappa vil se meg nu?
Masse kunne vært skrevet om temaet, men poenget med det jeg skriver nu kan egentlig sies med tre setninger. For det første må du elske og beskytte ditt barn slik at barnet får mer enn nok kjærlighet, anerkjennelse og gode ord, slik at barnet kan elske seg selv, sette egne grenser, og slik at ditt kjære barn slipper å bruke hele livet til å forstå det som har skjedd, og slite med helseplager og lav selvfølelse. Og at barna kan følge sitt hjerte og få utviklet seg. Det gjelder også din partner, din familie og dine venner.
For det andre må vi alle gå inn for å rekke en hand til de som ble skadet, til de som ikke fikk kjærlighet fra foreldrene, de som ble misbrukt og krenket, som ble rusmisbrukere, psykisk psyke og anses som annenrangs. Det betyr i praksis at vi avsetter tid til å prate, lytte og spørre. Vi kan tilby hjelp og tiltak, foreslå terapier, og vi kan si anerkjennende ord. Vi kan hjelpe til med å få tak i bolig, og arbeid. Vi kan vise kjærlighet og nestekjærlighet. Et anerkjennende ord, et kjærlig blikk og et besøk kan gjøre underverker og bli det lille puffet folk trenger til å begynne på en vei til helbredelse. Neste gang spør man igjen hvordan det går, lytter der det er behov - og sier flere anerkjennende ord.
For det tredje har hver eneste av oss behov for anerkjennelse, det må vedlikeholdes, av oss selv og av andre! Behovet for anerkjennelse og kontakt er det viktigste grunnlaget for Facebook, man kan bli sett og anerkjent for den minste ting, et måltid, en trening, en reise, et vakkert bilde, et dikt og et blogginnlegg. Ikke alle har noe synlig å vise, og mange lengter etter kjærlighet og anerkjennelse. Det kan vi gi hverandre, hver dag og hver gang vi møtes. Kjærlighet koster ikke noe, og kjærlighet skaper lykkelige barn, som senere kan bevare lykken og kjenne på alt det gode som man har fått på veien. Finner man ikke noe konkret å gi anerkjennelse for kan man i alle fall si, jeg liker deg, jeg er glad i deg, jeg bryr meg, velkommen på besøk og lignende. Og i tillegg vise det i praksis. Prøv det da vel, og du gjør livet bedre for et medmenneske som lengter etter å bli sett, men som selv ikke makter å si det med ord, eller har gitt opp. Du ser dem hver dag, i hver bygd og i hver by. Også i de beste familier. At folk lykkes utad betyr ikke nødvendigvis at de er blitt sett og holdt.
Kjærlighet har ingen grenser, jo mer du gir dess mer får du tilbake. Onde sirkler kan brytes og kjærligheten kan videreføres fra generasjon til generasjon, i en uendelig rekke. Lytt til ditt hjerte, der er alle ordene og all kjærligheten. Bestem deg for å overse din indre kritiker, som bremser deg og sier at det er flaut å si kjærlige ting.
fredag 1. februar 2013
Gråt mitt hjerte - vemodig tilbakeblikk på livet
Jeg skriver litt poetisk, alt er ikke selvopplevd, og innlegget er ikke om vår familie. Budskapet er til godt voksne som ser tilbake på livet, til de som sliter, en oppsummering av den sorgen jeg har merket hos mange jeg har møtt. Vi mennesker er ikke så ulike, og sorg har ofte samme type opphav, som gjør at alle kan kjenne seg igjen i deler av innlegget, eller at venner har fortalt hva de er opptatt av i et vemodig tilbakeblikk. Gjennom sorg og anerkjennelse av lidelse starter en helbredelse hos deg selv. Derfor er sorg ikke farlig, men heller nødvendig for å kommer videre.
--------------------------------------------------------------------------------------------------
Gråt mitt hjerte, over alle tap, over venner du mistet, over din mor som måtte dø. Gråt tungt mitt hjerte. Over alle harde ord du fikk, over venner som sviktet. Gråten helbreder, lytt til deg selv, syng det ut. Lytt til din egen ármme - din egen sørgesang. La tonene flyte fritt og hør på ditt innerste inne, en sang. Gråt til det ikke finnes tårer mer, bare stillhet, bare ømhet, bare tanker, bare smerte, og en uendelig lengsel etter fred og harmoni. En dyp, dyp lengsel etter å ligge i et varmt fang, uten en eneste bekymring, uten smerte, uten ansvar. Der du følger livets bevegelser uten å tenke, du bare er. Gled deg over de første minnene, da mamma tok deg opp i sitt fang, og sang. De inderligste toner du noen gang har hørt. Gled deg over hvor nært et barn kan være sin mor, ja dere var nesten samme kropp. Kjenn etter hos deg selv hvor mammas kjærlighet er lagret, i hver celle, i ditt blod og i hvert minne.
Gled deg over de søsken du fikk, som kom etter deg og krevde plass. Men gråt over alle sår de fikk, og alle kampene om foreldrenes kjærlighet, blikk og tid. Og følelsene om ikke å være elsket nok. Gråt over alle små og store problemer du hadde som du ikke torde å fortelle om. Om da du ble mobbet og trodde du fortjente det. Da stygge ord falt og all ertinga, du var lik den og den, og du dugde ikke. Smerten over erkjennelsen at du egentlig var helt alene, selv om du hadde folk rundt deg. Gråt over at folk så ned på deg fordi du ikke hadde samme far som dine søsken, over at moren din ikke var gift, og at din far ikke prioriterte deg, eller han dukket opp til din konfirmasjon, som fremmed. Gråt over alt du tapte, over livet som gikk, over all kjærligheten du mistet. Gråt fordi du måtte kjempe som barn, en kamp alle barn bør slippe. På den ene siden gir du foreldrene en ubetinget kjærlighet og hengivenhet, og på den andre siden føler du kanskje bitterhet og dyp skuffelse over å bli sviktet og kanskje krenket. Gråt fordi du er glad i din mor og din far, selv om de sviktet, i en spesiell stund eller hele livet. Og fordi det skadet deg og gir deg dårlige minner og psykiske vansker som voksen. Og fordi det kanskje ikke nytter å fortelle det, de vil forsvare seg, og bevare sitt selvbilde. Eller fordi de ikke lærte å prate om følelser.
Gled deg over de gode vennene du fikk som liten, og på skolen. Over all galskapen og humoren barn har innebygd i seg til de begynner å passe seg. Gled deg over all latteren små ordfeil og ufrivillige bevegelser kunne gi. Gled deg over alle rare minner voksne kunne gi deg, over underlige blikk, og nifse historier. Og alle som har levd og gått bort. Ikke begynn å telle hvor mange det er, og hvor mange som er forlatt. Bare minnes dem i ærbødighet og takknemlighet. Selv om ikke alle var gode, så var de dine slektninger, naboer, søsken, foreldre, venner og uvenner. Ingen har levd forgjeves, men noen har lidd for mye.
Gråt over din første kjærlighet, da verden ville rase sammen da din kjære så en annen vei og han eller hun som bare ville være en venn. Gråt over alle drømmer som ble knust, inntil forelskelsen gikk over av seg selv. Minnes vemodig alle venner som måtte reise, til en skole langt unna eller til en jobb, og aldri kom tilbake. Gråt over han eller henne som tapte sitt hjerte til en fremmed og flyttet hjemmefra og fra deg. Og over brevene som aldri kom og ordene som aldri ble sagt. Ordene, jeg er glad i deg, savner deg og du vil forbli i mitt hjerte.
Gråt og minnes over da du selv måtte reise hjemmefra. Over lange reiser, dårlig økonomi, få telefoner, og en brennende hjemlengsel. Og over smerten og lengselen etter mamma, pappa, søsken, venner og naboer. Gråt over ensomheten som møtte deg på den nye plassen inntil du fikk en venn, og all tvilen på om de der hjemme var glad i deg. Gled deg over de nye vennene du fikk, og de som ble forelsket i deg. Og over en telefon kanskje 30 år etter, eller et skoletreff. Tenk over at livet gikk så fort og alt du måtte forsake. Tenk over alt ansvar du fikk og over foreldrene dine som trengte deg. Gråt over din bror som tok livet av seg i sykdom og fortvilelse, eller som kjørte seg ihjel, eller fikk slag eller kreft. Gråt over din venn som fikk psykiske vansker etter et overgrep, og må bruke hele livet på å forstå seg selv og sin smerte. Og som til slutt ikke klarte mer, og ga opp. Eller at hun eller han måtte flytte langt i tid og rom, og kontakten som minsket. Og de som ble psykisk syke i ung alder og må bo på institusjon.
Minnes ditt første møte med han eller henne du giftet deg med, minnes den første slitsomme tiden, med barn, jobb, flytting og etablering. Slitet, våkenettene og alle pliktene. Gråt over umodne foreldre som følte seg skuffet over at du var sammen med noen andre, og du ikke kom hjem. Gråt over den manglende støtten og forståelsen. Minnes ditt barn som led, som ble syk og måtte på sykehus. Minnes ditt barns lengsel etter vennene, etter deg og og savnet over å være normal og som de andre. Gråt over bane som ble mobbet og følte sterk ensomhet. Og over din egen hjelpeløshet og fortvilelse. Gråt over alderdommen og over at din kjære døde, eller flyttet fra deg. Minnes alle venner som døde og som ikke sa farvel.
Gråt over helsa som svikter, over den kroniske smerten som aldri gir seg. Gråt over alt du måtte slutte med og over de tapte krefter. Gråt over alle fjellturer du ikke lenger klarer og over venner du aldri mer treffer. Gråt fordi alt ble ikke slik du drømte om, over alle vennene som endret seg og ble fremmede. Minnes din fortrolige venn fra ungdommen som forsvant, døde, flyttet, eller sviktet, eller fikk Alzheimers. Gråt over de beste som måtte dø. Gråt over ditt barn som måtte dø som ung, og for den smerten han etterlot seg. Gråt for livet i din mage som sluttet før det ble født. Den sorgen er like reell som den over de fødte som dør. Gråt over ditt eget savn og dype sorg, som ingen kan sette seg inn i. Gråt for at du må leve med denne smerten hele livet, og stadig bli minnet om den. Ditt barn hører din sorg og sender deg styrke. Gråt over alle dine søsken som tapte sin barnetro, og som tok avstand fra kristendommen på grunn av andres feiler.
Gjennomlev ditt liv, øyeblikk for øyeblikk, time for time, dag for dag, år for år, med all den gleden og smerten livet har gitt deg. Minnes de gode ord, de kjærlige blikk, nærhet og klemmer andre ga. Gled deg over de barn som Gud sendte og som han mente du kunne ta vare på. Gled deg over at de kan være glade og at noe har du fått til. Gled deg over at du har alle følelsene i deg, sorg, smerte, skuffelse, bitterhet og hat. Men også glede, tilfredshet, begeistring, beundring, og alle de gode følelsene det er mulig å ha.
Livet går fort, min venn. Benytt hver sjanse til å minnes, og bekreft hvert eneste vennskap du har. Har du noe godt å si, si det direkte og personlig, ikke vent til din venns begravelse med å si det. Følg ditt hjerte, se på din venn eller medmenneske, si helbredende ord, og smil. Når hjertets språk blir brukt, da kommer gråten. Da renner tårene, dels av glede og dels av sorg. Det er denne uendelige lengselen etter vennskap, nærhet og fellesskap, som vi tar for gitt i ungdommen, og som forvitrer med alderen. De tidligste vennene er de mest dyrebare og tapet av de vennene gir størst sorg. Men gled deg over de vennene du har, enten de er dine søsken, dine foreldre, dine barndomsvenner, dine ekser, din lærer, din elev, din nabo eller en du deler en tro med. Gråt sammen med han eller henne, og det vil til slutt lokke smilet frem.
--------------------------------------------------------------------------------------------------
Gråt mitt hjerte, over alle tap, over venner du mistet, over din mor som måtte dø. Gråt tungt mitt hjerte. Over alle harde ord du fikk, over venner som sviktet. Gråten helbreder, lytt til deg selv, syng det ut. Lytt til din egen ármme - din egen sørgesang. La tonene flyte fritt og hør på ditt innerste inne, en sang. Gråt til det ikke finnes tårer mer, bare stillhet, bare ømhet, bare tanker, bare smerte, og en uendelig lengsel etter fred og harmoni. En dyp, dyp lengsel etter å ligge i et varmt fang, uten en eneste bekymring, uten smerte, uten ansvar. Der du følger livets bevegelser uten å tenke, du bare er. Gled deg over de første minnene, da mamma tok deg opp i sitt fang, og sang. De inderligste toner du noen gang har hørt. Gled deg over hvor nært et barn kan være sin mor, ja dere var nesten samme kropp. Kjenn etter hos deg selv hvor mammas kjærlighet er lagret, i hver celle, i ditt blod og i hvert minne.
Gled deg over de søsken du fikk, som kom etter deg og krevde plass. Men gråt over alle sår de fikk, og alle kampene om foreldrenes kjærlighet, blikk og tid. Og følelsene om ikke å være elsket nok. Gråt over alle små og store problemer du hadde som du ikke torde å fortelle om. Om da du ble mobbet og trodde du fortjente det. Da stygge ord falt og all ertinga, du var lik den og den, og du dugde ikke. Smerten over erkjennelsen at du egentlig var helt alene, selv om du hadde folk rundt deg. Gråt over at folk så ned på deg fordi du ikke hadde samme far som dine søsken, over at moren din ikke var gift, og at din far ikke prioriterte deg, eller han dukket opp til din konfirmasjon, som fremmed. Gråt over alt du tapte, over livet som gikk, over all kjærligheten du mistet. Gråt fordi du måtte kjempe som barn, en kamp alle barn bør slippe. På den ene siden gir du foreldrene en ubetinget kjærlighet og hengivenhet, og på den andre siden føler du kanskje bitterhet og dyp skuffelse over å bli sviktet og kanskje krenket. Gråt fordi du er glad i din mor og din far, selv om de sviktet, i en spesiell stund eller hele livet. Og fordi det skadet deg og gir deg dårlige minner og psykiske vansker som voksen. Og fordi det kanskje ikke nytter å fortelle det, de vil forsvare seg, og bevare sitt selvbilde. Eller fordi de ikke lærte å prate om følelser.
Gled deg over de gode vennene du fikk som liten, og på skolen. Over all galskapen og humoren barn har innebygd i seg til de begynner å passe seg. Gled deg over all latteren små ordfeil og ufrivillige bevegelser kunne gi. Gled deg over alle rare minner voksne kunne gi deg, over underlige blikk, og nifse historier. Og alle som har levd og gått bort. Ikke begynn å telle hvor mange det er, og hvor mange som er forlatt. Bare minnes dem i ærbødighet og takknemlighet. Selv om ikke alle var gode, så var de dine slektninger, naboer, søsken, foreldre, venner og uvenner. Ingen har levd forgjeves, men noen har lidd for mye.
Gråt over din første kjærlighet, da verden ville rase sammen da din kjære så en annen vei og han eller hun som bare ville være en venn. Gråt over alle drømmer som ble knust, inntil forelskelsen gikk over av seg selv. Minnes vemodig alle venner som måtte reise, til en skole langt unna eller til en jobb, og aldri kom tilbake. Gråt over han eller henne som tapte sitt hjerte til en fremmed og flyttet hjemmefra og fra deg. Og over brevene som aldri kom og ordene som aldri ble sagt. Ordene, jeg er glad i deg, savner deg og du vil forbli i mitt hjerte.
Gråt og minnes over da du selv måtte reise hjemmefra. Over lange reiser, dårlig økonomi, få telefoner, og en brennende hjemlengsel. Og over smerten og lengselen etter mamma, pappa, søsken, venner og naboer. Gråt over ensomheten som møtte deg på den nye plassen inntil du fikk en venn, og all tvilen på om de der hjemme var glad i deg. Gled deg over de nye vennene du fikk, og de som ble forelsket i deg. Og over en telefon kanskje 30 år etter, eller et skoletreff. Tenk over at livet gikk så fort og alt du måtte forsake. Tenk over alt ansvar du fikk og over foreldrene dine som trengte deg. Gråt over din bror som tok livet av seg i sykdom og fortvilelse, eller som kjørte seg ihjel, eller fikk slag eller kreft. Gråt over din venn som fikk psykiske vansker etter et overgrep, og må bruke hele livet på å forstå seg selv og sin smerte. Og som til slutt ikke klarte mer, og ga opp. Eller at hun eller han måtte flytte langt i tid og rom, og kontakten som minsket. Og de som ble psykisk syke i ung alder og må bo på institusjon.
Minnes ditt første møte med han eller henne du giftet deg med, minnes den første slitsomme tiden, med barn, jobb, flytting og etablering. Slitet, våkenettene og alle pliktene. Gråt over umodne foreldre som følte seg skuffet over at du var sammen med noen andre, og du ikke kom hjem. Gråt over den manglende støtten og forståelsen. Minnes ditt barn som led, som ble syk og måtte på sykehus. Minnes ditt barns lengsel etter vennene, etter deg og og savnet over å være normal og som de andre. Gråt over bane som ble mobbet og følte sterk ensomhet. Og over din egen hjelpeløshet og fortvilelse. Gråt over alderdommen og over at din kjære døde, eller flyttet fra deg. Minnes alle venner som døde og som ikke sa farvel.
Gråt over helsa som svikter, over den kroniske smerten som aldri gir seg. Gråt over alt du måtte slutte med og over de tapte krefter. Gråt over alle fjellturer du ikke lenger klarer og over venner du aldri mer treffer. Gråt fordi alt ble ikke slik du drømte om, over alle vennene som endret seg og ble fremmede. Minnes din fortrolige venn fra ungdommen som forsvant, døde, flyttet, eller sviktet, eller fikk Alzheimers. Gråt over de beste som måtte dø. Gråt over ditt barn som måtte dø som ung, og for den smerten han etterlot seg. Gråt for livet i din mage som sluttet før det ble født. Den sorgen er like reell som den over de fødte som dør. Gråt over ditt eget savn og dype sorg, som ingen kan sette seg inn i. Gråt for at du må leve med denne smerten hele livet, og stadig bli minnet om den. Ditt barn hører din sorg og sender deg styrke. Gråt over alle dine søsken som tapte sin barnetro, og som tok avstand fra kristendommen på grunn av andres feiler.
Gjennomlev ditt liv, øyeblikk for øyeblikk, time for time, dag for dag, år for år, med all den gleden og smerten livet har gitt deg. Minnes de gode ord, de kjærlige blikk, nærhet og klemmer andre ga. Gled deg over de barn som Gud sendte og som han mente du kunne ta vare på. Gled deg over at de kan være glade og at noe har du fått til. Gled deg over at du har alle følelsene i deg, sorg, smerte, skuffelse, bitterhet og hat. Men også glede, tilfredshet, begeistring, beundring, og alle de gode følelsene det er mulig å ha.
Livet går fort, min venn. Benytt hver sjanse til å minnes, og bekreft hvert eneste vennskap du har. Har du noe godt å si, si det direkte og personlig, ikke vent til din venns begravelse med å si det. Følg ditt hjerte, se på din venn eller medmenneske, si helbredende ord, og smil. Når hjertets språk blir brukt, da kommer gråten. Da renner tårene, dels av glede og dels av sorg. Det er denne uendelige lengselen etter vennskap, nærhet og fellesskap, som vi tar for gitt i ungdommen, og som forvitrer med alderen. De tidligste vennene er de mest dyrebare og tapet av de vennene gir størst sorg. Men gled deg over de vennene du har, enten de er dine søsken, dine foreldre, dine barndomsvenner, dine ekser, din lærer, din elev, din nabo eller en du deler en tro med. Gråt sammen med han eller henne, og det vil til slutt lokke smilet frem.
lørdag 12. januar 2013
Lykken og landet som ikke lenger finst
Jeg så et fantastisk program på NRK en dag, om landet som ikkje lenger finst, en film som du kan se på denne lenken:
http://tv.nrk.no/program0/koid3202412/landet-som-ikkje-lenger-finst
Sånn levde mange av våre forfedre og -mødre, i Norge levde mange ved kysten med båt og fiske i tillegg, men ellers ganske likt. Filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. Helt på slutten av filmen, etter 1 time og 14 minutter, sier Sture, den gamle mannen: Jeg saknar Britta, gjør jag. Fortfarande. Det lägs inte fort. Nää. Litt senere: Och en stark tro har både hon og jag haft, och det er det som hjälper meg fortfarande. Se filmen og jeg tror du blir tankefull. Og enten har du selv opplevd dette landet eller du har foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som levde akkurat slik.
Jeg har lenge grublet på hvorfor folk virket litt lykkeligere før, på tross av lavere levestandard, trangboddhet, død, sykdommer og slit. Svaret finnes ikke, det er ikke engang sikkert de var lykkeligere, men livet var i alle fall enklere. Vi kan bare tenke, gruble og filosofere. Og det er det jeg inviterer deg til. La tankene fly fritt, til landet som ikke lenger finnes. Det finnes ikke lenger, det er sant, men jeg tror vi mennesker er skapt slik at vi kan gjenskape noe av det som er bra fra gammeldagan, vi kan la oss begeistre av livet til våre forfedre/formødre og kjenne igjen verdier, filosofi, tanker, levesett, tro og livsstil fra en forgangen tid, og som enda duger i en travel hverdag.
Og så leser jeg i Dagbladets Magasinet, lørdag 12 .januar 2012, om gåten Ikaria, en øy i Middelhavet, et av fem steder i verden som er utpekt til såkalte Blue Zones - blå soner - hvor innbyggerne har ti ganger så høy sannsynlighet for å oppleve 100-årsdagen sin. I tillegg til Ikaria er det Okinawa i Japan, Sardinia i Italia, Loma Linda i California og Nicoya i Costa Rica. Dan Buettner som leder Blue Zones-prosjektet, fremholder Power 9, ni fellestrekk ved livsstilen i områder der innbyggerne lever spesielt lenge. Disse er: 1. Moderat aktiv livsstil 2. Følelse av mening med livet 3.Lavt stressnivå 4. Måltider som demper sulten, men ikke gjør deg stappmett 5. Plantebasert kosthold 6. Litt vin hver dag 7. Gruppetilhørighet 8. Familiefokus 9. Sunne venner.
Bortsett fra at jeg er kristen, avholds og ikke vil drikke litt vin hver dag er dette en livsstil jeg gjerne kan tenke meg å gjøre til min egen. Og jeg tror travle stressede mennesker i tidsklemma vil si ja takk, men hvordan få gjennomføre det i praksis? Innerst inne er det et rolig liv mange lengter etter, og mange prøver å realisere det. Noen flytter på landet og prøver å leve av og i naturen, vi vil bo mange generasjoner ilag, og gjerne ved siden av venner. Vi ønsker at barna har et trygt utemiljø og at de kan springe fritt omkring men at de er beskyttet hele tiden. Vi vil gi barna sakte tid, vi ønsker å være i flytsonen og glemme tida. Vi drømmer om et kreativt yrke, som sammen med hester og andre dyr skal gi en brukbar lønn, vi drømmer om at barna koser med dyra og får en harmonisk og rik barndom, der de er full av kjærlighet, og blir trygge, harmoniske og reflekterende mennesker til nytte for seg selv og andre. Vi ønsker at de bosetter seg i nærheten og tar med kjæreste og barn hjem til oss og vi alle sitter ved et langbord og spiser langsomt og ler mot hverandre. Vi kunne alle flytte til et blåsonested, men det er ikke praktisk mulig. Alternativet er å realisere noe av dette der vi bor eller bli enige med andre om å skape et slikt sted. Vi må imidlertid erkjenne at landet som ikke lengre finst er borte men noe av dette kan dog realiseres i dag. I Danmark startet de Simple life - enklere liv - og lignende bevegelser finnes verden over. De som har samiske eller kvenske aner har i tillegg enda en dimensjon å ta med seg, språket, sijddaliv, leve i og berge seg i naturen og til fjells, og alle tradisjonene, skikkene, ritualene og fortellingene man har hørt og som er i ferd med å forsvinne. Jeg vet at man ikke blir lykkeligere av at vi blir enda rikere, enda mer moderne og at vi rekker enda mer, målet er vel heller å senke farten og komme i kontakt med naturen, de helende krefter, den sakte tida, besteforeldre og det beste i gammeldagan.
Om du blir syk, arbeidsledig eller fattig, da gjennomgår du gjerne en modningsprosess hos deg selv. Du begynner å tenke over livet du fører, alt det du skal rekke og alt det som er politisk korrekt og moderne. Du må finne deg sjæl, finne ut hvem du egentlig er og hva livet egentlig dreier seg om. Om du ikke får arbeid, eller sliter i jobben du har, vantrives der du er, lever i konflikt med noen, eller har andre vansker, ja da må du ta deg en granskningsrunde. Du kan kjøre deg helt ned, oppleve krise, få angst og psykiske vansker, og blir presset til å endre noe. Og så må du lage noen nye, grunnleggende antakelser om deg selv, mange ganger kan man ikke bare basere seg på utdanning, jobb, inntekt, slekt, anseelse og andre ytre ting som definerer deg i en moderne verden. Du må finne kjernen i deg selv. Som jeg tror du hadde som barn.
Selv ble jeg helt utbrent etter at jeg valgte feilt yrke (lærer), og etter at bror min Gunnar tok livet av seg som 25-åring i 1989, og på grunn av matintoleranse, mange sykdommer, flytting og ustabile kjærlighetsrelasjoner, og etter mange års forfølgelse av vår familie. Jeg var bare hjemme og hadde det elendig. Etter en stund fikk jeg ny kjæreste og jeg ble far helt plutselig og måtte våkne. Søster mi skrev i en melding at det var bra sønn min kom for da trengte noen meg! Noen trengte meg! Og da jeg kikket meg rundt hadde jeg søsken, foreldre, slektninger og venner. Ingen av vennene mine sviktet meg da jeg ble utbrent og deprimert, de brydde seg ganske enkelt ikke om at jeg ikke lenger var lærer, og at jeg ikke var på topp. Tenk det, og mange trengte meg. Sønn min hadde jeg ofte hele dagen eller en uke om gangen som samværspappa. Han brydde seg slettes ikke om at pappa "bare" var hjemme. Jeg fikk god tid til han, og fikk god tid til å tenke. Det å bli far og det å måtte redefinere meg på nytt, det å oppdage vennene jeg faktisk hadde, det å leve i nuet og spise steinalderkost, og erkjenne problemene og be om hjelp, alt dette fikk meg på bena igjen. Pluss at jeg valgte å bli kristen igjen etter en pause, samt å ta flere familiekonstellasjoner, og begynne å snakke om meg selv på et ærligere vis, alt dette førte til selvanerkjennelse, helbredelse og andres anerkjennelse, men på en ny måte. Jeg ble "bare" en venn, en bror, en sønn, en far, og bare meg. Livet ble enklere og jeg satte ned farta, fordi jeg måtte. Og jeg måtte konsentrere meg om kjernevirksomheten, å være meg selv, være en kjærlig og tilstedeværende far, en ekte storebror, en sønn og en venn og ha tid til de rundt meg. Jeg gikk på helt usannsynlige steder jeg ikke hadde tid til før, og tok kontakt med mange ulike mennesker. Og jeg sa jeg var deprimert og utbrent om noen spurte. Samtalene som ofte fulgte ble til gullkorn som jeg gjemmer på i mitt hjerte.
Du har dette livet, og du selv må finne ut av dette. Jeg håper disse få ord får deg til å tenke og drømme. Mange ganger, og si drømmen din. Hver for oss og sammen kan vi gjenskape det glemte landet - inni oss - og fysisk i Musken! Når jeg blir 66 skal jeg flytte med kjerringa til et smultronställe, jeg skal leve langsomt, besøke venner og le. Og se nøye på mine gamle venner som jeg ennu har, jeg skal se på dem lenge, og studere alderdomstegn og fine rynker. Jeg skal ringe sønn min og si jeg er glad i han, og fortelle fra han var liten. Jeg skal si varme og inkluderende ord til mine venner når de sliter. Og jeg skal aldri røpe våre felles hemmeligheter, jeg skal være lojal. Og sist, men ikke minst, skal jeg tro på Gud, og leve etter kjærlighetens bud. Han har gitt meg livet, og latt meg forstå litt og stykkedelt hva meningen med det er. Og dette landet, som ikke finst fysisk, kan gjenskapes, på en annen måte. Men tanken må først tenkes ut inne i deg!
Idag er jeg lykkelig gift, tar en master her i Tromsø, og skriver om psykisk helse og levekår i sjøsamiske miljø i et flerkulturelt perspektiv, spesielt med tanke på hvordan folk har greid overgangen fra tradisjonelt samisk levesett til et moderne livsstil, hva er negativt og hva er positivt, og hvordan barneoppdragelsen har endret seg. Jeg er ikke helt frisk, men jeg er en helt annen idag enn for noen år siden, takk til livet for det. Jeg gleder meg over livet, at min frue elsker meg, og at vi får nye felles venner. Jeg fryder meg over samværet med sønn min og mine to bonusdøtre. Jeg angrer ikke to sekund på at jeg hadde sønn min hjemme i tre år i samarbeid med hans mor. Jeg har kontakt med mennesker som vil meg godt og jeg mot dem. Jeg opplever at med godhet kommer du langt, og at fiender blir venner når du besøker dem på sykehuset, og viser at du bryr deg. Jeg har bearbeidet traumer og bitre minner og tilgitt meg selv - og mange andre. Og så har jeg en indre dialog med meg selv og noen ganger med Gud. Og hver morgen tenker jeg at jeg er for trøtt til å stå opp, og hva skal nu dette livet være til godt for. Helt til sønn min roper pappa, stå opp, og jeg kommer på at livet leves idag og akkurat i dag. Og noen trenger meg, og jeg trenger noen. I dag, og hele dagen. Og når jeg legger mitt barn, leser Fader Vår høyt, synger kjære sanger, småprater om livets finurligheter og stryker han på kinnet og på ryggen, og han legger armen min rundt meg og sovner. Da tenker jeg at jeg er verdens heldigste mann. Fattig på penger men rik på kjærlighet.
http://tv.nrk.no/program0/koid3202412/landet-som-ikkje-lenger-finst
Sånn levde mange av våre forfedre og -mødre, i Norge levde mange ved kysten med båt og fiske i tillegg, men ellers ganske likt. Filmen gjorde et dypt inntrykk på meg. Helt på slutten av filmen, etter 1 time og 14 minutter, sier Sture, den gamle mannen: Jeg saknar Britta, gjør jag. Fortfarande. Det lägs inte fort. Nää. Litt senere: Och en stark tro har både hon og jag haft, och det er det som hjälper meg fortfarande. Se filmen og jeg tror du blir tankefull. Og enten har du selv opplevd dette landet eller du har foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som levde akkurat slik.
Jeg har lenge grublet på hvorfor folk virket litt lykkeligere før, på tross av lavere levestandard, trangboddhet, død, sykdommer og slit. Svaret finnes ikke, det er ikke engang sikkert de var lykkeligere, men livet var i alle fall enklere. Vi kan bare tenke, gruble og filosofere. Og det er det jeg inviterer deg til. La tankene fly fritt, til landet som ikke lenger finnes. Det finnes ikke lenger, det er sant, men jeg tror vi mennesker er skapt slik at vi kan gjenskape noe av det som er bra fra gammeldagan, vi kan la oss begeistre av livet til våre forfedre/formødre og kjenne igjen verdier, filosofi, tanker, levesett, tro og livsstil fra en forgangen tid, og som enda duger i en travel hverdag.
Og så leser jeg i Dagbladets Magasinet, lørdag 12 .januar 2012, om gåten Ikaria, en øy i Middelhavet, et av fem steder i verden som er utpekt til såkalte Blue Zones - blå soner - hvor innbyggerne har ti ganger så høy sannsynlighet for å oppleve 100-årsdagen sin. I tillegg til Ikaria er det Okinawa i Japan, Sardinia i Italia, Loma Linda i California og Nicoya i Costa Rica. Dan Buettner som leder Blue Zones-prosjektet, fremholder Power 9, ni fellestrekk ved livsstilen i områder der innbyggerne lever spesielt lenge. Disse er: 1. Moderat aktiv livsstil 2. Følelse av mening med livet 3.Lavt stressnivå 4. Måltider som demper sulten, men ikke gjør deg stappmett 5. Plantebasert kosthold 6. Litt vin hver dag 7. Gruppetilhørighet 8. Familiefokus 9. Sunne venner.
Bortsett fra at jeg er kristen, avholds og ikke vil drikke litt vin hver dag er dette en livsstil jeg gjerne kan tenke meg å gjøre til min egen. Og jeg tror travle stressede mennesker i tidsklemma vil si ja takk, men hvordan få gjennomføre det i praksis? Innerst inne er det et rolig liv mange lengter etter, og mange prøver å realisere det. Noen flytter på landet og prøver å leve av og i naturen, vi vil bo mange generasjoner ilag, og gjerne ved siden av venner. Vi ønsker at barna har et trygt utemiljø og at de kan springe fritt omkring men at de er beskyttet hele tiden. Vi vil gi barna sakte tid, vi ønsker å være i flytsonen og glemme tida. Vi drømmer om et kreativt yrke, som sammen med hester og andre dyr skal gi en brukbar lønn, vi drømmer om at barna koser med dyra og får en harmonisk og rik barndom, der de er full av kjærlighet, og blir trygge, harmoniske og reflekterende mennesker til nytte for seg selv og andre. Vi ønsker at de bosetter seg i nærheten og tar med kjæreste og barn hjem til oss og vi alle sitter ved et langbord og spiser langsomt og ler mot hverandre. Vi kunne alle flytte til et blåsonested, men det er ikke praktisk mulig. Alternativet er å realisere noe av dette der vi bor eller bli enige med andre om å skape et slikt sted. Vi må imidlertid erkjenne at landet som ikke lengre finst er borte men noe av dette kan dog realiseres i dag. I Danmark startet de Simple life - enklere liv - og lignende bevegelser finnes verden over. De som har samiske eller kvenske aner har i tillegg enda en dimensjon å ta med seg, språket, sijddaliv, leve i og berge seg i naturen og til fjells, og alle tradisjonene, skikkene, ritualene og fortellingene man har hørt og som er i ferd med å forsvinne. Jeg vet at man ikke blir lykkeligere av at vi blir enda rikere, enda mer moderne og at vi rekker enda mer, målet er vel heller å senke farten og komme i kontakt med naturen, de helende krefter, den sakte tida, besteforeldre og det beste i gammeldagan.
Om du blir syk, arbeidsledig eller fattig, da gjennomgår du gjerne en modningsprosess hos deg selv. Du begynner å tenke over livet du fører, alt det du skal rekke og alt det som er politisk korrekt og moderne. Du må finne deg sjæl, finne ut hvem du egentlig er og hva livet egentlig dreier seg om. Om du ikke får arbeid, eller sliter i jobben du har, vantrives der du er, lever i konflikt med noen, eller har andre vansker, ja da må du ta deg en granskningsrunde. Du kan kjøre deg helt ned, oppleve krise, få angst og psykiske vansker, og blir presset til å endre noe. Og så må du lage noen nye, grunnleggende antakelser om deg selv, mange ganger kan man ikke bare basere seg på utdanning, jobb, inntekt, slekt, anseelse og andre ytre ting som definerer deg i en moderne verden. Du må finne kjernen i deg selv. Som jeg tror du hadde som barn.
Selv ble jeg helt utbrent etter at jeg valgte feilt yrke (lærer), og etter at bror min Gunnar tok livet av seg som 25-åring i 1989, og på grunn av matintoleranse, mange sykdommer, flytting og ustabile kjærlighetsrelasjoner, og etter mange års forfølgelse av vår familie. Jeg var bare hjemme og hadde det elendig. Etter en stund fikk jeg ny kjæreste og jeg ble far helt plutselig og måtte våkne. Søster mi skrev i en melding at det var bra sønn min kom for da trengte noen meg! Noen trengte meg! Og da jeg kikket meg rundt hadde jeg søsken, foreldre, slektninger og venner. Ingen av vennene mine sviktet meg da jeg ble utbrent og deprimert, de brydde seg ganske enkelt ikke om at jeg ikke lenger var lærer, og at jeg ikke var på topp. Tenk det, og mange trengte meg. Sønn min hadde jeg ofte hele dagen eller en uke om gangen som samværspappa. Han brydde seg slettes ikke om at pappa "bare" var hjemme. Jeg fikk god tid til han, og fikk god tid til å tenke. Det å bli far og det å måtte redefinere meg på nytt, det å oppdage vennene jeg faktisk hadde, det å leve i nuet og spise steinalderkost, og erkjenne problemene og be om hjelp, alt dette fikk meg på bena igjen. Pluss at jeg valgte å bli kristen igjen etter en pause, samt å ta flere familiekonstellasjoner, og begynne å snakke om meg selv på et ærligere vis, alt dette førte til selvanerkjennelse, helbredelse og andres anerkjennelse, men på en ny måte. Jeg ble "bare" en venn, en bror, en sønn, en far, og bare meg. Livet ble enklere og jeg satte ned farta, fordi jeg måtte. Og jeg måtte konsentrere meg om kjernevirksomheten, å være meg selv, være en kjærlig og tilstedeværende far, en ekte storebror, en sønn og en venn og ha tid til de rundt meg. Jeg gikk på helt usannsynlige steder jeg ikke hadde tid til før, og tok kontakt med mange ulike mennesker. Og jeg sa jeg var deprimert og utbrent om noen spurte. Samtalene som ofte fulgte ble til gullkorn som jeg gjemmer på i mitt hjerte.
Du har dette livet, og du selv må finne ut av dette. Jeg håper disse få ord får deg til å tenke og drømme. Mange ganger, og si drømmen din. Hver for oss og sammen kan vi gjenskape det glemte landet - inni oss - og fysisk i Musken! Når jeg blir 66 skal jeg flytte med kjerringa til et smultronställe, jeg skal leve langsomt, besøke venner og le. Og se nøye på mine gamle venner som jeg ennu har, jeg skal se på dem lenge, og studere alderdomstegn og fine rynker. Jeg skal ringe sønn min og si jeg er glad i han, og fortelle fra han var liten. Jeg skal si varme og inkluderende ord til mine venner når de sliter. Og jeg skal aldri røpe våre felles hemmeligheter, jeg skal være lojal. Og sist, men ikke minst, skal jeg tro på Gud, og leve etter kjærlighetens bud. Han har gitt meg livet, og latt meg forstå litt og stykkedelt hva meningen med det er. Og dette landet, som ikke finst fysisk, kan gjenskapes, på en annen måte. Men tanken må først tenkes ut inne i deg!
Idag er jeg lykkelig gift, tar en master her i Tromsø, og skriver om psykisk helse og levekår i sjøsamiske miljø i et flerkulturelt perspektiv, spesielt med tanke på hvordan folk har greid overgangen fra tradisjonelt samisk levesett til et moderne livsstil, hva er negativt og hva er positivt, og hvordan barneoppdragelsen har endret seg. Jeg er ikke helt frisk, men jeg er en helt annen idag enn for noen år siden, takk til livet for det. Jeg gleder meg over livet, at min frue elsker meg, og at vi får nye felles venner. Jeg fryder meg over samværet med sønn min og mine to bonusdøtre. Jeg angrer ikke to sekund på at jeg hadde sønn min hjemme i tre år i samarbeid med hans mor. Jeg har kontakt med mennesker som vil meg godt og jeg mot dem. Jeg opplever at med godhet kommer du langt, og at fiender blir venner når du besøker dem på sykehuset, og viser at du bryr deg. Jeg har bearbeidet traumer og bitre minner og tilgitt meg selv - og mange andre. Og så har jeg en indre dialog med meg selv og noen ganger med Gud. Og hver morgen tenker jeg at jeg er for trøtt til å stå opp, og hva skal nu dette livet være til godt for. Helt til sønn min roper pappa, stå opp, og jeg kommer på at livet leves idag og akkurat i dag. Og noen trenger meg, og jeg trenger noen. I dag, og hele dagen. Og når jeg legger mitt barn, leser Fader Vår høyt, synger kjære sanger, småprater om livets finurligheter og stryker han på kinnet og på ryggen, og han legger armen min rundt meg og sovner. Da tenker jeg at jeg er verdens heldigste mann. Fattig på penger men rik på kjærlighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)