Lenge trodde jeg det var helt normalt å kjenne flere hundre eller flere tusen mennesker. Jeg er same, oppvokst i stor familie, i en stor slekt i to land, oppvokst i en bygd i en landlig kommune, og jeg er personlig læstadianer og kjenner et par tusen andre slike. Tilsammen flere tusen mennesker, noen nære, andre er jeg i slekt med og resten kjenner jeg ved navn og bosted. Mange av dem jeg kjenner bor i andre nordiske land, i Europa forøvig og mange i USA og Canada.
Det ble riktig morsomt da jeg tok på en haiker en dag som kjente bare 4 og alle var i nær familie. Da jeg sa jeg kjente noen tusen trodde han meg ikke. Ikke før han ble kjent med flere i mitt nettverk, var på besøk i min hjemkommune, jobbet litt der jeg bor og ble med på læstadiansk samling flere ganger, osv. Og han ble skikkelig imponert over at det gikk an å bare stikke innom folk, overnatte, uten å ringe først, uten å måtte yte noe tilbake, og at de personlige relasjonene var preget av gjensidig tillit, åpenhet, vennlighet og ærlig interesse for hverandre.
Det var da jeg for første gangen flyttet på hybel i en by i Nord-Norge at jeg oppdaget at mange kjente bare noen få, og enda færre som de hadde et nært forhold til. Og at de kjente stort sett bare familien, enkelte kolleger og at de hadde få, andre bekjentskaper. En kar i en blokk hadde ingen nær familie i byen, og han kjente ingen andre, heller ikke naboene i blokka. Jeg tror han var ensom, og han var i tillegg skeptisk til fremmede. Og slik var det ekstra mange av i Oslo, da jeg bodde der noen år på 1980-tallet. De fleste hadde små nettverk, og de som hadde større nettverk var gjerne fra Nord-Norge, begge Trøndelagene, Vestlandet og dalstroka innenfor. Og det var hovedsaklig dem man ble kjent med i Oslo. Nordlendinger av alle slag var høyrøstede, kontaktsøkende, joviale og merkelig nok hadde man minst 1 felles kjent med de aller fleste.
Det var liksom standaren i byer, at man omgikkes stort sett kjernefamilien, noen få i slekta, noen få kolleger og ellers svært få andre. Reiste man på ferie var det til Danmark eller Sydendestinasjoner, der man sjelden involverte seg personlig med andre. Man overnattet aldri hos kjente, og man følte man var til bry, og at man helst burde betale for seg eller yte noe tilbake. Og man stolte stort sett ikke på hverandre, og var mest hjemme. For meg var det helt uvanlig, og nesten sjokkerende. Og så begynte jeg å tenke på min egen situasjon. Og hvor priviligert jeg var, som kjente folk nesten overalt, i 6-7 land, og at jeg hadde mange nære venner, enda flere omgangsvenner, hundrevis av slektninger og tusenvis av andre jeg kjente ved navn.
På Nordkalotten kan jeg reise fra bygd til bygd, fra by til by og stadig hilse på noen jeg kjenner. Jeg kan overnatte privat mange plasser om det er ønskelig. Og jeg kommer til å bruke år på å besøke alle jeg kjenner, om jeg var en dag hos hver. I tillegg kan jeg reise utenlands i en 6-7 land og hilse på mange venner og bekjente. I Sameland finnes det normalt store nettverk, det samme innen læstadianismen. Er man begge deler har man som regel kjempestore nettverk. Og er man i tillegg utadvendt, kontaktskapende, likanes og reiseglad har man ekstra store nettverk. Det er en uvurderlig ressurs og et privilegium å kjenne så mange. Og alltid ha noen å besøke på ørten ulike plasser. Og stadig utvide bekjentskapskretsen.
Det er noe å være glad over på en onsdag i august!
onsdag 27. august 2014
søndag 24. august 2014
Hjemløshet
Jeg har en hemmelig lengsel, og jeg har hatt den lenge. Egentlig fra jeg var noen og tretti. Jeg har en dyp, dyp lengsel etter å være hjemme en plass. Helt hjemme. Blant venner, familie, slekt, foreldre, egen familie, barn og folk i bygda. Slik var det i barndommen, og slik var det i tenårene. Slik var det i Musken, Luokta, Hellmobotn, Helland og Bjørkvik. Og Ålloluokta, Parinjargga, Bieggaluokta, Savkka og Luspen. Det var fullt av folk overalt, og minst halvparten var det vi kaller originaler. I alle fall i oss barnas øyne. Omtrent som vi voksne er det nu for dagens unge. Bare det at de ikke tør å si det.
Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.
Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.
Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.
Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.
Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.
Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.
Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.
Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.
Men vi var hjemme, i alle betydninger av ordet. Det var her folk ville være, og om sommeren kom alle hjem. Alle som jobbet i byer og skulle hjem på ferie. De som på vinteren bodde i Oslo og jobbet på en fabrikk og som kjente få andre enn de andre nordlendingene i byen. Alle som måtte hjelpe foreldrene med slåtta, bæra, sauan, slaktninga, jakta og fisket. Guttan som kom fra militæret og fra Finnmarksfiske. Nabojenta som hadde gifta seg med ládde/ikkesame og levde et norsk liv i byen. Men som alltid kom hjem om sommarn og ble helt annerledes enn i byen. Hun ble seg selv.
Vi var mange som kom hjem. Vi møtte de andre unge, og nøt hver kveld og hver natt der vi sang, drakk kaffe, fortalte skrømt, flørtet og fortalte siste nytt. Og vi gikk til fjells sammen, plukka bær og nøt samværet rundt bålet på de mange fjell. Sommerstorsamling var obligatorisk for alle, med samling på dagen og ralling på natta. Og alle de nye, fremmede, spennende jentene og guttene som hadde forvillet seg inn i fjorden og som vi alle gikk inn for å imponere. Få av dem havna i fjorden, men det er en annen historie.
Da jeg ble far for 18 år siden gledet jeg meg til å lære sønnen min dette livet, og gi han de samme gode mulighetene og minnene som jeg selv hadde fått. Det var da jeg oppdaget at det meste var borte, eller var sterkt forvitret. Vårt kjære hjem hadde endret seg, og vi likeså. Jeg ble nesten hjemløs, og det skapte en dyp ensomhetsfølelse hos meg. Som fremdeles kan ramme meg når jeg tenker på mitt gamle hjem, vår fjord, vårt Ållo og Stor-Lule. Det er bare rester av det gamle livet igjen, og det gamle livet var så sterkt knyttet til de som levde akkurat da. Da de døde tok de det gamle samfunnet med seg. Heimfølelsen som før kunne fylle hele mitt hjerte og hele mitt liv forsvant nu mer og mer. Jeg ble hjemløs. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at ting endres, som harde fornorskningskonflikter, utflytting, modernisering, osv. Men det er ikke så viktig å fokusere på det nu. Det ble nu en gang slik det ble.
Hver gang jeg selv drar hjem nå, alene eller med min sønn, prøver jeg å se etter det som var heime med stor H. Jeg finner elementer ja, og til og med eldre mennesker som ikke har forandret seg så mye. Men noe er borte, noe som er umulig å forklare. Det moderne samfunnet har overtatt, og det vi før kalte heim er nu en feriekoloni om sommeren, og hytteliv. Vi blir mer og mer fremmede for hverandre, og vi har lite til felles. De gamle samfunn er ikke lenger vitale samfunn, fulle av liv og av mennesker. De er hyttebyer der, vi koser oss, går toppturer og tar bilder ment for Facebook.
Ingen av oss kan klage, verken over velstand, muligheter og eiendeler. Men den som nu er 40 og eldre tror jeg kan bekrefte at mye er endret og mye er tapt. De gamle samiske samfunn, sijddaer, fjorder og bygder er borte for alltid. Og de kommer aldri tilbake. Vi prøver å gjenskape noe av dette positive, og bra er det. Med fjellskole, Lulesamisk uke, matkurs, gammekurs og andre ting. Det er det eneste vi kan gjøre og så får man passe på å ta barna med på dette.
Men det er min lodd i livet, å føle seg hjemløs i et velstandsland. Jeg tror ikke min sønn og de andre barna føler det slik, men for meg ble det slik. Jeg har begynt å være mange dager i strekk der hjemme, og la tankene fly. Jeg gjenopplever gamle dager, jeg minnes de gamle og det herlige livet før. Og jeg er fullt klar over at såkalte gode, gamle dager ikke alltid var gode. Mye av gammeldagans slit, frykt, fattigdom, sykdom, fordommer og begrensede arbeidsmuligheter og slikt vil ingen av oss ha igjen. Bare det gode.
Det som gjør meg så lykkelig idag er når storfamilien kan være sammen, og gode venner kommer på besøk og sprer så mye glede at jeg rent glemmer å føle med hjemløs. Det er stunder, timer, dager og uker vi opplever fellesskap, latter, besøk, mat, kaffeslabberas og at ungan spring lykkelig omkring. Langt fra sosiale medier og spill. Der vi er sammen til fjells, i mamma sin barndomsheim og spesielt i Musken. Jeg nyter å se at unge vennskapsbånd knyttes og herlige sommerminner lages. Da ser jeg lykken i gutten min sine øyne, og alle barns og unges øyne. Og vi sammen lager lykkelandet for en stakket stund. Akkurat så mye at vi føler lykke.
Og så kommer undringen over korsn det egentlig var i gamle dager. Var de lykkelige hele tiden, eller drømte de om noe annet. Var de lykkeligere enn oss i dag, og går det an å lage seg en heim uten alt fra gammeldagan? Jeg bare undres.
tirsdag 12. august 2014
Ritualer, normer og roller er livets trafikkregler
Det er som i en film. Du kommer til et bryllup og har rollen som bryllupsgjest. Hvis du da ikke er den som skal gifte deg da. Er du i Norge eller i Vesten vet man nøyaktig hva man kan gjøre eller ikke kan gjøre. Man kjenner til spillereglene, rollene, normene og ritualene for akkurat denne settingen. Og hvilket handlingsrom akkurat denne handlingen akkurat denne gangen akkurat i den slekta akkurat i den menigheta akkurat i den tidsalderen og akkurat for dette paret. Er du i nær familie, forlover, forelder, bror, søster, prest, organist, you name it, har du et utgangsmanus der ting forventes av deg og for hva som er normalt for akkurat din rolle. Og så kan du modifisere rollen slik det passer deg. Alt dette er livets trafikkregler som gjør at ting blir enklere, mer forutsigbart og gjør at vi ikke mister kontrollen, får panikk eller ringer politiet om noe skjer uventet.
Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.
Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!" Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.
Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.
Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.
Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.
Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.
Slik kan livet ligne en film med manus, med skuespillere, roller, handling, drama, happy ending, tragedie, komedie og andre ting som en film vanligvis inneholder. Derfor er også begrepet rolle, scene, handling og manus tatt fra det opprinnelige teaterets fagspråk. Vi utøver et rollespill overfor oss selv og andre. Det betyr ikke at vi er falske og teatralske og vi bare spiller roller. Det er slik vi mennesker er skapte og det er slik vi må forholde oss til hverandre. Vi lager programmer for alt i livet. For alle livets anledninger finnes det egne program, og den ene handlingen avløser den andre og vi lærer de unge hvordan man oppfører seg i de ulike settingene. Summen av alt dette blir kultur, der ting som gjentas får egne former, grunnleggende antakelser blir skapt, erfaringer høstes og programmer for ulike handlinger blir etablert, lært bort og videreført. Og sakte men sikkert blir de fleste kjøreregler endret i takt med tiden, med nye generasjoner, og med nye impulser fra nær og fjern.
Det er i møte med nye kulturer, fremmede mennesker og fremmede skikker vi blir litt forvirret og vi konsentrerer oss å om å lære de nye reglene. For turister holder det å holde seg til kjøreregelen, "When you are in Rome, do as the Romans!" Bare gjør slik de innfødte gjør, gjør ditt beste og de har ofte en høy toleranse for hva turister måtte finne på å gjøre. Det er når du flytter inn i et land eller kommer permanent inn i et nytt miljø at det forventes at du lærer deg nye ting kvikt. I USA og i mange andre land er det imidlertid så mange innvandrere av samme slag at man kan danne egne kulturer eller bindestrekskulturer, som Chinatown, Little Italy eller meksikansk-amerikanere, norsk-amerikanere og flere. I Norge har man også tilløp til Lille Pakistan og andre områder med ghettotrekk.
Norge har mange andre minoriteter, som samer, kvener, jøder, skogfinner, rom, romani og flere med. I varierende grad danner de egne samfunn men de aller fleste er velintegrert i det norske samfunnet, og de er ikke i direkte konflikt med andre. Disse gruppene og kulturene har ofte egne kulturtrekk og egne, interne kjøreregler enn majoritetsbefolkningen. Utad følger man de fleste nasjonale kjørereglene når det behøves og i tillegg følges egne ritualer når det passer. Man er to eller flerkulturell. Noen ganger blir det kulturkræsj. For å være morsom kan vi forestille oss at en gjeng Hells Angels medlemmer blir invitert til et læstadiansk bryllup. Eller at nordmenn blir invitert til en nepalsk begravelse. Eller til en middag i Kuala Lumpur. Eller til et religiøst møte i Sør-Amerika.
Også i ulike menigheter, bedrifter, parti, organisasjoner, landsdeler og miljø finnes det egne kulturer, ett eller flere sett med egne, interne ritualer, normer og kjøreregler. Det gjelder også egne regler for hva som passer for ditt kjønn, din alder, din etnisitet, ditt yrke, eller om du er gift, singel, på jobb eller du har fri. Små barn kan gjøre stort sett hva de vil, og det kan noen ganger være befriende. Barn og fulle folk har lov til å si sannheten. De har samme rolle som klovnen hadde i gamle dager, som kunne si det som var.
Etterhvert som livet skrider frem skifter forventningene til deg, og til din hovedrolle. Som regel har man vært gjennom alt og man blir gjerne mer tolerant overfor seg selv, for andre og for fremmede. Man har gjerne reist utenlands og ser at den norske væremåten er bare en av tusen måter å være på. Og noen ganger innser man at den norske væremåten også kan være både egosentrisk, etnosentrisk, intolerant og noen ganger vulgær og respektløs. Når for eksempel nordmenn prøver å lære utlendinger som faktisk er hjemme i sitt eget land om hva som er rett og galt. Eller når nordmenn klumper seg sammen i ghettoer, bare snakker norsk, og forventer at omgivelsene skal lære seg norsk, servere norsk mat og følge norske skikker.
Kulturelle og språklige forviklinger vil alltid skje, og noen ganger må man bare le av det hele. Og kulturforskjeller er også kilde til mye komikk og humor. Har man en tolerant og høflig holdning i livet klarer man seg godt i alle sammenhenger. Barn har ofte en forbausende fleksibel og forståelsesfull måte å møte nye ting, kulturforskjeller og nye mennesker på. De er globale i sinn, og de kan leke med barn fra absolutt alle språk, hudfarger og kulturer, samtidig. .De respekterer hverandre, blir kjent, inviterer hverandre og anser hverandre som likeverdige. I barns sinn finnes den flerkulturelle kompetansen, toleransen, nysgjerrigheten, interessen og imøtekommenheten. De inviterer hverandre til spill, rollespill, vennskap og utvikling av nye, internasjonale omgangsmåter. De er fremtiden og hadde vi alle kunne omgåddes alle med slike åpne sinn, kan alle folkeslag og kulturer fungere sammen.
søndag 10. august 2014
Sommer er jakten på flytsonen
Innerst inne jakter vi voksne på å komme i flytsonen, og være der. Spesielt på sommeren og i ferier. Som voksne klarer vi det av og til, mens små barn er i flytsonen lenge om gangen. Til vi voksne forstyrrer dem. Flytsonen kan sies å være en tilstand der vi er fullstendig oppslukt av noe, en oppgave eller en opplevelse. Følelsen av tid og sted opphører, alt flyter fritt og godt, og ingen forstyrrer opplevelsen. Det er bare å studere barn så skjønner du hva jeg mener.
Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.
Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.
Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.
Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.
Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.
Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.
Barn kan gå direkte inn i flytsonen, i lek, rollespill, på tur i naturen, i en bursdag, ja til og med på skolen. De bare er, de ler, de er kjempeglade, og er tilstede i det de gjør. Flytsonen er den ultimate glede og lykketilstand for oss mennesker. Den gir livskvalitet, livslyst, den bryter kjedsomhet, og den gjør at vi oppsøker den på nytt og på nytt. Flytsonen gir stadig nye opplevelser, kanskje med nytt innhold fra år til år. Det er om å gjøre å beholde evnen slik at man kan komme i den når vi vil.
Både evnen og mulighetene svekkes kraftig i voksen alder, og noen ganger betrakter vi det å komme i flytsonen å være bortkastet tid og en unyttig hobby. Tidsklemma, småbarnstid, nyttehensyn og effektivitet gjør at vi prioriterer det bort. I tillegg vil alle skal-må-bør-forventninger gå foran behovet for å leke, oppleve og det å være i en "unyttig" flytsone.
Krav og forventning om at alt skal være perfekt først kveler mulighetene til å komme i flytsonen, og perfeksjonismen gjør at du ikke tillater deg å slappe av, nyte, reise og ta for deg av livet, her og nå. Først skal du være slank, vakker, trent, sunn og alt det der. Så skal det passe. Resultatet blir ofte at du utsetter alle ønsker, drømmer, opplevelser og en dag kan det være for sent. Du ble gammel, syk, ingen venner vil være med. Og din indre kritiker forteller deg at det er ikke lenger et poeng, alle andre har gjort det før deg, og de gjør nye spennende ting, flasher det på sosiale medier, og de er mye, mye mer glade enn deg. Og du misunner dem antakelsen om at de sikkert er i flytsonen. Slik virker de på bildene i alle fall. Kanskje den viktigste årsaken til at ferien ikke blir som forventet, er at vi skal pakke alt i den. I løpet av 5 uker skal vi både slappe av og være aktive, besøke slekta, ordne hytta, lese alle bøkene fra i fjor, feste, gå i fjellet, dra til Syden, gå på kurs, ha kvalitetstid med barna, pleie forholdet, rydde opp i problemer hjemme og lade opp batteriiene. Det blir ganske enkelt for mye. Og slett ingen flytsone.
Det er i alle fall to hovedmåter vi voksne kan komme i flytsonen på. Og man kan veksle mellom de to. Det ene er å finne på ting, en aktivitet, en hobby, reise, alene eller sammen med venner, gjøre noe nytt og spennende, som kan gi deg denne følelsen. Den andre krever litt mer tid, og den krever at du virkelig rydder rom til det, både i kalenderen og i ditt sinn. Det er å finne roen, sjelefreden, uten klokke, PC, Facebook og mobil, uten tusen aktiviteter, uten å møte så mange mennesker, og uten å føle at du er unyttig og lat. Da nytter det ikke å stresse som en gal og dra på et kortkurs i mindfulness og håpe på at du kommer i flytsonen.
Vi er ulike men jeg antar utfra egne erfaringer det tar minst tre dager at roen begynner å senke seg. Man kan leie seg en hytte uten dekning, gjerne en gammeldags en med utedo og der du må hente vann. Langt fra butikk, kiosk og kafe. Poenget er at du ikke kan henfalle til kortsiktig nytelse på nett og mobil. Du kan gjerne ha med mange bøker og "unyttig" lesestoff. Du blir opptatt av vær og vind, lys og mørke, sol og regn, og enkle aktiviteter. Har du en partner eller familie med vil samværet være i fokus og ingen er forstyrret av ting utenom hytta. Denne følelsen kommer garantert også på fjellet og i naturen. Eller på en lang, langsom utenlandsreise. Mennesker i gamle dager levde ofte i pakt med naturen og fant mening i enkle ting.
Personlig er jeg så utmattet at jeg ikke har så mye krefter til å gjør ting og delta på aktiviteter. Men utmattelsen gjør at alternativ to passer bedre. I tillegg til turer i naturen, gir religiøse opplevelser meg mye. Åndelige opplevelser gir meg følelse av flyt. Det jordiske føles ikke så viktig lenger, jeg tenker mer lange tanker og mindre på å utnytte tiden mest effektivt. Skriving og lesing gir meg også svært mye.
Men alle må finne sin egen vei. I grunnen må vi alle være åpne for nye ting, og ikke fordømme noe på forhånd. Vi må bryte gamle mønster, gå nye veier, lære noe nytt. Og vi må pleie vår sjel, vårt hjerte og sinn, og passe på å ikke bli utbrent. Slik kan vi leve mer i pakt med oss selv, naturen, tida og våre egne forutsetninger. Og vi må ikke dra barna våre inn i vår egen altfor travle tid. De må gis mange muligheter til å være i sin egen verden. Og i flytsonen så lenge som mulig.
tirsdag 15. juli 2014
Oalloluokta og Stor-lule
Det skjer hver eneste gang, straks det tordner så er jeg hensatt bakover i tid til Oalloluokta og de fantastiske somrene i Sverige i vår barndom og ungdom. Følelsene strømmer på, og jeg er samtidig takknemlig, nostalgisk, vemodig og trist. Det er så mye og mange å minnes, samtidig som det er en sorg over at mamma, áhkko og áddjá ikke lenger lever, og over at vår kjære Oalloluokta i praksis er fraflyttet. Når vi kommer dit til Södra, gården der mamma og hennes søsken vokste opp, står huset der tomt, det samme gjør 8-10 andre hus, og bare 2-3 bor der fast eller i helgene. På sommeren og i påska er det ganske mange slektninger i husene, men jeg får mindre og mindre kontakt med dem, og alt det lulesamiske livet langs Lule älv er nesten borte.
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
Men vemodet får ikke stå i veien for alle de gode minnene fra hele familiens opplevelser fra 1956 og fremover. Det var det året mamma og pappa ble gift i kapellet i Oalloluokta, og de er de eneste som har blitt viet i akkurat det kapellet. Lilla kom til i desember 1956, jeg i 1958 og enda 6 til ca annethvert år fram til 1969. De første årene husker jeg naturligvis ikke, men fra 4-5 års-alderen husker jeg mer og mer. Pappa og mamma var begge lærere i Tysfjord, og i de lange lærerferiene var vi alltid i Oalloluokta en måned og i Rávdda og Hellmobotn resten. Etter sommersamlingene rundt St.hans i Tysfjord reiste vi rundt Narvik og Gällivare med tog og buss, og kom fram til en lulesamisk bygd ved bredden av Stora Luleälv, som vi kalte Stuor-Julev. Derav navnet julevsáme eller lulesamene. Det er et sammenhengende lulesamisk belte fra Tysfjord/Hamarøy på norsk side og Stor-lule, Jokkmokk og deler av Gällivare på svensk side, der mange av oss er i slekt.
Andre uka i juli var det alltid storsamling ca 10 dager langs Stora Lulevatten, på en fem-seks ulike plasser, og overalt var det mammas slekt. Den gang gikk masse folk på samling og vi fikk hilse på nesten samtlige slektninger, også de som var kommet hjem fra byene de bodde i på vinteren. Mange fra Tysfjord var også på disse samlingene og på slektsbesøk og ferie. I 1982 var det siste gangen det var ordinær storsamling i Stor-Lule. Flere Tysfjordsama var gift i Sverige, de fikk også besøk, og mange dro etterpå til Rávdda for å plukke bær sist i juli, og så hjem etterpå.
Det året Lilla var 9 og jeg var 8 gikk vi for første gang sammen med mamma og pappa fra Hellmobotn til Vajsaluokta, og så videre med båt til Suorva og så buss til Aggala, rett over Oalloluokta. Så hentet áddjá oss med sjarken sin fra Aggala og heim til seg. Husker jeg var utrolig stolt over å ha gått 42 km i løpet av tre dager, og så komme til våre kjære besteforeldre i Sverige. Og slik fortsatte det, for hver av søskenene som hadde fylt åtte fikk de gå over fjellet med pappa og oss andre. For etterhvert som småsøsken kom til måtte mamma dra med alle småongan med toget fra Narvik til Gällivare, og med bussen til Porjus og med bil til Oallo. Og der møttes vi alle for å være en hel måned i Sverige.
Hver dag bada vi i timesvis, rodde og fiska abbor fra brygga. Når vi kom fram hadde áhkko laga ferdig kanelbullar, the og ångål med reinfett som agn. Så sprang vi på brygga for å være den første som fikk en abbor. Og så var det å undersøke hele gården, kike inn i alle ájtte og gammer, og se på alle museumsgjenstandene på gården. Så var det å springe eller sykle til Andra sidan, der alle mammas søskenbarn og noen onkler og tanter bodde. Edvard-æddnu (morbror) bodde hjemme på Södra til han giftet seg på 1970-tallet. Ebba-moahtá var tidvis hjemme og tidvis på jobb i Stockholm. Det var så artig å gå på alle gårdan, og ingen snakka om pappa, vi var bare "Elins pojkar og flicke". Vi fikk gáhkko, the och bullar i hver en gård, og vi lærte oss flytende svensk alle sammen. Og det snakka vi også oss imellom til lenge etter vi kom hjem til Musken.
Både áddjá og áhkko var trillerund, han en ekte Riemmbe, og áddjá sa alltid Jajamen. Når det ble for mye mygg spraya han heile huset med Radar så vi mista pusten og måtte springe ut. Áhkko fiska sjøl med garn og kokte abbor/vuoskun hver dag, eller stekte falukorv og småpotet. En sommer jeg kom dit og hadde vokst masse spurte ho mamma kem den store ládde (ikkesamen) var. Áddjá døde i 1975, og áhkko måtte etterhvert bo i omsorgsbolig i Porjus. Ho ble 92 år. De hadde sauer, ku og hest når mamma var liten, og levde av fjøsen, fiske, skogsdrift og jobb på smeltverket i Porjus.
Så var det slektsbesøk i Sauka, Parinjárgga, Bieggaluokta, Luspe og mange andre plasser. Vi gikk, sykla eller kjørte moped rundt omkring. På gårdan fikk vi ofte en tia, og så bar det til kiosken i Porjus, for dit måtte onkel Edvard kjøre oss flere ganger i uka. Det gikk i glass, läsk och must. Sauka var som hjem nr 2 for oss, for der bodde Sigga-moahtá og hennes barn. Vi lekte med Asta og Lisa i dager i strekk, og fartet med Gunnar, naboen til kiosken i Porjus. Vi ble også kjent med de andre ongan på Andra sidan.
Sommeren gikk fort når man hadde det morsomt. Siste kvelden før vi skulle dra gikk vi fra hus til hus i bygda og sa ha det. Overalt fikk vi en tia hver som vi kunne bruke i butikken. Så bar det til Rávdda for å plukke moltbær fra vi var en 9-10 år. Der var vi i ca 10 dager, og plukka både til oss selv men også til Lunken, altså familien Lundqvist i Porjus som hadde sjøfly. De kjøpte opp fjellfisk fra saman om sommarn og moltbær fra oss. Når vi kom fram til Rávdda i juli/august kom det hvert år også andre Tysfjordsama gåanes fra Hellmobotn for å plukke bær og feriere. Det var litt av et liv, og i rekordår kunne det være over 50 som plukka. Fiskflyg kom da hver dag og kjøpte ca 400 kg bær hver gang, og vi fikk bestille mat og ferskvara som kom dagen etter, for de eide også en landhandel i Porjus. Det var dentidens sommerjobb for oss ungdomma, og i tillegg var det tjyvartig å være til fjells i 2 uker hver sommer.
Etterhvert gikk vi ned til Hellmobotn og var den siste del av sommarn i Hellmobotn. 1960/70/80-tallet var noen fantastiske år for meg og familien. Det var masse folk både i Storlule og i Hellmofjorden. Folk gikk til og fra Hellmobotn og Vajsaluokta, eller reiste imellom med tog og buss. Det var herlige tider som jeg ofte minnes med glede, vemod, sorg og stor takknemlighet. Nu reiser sønn min og hans søskenbarn til Musken, til áddjá så lenge han levde, og får oppleve livet der, med Lulesamisk uke, Hellmocup, slektsbesøk, fiske, roing, møte hurtigbåten og turer til Hellmobotn. Jeg vet så inderlig godt hva det betyr for ongan å besøke sine besteforeldre og være i en samisk bygd i mange uker i strekk og i tillegg få en fjelltur på kjøpet i moltbærtida. Langt borte fra byen, mobiler og PC.
Mange i min generasjon er allerede besteforeldre selv, med sommerhus i Hellmofjorden, der man kan være hele sommarn sammen med store og små. Historien gjentar seg, nye generasjoner kommer til og nye eventyr må oppleves. Sommarn i en samisk fjord er bare helt fantastisk!
mandag 14. juli 2014
Angst og depresjon
Det er veldig mange i Norge og i verden som lider av angst og depresjon. Pluss hele spekteret av psykiske lidelser og vansker. Selvmord rammer ca 5-600 personer i året i dette landet, og de aller fleste er unge - eller veldig gamle. Mørketallene er store, og det er ti ganger flere som forsøker å ta livet sitt enn de som lykkes med det. Idag meldte de om at det er 35% flere unge jenter som tar antidepressiva en for ett år siden. Det er en svært urovekkende utvikling globalt, der psykiske lidelser og vansker øker, og er spådd å bli det største folkehelseproblemet i verden.
Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.
Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.
Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.
Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.
Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.
Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre, eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.
Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.
Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.
Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!
Jeg har selv slitt hele mitt voksne liv med depresjon og eksistensiell angst, som har kommet og gått, og jeg har lært meg å leve med det. Den eksistensielle angsten forsvant for godt for noen år siden etter en familiekonstellasjon, men hver vinter er jeg litt deprimert. På engelsk betegnende nok kalt SAD, Seasonel Affective Disorder. Det som hjalp meg var kognitiv terapi, kostholdsendring, familiekonstellasjon, læsing, gode venner og gjøre hyggelige ting for meg selv. Antidepressiva gjorde meg verre, men for noen virker det.
Brukte også galgenhumor. Jeg bestemte meg for å si til meg selv, ja der kom du igjen, kjære depresjon, du får være en stund men jeg vet du forsvinner om en stund. Og alle de destruktive stemmene inni seg må man bare overhøre, de stemmene som prøver å ta motet fra deg. Og så oppdaget jeg at jeg fremdeles har venner etter å ha fortalt om plagene, jeg fungerte som far, og har til og med giftet meg, og klarer oversetterjobben. Og noen ganger er det litt morsomt å si nei, jeg har det ikke bra når noen spør. Folk blir litt usikker og forventer å høre ja det går bra. Andre ganger sier jeg har det stabilt dårlig. Min historie er imidlertid ikke hovedpoenget i dette blogginnlegget, og dette er ikke en medisinsk eller en vitenskapelig utredning heller. Jeg ønsker å belyse problemet som sådan, for å skape litt mer åpenhet, og gi mitt bidrag til å gjøre psykiske lidelser mindre tabu, om mulig. Mest utbredt er angst og depresjon, som nesten alle mennesker opplever i løpet av livet.
Ikke alt er psykiske lidelser, men mye kan være psykiske vansker. Alvorlige lidelser rammer rundt 2-5 % av befolkningen, og kan være bipolar lidelse, schizofreni, sterk angst, vrangforestillinger og invalidiserende depresjon og en hel rekke andre alvorlige lidelser. Disse trenger medisinsk behandling, oppfølging, eventuell innlegging og andre tiltak. Moderne medisiner hjelper ofte på, og kan holde de verste lidelsene i sjakk, om man tar medisin og får oppfølging. Mange alvorlige lidelser bryter ut i unge år, og kan være svært skadelig for helsen, for psyken, for økonomien og for fremtidsmulighetene. Flere blir langtidssykemeldt og varig ufør. I tillegg sliter mange unge med lav selvfølelse, skam, ensomhet, fattigdom og kjedsomhet som en følge av lidelsen.
Men det er psykiske vansker som er mest utbredt i alle aldersgrupper, og aller mest blant unge. Og det er angst og depresjon som topper statistikken. En tredjedel av befolkningen rammes en eller flere ganger i livet, og kvinner mer enn menn. Og her må man også skille mellom vanlig nedstemthet, engstelse, fobier, dårlig humør, periodisk ensomhet og kjedsomhet, og psykiske vansker der vanskene varer over tid eller stadig kommer tilbake. Angst er frykt for katastrofer, for det ukjente, for å dø, for å bli alvorlig syk, for å bli forlatt eller at noe skal ramme barna eller noen i familien. Angst er mer enn periodisk engstelse som enhver av oss kan føle i ulike situasjoner. Depresjon er en lidelse, men vi skiller mellom alvorlighetsgraden. En alvorlig depresjon er en lidelse, mens en lett depresjon er en vanske som kan komme og gå.
Hva kan man gjøre om man selv blir rammet, og hva kan familien og nettverket bidra med? De lærde strides om både årsak, symptomer, definisjon, utbredelse og behandling til psykiske lidelser og vansker, men det er ikke noe poeng her. Jeg tror det aller viktigste for deg om du blir rammet er å erkjenne det hos deg selv, og be om hjelp, uansett for hva det måtte være. Alle som rammes må vite at med angst og depresjon følger en rekke tilleggsproblemer som er helt naturlige for disse problemene. Og det er blant annet, skam, skyld, lav selvfølelse, lav selvtillit, noen ganger ensomhet og en stadig frykt for at får noen vite det blir du venneløs og blir kalt både syk, gal og rar. Før i tiden var det svært tabu å bli psykisk syk, og mange tidde, og familien tidde. Psykiske lidelser forårsaket ofte fordømmelse, rykteflom, ensomhet og alenehet uten partner. Slik er det heldigvis ikke lenger.
Men selv om det generelt er mer åpenhet, økt forståelse, bedre behandling, bedre medisiner og alt det der er det likevel en høyst personlig utfordring når du selv blir rammet. Det første en tenker er at dette må nu snart gå over, og de fleste ønsker en quick-fix, et legebesøk, antidepressiva, og så må man holde kjeft om det. Spesielt om man er ung er det slettes ikke populært å bli verken psykisk syk eller rammet av psykiske vansker. Det er ikke noe man skriver om på Facebook akkurat.
Men vi voksne vet ofte hva som hjelper, og unge kan kontakte sine foreldre, sitt nettverk, helsesøster eller lege. Helst alle sammen. Jo tidligere man forteller dess bedre. Åpenhet om sine problemer er alltid bra, og jo tidligere tiltak settes inn dess bedre. Og tiltak er ikke alltid medisin og piller. Det kan i enkelte tilfeller være siste utvei, for mange antidepressiva og beroligende kan faktisk gjøre ting verre, eller bedøve deg slik at du ikke kjenner etter.
Familie og nettverk er uhyre viktig når unge blir rammet. Samtale, åpenhet, vennskap og kjærlighet og fellesskap kan både lindre og forebygge forverring. Nærmeste familie kan fortelle deg at du fremdeles er elsket og likt og venner kan fortelle deg at du ikke er eller kommer til å bli utstøtt eller upopulær. Lege, helsesøster, miljøterapeuter, lærere og andre fagfolk kan bidra til at du får hjelp, at noen lytter og forstår, og kan foreslå mulige tiltak. Mange rammes av psykiske lidelser og vansker, også mange du kjenner i ditt nettverk som du kanskje ikke vet. Du er aldeles ikke alene om det og i fremtiden blir det mest sannsynlig og dessverre enda flere som rammes. På nettet finnes det mange hjelpesider, hjelpetelefoner og det finnes mange organisasjoner for de som rammes.
Man kan ikke ønske de bort men man kan lære å leve med psykiske lidelser og vansker. Man kan fremdeles ta utdanning, få jobb, venner og familie. For noen forsvinner problemene etterhvert og for andre er de permanente, eller kommer stadig tilbake. Sorg ved død og tap er helt naturlige reaksjoner og må nødvendigvis ikke medisineres bort. Det er når problemene blir for store eller langvarige at man trenger behandling. Og det dummeste du gjør er å prøve å døyve det med alkohol, og enda verre, om du prøver narkotiske stoffer for å få en pause eller en lindring. Det kan føre til misbruk, avhengighet og til at kommer i kategorien rus/psykiatri.
Lege, psykolog, medisin og behandling er noen ganger svært viktige, men det må aldri erstatte forståelse, interesse og kjærlighet fra foreldre, familie, venner, skolekamerater og andre. Denne støtten kan være helt nødvendig og avgjørende for hvordan det går og ikke minst for din egen selvfølelse og fremtidige psykiske helse. Vi ser at det er selve samspillet mellom alle disse som er viktig for din tilfriskning. Din egen åpenhet og at du ber om hjelp, eventuell behandling fra medisinsk hold og familiens og nettverkets støtte og kjærlighet. Jeg håper at du ser du ikke er alene, og at det finnes både håp og hjelp. Og kanskje det aller viktigste, det er ikke skam å få psykiske vansker, det er ikke skam å be om hjelp eller å fortelle om problemene. Det at du forteller det til noen og ber om hjelp det er det som gjør at du får riktig hjelp i tide, slik at det ikke forverres. En god sommer til alle!
torsdag 3. juli 2014
Offerrollen
Har du blitt utsatt for noe destruktivt er du et offer. Men å dyrke denne rollen, utnytte denne og stadig henvise til den er ikke bra. Og ekstra ille er det når du blir fast i den og ikke kommer videre i livet ditt. Men la oss først som sist slå fast at er du utsatt for noe kriminelt, som voldtekt, ran, mobbing, vold, svindel og direkte lider av dette er det fullstendig legitimt å fortelle om din smerte, frykt, angst og fysiske og psykiske skade. Det er en form for bønn om hjelp og din fortelling er et uttrykk for denne skaden. Det er ikke det jeg behandler her. Det er derimot den lammende, passiviserende, unnskyldende, destruktive og deprimerende offerollen jeg vil fortelle om. Der du synes synd i deg selv og alle andre har skylda!
Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.
Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?
Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.
Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.
Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!
Jeg snakker om den offerrollen som du har gått fast i, som du bruker som unnskyldning overfor andre, og aller helst overfor deg selv. Offerrollen som ikke slipper taket. Eller som du ikke vil skal slippe taket. For da må du begynne å gjøre noe, begynne i arbeid, ta utdanning, ta oppgjør med andre, og kanskje det aller verste, ta oppgjør med deg selv. Kanskje du må slutte å drikke, slutte å nave, slutte å sluntre unna, slutte å prate dritt om andre, slutte å drive med omsorgsvikt, slutte å være utro, slutte med boikott av andre du mener er skyld i alt det negative hos deg, og slutte med å utnytte andre. Den friske delen av deg har nok stadig mint deg på om hva som er rett, og at du faktisk kan starte på nytt. Men offerrollen vinner enhver debatt inni deg, og du blir stadig eldre, og vil antagelig ende opp som en bitter, selvkritisk, skeptisk, usosial, kverulerende gamling som mange helst vil unngå.
Jeg har faktisk delvis gått i den fella selv, og dyrket min form for offerrolle og latt meg passivisere i altfor mange år. Om det er noen form for hjelp i å høre på mine erfaringer er det fint. For min del besto min egen offerolle i flere typer og flere lag. En av rollene var at vår familie ble forfulgt, en annen at innerfjordingene ble mistenkeliggjort, videre var det at jeg personlig ble forfulgt. Som om ikke det var nok var jeg som same forfulgt, ja egentlig var samefolket forfulgt, og selvfølgelig var urfolk verden over det. Mye av dette er jo sant, der er ikke det. Men en ting er sannheten, en annen hva vi gjør med den, og hva vi tillater at krenker gjør med oss. Havner vi i en destruktiv offerrolle har jo krenker maktet å passivisere og forsure vårt liv, og gjør at vi hele livet må tenke på krenkeren. Det vil vi vel ikke?
Jeg var også lojal overfor mange andre som hadde blitt krenket, jeg tok deres parti, jeg nærmest tilbød meg i å rydde opp, være terapeut, lytte, forstå, mm. Jeg var trippelt og kvadruppelt lojal og vasset i ofre og multiple offerroller. Jeg var offer for andres offerroller. Jeg ble totalt innviklet i andres offerroller og ble utbrent. Utmattelsen gjorde at jeg ikke klarte å involvere meg i andres skjebner lenger, og tilslutt gjorde jeg ingenting. Verken for meg selv eller andre. Så slo det meg at ingen tok livet sitt eller sank sammen bare fordi jeg ikke hjalp dem. Verden gikk ikke under, og tredje verdenskrig startet ikke. Det skjedde faktisk ingenting.
Så begynte jeg å eksperimentere, nu var jeg bare meg, jeg tok av meg alle offerrollene, sluttet å hjelpe andre og sluttet å tilby meg. Hvem var jeg egentlig, borsett fra å være en grei, hjelpsom og lyttende kar? Jeg begynte å skrive som var min hemmelige drøm lenge. Jeg begynte å tegne litt, synge, og faktisk startet jeg med et malerfirma og fikk mange fornøyde kunder. Jeg deltok i frivillig arbeid, på dugnader og slikt. Av alle ting giftet jeg meg for to år siden med henne som jeg følte var min tvillingsjel, jeg begynte å tro på meg selv og min intuisjon. Jeg studerer en master og skriver om meningsfulle ting. Jeg sier ting nokså direkte, også når det er noe negativt. Sier også mange gode ting når mitt hjerte minner meg om det. Og jeg har en utrolig meningsfull rolle i å være far! Mitt barn fortjener ikke å ha en passiv far som synes synd i seg selv. Jeg drev med andre ord med empowerment for meg selv. Myndiggjøring, mektiggjøring, selvstendiggjøring.
Oppsummert ønsker jeg å si at krenker ønsker du havner i en offerrolle, du kan bli fast i den og begynne å dyrke den. Den sykeliggjør deg og hindrer deg i å leve fullt ut. Du kan gjøre noe med saken, og du kan få hjelp til det arbeidet. Jeg bruker å tenke på mulige offerfeller som et TV-program, der du kan bli alvorlig engasjert og innviklet i dramatikken, men når du slår av TV`en glemmer du det hele. Ut av øye ut av sinn. Man kan opparbeide seg en slik holdning overfor mange destruktive ting. Ikke la seg engasjere, ikke bli innviklet, konfrontere krenker, avsløre han, anmelde om nødvendig. Og imens skal vi leve livet, være frie og glade, elske våre barn, vår familie og våre venner. Våg å være deg selv og utnytt alle muligheter livet byr på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)