Overnaturlige fenomener

Av overnaturlige fenomener kommer jeg på disse: Huvkadiddje, tjappis lådde, oavddusa, ijmmut, vuoledibme, bahá biellje, rámas sadje, noajddot, væppsáv ja snjieráv tjadnat, niehko, suonav tjadnat, låhkåt várgev, dálkev låhkåt, báhkajs gáttit, idjaráfev adnot, háhkamáddo, med flere. Skal oversette noe av dette, forklare og legge til en historie eller to.

Varsler kunne alle få. Det kunne være tjappis lådde/en svart fuggel som hakket på vinduet, eller fløy på en veldig uvanlig måte, og det varslet død. Det kunne også være et dyr som gikk usedvanlig nært deg, eller som skrek stygt i skogen. Eller som et skarpt lys, et blink, et syn av en kiste eller som en drøm/mareritt. Vuoledibme/et ungt menneske som du bare så overkroppen på, kunne være et varsel på at han var ment å dø ung. Det kunne også være skygger eller et syn av noen som var døde, eller et iskaldt gufs. Og om du så en person i et hus der du garantert visste ingen var hjemme, var det ofte et varsel om sykdom eller død. Derimot var oavddusa et godt tegn, det vil si du så eller hørte noen komme og som kom først etterpå. Den personen skulle leve lenge, ble det sagt. 

Gikk du på usikker is og hørte en stemme på land som ropte "kom på land", var det best å adlyde. Det opplevde en mann på vei til Vájsáluokta på ski, han hørte en kvinnestemme rope "kom på land". Han gikk da rett på land, overnatte i en gamme der, og dagen etter så han at hadde han ikke gjort det, ville han gått rett i en åpen råk. Mange kaller det skytsengel, beskytter eller en avdød slektning som passer på deg. Fikk man et varsel og kunne noe, kunne man forhindre ulykken, sykdommen eller døden, og det var gjerne med gudsord, ild eller stål. Fikk man et illevarslende tegn var det lurt å ikke reise, ikke dra med båt, stanse arbeidet du holdt på med eller ganske enkelt holde deg hjemme. Som regel unngikk man da det negative.

Et annet varsel var guottán/bærer, en svart fuggel som henter en liten ting fra noen som skulle dø, og bærer det til kirkegården, og slipper det der. Rakk du ikke å stoppe den, døde vedkommende etter en stund. Guottán måtte stanses, du kunne høre stemmen til den som skulle dø som en begravelses-salme og så høre hvilken vei den gikk. Da måtte du avskjære den og skjerme deg, under et tre eller med noe på hodet, og rope "hvor skal du?" Da slo den ned i treet, slapp tingen den hadde hentet, og da berget du livet til vedkommende.

Huvkadiddje/en som roper, kunne du høre på spesielle plasser like før uvær brøt ut. I Rávdda hørte vi en ung gutt rope fra en spesiell plass ved fjellet, og trur du ikje det kom en sydvestramling like etter. Forøvrig skulle man ikke svare noen som roper i naturen før man hørte det ropte tre ganger. Det kunne være skrømt eller en dauing som ropte. Bahá biellje/det onde øret skulle man passe seg for. Truet man med noe, slengte forbannelser eller sa at det og det skjer aldri deg, kunne det onde øret høre det og hevne seg. Men det var aller mest ute i naturen man hørte skrømt og andre fenomener. Alle visste om rámas saje/skrømtplasser, der skulle man ikke telte eller være unødig, og slettes ikke på natta.

Onde ånder og gjenferd kunne være overalt. Spesielt i gamle hus der det hadde skjedd noe ondt, eller folk hadde vært ulykkelige, noen hadde tatt livet sitt, eller det hadde vært alvorlige konflikter. Det onde kunne sitte i veggene, du kunne høre noen gikk eller en eller flere i familien kunne bli syke og utmattet. Mange har også opplevd nifse ting fra krigens dager, spesielt om huset sto på et område der krigsfanger ble holdt fanget, og der det kanskje skjedde tortur, drap, vold og andre forbrytelser. Da måtte du få noen til å rense huset og lese beskyttelse på alle i familien.

Og det finnes en rekke forholdsregler og triks som beskyttelse mot skrømt og måter å sende bort skrømt om du opplever det. Første bud var å oppføre seg med respekt for naturen med alle dets vesener og krefter. Man skulle ikke bruke opp naturressursene, ikke forurense og ikke true noe i naturen. Fisket man opp all ueren kom selve háhkamáddo, den store ur-ueren og tok deg, og plaget du mauren kom selve gårggåmáddo, den store ur-mauren og spiste deg. Slik lærte de yngre seg respekt for naturen, dens ressurser og krefter. 

Andre regler var at før man drikker vann direkte fra vann eller elv skal man spytte tre ganger for å unngå smitte. Helst skal man ause vann med nevven. Heller man ut kokende vann skal man si "pass deg for det varme!" Man kan også lese på veps for ikke å bli stukket og på mus for at den ikke skal spise på maten din. Og når du skal legge deg skal du idjaráfev adnot/be om nattefred.

Oppsummert kan man si at i naturen og i livet kunne du møte skrømt, ånder og andre kaoskrefter, men med ulike forholdsregler og respekt kunne man unngå å bli rammet. Og med Guds ord, stål og ild kunne man både sende bort skrømt, ondskap, lese beskyttelse og helbrede. Slik kunne mennesket og naturen leve i en slags symbiose, der naturen gav, men til gjengjeld måtte du respektere den, dens krefter og ikke bruke opp alle ressursene. Slik kunne man overleve i generasjoner, og hver genearasjon lærte opp den neste. Alt dette er en del av folkereligiøsiteten som inngår i tradisjonell samisk kultur, men som også inngår i de øvrige kulturene på Nordkalotten. Denne har overlevd mange religionskifter og eksisterer ved siden av den offisielle religionen. Dette og mye mer har Marit Myrvoll skrevet en spennende avhandling om, til og med fra vår lille hjemplass Musken!

Demonisering som et ledd i maktkamp

Vi må stå opp for hverandre, påpeke urett, gå i rette med de som demoniserer andre i en maktkamp, opprette rettferdige samfunn der vi tør å nevne demonisering, og der vi slutter å delta i stadige nye demoniseringer. Ofte i eget samfunn, i egen etnisk gruppe, i egen kommune, i egen menighet, i eget parti, i eget land.

Vi ser det igjen og igjen. Mange, men dog ikke alle, som skal vinne en maktkamp, et valg eller jobbe for en en etnisk gruppes overlegenhet, de demoniserer de andre. Et vanlig første steg er å definere de andre som en fiende som må nedkjempes. Da bruker man krigsretorikk, der man skaper en felles, ytre fiende. Det blir man populær på, på kort sikt. Budskapet er alltid det samme, nedkjemper vi ikke de andre, vil de ødelegge oss. I alle fall vil de ta fra oss alle rettigheter, overta arbeidsplasser, ta makten, oversvømme oss, snylte på oss og berike seg på oss. Dvs de andre har en plan om å ta makten og undertrykke oss. Man skaper med andre ord en rekke konspirasjonsteorier om den andre. Siste eksempel er da høyresiden vant valget i Tromsø pga motstanden mot det samiske. Samarbeidsavtalen med Sametinget ble demonisert, og det ble skapt en løgn om samene skulle få ekstra rettigheter og overta kommunen.

Menneskenaturen er lik over hele verden og de som søker makt eller en posisjon bruker de samme gjenkjennelige teknikkene. Fordi de vet at det fungerer, og at et folk eller en viss gruppe ikke skjønner at de blir brukt og misbrukt. Folk kan manipuleres, lyves for, og overbevises om at de må utføre uhyrlige ting bare for å oppnå et mål. Målet helliger midlet. Mange folk er villige til å lyve, viderebringe sladder, trakassere, ekskludere, ja noen er sågar villige til å torturere og drepe andre bare målet er edelt nok. Et laboratoriumforsøk viste at forsøkspersonene var villige til å sende et dødelig støt mot de som svarte feil, bare fordi en autoritetsperson ga ordre om det.

De destruktive prosessene kan skje overalt, i en uskyldig maktkamp i en organisasjon eller i et parti, i klassekonflikt, i religiøs konflikt, i en etnisk konflikt, og i krig i stor skala. Aktørene er ulike fra konflikt til konflikt men type aktører er stort sett det samme. Du har en stor gruppe mennesker som føler seg truet, eller som opplever nedgangstider eller som frykter store endringer. Pluss noen ledere med ambisjoner og maktbegjær som gjerne spiller på frykt og angst i en befolkningsgruppe eller i sin egen etniske gruppe. Finnes det ikke en angst i befolkningsgruppen får man lage den. Det passer å skape angsten like før man antar at det kommer store endringer, f.eks. like før EU-avstemningen, like før en revolusjon, like før en stats-deling eller statssammenslåing, like før en kulturell og språklig revitalisering, like før et valg, like før en kommunesammenslåing, like før en stor institusjon eller bedrift skal lokaliseres og mange andre ting. Folk blir redde og ønsker en sterk leder som skal passe på dem, og folk tenker alltid at ledere er rettskafne, ærlige og som skal slå tilbake fienden, opprette ro og gi folk det de trenger. Og folk fortrenger automatisk alle tegn på at noe er galt, for vår leder kan ikke feile.

Noen ganger er det bare fordi vi er et rettssamfunn at ikke vold, drap, tortur og slike ting skjer. Selv i siviliserte samfunn kan konflikten gå ganske langt og både ledere og menige skyr som regel ikke noe middel bare man får demonisert fienden godt nok. Noe i oss mennesker gjør at vi mister empatien, gangsynet og rettferdighetssansen i en konflikt. Sannheten er det første som ryker, for demoniseringen må gjennomføres. Dvs at løgnene, konspirasjonsteoriene, beskyldningene, trakasseringen og gruppepresset må være tilstede, og folk må frykte for at represalier rammer dem selv. De som ikke direkte utfører demoniseringen, blir tause vitner og medskyldige. For de ser og tør ikke å si fra for de frykter for egne posisjoner, vil ikke ha ubehageligheter, de tenker at det er ikke deres ansvar, og noen godter seg når andre får gjennomgå. Og tenker at det kommer sikkert noen personlige fordeler av at andre lider og blir rakket ned på og demonisert.

I verste fall må fienden avhumaniseres, som i krig og etniske rensinger, dvs man må fremstille fienden som ikke-menneskelig, og sammenligne dem med undermennesker, avskum, dyr, parasitter som må drepes, interneres, fratas rettigheter, utvises eller straffes på andre måter. Eksempler på demonisering av verste sort er blant annet andre verdenskrig med Tysklands jødeforfølgelser og drap på alle såkalte undermennesker, som jøder, funksjonshemmede, sigøynere, homofile, med flere. Det var nedgangstider og Der Führer fikk folk til å tro at jødene hadde skylda. Resten vet vi jo. Overalt der nedgangstider kommer utpeker man en fiende og demoniserer denne. Skruppelløse ledere får makten, og driter i om at folk bedriver borgerkrig, dreper hverandre og ødelegger samfunnet. Det ser vi i revolusjoner, på Balkan på 90-tallet, og i Ukraina i dag med gjensidig demonisering. Det så vi i Rwanda, i Sør-Afrika, i USA i slavetiden, og 9.11, i Afghanistan, Irak og overalt der radikale islamister driver på med sin terror. Det så vi under hekseforfølgelsene i Norge og i Europa. Og under katolisismen med Inkvisisjonen. Alt i Guds navn, som skal gi krenkelsene legitimitet, og plassere fienden på den ondes side.

I Norge demoniserer høyresiden tiggere, rom-folk, innvandrere og islam, og alle  de bør helst ut av landet. Blir det bare nedgangstider blir det nok enda verre, som i Europa forøvrig. I Norge har også samene fått gjennomgå i 150 år, der samisk språk og kultur ble ansett som mindreverdig og samisk etnisk bakgrunn ble stigmatisert. Resultatet ble massiv fornorskning der demoniseringen fremstilte samene som skitne, drikkfeldige, fattige, med en laverestående kultur og der sjamanene var i ledtog med den onde. Løsningen ble å tie om det samiske og skammen, og bli norsk.

Og når den offisielle fornorskningen stanset og revitaliseringen startet, fortsatte samene selv å forfølge hverandre. De som ville forbli fornorsket angrep de som ville at samisk språk og kultur ble revitalisert. Disse ble beskyldt for å hige etter penger, ære og berømmelse, noe som vant gehør i store kretser. I tillegg ble de beskyldt for å innføre den samiske synden, dvs joik, sjamanisme, fester, alkoholmisbruk, samisk teater og andre kulturprodukter. Denne forfølgelsen varte ca. i 25 år i Tysfjord, fra 1979 til 2004. Folk som var for det samiske ble ekskludert, løyet om, de ble ikke hilst på, og løgnene florerte. De fikk folk til å tro på at det samiske var av det onde, og det onde må nedkjempes med alle midler. De så ikke at det var deres egen mindreverdighetsfølelse, og egen frykt for nye represalier og at de trodde at nu skal vi tilbake til fattigdom og skam. Mye urett ble begått, men ingen tør snakke om dette, og ingen vil beklage. Man skal liksom tilgi, glemme og gå videre.

Når skal folk snakke om dette traumet og tørre å si hva som skjedde? Og når skal de som demoniserte de andre stå til ansvar og beklage? Når skal man våge å snakke om dette i politikken, i helsevesenet, i menighetene, i kirka og blant folk flest? Jeg bare spør.

Venner

De aller fleste av oss har eller har hatt venner. Venner er helt fantastisk. Jeg behøver ikke å forklare hva et godt vennskap er, det vet alle. Men nære vennskap er noe helt spesielt, noe som forbindes av alle de fine ordene vi vet av. Nærhet, fortrolighet, lojalitet, betroelser, humor, og noen ganger krisehjelp, støtte og omsorg. Det aller viktigeste er at man stoler på den andre og ikke behøver å sensurere seg, selv om nære venner ikke får vite absolutt alt hele tiden. Nære venner følges ad i livet og deler utallige opplevelser sammen når man kan. Både når man er singel, om kjærlighetslivet eller mangel på det, og når man begynner å få familie. Fødsel, dåp, fadderskap, ferieturer, fjellturer, konfirmasjon, bursdager, barnetreff, besøk, og for noen død, begravelser, traumer og sorg.

Etter foreldre er det venner som vi setter aller størst pris på, eller har mest behov for. Har vi ikke det, kan vi føle oss ensom og forlatt, ja til og med ekskludert. Som barn er det nok lekekamerater vi som oftest leter etter, og de finnes overalt der det er barn. Det er svært få barn som mangler lekekamerater, fordi barn har en fantastisk evne til å bare begynne å leke med nesten hvem som helst om hva som helst. Men det hender at foreldre hindrer barn i å ha kontakt med hverandre, på grunn av hudfarge, etnisitet, politisk eller religiøst ståsted eller før i tiden, fordi moren var ugift, var tyskerbarn, same, kven eller innvandrer. Disse barna strever med å etablere vennskap, og de tror gjerne det er dem selv det er feil med. Mange familier har valgt å flytte til en annen plass for at barna skal få venner, der de er mindre stigmatisert og der ingen eller få kjenner til deres bakgrunn. Eller man tidde om den stigmatiserte bakgrunnen. Dette skjedde spesielt langs den nord-norske kysten i den verste fornorskningstida.

I skolealder begynner man mer og mer å få faste venner der man besøker hverandre, overnatter, deler hemmeligheter, leker, samler på noe og utforsker verden sammen. Og der den første spiren til livslange vennskap etableres. Akkurat disse tidlige, livslange vennskapene stiller i en særklasse når det gjelder vennskap, og man blir gjerne bestevenner og bestevenninner. Slike vennskap føles svært meningsfulle og verdifulle. Man har en livslang relasjon til hverandre, og til de respektive foreldrene og søsken. Man følges ad hele livet, også om bestevennene får egne familier etterhvert. Ofte blir barna deres venner eller bestevenner på grunn av den tette og nære kontakten mellom foreldrene. Mange av slike livslange vennskap stiftes mellom søskenbarn, på grunn av felles opphav, besteforeldrekontakt og hyppig kontakt mellom foreldrene. Gjerne på hjemstedet til besteforeldrene.

I ungdomstida utvikles en ny type vennskap, man kommer i puberteten, begynner å interessere seg for det annet kjønn, får kjærester og vennene kan danne mer eller mindre faste vennegjenger. Man får en identitet som gjeng, som ungdom, og man kan få idoler, gjerne av samme kjønn. Som regel store stjerner innen idrett, musikk, film, ekstremsport eller andre typer helter. Man utvikler musikksmak, stil, væremåte og det finnes klare koder for hva som er in eller ut. Noen kommer i ungdomsopprør, lever på tvers av foreldrenes verdier, tester grenser, blir rebelsk og prøver ut rusmidler, metallmusikk, spesielle klær og frisyrer. De fleste kommer over denne opprørstiden med de erfaringer dette gir og blir etterhvert ansvarlige voksne med utdanning, jobb, hus, partner, og for mange - nye venner.

Får man kjæreste eller gifter seg får man man som oftest mange nye bekjentskaper, man får flere nye roller, og noen får nye venner i den utvidede familien. Først og fremst blir man nær venn med kjæresten sin, man blir svært fortrolig og det blir viktig å være lojal mot hverandre. Selv overfor sine foreldre og svigerforeldree og svigersøsken. Spesielt gjelder dette om partnerne er svært ulike med hensyn til religion, etnisitet, alder, livsstil, verdier, klassetilhørighet, morsmål og hjemsted, eventuelt hjemland. Den andres barn bør man være vennlig med, men ikke nødvendigvis kompis med. I likhet med forholdet til egne barn skal man ikke være kompis med barna men en tydelig voksen. Her må man skille mellom å være venner og å være vennlig.

Som voksen kan man naturligvis få nye venner, ja til og med nære venner. Man kan bli venn med jobbkollegaer, med andre foreldre i klassen. med personer i samme menighet, i samme parti,  i nabolaget, i samme oppgang og på tusen ulike måter. Noen er situasjonsbestemte vennskap der man holder sammen så lenge situasjonen eller livssituasjonen varer. Opphører den opphører vennskapet, i alle fall kontakten, og man blir på nikk, eller man snakker bare når man tilfeldigvis treffes. De blir til gamle venner og bekjente. Det blir også tidligere klassevenner på en skole eller folkehøgskole. Imidlertid kan folkehøgskolevenner bli svært spesielle venner, vennskap som aktiveres ved treff, via facebooksider og på andre måter. Man mimrer gjerne om skoletida, hvem man var forelsket i, lærerne, turer og internatliv. Har man gått sammen på skole med venner hjemmefra eller som man hadde fra før av blir dette vennskapet enda mer spesielt. Et folkehøgskoleår er spesielt og setter som oftest dype spor og kan bidra til å endre din karakter, væremåte, verdier, livsvalg og livspartner.

Kvinner er verdensmestere i å etablere gjensidige vennskap, litt på en annen måte enn menn, uten at jeg helt kan forklare det. Menn danner hierarkier, de kan være mer kollegiale venner, eller deler samme interesse for fotball, annen sport, hobby, politikk, business eller annen aktivitet. Alle har venner fra mange faser i livet, men mitt inntrykk er at kvinner etablerer nære vennskap med andre kvinner oftere og på en annen måte, og mange ganger er de mer åpne mot hverandre om såre ting enn mot mannen sin. Eller nettopp om mannen sin. Eller at de deler andre ting med venninner enn med de hjemme. Slik blir deres liv mer komplett og variert, og jeg ser viktigheten av disse vennskapene. Noen holder sammen hele livet, uansett når og hvordan de møttes. Noen føder samtidig, andre får venninner gjennom livskriser der man trenger noen å støtte seg til. Mange får venninner på jobb, i menigheten og blant partnerens familie eller slekt. Ofte ser vi slike venninnepar på en cafe nær deg.

Jeg setter utrolig stor pris på de vennene jeg har, noen er jeg til og med søsken til. Det er en miks med venner fra hjembygda, fra barndom, skoletid, ungdomstid, fra menighetsliv, jobb, folkehøgskole, partners familie og noen er helt ferske, men allikevel givende vennskap. Og noen bare forsvinner, noen flytter, man mister kontakt, noen dør eller får store livskriser der de ikke makter særlig kontakt. Som ungdom hadde jeg hundrevis av venner, og fikk stadig nye. De fleste vennskap fra den tida stakk ikke særlig dypt og man vokste fra hverandre ettersom tida gikk, og livssituasjonen endret seg. Men noen vennskap har bestått det meste, prøvelser, kriser, brudd og alle endringer og flyttinger. Har man en håndfull nære venner til enhver tid har man nok, sier min bekjente og psykolog Oddgeir Friborg, som har forsket på det. 

Tilhørighet er livsviktig

Tilhørighet er livsviktig, den gir beskyttelse, mening, sosial kontakt, venner, aksept og forutsigbarhet. Det motsatte kalles mange ting, fremmedgjøring, rotløshet, ensomhet, utstøting. Og det kalles marginalisering når du ikke har tilhørighet noe sted. Mangel på tilhørighet kan, i verste fall, være dødelig, ødeleggende og forårsake ensomhet, helseproblemer, psykiske vansker og forårsake rotløshet og en svært usikker identitet. Mangel på tilhørighet kan til og med føre deg inn i destruktive miljø, et skadelig forhold, og du kan bli et lett offer for overgripere, psykopater, høyreekstreme personer og kriminelle miljø. Eller til et liv i ensomhet, alene-het, uten venner og uten andre i samme gruppe. Mange marginaliserte finner andre arenaer, gjerne på nettet, der de kan finne tilhørighet, en slags mening og aksept. Det er hjerteskjærende å tenke på at nettopp de som opplevde omsorgsvikt og krenkelser er de mest utsatte når de blir voksen. En del av de ender opp som rusmisbrukere og narkomane med psykiske vansker, og får dermed det verre. Det handler blant annet boka "Når krenkede barn blir syke voksne" om.

Det starter hjemme, med tilhørighet til en mor og til en familie. Omsorg, mat, ly, søvn, fysisk kontakt, stabilitet og stimuli er livsviktige for å overleve og for å få en sunn psykisk helse. Her legges selve grunnlaget for deg som menneske. Og det er om å gjøre å bli beskyttet mot alt vondt og unngå å oppleve omsorgsvikt, overgrep og traumer. Kontakt med og omsorg fra en kompetent mor er helt avgjørende i livets utvikling. Det aller viktigste i tillegg til alt det fysiske du trenger er å få en god tilknytning. Og unngå tilknytningsforstyrrelser. Slike forstyrrelser kan gi større eller mindre skader og traume, som igjen kan få helt avgjørende betydning for nettopp følelsen av tilhørighet, og fremtidig tillit og nærhet til andre mennesker. God omsorg gir god selvfølelse, og som hjelper deg mot marginaliserende krefter i fremtiden. Er du glad i deg selv, har tilhørighet til familien og andre, kan du bo hvor du vil, selv alene på en ny plass, og ha kompetansen i deg til å få ny tilhørighet, og ikke havne i trøbbel.

Videre i livet er tilhørigheten til en storfamilie og slekt viktig. Så følger tilhørighet til en vennegjeng, en bygd, en klasse, en skole, kjønn, en kommune, en utdanning, et yrke og en arbeidsplass. Og for noen, også tilhørighet til en religion, en menighet, og en etnisk gruppe. Og for riktig mange etterhvert, tilhørghet til egen familie og til eget nettverk, til eget hus, heimen, hytta, besteforeldres hjemsted og heimfjell eller fjord.

Det finnes mange utsatte grupper når det gjelder tilhørighet. Det mest innlysende eksemplet er når en flyktingefamilie flytter inn i et for dem fremmed bomiljø og et nytt bosted. Uten venner, arbeid, uten noe kjent, og kanskje den største utfordringen, uten den nødvendige tilhørigheten til nordmenn, til lokalsamfunnet og til folk der. Det er derfor viktig at de integreres, får venner, barna begynner på skolen, og at de unngår mobbing og stigmatisering. Slik kan tilhørighet bygges, steg for steg, så langt det er mulig. Men ingenting kan erstatte deres hjemland, etniske gruppe, familien i hjemlandet, språket, skikker og tradisjoner.

Andre utsatte grupper er barn utsatt for vold og omsorgsvikt, usikker ungdom, etniske grupper i sterk minoritet, innflyttere som er veldig forskjellig fra lokalbefolkningen, psykisk syke og til og med fornorskede samer. Alle disse gruppene kan få ulike problemer med tilhørighet eller mangel på sådan. Man passer ikke inn, man har feil etnisk bakgrunn, og det er ikke status å omgå disse menneskene. Eller at de lokale miljøene, menighetene, klubbene og nettverkene føles lukket og ekskluderende.

Et annet fenomen er en uoversiktlig tilhørighet til et folk som hat flyttet ut av et område, en spredt slekt, gjerne med en diffus etnisk identitet, eller til en slekt med store konflikter, arveoppgjør og andre store spenninger. Når en hel fjord har flyttet ut og spredt seg kraftig i inn- og utland kan dette gi problemer for både tilhørighet, identitet og intern kontakt. Er noen religiøse og andre ikke gir dette ulike tilhørigheter, lojaliteter og har stor betydning for den interne kontakten. For hvordan skal man skape tilhørighet for sine egne barn midt oppi alt dette?

Det er noe mange kjenner på til daglig. Familie, slekt, venner, bekjente og tidligere sambygdinger er spredt på absolutt alle vis og til alle steder. Så skal man skape en postiv identitet, en god tilhørighet, god kontakt og et forestilt felleskap med noe som kanskje ikke eksisterer lenger, eller som må konstrueres hver gang. Folk og det flotte i samiske bygder er borte, miljøene er sterkt fragmenterte, slektene spredt, og vi har blitt veldig forskjellige. Pluss at vi blir mer og mer forskjelllige, og stadig nye generasjoner blir mindre og mindre i slekt med hverandre. Ekstra utfordrende blir det i lokalsamfunn som har opplevd opprivende og bitre fornorskningskonflikter. Noe i en vil bare ta avstand fra det hele, og noe vil føle tilhørighet. Løsningen blir ofte at man etablerer tilhørighet til deler av ens kultur og bakgrunn, og velger bort resten.

Mett av dage - helt legitimt å ville dø

Hver dag er en gave, og vi kan gi hverandre gylne øyeblikk!

Hver dag og stund er en gave fra Gud. Det er ikke en klisje, men en sannhet. Det er bare om å oppdage det, og utnytte muligheten. Livet leves på små flater, og der finnes alltid andre mennesker. Enten din egen familie som du bor sammen med, venner som du treffer, søsken, onkel- og tantebarn, tanter, onkler, søskenbarn. Og for noen, din døde sønn eller datter. Som døde så ung og etterlot deg med et knust hjerte og en lengsel om å følge etter. Du ser ham eller henne på et bilde på veggen, alltid med deg i pengeboka, og har dem i ditt hjerte. Du kan hver dag si, jeg elsker deg min sønn, jeg elsker deg, min kjære datter, jeg sørger så, og lengter etter deg. Og jeg vet du har det fint nu, men pappa eller mamma gråter etter deg likevel.

Men du har alltid andre rundt deg, vi er der for hverandre, og hver eneste dag kan man begynne på nytt. Hver dag har 15-16 våkne timer og hvert eneste møte mellom mennesker er en unik sjanse til å knytte bånd, si noe vakkert, spørre om noe, og fortelle om noe hemmelig og vakkert. De andre er temmelig lik deg selv, og som man kjenner seg selv kjenner man de andre. Hver dag våkner man om morgenen, og ønsker at det blir en fin dag. Du ønsker å bli sett, hørt, forstått, og du ønsker at det kommer et godt menneske bort til deg, og sier, jeg ser deg, min venn. Jeg vet om din sorg, dine lengsler og ditt savn. Og jeg vil være din venn om jeg får lov. Og du håper at problemer vil løse seg, og at folk vil stifte fred.

Det er slike gylne øyeblikk vi alle lengter etter. Og som det er å altfor få av. Vi alle har et stort underskudd av gode ord, komplimenter, å bli sett, forstått og vi har underskudd på omsorg, kjærlighet, blikk og den gode samtalen. Nu når du vet det, kan du, ja akkurat du, gjøre noe med det. Hvert eneste møte og samtale er en unik sjanse til å gi en annen noe godt og positivt, noen forløsende ord, en anerkjennelse, og noen spøsrmål som setter igang noe positivt.

Dagliglivets vaner er ofte det godes fiende. Vi tar hverandre for gitt, vi synes gode ord blir for klisjeaktige, vi vil vente til konfirmasjonen, bryllupet eller begravelsen å si de vakreste ord om den andre. Eller vi vil vente til han eller hun fortjener det. I praksis kan vi vente for lenge, og til slutt er det for sent.

Sjansen er idag, og nå. Se på ditt barn og bare si, kjære barn, kjære mánná, æ e glad i dæ. Du betyr så mye for mæ, og vi skal alltid holde ilag og holde kontakt. Og er du borte så ring eller send hyggelige meldinger. Hjertet vil fortelle deg hva som er rett å si. Det er bare å lytte nøye. Barna har alltid en lengsel i seg etter at foreldrene skal se dem, og vise sin kjærlighet.

Stans litt opp i hverdagen, på butikken eller på kontoret. Verden er full av mennsker som deg og meg, og alle lengter vi etter et kompliment, et godt ord, et blikk og den givende samtalen. Vent ikke at alle andre skal gi deg det, men start selv. Og si noe godt absolutt hver dag. Det gir deg selv masse, og du lager deg en god vane. Og ikke vær så opptatt av deg selv, tren deg til å observere, til å motta og til å være tilstede. Da vil du oppdage en egen verden med møter mellom mennesker, du blir vitne til andres gylne øyeblikk, andres gode ord og herlige oppførsel. Du kan få utrolig mye lykke og trivsel om du bare ser etter og ser godt etter.

Vi er en kort stund her, og årene flyr. Livet består av øyeblikk, stunder, timer og dager. Og hver stund og hvert møte kan gjøres om til gylne øyeblikk og givende samtaler. Begynn nå!

Å være ensom i et forhold

Ensomhet i et forhold eller i et ekteskap er mer utbredt enn vi liker å tro. Bak mang en flott fasade kan en eller begge parter lide av ensomhet og være mer eller mindre ulykkelig. Og det kan være mange årsaker til at par ikke bryter ut av forholdet. Det kan være økonomi, skam, et håp om bedring, ideologi, religiøs tro, hensyn til barna, dårlig helse, eller ganske enkelt at alternativet er verre. Frykt for at man blir enda mer ensom, utstøtt fra vennekretsen, statusfall, eventuelle samarbeidsvansker om barna, mister huset, hytta eller andre ting, eller at sjansene til å finne noen andre er små. Men for noen blir det for mye, for lenge, for ofte, og skilsmissen er et faktum. Og prosessen kan ha tatt veldig lang tid, spesielt for kvinner. Som prøver, håper og venter på en eventuell bedring av situasjonen.

Jeg har ingen løsning, men setter fokus på også dette temaet som kan være tabu for enkelte. Før i tiden var det virkelig en skam å skilles, og de fleste klarte seg ikke alene økonomisk, og det trengtes ofte to for å drive en (fiskerbonde-)gård. Ekteskap før i tiden var ofte et arbeidsfellesskap, og det var som regel så slitsomt i seg selv at man neppe hadde tid til å kjenne etter om man var lykkelig eller ville skilles. Man var ganske enkelt ilag hele livet. Kvinner var ofte veldig dårlig stilt i gamle dager, og de var mer avhengig av mannen, som skaffet inntekt. Mens kona passet på barna hjemme og fikk lomme- og matpenger. Det ga mannen mye makt, og han visste at kona aldri gikk fra han uansett hvordan hun ble behandlet. Idag har kvinner egen inntekt, og klarer seg selv ved et eventuelt brudd.

Ensomhet i et forhold kan ha mange årsaker, og det finnes ulike grader og hovedtyper. Typiske årsaker er når en part er voldelig, utro, ruser seg, bruker penger på seg selv, gir ikke oppmerksomhet eller at samlivet har blitt rutinepreget, seksuallivet og intimiteten opphører, barna har flyttet ut og det føles tomt. Eller at en part jobber for mye, reiser for mye eller er tilgjengelig for jobben døgnet rundt. Eller at en part blir alvorlig syk, blir funksjonshemmet, trenger mye pleie og kan ikke fungere som før. Eller at ens barn dør, og man vil følge etter. Eller pga klassiske kjønnsroller der mannen sjelden gjør noe hjemme. Eller at man har giftet seg inn i hans eller hennes familie og slekt, flyttet til den andres plass og man føler seg ensom og utenfor. Eller at man er innvandrer som må forholde seg kun til den andres familie, eller ikke blir kjent med andre i miljøet. Eller at man har så dårlig økonomi at man ikke kommer seg ut, føler seg låst og blir ensom. Eller at man opplever alvorlige konflikter i storfamilien eller i bygda, og enten er på hver sin side, eller at konflikten tar så mye tid og ressurser at det går ut over parforholdet.

En annen men viktig årsak er at en eller begge i et forhold endrer seg veldig, og den andre parten ikke anerkjenner at man har begynt med noe nytt, endret livssyn, ideologi, blitt alternativ, blitt religiøs, blitt student igjen, ukependler eller fått nye interesser eller hobbyer. Det er ting man helst ikke prater om, fordi det er et stort lykkepress i samfunnet. Prisen for dette kan bli ensomhet i forholdet. Det ene tar det andre, og avstanden, nærheten og fortroligheten forsvinner. Man er mer fortrolig med andre og må muligens gå i terapi for å holde ut.

Mange av disse problemene kan løses om begge parter virkelig lytter til hverandre og anerkjenner problemet og viser vilje til å komme den andre i møte. Eventuelt går i familieterapi. Men det er da kommunikasjonen og nærheten opphører at ensomheten virkelig tar fart. En part prøver og prøver, men den andre stadig avviser den andre, og mestrer ikke aktiv lytting. Slik skyver den ene den andre mer og mer fra seg, og man mister både håpet og troen på at dette noen gang vil fungere, man føler at det ikke er noe poeng å dele tanker, følelser, drømmer, lengsler og livet med den andre. Avmakt overtar, og ensomheten er et faktum. Og den kan gå over i tosomhet, der begge er ensomme på tross av at man er ilag.

Uansett kan begge lide, og barna kan ta skade av konfliktene, avstanden, av krangel og et dårlig klima hjemme. Man begynner å leve egne liv, reise mer, være alene på hytta, på tur alene eller mere sammen med andre. Selvfølelsen daler og håp om bedring forsvinner. Og da er sjansen for skilsmisse svært stor.

Sjelen og hjertet føler den store avstanden, og noen ganger fører dette til krise og såkalt eksistensiell ensomhet. Der alt kommer i spill. Både identiteten, selvbildet, dine personlige roller, forholdet til barna, forholdet til det annet kjønn, vennskap, lojaliteter, tro og mening med livet. Enkelte ganger er ensomheten forårsaket av andres skjebne, og gamle, skjulte familiekonflikter i en eller begges slekt, noe som kan avdekkes i terapi. Såkalte flergenerasjonelle traumer. En sjelden gang kan det være at du har hatt en tvilling i mors liv og du lengter stadig etter han eller henne. Såkalt missing twin-syndrom.