Rasismen i Kjøpsvik

Jeg er et tidsvitne i denne sammenhengen, er fra den lille, samiske bygda Musken, født 1958 og gikk på ungdomsskolen i Kjøpsvik 1971-74. Her er mine erfaringer fra denne tida. Fornorskningen varte offisielt fra 1850 til 1980-årene, og var på 1970-tallet fullt til stede. Vi gikk tom. 6. klasse i Musken, og måtte flytte til Kjøpsvik og bo på internat i tre år. På innsiden der var vi trygge, og passet på hverandre, men utenfor måtte vi passe oss som best vi kunne. De voksne kunne ikke redde oss, og vi måtte tåle mye. For mye, for sarte unge sjeler som ikke var vant med rasisme hjemmefra.  

Rasismen i Tysfjord generelt og i Kjøpsvik spesielt var sterk og langvarig. Den skapte apartheidlignende forhold i en liten, flerkulturell og flerspråklig kommune, som jeg nå vil fortelle om. Merk deg at jeg sier apartheidlignende, ikke apartheid. Apartheid bygger på at noen folk eller raser anses mindreverdige og kan behandles slik og slik. Ikke alle ble behandlet like dårlig men jeg vil påstå at vi fra Hellmofjorden sto nederst i hierarkiet, og vi ble ropt til, mobbet og forsøkt ydmyket. Andre slapp lettere fra det eller de fikk gå i fred. Spesielt de store og sterke. Rasismen i Tysfjord var veldig lik den i Narvik, Mo i Rana, Kirkenes og enkelte andre byer i Nord-Norge. Enkelte ensidige industristeder, fiskevær og nessekongeriker langs kysten fikk en brå velstandsutvikling etter krigen. Som skyldtes funn av malm, jern, kalkstein til cement og frakt av alt dette. Eller det var fiskevær og handelsbyer som hadde viktig betydning, der velstanden kom først og som styrket deres regionale posisjon. Felles for de mest rasistiske stedene eller miljøene var at god del av folkene ble raskt velstående etter dentidens målestokk, de var fornorsket, og på grunn av økonomiske og sosiale forhold før det, prøvde de å fremstå som bedre enn andre. Velstanden ble et bevis for at de sto høyere på den sosiale rangstigen enn andre, og at den norske kulturen var mer verdifull enn den samiske og kvenske kulturen. 

Nok om analyse, jeg vet hva jeg selv har sett, hørt og kjent på kroppen. Og jeg vet at mange på begge sider vil si at det var ikke så farlig, det var den tidens forhold, og nu er det jo så fint så. De såkalte norskes kronargument er at de har samiske venner, og at de så aldri noen mobbing og alle hadde like rettigheter og alle ble behandlet likt. Det er bare ett ord om det. Løgn. Samene ble massivt mobbet, diskriminert, hånet, forbigått og latterliggjort. Enkelte fra distriktet som bodde på internatet ble også utsatt for ting fra de i Kjøpsvik, selv om de ikke var samer, men mer bona fra bygdene rundt om.

Hvordan skjedde så mobbingen og diskrimineringen? Både skjult og åpent. Åpent ved at vi nesten daglig fikk slengt etter oss, Hellmolapp, jævla lappunge, lappjævel, og Hellmo ble et bannskapsord. Alle i kommunen måtte en tid gå på ungdomsskolen i Kjøpsvik og vi fra distriktan måtte bo på internatet eller bo privat. Mange i Kjøpsvik hermet etter den samiske aksenten, de hermet bevisst med såkalt dårlig norsk. Hver tirsdag kom det folk fra Musken med dampen på dagstur, og det ble vi også ertet for. Har du sett noen lappa i dag, sa de. I ettertid har vi fått vite at mange som stammer fra Kjøpsvik og omegn har samisk avstamning, De som var de verste var faktisk de som prøvde å skjule det mest. Som for å understreke at de var norske. Jeg ønsker ikke å nevne navn, mange begynner nå å vedkjenne seg både mobbingen og sitt samiske opphav. Men minst like mange var etnisk norske. Mange av oss ble banket, slått, fratatt skoleveske, og mobbet på andre måter. Og sjelden grep voksne inn. Vi tidde og led, og vi torde ikke å fortelle verken lærere eller foreldre om mobbingen. Det var den sterkestes rett, og deltok du ikke ble du selv mobbet. Slik ble apartheidlignende systemet skapt og praktisert.

Mobbingen var skjult ved at de ikke hilste på oss, vi fra Hellemoa ble aldri inkludert i deres vennekrets eller invitert i bursdager og slikt. De tisket, hvisket og pekte, gikk bevisst forbi, mumlet noe med lapp, eller kommenterte klær, væremåte og omtalte internatet svært nedlatende. Vi måtte gå i flokk for ikke å bli slått ned, og vi innførte NATO-system på internatet, en for alle, alle for en. Om vi ble truet varslet vi de store gutta i 9. klasse, eller nevnte navn på slektninger i Kjøpsvik eller i fjorden som alle var redde for. Ingen i Kjøpsvik torde å nærme seg internatet, eller de ville ikke pga de ikke ville bli forbundet med samer eller bona fra Drag, Storjord, Korsnes, Grunnfjord og ikke minst Hellmofjord. Ble det for ille måtte vi selv banke opp de verste, men ikke mange på en. Og bare såpass at de ikke turde å mobbe mer. Jeg ble møtt av to lokale cowboys da jeg kom på internatet for første gang, som spurte om lappen ville ha juling. Jeg gikk ut, sa okei, bare sett i gang. Etter noen lusinger hit og dit sprang de avgårde og ble aldri sett igjen. Etter det fikk jeg gå i fred.

Lærerne var stort sett greie, men grep aldri inn, og interesserte seg sjelden i hvordan vi hadde det. Det var de andre elevene som var verst. Og de hadde naturligvis holdningene og verdiene med seg hjemmefra. De av oss som var skoleflinke ble ekstra presset og mobbet, vi forstyrret visst selvbildet til byens beste barn, med at vi fikk bedre karakterer enn dem. Sønner til lensmann, Norcemsjefer, lærere og lokale helter tålte ikke at lappan var flinkere på skolen enn dem, og de truet oss med juling og testet oss i matematikk ute i skolegården! Og lånte gymnasmatte på biblioteket for å ikke å miste selvrespekten. Eller demonstrerte høylytt i klassen, og antydet at vi fikk bedre karakterer fordi vi var noen læreres favorittelever.

De samiske jentene ble mobbet på andre vis enn guttene, ikke med juling men med andre ting. Men brutalt nok, bakvasking, kalling, utestengning, herming og uthenging. En guttegjeng lurte en av jentene til å synge bæ, bæ, lille lam på en elevkveld og ble totalt utflirt, som det var meningen å gjøre. Mange av mobbeofrene fikk problemer etter all mobbingen og sliter den dag i dag med ettervirkningene. Jeg har hørt bare én eneste beklagelse eller erkjennelse fra noen av mobberne, eller de som passivt bare sto og så på.

Diskrimineringen fortsatte lenge, også på systemnivå. Kvalifiserte samer ble forbigått ved kommunale ansettelser, og Musken og Hellmofjorden ble til og med stemplet som fraflyttingsområde med forbud mot bygging med Husbanklån. Kommunestyret med Drag-ordfører i spissen vedtok at samtlige som fikk støtte fra Boligaksjonen skulle bygge på Drag. Der var det verken arbeidsplasser eller andre tilbud. Mange utflyttede samer ble arbeidsløse og kunne ikke livnære seg på tradisjonelt vis med ulike næringskombinasjoner som tidligere. Det forklarer en del av trygdingen og enkelte sosiale problemer som fulgte. Mange Kjøpsvikfolk, dog ikke alle, anså seg over alle de andre i kommunen og oppførte seg deretter. De var i flertall, var kommunesenteret, hadde fabrikken, og hadde arbeid. Og var ikke fattige fiskerbønder som de andre. De hadde storkaran, nessekongene, makta og posisjonene. Og enkelte hadde et oppblåst selvbilde. Enda de fleste var arbeidere på en fabrikk som laga cement. Om en same ble lege, ingeniør, lærer, og fikk høy utdanning så hjalp det bare ikke. De var lappa og laverestående like fullt. Og skulle ikke komme her og tro de fikk jobb i Kjøpsvik. Heldigvis ble de lett ansatt andre steder, og gjerne i bedre stillinger enn det de søkte på i sin hjemkommune.

Muskenfolk og andre fra distriktan ble bedt om å komme seg ut blant folk, og lære folkeskikk og lære å oppføre seg. Man skulle ikke isolere seg, sa de. Jeg kjenner ingen andre som har vært så isolert som Kjøpsvikfolk. Målet var fast ansettelse på fabrikken eller en bedagelig jobb på kommunen som stort sett varte livet ut. Mange pratet nedsettende om saman og de på Drag. Og de skulle lære oss folkeskikk og å bli verdensvant. Nu har de heldigvis jekka seg ned litt, folketallet stuper, fabrikken innskrenker, og husan er på billigsalg. Drag og vestsiden utvikler seg og folketallet og arbeidsplasser øker. Og mange flinke sama vender tilbake til kommunen, og det samiske blomstrer. Det er så synd at rasistene i Kjøpsvik fikk ødelegge så mye og så mange og nesten fikk oss til å tro vi var annenrangs. Det var bare i deres hode at vi var annenrangs. For alle andre var vi helt normale, og flinke. Er det noen som har behov for og tør å beklage all mobbingen og diskrimineringen?

Gamle Tysfjord-historier på FB, nu samla på bloggen

6 engelske grottere kom til Musken sommeren 1974 og skulle klatre ned gjennom Råggejávrrerájgge, over 600 m nesten rett ned gjennom fjellet. Jeg var 16 år og kunne brukbart engelsk og ble tolken demmes i en ukes tid. Så spurte de om æ kunne få tak i en båt, for å komme til Segelnes når de skulle gå opp til toppen av fjellet, da måtte de enten skysses eller de kunne leie en båt noen dager. En nabo sa han hadde båt, vi ble enige om leia, men han sa trebåten måtte trutne (tettes) for den hadde vært på land i et år. Dvs ligge i havet noen dager først. Jeg forklarte så godt jeg kunne, men de sa de kunne ikke vente. Så lasta de opp sekker og utstyr og la fra land. Jeg greide ikke å forklare på engelsk at de måtte vente, og fulgte med for jeg skjønte det gikk galt. A boat is a boat, sa de. Så skjøv de fra, vannet fosset inn og like etter holdt de på å drukne. Heldigvis var det bare noen meter fra land. Jeg sa de i allefall måtte ha med bøtte og auser. En kar henta en bøtte hjemmefra og så starta de på tur nr to. De klarte ikke å ause fort nok og bråsnudde og kom på land. De hadde fremdeles ikke tid til å vente og fikk tak i 4 bøtter. Etterhvert kom det mange folk for å se dette dramaet, og de ropte kom på land, men ingen av de ville snu, så vi satt der alle mann med skrekkblandet fryd, ropte, gråt og flirte omenannj. Helt til den kom fram. Sånt kan skje en helt vanlig sommardag i fjorden.

Bilhistorie 1. På begynnelsen av 80-tallet kjøpte jeg meg en gammel Volvo 145. Bilen ville hjem til Sverige en tur, og det var ikke meg imot. Stolt dro jeg, Erling og Stig til julesamlingen i Gällivare. Det var allerede mørkt da vi kom til Kiruna, og vi peisa berre på. Plutselig forsvant alle lys og vi kjørte i bekke mørkna, midt mellom Kiruna og Gållivare, i minus 25. Det var bare å stoppe ved en sidevei. Så kom en svensk bil samme vei, og vi hang oss på. De måtte tro det var en spøkelsesbil som forfulgte dem. Plutselig kom vi til en liten bygd og så et stort skilt "Verkstad", og vi svingte raskt inn og parkerte utenfor. Eieren kom ut, åpna døra til verkstedet, vifta oss inn og stengte døra bak oss. Uten ett ord. Fremdeles uten å snakke signaliserte han at jeg skulle åpne motorlokket, noe jeg gjorde. Så henta han en øks fra veggen. Nu er vår siste time kommet tenkte jeg, og livet passerte revy. Han kakket en gang på venstre sida, og en gang på høyre, og plutselig kom lysene tilbake. Fremdeles uten ett ord åpna han døra, vifta oss ut, lukket og vinket oss videre. Uten betaling. Det er det merkeligste verkstedbesøket noensinne. Etterpå fikk vi høre at gamle Volvo brukte å ha en slik reléfeil som fikk lysene til å forsvinne, noe han tydeligvis visste. Og tack och pris för det!

Bilhistorie 2. En annen jul, en annen bil. Stig hadde kjøpt en Simca 1100 og vi på tur til Sverige igjen, julesamling igjen. Mørkt og selvfølgelig kaldt. Iskaldt. Varmeapparatet virket ikke, dvs det blåste, men bare kaldt. Og vi satt med soveposer, termos med varm drikke og hua og votta på. Slik gikk nu jula. Da vi nesten var hjemme igjen, kom jeg borti en hendel og plutselig strømmet varmen ut fra alle kanter. Det var et spjeld som var lukket, som nu ble åpen. En minnerik jul.

Bilhistorie 3: Jeg, Erling og Kjell Edmund dro på badeferie til Piteå en sommer. Bare jeg hadde sertifikat, og bilen var den samme som i historie nr. 1, en Volvo 145. Det fine med den var at vi hadde madrasser med og når vi slo ned baksetene kunne vi sove bak alle tre. På vei fra Drag ble jeg så trett i nærheten av Gällivare, så vi la oss til å sove der. Dvs at jeg sov. De andre to hertingan, uten sertifikat, hadde starta opp bilen og kjørt videre. Plutselig ble jeg vekt utpå mårran, og de ropte jeg måtte våkne, og fløtte bilen. De hadde kjørt hele veien ned til Luleå, og kvalt motoren midt i et lyskryss i Luleå sentrum. Bilene tutet fra alle kanter, fullt kaos. Jeg ble sint der og da, og sa det var veldig fali, men mest av alt var det jo tjyvartig, ingen var jo kommet til skade. Hva kunne jeg gjøre?

Ca 1986 var det bispevisitas i Tysfjord, mener han heter Wisløf dengang. Nok om det, jeg var lærer ved Drag skole et par år, og biskopen kom også innom skolen som seg hør og bør. Det var svært høytidelig, vi lærere hadde pønta bord med kaffe og kaker og greier, og satt og småkonverserte oss imellom og med biskopen, mest om jordiske saker men også om mer ikke-jordiske saker. Praten gikk lett og vaktmestern hadde personlig bakt en kjempebløtkake som skulle rekke til hele hurven. Men biskopen skulle få servert først. Vaktmesteren hadde lagt den store kaka på glatt matpapir på et brett, og kommer seilanes inn døra med alles beundring for den her flinke vaktmesteren vårres. Først gir han kaka til han som satt ved siden av biskopen, som glatt tar i mot kaka, som allerede var i god fart fra før av. Så sa han sidemannen værsågod til biskopen og prøvde å stoppe kaka i dens videre ferd. Men kaka levde sitt eget liv, forlot matpapiret alene, snudde seg rundt i lufta og landet på bordet rett foran biskopen så kremspruten sto. Jeg telte sekundene, det gikk ca 4 sekunder da klarte ingen å holde seg, og vi brølte av latter. Biskopen med, han så ut som en julenisse med all kremen i ansiktet. Han tok en smak av kaka, og sa kaka var god den, så fikk han en hel tørkerull og vi bare fortsatte som om ingenting var hendt.

Jon Olai var vel kjent i Tysfjord, markasame fra Snubba og utsendingspredikant i årtier. Han og Arvid Horn var utsendinger til Tysfjord et år og for Arvid var det første gangen, i en alder av 33 år! Jon Olai var en god spøkefuggel, og når noen sa noe morsomt sa han berre "Åro jasska!" (Vær stille, i betydningen nei, du må ikje snakk).
Midt under middagen, sa han, dette klarer dere ikke, og så tok han en full dessertbolle og snurra den rundt hode uten at en dråpe gikk til spille. Mange prøvde men det ble det bare søl av. En annja gang sa han "Slepp luft" under preika, ham mente det var så varmt at de måtte åpne vinduan.

Etter Musken-samlinga fant han på at de skulle stikke innom oss i Musken på mårrakaffe på tur til båten. Mamma sprang rundt i nattkjole og skulle hente noen underklær under bordet. Ho hadde en klessnor der over stråleomnen for hurtigtørk. Og plutselig står de i kjøkkendøra. Der krøp ho mor under bordet, sa Jon Olai. Så gikk han og tok mamma i venstrefoten og sa takk for meg, Mamma skjemtes og hoppa til den andre sida under bordet. Jon Olai tok ho i høyrefoten og fortsatte med den hadetbra-seremonien. Mamma begynte å flire og Jon sa til Arvid at nu var det hannes tur til å ta mamma i foten og si ha det bra. Nei det nekta han og sprang ut. Mamma venta lenge med å komme fram for å vær sekker på at nu var de ute begge to. Og på båten flirte de alle godt av det hele.

Sommeren 1975 var forferdelig varm og med masse mygg. Det var storsamling i Musken på gammelskola som nu er samlingshus. Masse folk og gjester utenfra. Det var så fullt under samling at de pakket eldre oppe ved predikebordet. En eldre mann satte de like bak den eldste predikanten vårres, og så begynte samlinga. Folk satt der og halvsov i varmen, og ante verken fred eller fare. Så plutselig våkna vi onga av et smell. Mannen hadde knerta den første myggen, og var på utkikk etter neste. Her ble det action og vi onga fulgte med i dette dramaet. Smått slo han en mygg på låret så bare stolen rista, og smått reiste han seg og tok en mygg høyt oppe. Ingen fulgte med på hva de sa, bare på denne spennende jakten på stikkende utøy. Alle våkna etter hvert av dette smellrabalderet som ingen ende tok. Unntatt den eldste predikanten som hadde glømt å sette på øreapparatet, og satt der, halvt drømmende, halvt våken i den uutholdelige varmen. Så ser jeg som i en sakte film dette dramaet som fulgte. En diger mygg sikter seg på vår gode venn og vår actionhelt holder begge hendene klare til årets smell, myggens sikre død. Men myggen velger i siste liten å lande på hodet til predikanten, som ikke hadde hår på toppen, han satt fortsatt og halvsov, lykkelig uvitende om at han skulle oppleve sommerens dramatiske høydepunkt og snakkis. Mannen reiser seg, tar fart, konsentrerer seg og smeller til myggen på hauet til den andre. Som bråvåkner, roper noe jeg ikke skal nevne, og spretter opp i panikk. Etter 30 sek var vi ongan ute, og halve forsamlinga sprang kom etter fliranes.

Å fly kan være kjedelig. Spesielt om man flyr 3-4 ganger i måneden Tromsø-Oslo som jeg gjorde for noen år siden da jeg jobbet i Norsk Lærerlag, og gjespet meg gjennom møter og flyturer, uke etter uke, måned etter måned. En gang var vi tilfeldigvis bare 5 på hele flyet, og det så ut som de kabinansatte også syntes det var litt kjedelig. Da, og bare da, tenkte jeg at en gang, og bare denne gangen, skulle jeg teste ut mine skuespilleregenskaper i 1 time og 50 minutter, og klare å oppholde 4 flyvertinner like lenge (faren for å bli kastet ut er som kjent svært liten i 10000 m høyde). Da jeg kom inn sa jeg helt vill i blikket om jeg fikk gå på dass, og hvor er dassen, og hvordan man bruker den. Jeg sa at jeg er redd om jeg skiter i høyden og skyller ned, kommer DEN klumpen å fryse til is, fare med voldsom fart ned, og jeg er redd noen skader seg noe voldsomt, spesielt om vi flyr over Tysfjord, der jeg er så glad i så mange. Neida det er lukket system, mente de. Jeg lukka ikke døra og ropte kom å hold meg i handa for jeg er så redd å bli sugd ned i dassen om det var sånn vaakumgreier der. Ingen kom. Så fikk vi kaffe og roastbiff, og jeg begynte å småraute, og trykket på tilkallingsknappen. Er det ku dette, spurte jeg, hvor er den fra? Ja sa de, jeg tror jeg har fått kugalskap sa jeg og rautet litt ekstra. To av de satte seg ved siden av meg og trøstet meg at det går ikke så fort. Så begynte jeg å gråte og sa jeg var redd for å falle ned, og hvor er vi nu, og de sa over Trondheim. Så tok jeg fram en telefon som var fast i stolryggen foran og lot som jeg ringte til mamma. Mamma vi faller ned, hjelp meg, og du finne mæ i Trondheim, hjelp. En tredje kom til, og tilbød mæ beroligende, og den fjerde gikk inn i cockpiten, og torde ikke komme ut igjen. Etter litt ekstra rauting fikk jeg mer mat men ikke mere roastbiff, og masse kaffe. De bytta på å holde mæ i handa og trøst mæ, og fortalte kor sikkert det var å fly. Jeg fortalte den ene skrekkhistorien etter den andre og kor farlig alt var her i verden. Kapteinen kikka bekymra bak i kabinen av og til, låste døra, og alle viska og tiska, og skulle nok ønske vi var framme. De hjalp meg så med jakken, veska, fikk gode klemmer og masse medfølelse. Da jeg gikk ut stilte de seg alle, inklusive kapteinen på rekke og rad og tok meg i handa. Ingen sa velkommen tilbake. Da sa jeg med et lurt blikk, at dere hadde nok like lyst å flire som jeg...

Førr i tida var han virkelig sterk, spesielt sydvæsten.. Pappa fortælte at i Musken kunj han vær så sterk at han bløste malingen av væggan og navnan av folk, og folk holdte seg i gjerdan men de hang vannrett ut i lufta, men fram kom de. Og etterpå sa vi til hverandre, du heite Petter, ka heite æ? Sia det tross alt e far min som sa det så trur æ på kvært et ord..

For 25 år siden jobbet jeg ekstra i Oslo ved et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, der vi blant annet skulle lære de å gå på kafe, ta bussen og slike ting. En givende jobb der alt kunne skje. En gang var vi på kafe der en gutt jeg var sammen med gikk på do. Den ene etter den andre mannen kom flirende ut, og jeg måtte inn å sjekke, og skjønte det var noe ekstraordinært. Gutten hadde satt seg på do med døra åpen og hadde oppdaget en stang over døra. Han var så sterk og myk at han svingte fram og tilbake der i stanga med buksene på anklene, med sterke gledeshyl, og ville ikke ned. Etterhvert ble han så sliten at han kom ned selv, og mange dassgjester hadde nok fått en meget spesiell opplevelse den dagen!

LikerKommenterDel

Du er din personlighet, ditt verdigrunnlag, ditt selvbilde, og hvor åpen og ærlig du er overfor deg selv og andre

Hvem er du egentlig? Hvordan er din personlighet/karaktertrekk? Hva er ditt verdigrunnlag? Hvordan er ditt selvbilde? Og hvor åpen og ærlig er du egentlig, mot deg selv og andre? Og hvordan harmonerer alt dette mot det du blir oppfattet som av andre? Dette opptar oss til daglig, og vi prøver gjerne å finpusse vårt image for å fremstå som perfekt, godhjertet, populær og ærlig, osv. Og vi prøver helst å skjule våre svakheter, og de feil som er begått. Vi rasjonalisere bort feil, rettferdiggjør dem og lar være å be om unnskyldning. Ber du om unnskyldning innrømmer du feil, og det harmonerer ikke med det flotte selvbildet du har. Og du håper at feil og krenkelser av andre bare blir glemt eller unnskyldt. Det er denne kontinuerlige prosessen jeg vil fokusere på idag, og de eventuelle konfliktene og mulighetene dette gir i livet.


Ingen av oss er 100% ærlig eller 100% glatt hele tiden. Overfor de aller nærmeste er de fleste av oss åpen og ærlig om det meste og mindre åpen og ærlig overfor fremmede. Vi alle er en plass mellom Mor Teresa og en psykopat/overgriper, alt ettersom. En viss prosent er psykopater, krenkere eller kriminelle. Alle vi andre er mer eller mindre normale. Psykopati er en lidelse og personlighetslegning med krenking, utnyttelse og glatthet som typiske kjennetegn, der de aldri angrer eller ber om unnskyldning, og psykopater får offeret til å føle seg fanget og skyldig. De og de som bedriver grove krenkelser er de verste. De har en syk personlighet, ingen ærlighet, perfekt selvbilde og et elendig verdigrunnlag som gjør at de innerst inne vet hva de gjør, men det volder dem ingen problemer. Og de fortsetter helt til offeret rømmer. Da finner de straks nye offer. Utad har de ofte en plettfri fasade.

Du er en mix av din personlighet, ditt verdigrunnlag, ditt selvbilde og din ærlighet og åpenhet overfor deg selv og andre. Selvsagt er du en mix av mye mer, kjønn, sivil status, alder, bosted, yrkes- og utdanningsbakgrunn, religiøs, etnisk og åndelig bakgrunn, interesser, seksuell legning, foreldreskap, roller du innehar, erfaringer, krenkelseshistorie og livshistorie. Hovedpoenget med dette innlegget er hvordan du håndterer alt ditt eget, overfor deg selv og andre. Og hvor ærlig og åpen du er overfor dine venner, og overfor dine barn og etterkommere. Jeg mener ikke at du skal fortelle alt til alle hele tiden, men heller at en viss åpenhet og ærlighet om deg selv gir deg god psykisk helse, bedre livskvalitet, nærere kontakt med andre, mindre ensomhet og bedre vennskap.

En fin leveregel er at alt du forteller skal være sant, men alt som er sant skal nødvendigvis ikke fortelles. Det kommer helt an på hvem den andre er. En fremmed eller nær venn. Ditt barn, en kollega, partner. Målet er å finne en viss balanse som fungerer. Vil du fremstå som perfekt og feilfri hele tiden risikerer du både indre ensomhet, ytre overfladiskhet, få, nære venner og flate relasjoner. Og i verste fall få barn som blir som deg, med lite kontakt med sitt egentlige jeg og et forrokket selvbilde, skjør selvfølelse, overfladisk verdigrunnlag, og som ikke lærer åpenhet/ærlighet, verken mot seg selv eller andre. Disse barna blir ikke så robuste følelsesmessig, og kan lett henfalle til skuespilleri der de skjuler sitt eget og prøver å fremstå som perfekte. Og kanskje blir syke av stress, press og fasaderi.

Alle får sitt en dag, og alle vil oppleve tap, problemer, sykdom og død. Blir man spurt kan ærlighet og åpenhet hjelpe, til egen erkjennelse av problemene, til å få støtte og nærhet, til å fatte håp og til å få nye, nære vennskap. Det kan også hjelpe deg til å forsones med den nye livssituasjonen. Nåkka sånt.

Englevakt, kontakt og besøk fra den andre siden

Englevakt har vi alle, spesielt barn. Gud og engler passer på oss. Avdøde foreldre og barn passer på oss og de sender drømmer, varsler og kontakter oss når vi har det tungt. og sørger for at vi har marginene på vår side. Vi har dem alle i våre hjerter, og vi kan prate med dem. Det er viktig å besøke gravene, si noen ord og kanskje be om hjelp. Og det er spesielt viktig at barna vet om hvem som er forfedre og formødre, at de har god kontakt, og at de er med på alle familiebegivenheter, også begravelser. Her er noen av mine erfaringer.

Jeg ligger på UNN etter hjerneslag og har det ikke bra. Plutselig kjenner jeg en varm hand på venstre skulder. Ingen der. Takk for trøsten, tenkte jeg. Dagen etter depper jeg igjen og plutselig setter noen seg på beina mine. Jeg torde ikke se, men sa, er det deg, mamma? Og så forsvant tyngden etter en stund. Og noen har også læst på meg, jeg slepte foten når jeg gikk, men plutselig kjente jeg en kraft i hofta og beina og jeg gikk normalt igjen. Nu er det bare småtteri igjen, og når jeg sammenligner meg med andre pasienter skjønner jeg at jeg har hatt englevakt.

Som 16-åring gikk jeg på ski fra Hellmobotn til svenskhytta i Måskåsj, der var mange ungdomma en påske. Jeg prøvde å ta en snarvei på vestsida av Tjåråkvuoll-jávrre, men jeg visste ikke at der var det dype kløfter hele veien. Plutselig sto skiene bom fast, og jeg kjente på bakken om det var berg jeg sto på. Men det var ikke noe mellom skiene og heller ikke under. Så ser jeg at jeg sto på kanten av et stup og de mørke prikkene mellom skiene var store steiner 100 m rett ned i et juv. Og først da jeg prøvde å gå bakover løsnet skiene, så gikk jeg tilbake til den vanlige stien.

Jeg tok med meg Josef til slektninger i Trøndelag, han var bare 8 år, og vi fikk vite mye om familiebakgrunnen på den andre sida. dagen etter besøkte vi grava til mormor, som døde altfor ung. Hun lå på Moholt kirkegård i Trondheim. Jeg sa til henne er her er barnebarnet ditt, og til Josef sa jeg her ligger din andre áhkko/bestemor, men du har aldri sett ho. Så sier Josef ja da lager jeg to snyballer, en fra mæ og en fra dæ, og satte de på gravstøtta. Og så var vi stille lenge. Han skjønte at vi gjorde noe svært viktig.

Jeg takker for alt det rare jeg har fått med meg fra et samisk-læstadiansk miljø. Og all livsvisdom om Gud, de døde, om krefter i naturen og at man ikke skal bli redd. Noen passer på oss og gir oss styrke i sorg og motgang. Gudsord, stål og ild beskytter oss og sender bort det onde. Vi er aldri alene. Og en dag skal vi møtes igjen.

Oppofrelse og egoisme

Enhver av oss er en eller annen plass på skalaen mellom oppofrelse/altruisme på den ene siden og egoisme på den andre. De fleste av oss er i balanse, og veksler mellom å gi og å ta. Og vi er midt imellom det å ofre alt for noen eller å utnytte andre til egen fordel. Denne balansen er utrolig viktig for vår psykiske helse og livskvalitet. Er vi ikke i balanse går det utover en selv, våre barn, partner, familie og venner. Det er ikke sikkert at noen vil fortelle deg om du heller til den ene eller den andre siden. Mange av oss vil ikke vite, og helst ikke involvere oss. Man vil være venner, og ikke fornærme noen. Slik kan elendigheten fortsette.

Derfor er det viktig å være bevisst sin egen situasjon og sine egne tilbøyeligheter. Man behøver ikke å være syk eller ha en diagnose for å havne i den ene eller andre situasjonen. Livet som sådan kan føre deg på ville veier. Det verste er at egoister og psykopater værer og finner de som oppofrer seg og utnytter disse. På en jobb eller i en familie skaper dette ubalanse, sykdom og dårlig psykisk helse og livskvalitet. Mange rettferdiggjør også sine handlinger, og forsvarer dem om man påpeker forholdene.

Som foreldre bør vi være bevisste hvordan vi selv behandler våre egne barn. I barndommen legges grunnlaget for hvordan de unge vil ha det og oppføre seg. Kjærlighet, tid og omsorg på den ene siden og grensesetting og ansvar på den andre. Kjærlighet uten grenser, og grenser uten kjærlighet kan begge skade, og presse våre barn til å utvikle seg til å enten å bli oppofrende eller egoister. Får man for mye ansvar for tidlig kan noen bli såkalte flinke piker og lære å bli altoppofrende. Og får man kjærlighet med betingelser er dette også skadelig. Dvs at man får kjærlighet kun når man jobber, gjør som foreldrene sier eller får gode karakterer. Det er også omsorgssvikt.

Om barna får styre for mye eller får for mange ting kan de bli late, drittsekker og egoister, og lære at bare man presser og maser nok får de alt servert. Denne oppførselen kan fortsette i voksen alder og overfor stadig nye mennesker. Og har de anlegg for egoisme og psykopatiske trekk så har de ikke fått en motvekt og grenser i barndommen, og dette får utvikle seg videre. Og noen blir fullblods psykopater som ødelegger alt på sin vei.

Et viktig trekk kan man lett finne hos egoister og psykopater. De innrømmer sjelden feil, og gjør de det er det for å få en fordel. De skylder derimot på deg selv, finner dine svakheter og terper på dem. Slik kan man miste både selvtilliten, selvfølelsen og den kritiske sansen, og stadig bli utnyttet. Egoister prater mest om seg selv, skryter og vil ha din anerkjennelse. De lytter sjelden oppriktig og gir ikke kjærlighet uten å selv vinne noe. Det kan være vanskelig å avsløre egoistene og psykopatene, for de har ofte et sjarmerende ytre, mens de tyranniserer de hjemme eller på jobb.

Vi må ha et kyndig blikk, både for de som ofrer alt og de som utnytter andre. Folk i de to kategoriene finner hverandre lett. De som er oppofrende blir sjarmert av egoisten, som raskt skjønner at den andre mangler noe i livet, og vil ha kjærlighet. Han lover gull og grønne skoger, inntil han har fanget den andre i et fast grep. Og begynner å utnytte og krenke vedkommende. Dessverre synes det som om det er flest menn som er egoister og psykopater. En psykopat forandrer seg aldri, så eneste mulighet er å holde seg unna, og advare andre. Man kan lett tro at bare man elsker og oppofrer seg nok blir det bedre. I verste fall må man skille seg fra dem.

Gammeldags arbeid er fritidssysler i dag

Det er vanskelig å forestille seg at det vi jobber med idag, bruker og lager skal være de neste generasjoners fritidssysler og hobbyer. Men nesten alt de gjorde og lagde for bare to generasjoner siden er såkalt gammeldags, kultur, tradisjon, fritidssysler eller hobbyer. Duodje og husflid er in som bare det, det samme er museer, tradisjoner, tradisjonskunnskap, tradisjonsmat, kulturvandring, økologisk matdyrking, lokalhistorie, slektshistorie og muntlig tradisjon. Kort sagt det meste når det gjelder tradisjon, kultur og gammeldagan.

Alt dette kan forstås på ulike måter. Noe i oss lengter etter det enkle, det ekte, det stressfrie, det rene, og det stolte i vår slekt, i vår kultur på våre forfefedres/formødres hjemsteder, i språk, tradisjoner, natur og sijddaer. Vi knytter mye av vår identitet til alt dette, og vi samer bruker/syr kofta mer og mer, syr skalleband, syr njálmmefahtta og lager/kjøper duodje, armband, kart og samisk kunst. Og stadig flere driver profesjonelt med duodje, både hard- og myk, eller har det som en viktig tilleggsnæring. Man kan gå duodjeutdanning både i Guovdageaidnu og i Jokkmokk, og interessen for alle typer duodje øker stadig, det samme gjør prisene. Som igjen gjør det mulig å leve av det. Nye næringskombinasjoner oppstår.

Det meste av det de lagde før krigen og før det er nå viktige kulturgjenstander og fyller idag museer, naust, boder, tun og loft. Og en god del henges opp til pynt hjemme og fungerer som viktige kultur- og  identitsmarkører. Det er alt fra båter, seil, auskar, fiskeredskaper, hestegreier, vogner, melkespann, spinnrokker, trø-symaskiner, votter, luer, klær, radioer, og tusen andre ting folk i gamle dager brukte.

Og gamle dagers arbeid er dagens fritidssysler og hobbyer. Sying av klær, sko og kofter, veving av band, behandle skinn og farve garn. Lage kniver, nahppe, gukse, vevegrener, og mye annet. Bygge gamme, bruke lavvo, lære å tørke og røyke kjøtt og fisk, lære tradisjonelle mat- og middagsretter. Bruke naturlige ingridienser og oppskrifter, spise naturlig, enkelt og rent. Bake, koke, fermentere, og lete fram gamle kornsorter med ingen eller mindre gluten i. Tilbake til det enkle og det rene, tilbake til naturen. Bo enkelt på hytta, helst ikke innlagt strøm og vann. En enkel fiskebåt der du kan fiske i et rolig vann eller i havet og tilberede egenfiska mat.

Alt dette tolker jeg det blant annet som et svar på dagens hurtige og moderne samfunn. Vi blir stresset, syke, allergiske og får dårlig tarmflora av hurtigmat, sukker og e-stoffer. Mange av oss mimrer om gamle dager, og hvor enkelt og rent vi levde og spiste. Ingen narrasiner, antibiotika eller andre tilsetningsstoffer. Melk fra kua, fisk fra havet, potet og grønnsaker fra åkeren, bær og frukt fra naturen og naturlige fargeemner. Vi drev med fiske, jakt og fangst, men kun til det vi trengte. Og vi ryddet opp etter oss. Det var bærekaftig matauk og en bærekraftig natur- og ressursforvaltning.

Idag driver vi med revitalisering, både av språk, kultur og bruken av natur. Det arrangeres kurs i språk, tradisjonsstoff, vi bygger gammer, lærer oss å berge oss i naturen, forteller historier og synger gamle salmer og sanger, baker og syr. Slik hedrer vi våre forfedre/formødre, frisker/oppdaterer opp gamle tradisjoner, lever enklere, spiser sunnere og dyrker vår samiske bakgrunn. Eller norske. Vi reduserer stress, styrker banda bakover, vi er stolte av vår kulturelle arv, i motsetning til hva noen generasjoner før oss følte. Ut med gammeldagan, slit og fattigdom og ja til modernisering, forenkling, masseproduksjon, strøm, maskiner, og alt skulle gå så hurtig og effektivt.

Vi ønsker ren mat, ro i sjela, trygge oppvekstvilkår, leve i nuet, meditere, stolte tradisjoner, lage og bruke all slags typer duodje og kunst. Synge gamle sanger, treffe kjente med et felles mål, holde kurs og leve enkelt.

Bønnens kraft

Bønnens kraft er stor, selv for de som ikke tror på det. Man kan be for de syke, stoppe blod, stanse verk og betennelse, lindre psykiske vansker med mere. Man kan til og med endre og påvirke et destruktivt liv til det bedre. Noen har fått spesielle gaver med en ekstra helbredende kraft når de ber. Da merker man spontant helbredelsen. Mange kreftsvulster har forsvunnet, blodtap stanset og problemer har blitt borte. Til og med onde ånder kan fjernes, og skrømt og dauinger sendt tilbake der de kom fra. Man kan be om beskyttelse, velsignelse og råd i vanskelige saker, valg og livsproblemer. Helbredelsen kan også gå ut på at noe spesielt skjer som starter en videre helbredende prosess.

Man kan kalle alt dette for en åndskamp som skjer i det skjulte, det gode mot det onde, Gud mot Satan, helende krefter mot syke og onde krefter, kjærlighet mot hat og likegyldighet. Kjærlighetens kilde er etter min og manges mening Gud, og denne kjærligheten kan manifestere seg på ulike vis. I alle fall finnes det en god kraft. Alle mennesker er i utgangspunktet beskyttet av denne kraften, men du kan selv slippe løs onde krefter om du tenker ondt, ønsker hevn, misunner noen, krenker noen eller gjør overgrep eller utfører svært urettferdige og kriminelle handlinger. Med slike ting følger det ikke velsignelse, og etterkommerne dine kan bli straffet for fedrenes misgjerninger i inntil tredje og fjerde ledd, som det står i Bibelen.

Som kristen ber jeg til Gud, både Fadervår og andre bønner, men mest av alt svært personlige bønner for meg, familien og mine venner i trøbbel. I tillegg finnes det mange andre muligheter til å påvirke ditt eget og dine nærmestes liv og levnet. En av de er visualisering som jeg lærte på et Silvakurs her et år. Det går i korthet ut på at man går over i en slags meditativ tilstand med lukkede øyne, og ser for seg deg selv eller andre med de aktuelle problemene på et stort indre lerret. Så beveger man bevisstheten mer og mer til venstre, mot framtida, og da kan man se seg selv eller andre mer og mer lykkelig, der problemet løser seg opp, det blir fred, og en velsignelse senker seg over deg og din familie.

Man kan kombinere visualisering og bønn. Visualisering er jo en form for bønn der man ser for seg problemet eller sykdommen og ber om en helbredelse, samtidig som man ser for seg løsningen. For noen er intensjonskonstellasjoner effektive for å starte en generell helbredelse, med løsninger som du kanskje ikke ser umiddelbart. Ofte er man innviklet i foreldres og forfedres problemer, som gjør at man stadig vekk får problemer, og at relasjoner innen familien blir dårlige når kjærligheten ikke får flyte fritt. Konstellasjoner gjør at du vikles ut av disse innviklingene, og kan begynne å leve et selvstendig liv der kjærligheten ikke hindres av slektningers problemer.

Livet gir deg stadig vekk en strøm av valgmuligheter, livsproblemer, nye relasjoner og opplevelser. Det holder ikke å finne en endelig løsning en gang for alle. Man må stadig bevisstgjøre seg selv, om blant annet mulige innviklinger i andres liv. Man skal ta ansvar kun for sitt eget liv, og dine barns liv, og begynner man å bry seg om alt og alle kan det bli mye tullballinen. Derfor må man både be, sende gode tanker og velsignelser hver eneste dag hele livet. Dette er ditt åndelige immunsystem som kan hjelpe deg med livets mange krumspring og problemer.